Pedro Almodóvar har gjennom 16 filmer utviklet en helt særegen form for melodrama,  der lidenskap, død og kjønnskløften er skildret med et formmessige mesterskap. De siste årene har det imidlertid vokst fram et underliggende vemod i filmene som har dempet den fyrrige galskapen som lenge var hans varemerke. I hans nyeste film, Brutte Omfavnelser, er han mer tilbakeskuende enn noensinne, når han vender tilbake til den filmen som for alvor markerte hans internasjonale gjennombrudd: Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd (1988). I Brutte Omfavnelser møter vi den blinde filmregissøren Mateo Blanco som sitter og mimrer over den epoken han var på høyden som filmskaper på 1990-tallet. Den gangen han forelsket seg i Lena (Penélope Cruz) – en middelmådig skuespillerinne som gifter seg med en industrimagnat for å finansiere sitt gjennombrudd i en ”kinky” Almodovarsk komedie som Mateo skal regissere, og som til forveksling kan minne om Kvinner på randen. Almodóvar stjeler her både fra seg selv og klassisk film noir (les: Nicholas Ray) og melodrama (les: Vincent Minelli og Douglas Sirk), og forvandler Penélope Cruz til en retroklassisk diva, et sted mellom Audrey Hepburns delikate skjønnhet og Sophia Lorens jordnære utstråling. Almodovar understreker at han på ingen måte har brukt elementer fra Kvinner på randen som en hommage til seg selv.

– Det var ikke derfor jeg har vendt tilbake til den filmen. Det har sin årsak i at rollefigurene i filmen jobber med film, og jeg ønsket at filmens verden skulle stå i kontrast til deres eget liv. Dessuten slipper jeg å betale for opphavsretten om jeg refererer til og stjeler fra mine egne filmer. Jeg kunne adaptere ganske fritt. Kvinner på randen var en veldig spesiell filminnspilling, med både vidunderlige og enerverende opplevelser. Under denne innspillingen følte jeg meg hjemsøkt av spøkelsene til alle kvinnene fra den filmen for 20 år siden, også fordi vi skjøt filmen i det samme studioet. De var ganske hyggelige spøkelser, de spurte hvordan jeg hadde det. Det var som å gå tilbake til en tid da det var mer humor i filmene mine. Derfor opplevde jeg det som ganske befriende å dikte videre på dette universet. Det var inspirerende. Jeg skjøt mange ekstra scener som vil komme med i dvd-utgivelsen. I bonusmaterialet vil det være 15 minutter av ”filmen i filmen”, som vil få tittelen ”Jenter og kofferter”.

DOMINERENDE KVINNER
Almodóvar er en av få filmkunstnere innen mainstreamfilmen som dyrker de kvinnelige skuespillerne. Han har alltid har hatt én leading lady som har fått lov til å dominere filmene, fra Carmen Maura til Marisa Paredes og nå Cruz, i tillegg til et omfattende galleri av uforglemmelige birollehavere (Cecilia Roth, Rossy de Palma, Blanca Portillo). Disse kvinnene er sårbare og djerve, de går løs på livet, i motsetning til de mannlige rollefigurene som ofte er veike og unnvikende. Almodovar mener de svake mennene har sin årsak i hans egen oppvekst blant mange sterke kvinner.

– I de fleste av filmene mine er kvinnene mye tøffere og robuste enn mennene. De møter motstand og kjemper. Mennene er svakere, hermetiske og mørke. I likhet med så mange andre som vokste opp på 1950-tallet, ble jeg oppdratt av kvinner. Jeg var fullstendig omringet av dem. Moren min tok meg med rundt og jeg opplevde masse som jeg senere fikk bruk for i filmene mine. Hvis moren min ikke tok meg med, overlot hun meg til nabokvinnene eller satte meg ute på patioen der jeg kunne betrakte familielivet i nabolaget som den gangen var totalt dominert av kvinnene. Fram til jeg var åtte år var det bare sterke kvinner rundt meg. Jeg vet ikke hvordan denne generasjonen etterkrigskvinner greide det, men de oppdro oss og satte sitt preg på denne perioden i Spania. Jeg har stor beundring for denne generasjonen kvinner, som min mor var en del av, og jeg mener Spania skylder dem mye.

-Men mennene i filmene mine er faktisk iferd med å endre seg. Jeg har følt meg litt ukomfortabel i forhold til dem tidligere, ikke minst i forhold til å bruke meg selv som en referanse. Nå opplever jeg ikke lenger at det er ydmykende, og dere vil få se flere mannlige rollefigurer i filmene mine framover. I denne filmen er kjønnene mer likestilt i så henseende. Det er like mange mannlige rollefigurer som kvinnelige. Problemet er at de mennene jeg kommer på når jeg lager film, ofte er forferdelige typer.

KONTRAKTEN MED SKUESPILLERNE
Almodóvar forteller at han ikke har noen fast formel å tilnærme seg skuespillerne med. Han jobber på forskjellige måter med skuespillerne fordi de er forskjellige.

– Men om du ikke forstår deg på mennesker kan du aldri bli en god regissør. Jeg og skuespillerne deler alltid en felles, uuttalt erkjennelse av at vi skal kunne berøre ting som ikke bare kan være intime, men også smertefulle. De gir meg sin tillatelse til å bevege oss inn på ømme punkter, og derfor føler jeg meg heldig. Skuespillerne jeg jobber med er veldig sjenerøse.

– Når jeg jobber med enkelte skuespillere, gir jeg dem all informasjon om rollefiguren før vi skyter filmen. I forhold til andre skuespillere og rollefigurer, kan det hende at jeg sier svært lite fordi jeg ønsker at de skal spille rollen på en instinktiv måte, mer på intuisjonen.

Om nødvendig spiller Almodovar alle rollene på settet for skuespillerne.

– Jeg er faktisk ganske sky, selv om jeg kanskje ikke virker sånn, men jeg spiller for skuespillerne om det skal til for å få dem til å forstå bedre hva jeg vil uttrykke. På en av mine første filmer, jeg vil ikke si hvilken, utførte jeg oralsex på en av skuespillerinnene for å vise den mannlige skuespilleren hvordan han skulle spille.

– Skuespillerne er helt avgjørende for mine filmer, uavhengig av sjanger og hva slags historie jeg vil fortelle. Om filmen er provokativ, overdreven eller en smule gal, så er det desto viktigere at skuespillerne spiller på en troverdig måte. I slike situasjoner, som kanskje kan virke latterlige, er jeg oppsatt på at skuespillerne skal virke så sanne og naturlige som overhode mulig. Det er nøkkelen til alle mine filmer, scenene skal virke som om de kunne ha skjedd i virkeligheten.

DET FØRSTE MOTIVET
I Brutte Omfavnelser er det et motiv som på mange måter oppsummerer filmen: Det er bildet av den blinde regissøren som berører lerretet der hans siste film, en kjærlighetshistorie, projiseres. Almodovar kan fortelle at han hadde dette bildet klart for seg fra begynnelsen av, da han skrev den første scenen.

– Det var en av årsakene til at jeg ville lage filmen. Det som kanskje kommer som en overraskelse, er at noe av bildets emosjonelle kraft oppsto nærmest ved en ”feil”. Bildet var en del av en zooming der ansiktene til rollefigurene så veldig uklare ut. Opptaket av ”filmen i filmen” ble tatt inne i en bil, midt på natten. Teknikerne var ikke tilfreds med bildet, så jeg oppfordret dem til å forstørre zoomen slik at vi kunne se en større del av ansiktene. Og overraskende nok: Det teknikerne hadde oppfattet som en feil, var noe jeg virkelig skulle sette pris på – et slags tilslørt, spøkelsesaktig bilde. Du kan nesten se pikslene på lerretets overflate. Det ga filmen en spesifikk visuell kvalitet, men for teknikerne var det en defekt, noe de ville ta vekk. Men for meg tilførte det bildet en sterkt følelsesmessig kvalitet.

Det lages for tiden to adaptasjoner av Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd i USA. Den første er en tv-serie som Fox tv produserer, med blant annet manusforfattere fra Greys Anatomy. Den andre adaptasjonen er en musikalkomedie som skal settes opp på Broadway. Almodóvar forteller at han skal være med på de første prøvene, og at han ser fram til overgangen til scenen. Han er ikke redd for å havne i samme situasjon som hovedpersonen i Brutte Omfavnelser, som opplever at filmens hans blir tatt fra ham og skamklipt.

– Jeg ville drept den produsenten som våget å gjøre noe sånt med en av mine filmer. I Europa har vi heldigvis lover som beskytter forfattere og filmskapere fra den slags. Men i USA skjer det ganske ofte.

METAFOR FOR SPANIA
Regissøren i Brutte Omfavnelser er blind og må overlate klippingen til andre. Han mister viljen til å leve videre som før, forklarer Almodóvar, og bestemmer seg for å fortrenge sitt forrige liv for å kunne fortsette videre. Derfor skyver han også klippingen av filmen vekk fra seg. Det som skjer i filmen er en metafor for hva som har foregått i Spania, understreker han.

– Fram til slutten av 1970-tallet hadde spanjolene lenge forsøkt å fortrenge fortiden. Og da vi etter perioden med Franco skulle etablerte en ny konstitusjon for framtiden, måtte begge sider (fra borgerkrigen) forsøke å legge fortiden bak seg. Men nå har Spania vært et demokrati i snart 30 år. Vi har blitt et mer modent demokrati, og tiden er derfor inne for å ta fram igjen disse minnene og traumene fra fortiden. Det er innført en ny lov, ”Loven om historisk minne”, og jeg skulle ønske at den ble håndhevet enda mer rigorøst, som sosialistene lovet under valgkampen. Det er ikke bare umulig å glemme fortiden, det er også nødvendig å konfrontere den, slik at det ikke oppstår sår som aldri kan heles. Det er det som skjer med hovedpersonen i min film: Han kan ikke lenger leve under (pseudonymet) Harry Kane, og bestemmer seg for i klippe filmen på nytt. Noen utenfra griper inn i arbeidet, men negativene ligger der, og de lever lenger enn noen filmskaper.

Den siste setningen i filmen er viktig for Almodóvar: ”Filmer må alltid lages ferdig, selv om det skjer i blinde”.

– Jeg kunne latt filmen slutte med det bildet der regissøren berører bildet av det siste kysset til Lena på lerretet. Men jeg ville ha med den siste setningen. Ingen bør komme mellom filmskaperen og filmen. Filmen må gjøres ferdig, selv om regissøren har havnet i rullestol eller er blind. Det er som med John Huston da han lagde sin siste film, filmatiseringen av The Dubliners. Det var som om han befant seg i et akuttmottak på sykehuset – han hadde alle slags mulige instrumenter koplet til kroppen. Det gjorde at han kunne fullføre sitt siste mesterverk. Det kan jeg identifisere meg med. En film må respekteres fullt ut i henhold til filmskaperens intensjoner.

Brutte Omfavnelser har premiere 4.september.

Se trailer til Brutte Omfavnelser her:

Se bilder fra filmen og innspillingen i vårt bildegalleri.