Opprøret fortsetter

I går var det premiere på den utvidete tv-serieversjonen av Kautokeino-opprøret. – I tv-serien er nok framstillingen av opprøret og prosessen mot opprørerne mer nyansert, forteller Nils Gaup.

Kautokeino-opprøret ble sett av 340 000 da filmen gikk på norske kinoer og fikk gjennomgående positive anmeldelser. Men det ble også rettet kritikk mot filmens skildring av de ikke-samiske aktørene, som noen mente ble demonisert. Regissør Nils Gaup håper at den nye tv-versjonen kan rette opp noe av dette inntrykket. Den tre episoder lange serien vil gi en mer utfyllende beskrivelse av det såkalte Kautokeinoopprøret som fant sted i 1852, ikke minst det rettslige etterspillet og de ulike aktørenes roller i det. Tv-serien er blitt en utvidet versjon av filmen der nærbilder og dialog har større plass en de episke innslagene i filmversjonen, forteller Gaup, som understreker at tv-serien er en annerledes opplevelse.

 

– 1/3-del av opptakene til tv-versjonen er ikke vist før. Vi opererte med to opptaksplaner for henholdsvis tv-serien og kinofilmen. Kinofilmen er skutt i Scope. Her tenkte vi mer i store, episke panoramaer, det er ikke mange ”talking heads” og vi kommer ikke så tett på skuespillerne. Tv-serien er komponert på en litt annen måte. Planen har hele tiden vært å komme tettere på skuespillerne, det er mer intimt og med flere nærbilder. Det er også flere karakterer vi må forholde oss til. I filmen ser vi en prest som står ved skafottet mot slutten av filmen, mens han i tv-serien introduseres allerede i andre episode og er mye mer med i siste episoden. Mikkel Gaup er også mye mer med i tv-serien enn han er i filmen. Siste episoden handler om prosessen mot de to opprørerne Aslak Hætta og Mons Somby, og om hva som skjedde med dem og med Elen. Biskopen er også mer tilstede i tv-serien. Andre episoden består nesten bare av opptak gjort kun for tv-versjonen.

 

Gaup understreker at tv-serien også er mer blitt mer ”autentisk”.

– Vi følger ikke bare handlingen fra samenes perspektiv, men også fra de andre aktørenes synsvinkel. Av filmen kan man kanskje få et inntrykk av at det var rett det Aslak og Mons gjorde. Jeg fikk jo en del kritikk for det, og ble sammenliknet med Taliban (latter). I tv-serien er nok framstillingen mer nyansert. Dreper man et menneske, så må man ta konsekvensen av det. Særlig det har vært tv-seriens agenda, om du vil, det er der den sentrale forskjellen mellom serien og filmen ligger.

Mange av opptakene til både filmen og tv-serien ble skutt parallelt, mens en viss opptaksperiode kun var satt av til tv-versjonen. Denne parallelle innspillingsmåten var ikke ideell, ifølge Gaup.

– Vi skjøt parallelt de scenene som skulle være med i begge versjonene, men det er noe jeg ikke har lyst til å gjenta. Det ble ekstremt viktig å holde oversikten over hvilken versjon vi skulle skyte, noe som var slitsomt. Om vi f.eks skulle filme utenfor kramboden, så måtte vi ta høyde for å legge inn en halv dag ekstra med opptak til tv-serien. Det gikk stort sett bra, men det kunne være forvirrende.

Allerede i åpningssekvensen i tv-serien er det nye bilder med mer dialog og et mer intimt perspektiv med karakterene.

– I kramboden får vi møte Mikael Persbrandt mer enn i filmversjonen, skildringen av menneskene blir mer nyansert. Vi har mer tid til det. I kinofilmen måtte vi være litt mer bastante og bruke filmens virkemidler, og brette ut det store lerretet. Tv-formatet blir litt mer som å besøke noen hjemme i stua, det har en annen puls enn når du ser på storformat på Colosseum kino. Du kan roe det litt ned og la seerne bli bedre kjent med karakterene.

I opptakene til tv-versjonen fokuseres det mye på det som skjer i fengselet etter opprøret og under prosessen mot opprørerne, og i Amtmansgården.

– Jeg og manusforfatter Geir Eriksen har tatt utgangspunkt i det som er skrevet ned, det vi har kommet over i rapportene prestene og amtmannen skrev. Og så har vi utviklet dialogen ut fra det. Det var kanskje noe av problemet med filmen for enkelte, at den ikke var like nøyaktig basert på det som faktisk skjedde. Men det er en annen diskusjon igjen, fordi da er det ikke lenger en film vi snakker om, men en forskningsrapport – og det er ikke hva jeg holder på med.

Gaup opplevde likevel ikke kritikken som urettferdig. Den var han forberedt på ville komme.

– Hadde jeg vært forsker, kunne jeg skrevet en bok på tusen sider med et rikt utvalg av kilder. Men kinopublikummet ønsker ikke en historietime når de skal se en film. De betaler kinobilletten med forhåpning om å få en opplevelse, ikke en intellektuell forelesning. Og det må du på en eller annen måte gi dem. I tv-serien fokuserer vi mer på hva opprørerne faktisk har gjort – de har drept noen mennesker og må ta konsekvensene av det. Presten var jo veldig delaktig i at de ikke fikk benådning, og spiller her en større rolle. Mens biskopen appellerte til kongen om at han måtte se i nåde til de to som var tiltalt.

Gaup kan fortelle at da han leste dokumentene og brevene fra denne delen av prosessen, opplevde han det nesten som å lese en krimfortelling:

– Det var veldig fascinerende: den som skulle halshugges måtte etter reglene ta imot nådemiddelet fra Gud foran skafottet og erklære seg skyldig. Om han ikke gjorde det, ville ikke straffen ha noen funksjon. Da ville man isteden skape en martyr. Så det var veldig viktig for kirken og staten Norge at de erklærte seg skyldige. En stor del av det siste partiet i serien handler om bestrebelsene med å få dem til å erklære seg skyldige.

Man skulle kanskje tro at Gaup etter denne produksjonen kunne tenke seg å lage en mindre film. Snarere tvert imot. Som han sier det: Når du har gått på ski over Grønland, så vil du neste gang til Nordpolen. Han understreker samtidig at Kautokeino-opprøret ikke var noen opplagt suksessfilm.

Kautokeino-opprøret har ikke de typiske trekkene til en suksessfilm: Det er ingen happy ending i denne filmen, ingen tøffe heltefigurer. Det var i perioder vanskelig å overbevise finansiører om at mange ville komme til å se filmen, som hadde et budsjett på 50 millioner kroner. Vi måtte hente inn mye mer enn halvparten av pengene fra private aktører. Men de filmene jeg selv setter størst pris på, er ikke de opplagte publikumsfrierne. Men det betyr ikke at de ikke har et stort potensiale overfor publikum.

Tv-versjonen av Kautokeino-opprøret vises i tre episoder på  NRK hver mandag i ukene framover.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opprøret fortsetter

I går var det premiere på den utvidete tv-serieversjonen av Kautokeino-opprøret. – I tv-serien er nok framstillingen av opprøret og prosessen mot opprørerne mer nyansert, forteller Nils Gaup.

Kautokeino-opprøret ble sett av 340 000 da filmen gikk på norske kinoer og fikk gjennomgående positive anmeldelser. Men det ble også rettet kritikk mot filmens skildring av de ikke-samiske aktørene, som noen mente ble demonisert. Regissør Nils Gaup håper at den nye tv-versjonen kan rette opp noe av dette inntrykket. Den tre episoder lange serien vil gi en mer utfyllende beskrivelse av det såkalte Kautokeinoopprøret som fant sted i 1852, ikke minst det rettslige etterspillet og de ulike aktørenes roller i det. Tv-serien er blitt en utvidet versjon av filmen der nærbilder og dialog har større plass en de episke innslagene i filmversjonen, forteller Gaup, som understreker at tv-serien er en annerledes opplevelse.

 

– 1/3-del av opptakene til tv-versjonen er ikke vist før. Vi opererte med to opptaksplaner for henholdsvis tv-serien og kinofilmen. Kinofilmen er skutt i Scope. Her tenkte vi mer i store, episke panoramaer, det er ikke mange ”talking heads” og vi kommer ikke så tett på skuespillerne. Tv-serien er komponert på en litt annen måte. Planen har hele tiden vært å komme tettere på skuespillerne, det er mer intimt og med flere nærbilder. Det er også flere karakterer vi må forholde oss til. I filmen ser vi en prest som står ved skafottet mot slutten av filmen, mens han i tv-serien introduseres allerede i andre episode og er mye mer med i siste episoden. Mikkel Gaup er også mye mer med i tv-serien enn han er i filmen. Siste episoden handler om prosessen mot de to opprørerne Aslak Hætta og Mons Somby, og om hva som skjedde med dem og med Elen. Biskopen er også mer tilstede i tv-serien. Andre episoden består nesten bare av opptak gjort kun for tv-versjonen.

 

Gaup understreker at tv-serien også er mer blitt mer ”autentisk”.

– Vi følger ikke bare handlingen fra samenes perspektiv, men også fra de andre aktørenes synsvinkel. Av filmen kan man kanskje få et inntrykk av at det var rett det Aslak og Mons gjorde. Jeg fikk jo en del kritikk for det, og ble sammenliknet med Taliban (latter). I tv-serien er nok framstillingen mer nyansert. Dreper man et menneske, så må man ta konsekvensen av det. Særlig det har vært tv-seriens agenda, om du vil, det er der den sentrale forskjellen mellom serien og filmen ligger.

Mange av opptakene til både filmen og tv-serien ble skutt parallelt, mens en viss opptaksperiode kun var satt av til tv-versjonen. Denne parallelle innspillingsmåten var ikke ideell, ifølge Gaup.

– Vi skjøt parallelt de scenene som skulle være med i begge versjonene, men det er noe jeg ikke har lyst til å gjenta. Det ble ekstremt viktig å holde oversikten over hvilken versjon vi skulle skyte, noe som var slitsomt. Om vi f.eks skulle filme utenfor kramboden, så måtte vi ta høyde for å legge inn en halv dag ekstra med opptak til tv-serien. Det gikk stort sett bra, men det kunne være forvirrende.

Allerede i åpningssekvensen i tv-serien er det nye bilder med mer dialog og et mer intimt perspektiv med karakterene.

– I kramboden får vi møte Mikael Persbrandt mer enn i filmversjonen, skildringen av menneskene blir mer nyansert. Vi har mer tid til det. I kinofilmen måtte vi være litt mer bastante og bruke filmens virkemidler, og brette ut det store lerretet. Tv-formatet blir litt mer som å besøke noen hjemme i stua, det har en annen puls enn når du ser på storformat på Colosseum kino. Du kan roe det litt ned og la seerne bli bedre kjent med karakterene.

I opptakene til tv-versjonen fokuseres det mye på det som skjer i fengselet etter opprøret og under prosessen mot opprørerne, og i Amtmansgården.

– Jeg og manusforfatter Geir Eriksen har tatt utgangspunkt i det som er skrevet ned, det vi har kommet over i rapportene prestene og amtmannen skrev. Og så har vi utviklet dialogen ut fra det. Det var kanskje noe av problemet med filmen for enkelte, at den ikke var like nøyaktig basert på det som faktisk skjedde. Men det er en annen diskusjon igjen, fordi da er det ikke lenger en film vi snakker om, men en forskningsrapport – og det er ikke hva jeg holder på med.

Gaup opplevde likevel ikke kritikken som urettferdig. Den var han forberedt på ville komme.

– Hadde jeg vært forsker, kunne jeg skrevet en bok på tusen sider med et rikt utvalg av kilder. Men kinopublikummet ønsker ikke en historietime når de skal se en film. De betaler kinobilletten med forhåpning om å få en opplevelse, ikke en intellektuell forelesning. Og det må du på en eller annen måte gi dem. I tv-serien fokuserer vi mer på hva opprørerne faktisk har gjort – de har drept noen mennesker og må ta konsekvensene av det. Presten var jo veldig delaktig i at de ikke fikk benådning, og spiller her en større rolle. Mens biskopen appellerte til kongen om at han måtte se i nåde til de to som var tiltalt.

Gaup kan fortelle at da han leste dokumentene og brevene fra denne delen av prosessen, opplevde han det nesten som å lese en krimfortelling:

– Det var veldig fascinerende: den som skulle halshugges måtte etter reglene ta imot nådemiddelet fra Gud foran skafottet og erklære seg skyldig. Om han ikke gjorde det, ville ikke straffen ha noen funksjon. Da ville man isteden skape en martyr. Så det var veldig viktig for kirken og staten Norge at de erklærte seg skyldige. En stor del av det siste partiet i serien handler om bestrebelsene med å få dem til å erklære seg skyldige.

Man skulle kanskje tro at Gaup etter denne produksjonen kunne tenke seg å lage en mindre film. Snarere tvert imot. Som han sier det: Når du har gått på ski over Grønland, så vil du neste gang til Nordpolen. Han understreker samtidig at Kautokeino-opprøret ikke var noen opplagt suksessfilm.

Kautokeino-opprøret har ikke de typiske trekkene til en suksessfilm: Det er ingen happy ending i denne filmen, ingen tøffe heltefigurer. Det var i perioder vanskelig å overbevise finansiører om at mange ville komme til å se filmen, som hadde et budsjett på 50 millioner kroner. Vi måtte hente inn mye mer enn halvparten av pengene fra private aktører. Men de filmene jeg selv setter størst pris på, er ikke de opplagte publikumsfrierne. Men det betyr ikke at de ikke har et stort potensiale overfor publikum.

Tv-versjonen av Kautokeino-opprøret vises i tre episoder på  NRK hver mandag i ukene framover.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY