Ang Lees Woodstock-trip

– Det mest krevende var å få skuespillerne til å ha det rette uttrykket for perioden. Derfor drillet vi dem i en hippie-camp, forteller Ang Lee om Taking Woodstock – en komedie om den epokegjørende Woodstock-konserten.
 

Ang Lees allsidighet som filmskaper er legendarisk: Enten han berører rigide familiestrukturer i Taiwan, britisk kyskhet under Victoriatiden eller populærkulturelle fenomener som Hulken, gjør han det med en like fundamental enkelhet og humanisme. I Taking Woodstock, som har premiere denne uken, har Lee vendt tilbake til en ny sjelsettende periode i amerikansk historie: hvordan musikkfestivalen Woodstock ble til. Men her er det ingen kompleks meditering over frigjøringens pris, som i Lees forrige dypdykk i babyboomernes Amerika i Ice Storm. Taking Woodstock er noe så sjelden som en feelgoodfilm av Ang Lee der festivalens innledende uskyld skildres. Det er de idylliske sommerdagene festivalen fant sted, selve festens utfoldelse, som Ang Lee har ønsket å feire.

– Woodstock framstår for meg som kulminasjonen på 1960-tallet: festivalen er blitt et glorifisert, romantisk bilde på epoken og den siste uskylden. I Ice Storm var det bakrusen etter 60-tallets fest jeg skildret. I de tretten årene som har gått har jeg bare laget tragedier. Da jeg lanserte Lust, Caution i San Fransisco, møtte jeg Elliot Tiber som var der for å lansere sin bok om Woodstock. Han ga meg en kort pitch av boken, og det slo meg umiddelbart at dette burde bli min neste film. Jeg lengtet etter å lage en dramakomedie igjen, uten kynisme. Men det har tatt meg lang tid å komme til det punktet i karrieren. Jeg føler virkelig at jeg har fortjent det etter 13 år med tragedier:  å kunne slappe av, zoome ut og være i harmoni med meg selv og alle andre. Jeg leste Tibers bok og viste den til James (Schamus), som var med på notene med en gang, forteller Lee.

 

Lee og manusforfatter/produsent James Schamus tar utgangspunkt i Elliot Tibers bok om hvordan Woodstockfestivalen ved en tilfeldighet havnet på et jorde i nærheten av motellet familien drev. Tiber hadde, uten å vite det, lagt grunnlaget for Woodstockfestivalen ved å arrangere en liten lokal kulturfestival, og allierte seg med mer drevne entreprenører utenfra. Men møtet med lokalbefolkningen skulle bli alt annet enn harmonisk, og et sentralt bakteppe i filmen er kulturkrasjet som fant sted da flere hundre tusen unge invaderte det vesle stedet. Selv hadde ikke Lee noe nært forhold til epoken da han vokste opp i Taiwan.

– Jeg betraktet det på avstand fra Taiwan da det hele utspilte seg i USA. Jeg så det på tv-nyhetene og lyttet til noe av musikken. Men jeg var veldig ung. Nå i ettertid er det periodens uskyld som slår meg, den nye generasjonens brudd med de etablerte verdiene for å finne en ny måte å leve i fellesskap på, på tvers av kulturelle forskjeller. Det var sex, love and rock’n roll, selvsagt, men med denne filmen ønsket vi å ta det litt mer på alvor. Det er et romantisk bilde vi tegner av det som skjedde, vi viser ikke mye av skitten og kaoset. Men man må gi den halve millionen deltakere kredit for at det hele skjedde uten alvorlige hendelser. Det er i seg selv noe av en oppnåelse. Jeg vet ikke om det ville vært mulig i dag. Så denne søken etter harmoni og fred som fant sted på Woodstock er noe jeg savner.

KONSERTEN PÅ AVSTAND

Til å være en film om en musikkfestival er det forsvinnende lite av konserten å se i Taking Woodstock. Det er noe som hele tiden foregår utenfor kamerabildet. Likevel gir Lee uttrykk for at det har vært umulig å ikke forholde seg til den klassiske konsertfilmen Woodstock, som for ettertiden har gitt oss de ikoniske bildene fra festivalen.

– Jeg kunne ikke la være å forholde meg til dokumentaren fordi den har vært så viktig for ettertidens bilde av begivenheten. Jeg har stor respekt for den filmen. Jeg ville elsket å lage vår film med split screens og skutt den med 16 mm-kamera, jeg skulle gjerne hentet inn kamerafolkene fra den filmen og latt dem være statister og samtidig gi dem film til å skyte med sine bolex-kameraer, slik de gjorde i dokumentaren.
– Vi hadde faktisk på et tidspunkt en idé om å innlemme dokumentaropptak i Taking Woodstock, men da jeg så nærmere på opptakene innså jeg at de ikke passet inn. Men dokumentarfilmen Woodstock og dens visuelle kvaliteter har også vært en referanse for oss, ikke minst i måten den formidler den avslappede og frie holdningen som preget denne perioden.

Lee har brukt noe av musikken fra Woodstock-konserten i Taking Woodstock.

– James kan nok fortelle mer om den intrikate jobben med å skaffe rettigheter, for han gikk gjennom et helvete for å få det til. Jeg bare kom med en ønskeliste. Vi forsøkte å tilpasse oss en kronologi: De sangene som ble spilt den tredje dagen av festivalen, forsøkte vi å ikke legge inn den første dagen i vår film. Men det ble til syvende og sist en kreativ beslutning: vi prøvde ut musikken til de ulike scenene og valgte det som fungerte best.

Selv har ikke Lee et sterkt forhold til rock’n roll. Altamontfestivalen noen måneder senere trekkes gjerne fram som bakrusen etter Woodstockfestivalen, med langt større kaos og flere drepte mennesker. Men Taking Woodstock var ikke i berøring med disse mørke kreftene, mener Lee.

– Jeg hører ikke mye på rockemusikk, særlig ikke aggressiv rock, men jeg mener Woodstock tilhører den andre enden av spekteret. Det var lite vold under festivalen. Det ble så vidt meg bekjent rapportert om én voldelig hendelse, da aktivisten Abbie Hoffman ble angrepet av Pete Townsend (gitaristen i The Who, som jaget Hoffmann av scenen ved å slå ham med gitaren. Journ.anm). Festivalen ble omtalt som en hippie-invasjon, men hippiene var bare en liten del av hele motkulturen på den tiden. De fleste som deltok på festivalen var vanlige unge mennesker, de var ikke hippier, selv om mange av dem kanskje ønsket å bli det.

 

EPOKENS KROPPSHOLDNING

Taking Woodstock omfatter ulike filmsjangre: Den er både en komedie, et drama, en musikkfilm og en dannelses- og oppveksthistorie. Lee forteller om de kvalitetene han søkte i filmens fotograf, Eric Gautier.

– Jeg ønsket å jobbe med Eric fordi han er en lav franskmann og jeg ville ha lave kameravinkler (latter). Neida. Jeg visste at filmen måtte skytes raskt og med et åpent øye for improvisasjon. Eric gjorde nettopp det i Into the wild og Motorsykkeldagbøkene. Vi skulle mikse 16mm med 35mm og 70mm-opptak. Mesteparten er skutt på 35 med mer, men deler av syretripp-sekvensene ble skutt på 16 mm, mens hovedpersonens ”bevissthetsutvidende visjoner” er skutt på 70 mm. Selv om Eric har en fransk aksent som jeg har problemer med å forstå, så jobbet vi veldig godt sammen – raskt, godt organisert og veldig spontant.

Den største utfordringen var å finne de rette skuespillerne og få dem til å spille troverdig i forhold til epoken. Og valget av Demitri Martin i hovedrollen, som til vanlig er stand up-komiker, var en helt ny erfaring for ham.

– Å jobbe med Demitri var en forfriskende opplevelse. Det som slår meg er hvor annerledes han er på lerretet i forhold til når han står på scenen som stand up-komiker. Å oppdage ham var litt som å oppdage filmen. Det mest krevende var å få alle skuespillerne til å ha det rette uttrykket for den spesifikke perioden. De representerer ulike generasjoner og har ulike kroppsformer og utseende. For å få fram epokens særegenheter etablerte vi en hippie-camp, der vi drillet dem blant annet i riktig kroppsholdning.

Taking Woodstock er Lee første dramakomedie på 13 år, kanskje det nærmeste han noensinne er kommet en ren komedie. Har han planer om flere?

– Jeg kunne godt tenke meg å forsøke det igjen. Det var utrolig givende, men også nervepirrende. Hvis du ikke får publikum til å le i en komedie, så har du mislykkes totalt. Med en ”seriøs” film kan du bare skylde på publikum og hevde at de ikke forstår.

 

Så hva vil Lee si er det viktigste vi sitter igjen med etter Woodstock? Resulterte det i noe utover bakrusen?

-Vel, den briljante musikken er vanskelig å overgå. Og kampen mot det etablerte, kampen for likhet og ønsket om fredelig sameksistens med naturen og andre mennesker. Alt sammen har satt sine spor. Jeg vil nok fremheve det framfor sex, drugs and rock’n roll.

 

SE TRAILEREN TIL Taking Woodstock:

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Ang Lees Woodstock-trip

– Det mest krevende var å få skuespillerne til å ha det rette uttrykket for perioden. Derfor drillet vi dem i en hippie-camp, forteller Ang Lee om Taking Woodstock – en komedie om den epokegjørende Woodstock-konserten.
 

Ang Lees allsidighet som filmskaper er legendarisk: Enten han berører rigide familiestrukturer i Taiwan, britisk kyskhet under Victoriatiden eller populærkulturelle fenomener som Hulken, gjør han det med en like fundamental enkelhet og humanisme. I Taking Woodstock, som har premiere denne uken, har Lee vendt tilbake til en ny sjelsettende periode i amerikansk historie: hvordan musikkfestivalen Woodstock ble til. Men her er det ingen kompleks meditering over frigjøringens pris, som i Lees forrige dypdykk i babyboomernes Amerika i Ice Storm. Taking Woodstock er noe så sjelden som en feelgoodfilm av Ang Lee der festivalens innledende uskyld skildres. Det er de idylliske sommerdagene festivalen fant sted, selve festens utfoldelse, som Ang Lee har ønsket å feire.

– Woodstock framstår for meg som kulminasjonen på 1960-tallet: festivalen er blitt et glorifisert, romantisk bilde på epoken og den siste uskylden. I Ice Storm var det bakrusen etter 60-tallets fest jeg skildret. I de tretten årene som har gått har jeg bare laget tragedier. Da jeg lanserte Lust, Caution i San Fransisco, møtte jeg Elliot Tiber som var der for å lansere sin bok om Woodstock. Han ga meg en kort pitch av boken, og det slo meg umiddelbart at dette burde bli min neste film. Jeg lengtet etter å lage en dramakomedie igjen, uten kynisme. Men det har tatt meg lang tid å komme til det punktet i karrieren. Jeg føler virkelig at jeg har fortjent det etter 13 år med tragedier:  å kunne slappe av, zoome ut og være i harmoni med meg selv og alle andre. Jeg leste Tibers bok og viste den til James (Schamus), som var med på notene med en gang, forteller Lee.

 

Lee og manusforfatter/produsent James Schamus tar utgangspunkt i Elliot Tibers bok om hvordan Woodstockfestivalen ved en tilfeldighet havnet på et jorde i nærheten av motellet familien drev. Tiber hadde, uten å vite det, lagt grunnlaget for Woodstockfestivalen ved å arrangere en liten lokal kulturfestival, og allierte seg med mer drevne entreprenører utenfra. Men møtet med lokalbefolkningen skulle bli alt annet enn harmonisk, og et sentralt bakteppe i filmen er kulturkrasjet som fant sted da flere hundre tusen unge invaderte det vesle stedet. Selv hadde ikke Lee noe nært forhold til epoken da han vokste opp i Taiwan.

– Jeg betraktet det på avstand fra Taiwan da det hele utspilte seg i USA. Jeg så det på tv-nyhetene og lyttet til noe av musikken. Men jeg var veldig ung. Nå i ettertid er det periodens uskyld som slår meg, den nye generasjonens brudd med de etablerte verdiene for å finne en ny måte å leve i fellesskap på, på tvers av kulturelle forskjeller. Det var sex, love and rock’n roll, selvsagt, men med denne filmen ønsket vi å ta det litt mer på alvor. Det er et romantisk bilde vi tegner av det som skjedde, vi viser ikke mye av skitten og kaoset. Men man må gi den halve millionen deltakere kredit for at det hele skjedde uten alvorlige hendelser. Det er i seg selv noe av en oppnåelse. Jeg vet ikke om det ville vært mulig i dag. Så denne søken etter harmoni og fred som fant sted på Woodstock er noe jeg savner.

KONSERTEN PÅ AVSTAND

Til å være en film om en musikkfestival er det forsvinnende lite av konserten å se i Taking Woodstock. Det er noe som hele tiden foregår utenfor kamerabildet. Likevel gir Lee uttrykk for at det har vært umulig å ikke forholde seg til den klassiske konsertfilmen Woodstock, som for ettertiden har gitt oss de ikoniske bildene fra festivalen.

– Jeg kunne ikke la være å forholde meg til dokumentaren fordi den har vært så viktig for ettertidens bilde av begivenheten. Jeg har stor respekt for den filmen. Jeg ville elsket å lage vår film med split screens og skutt den med 16 mm-kamera, jeg skulle gjerne hentet inn kamerafolkene fra den filmen og latt dem være statister og samtidig gi dem film til å skyte med sine bolex-kameraer, slik de gjorde i dokumentaren.
– Vi hadde faktisk på et tidspunkt en idé om å innlemme dokumentaropptak i Taking Woodstock, men da jeg så nærmere på opptakene innså jeg at de ikke passet inn. Men dokumentarfilmen Woodstock og dens visuelle kvaliteter har også vært en referanse for oss, ikke minst i måten den formidler den avslappede og frie holdningen som preget denne perioden.

Lee har brukt noe av musikken fra Woodstock-konserten i Taking Woodstock.

– James kan nok fortelle mer om den intrikate jobben med å skaffe rettigheter, for han gikk gjennom et helvete for å få det til. Jeg bare kom med en ønskeliste. Vi forsøkte å tilpasse oss en kronologi: De sangene som ble spilt den tredje dagen av festivalen, forsøkte vi å ikke legge inn den første dagen i vår film. Men det ble til syvende og sist en kreativ beslutning: vi prøvde ut musikken til de ulike scenene og valgte det som fungerte best.

Selv har ikke Lee et sterkt forhold til rock’n roll. Altamontfestivalen noen måneder senere trekkes gjerne fram som bakrusen etter Woodstockfestivalen, med langt større kaos og flere drepte mennesker. Men Taking Woodstock var ikke i berøring med disse mørke kreftene, mener Lee.

– Jeg hører ikke mye på rockemusikk, særlig ikke aggressiv rock, men jeg mener Woodstock tilhører den andre enden av spekteret. Det var lite vold under festivalen. Det ble så vidt meg bekjent rapportert om én voldelig hendelse, da aktivisten Abbie Hoffman ble angrepet av Pete Townsend (gitaristen i The Who, som jaget Hoffmann av scenen ved å slå ham med gitaren. Journ.anm). Festivalen ble omtalt som en hippie-invasjon, men hippiene var bare en liten del av hele motkulturen på den tiden. De fleste som deltok på festivalen var vanlige unge mennesker, de var ikke hippier, selv om mange av dem kanskje ønsket å bli det.

 

EPOKENS KROPPSHOLDNING

Taking Woodstock omfatter ulike filmsjangre: Den er både en komedie, et drama, en musikkfilm og en dannelses- og oppveksthistorie. Lee forteller om de kvalitetene han søkte i filmens fotograf, Eric Gautier.

– Jeg ønsket å jobbe med Eric fordi han er en lav franskmann og jeg ville ha lave kameravinkler (latter). Neida. Jeg visste at filmen måtte skytes raskt og med et åpent øye for improvisasjon. Eric gjorde nettopp det i Into the wild og Motorsykkeldagbøkene. Vi skulle mikse 16mm med 35mm og 70mm-opptak. Mesteparten er skutt på 35 med mer, men deler av syretripp-sekvensene ble skutt på 16 mm, mens hovedpersonens ”bevissthetsutvidende visjoner” er skutt på 70 mm. Selv om Eric har en fransk aksent som jeg har problemer med å forstå, så jobbet vi veldig godt sammen – raskt, godt organisert og veldig spontant.

Den største utfordringen var å finne de rette skuespillerne og få dem til å spille troverdig i forhold til epoken. Og valget av Demitri Martin i hovedrollen, som til vanlig er stand up-komiker, var en helt ny erfaring for ham.

– Å jobbe med Demitri var en forfriskende opplevelse. Det som slår meg er hvor annerledes han er på lerretet i forhold til når han står på scenen som stand up-komiker. Å oppdage ham var litt som å oppdage filmen. Det mest krevende var å få alle skuespillerne til å ha det rette uttrykket for den spesifikke perioden. De representerer ulike generasjoner og har ulike kroppsformer og utseende. For å få fram epokens særegenheter etablerte vi en hippie-camp, der vi drillet dem blant annet i riktig kroppsholdning.

Taking Woodstock er Lee første dramakomedie på 13 år, kanskje det nærmeste han noensinne er kommet en ren komedie. Har han planer om flere?

– Jeg kunne godt tenke meg å forsøke det igjen. Det var utrolig givende, men også nervepirrende. Hvis du ikke får publikum til å le i en komedie, så har du mislykkes totalt. Med en ”seriøs” film kan du bare skylde på publikum og hevde at de ikke forstår.

 

Så hva vil Lee si er det viktigste vi sitter igjen med etter Woodstock? Resulterte det i noe utover bakrusen?

-Vel, den briljante musikken er vanskelig å overgå. Og kampen mot det etablerte, kampen for likhet og ønsket om fredelig sameksistens med naturen og andre mennesker. Alt sammen har satt sine spor. Jeg vil nok fremheve det framfor sex, drugs and rock’n roll.

 

SE TRAILEREN TIL Taking Woodstock:

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY