Inglourious Basterds er i likhet med så mange av Quentin Tarantinos filmer en hommage til filmmediet. Det er en ”referansefilm” med krigsfilmen fra annen verdenskrig som hovedkilde, og minner på et ytre plan om The Dirty Dozen eller en hvilken som helst middelmådig amerikansk krigsfilm om Annen verdenskrig. Det er som vanlig Tarantinos sofistikerte regigrep og bearbeiding av klisjeene som gjør filmen unik, og kanskje i større grad enn før har han ikke bare vært prisgitt skuespillernes innsats, men også bestrebelsene med finne de rette skuespillerne. Tarantino kan fortelle at da Christoph Waltz, som spiller supernazisten Hans Landa i filmen, kom inn i castingprosessen på et farlig sent tidspunkt, var han iferd med å gi opp hele filmprosjektet.

–  Et fremtredende trekk ved Hans Landa er at han er et lingvistisk geni. Jeg visste at den skuespilleren som skulle få den rollen, måtte være et nesten like stort lingvistisk geni som Landa, for ellers ville rollen aldri bli noe annet enn trykksverte i manuset. Jeg var veldig stolt av rollefiguren, og begynte å lete etter skuespillere i Tyskland, men fant aldri noen som hadde de egenskapene som rollen krevde. De kunne få frem poesien på det ene språket, men ikke i det andre. Denne rollen krevde at man måtte beherske det i alle språkene. Det var et øyeblikk under castingen der jeg hadde mistet troen på at jeg skulle finne den rette. Jeg ringte en av produsentene og sa: Om jeg ikke kan finne den rette for Landa-rollen, så vil jeg heller publisere manuskriptet og satse på et annet filmprosjekt. Vi skulle få våre penger til produksjonen på mandag, og dette var på torsdagen. Så om jeg skulle droppe prosjektet, så måtte det gjøres innen utgangen av uken. Laurence (Bender) og de andre produsentene var ganske coole i forhold til det, og sa at jeg bare fikk fokusere 100 prosent på å finne Landa. Og da Christoph til slutt kom på castingen, gikk inn i rommet og leste to scener, så kunne jeg endelig slå fast: Vi skal lage filmen!

Fortellingens ”Inglourious Basterds” er navnet på en jødisk terrorgruppe ( spilt av Brad Pitt og Eli Roth, m.fl) som på oppdrag fra amerikanerne opererer inne på nazi-okkupert område. Der skaper de frykt blant tyske soldater blant annet ved å skalpere dem. De er, som Roth (som også er regissør av ”filmen i filmen”) sa det på pressekonferansen i Cannes, en hver jødisk guttunges våte drøm, en slags ”kosher porn”. Tarantino vil ikke uten videre kalle filmen for en jødisk ”revenge movie”.

– Folk har spurte meg om det er en slags jødisk hevnfantasi, og ja, det er aspekter av det i filmen. Men det ikke på den måten jeg vil definere filmen. Det er ikke den delen av videohylla jeg ville plassert den, for å si det sånn.

– Mine rollefigurer endrer krigens utgang i filmen, men de har aldri eksistert. Om de hadde eksistert, om den tyske krigshelten Frederick Zoller hadde eksistert, så kan det godt hende at Joseph Goebbels hadde produsert en film om ham (Tarantino viser her til ”filmen i filmen”, en propagandafilm. Journ.anm). Goebbels lagde tilsvarende typer filmer, og det er ikke usannsynlig at mye av det som skildres i filmen kunne ha skjedd.

Tarantinos interesse for krigsfilmer har først og fremst sin årsak i hans interesse for sjangre, forteller han.

– På ett plan handler det bare om at jeg liker å jobbe innenfor en sjanger, og krigsfilmen er en sjanger jeg alltid har likt. Men kanskje først og fremst subsjanger-aspektet ved sjangerfilmen, der du enten har store slagscener eller en gjeng soldater som drar ut på et spesialoppdrag. Min innfallsvinkel kan helt enkelt være: La meg forsøke å lage en film innenfor den sjangeren, det hadde vært morsomt. Og så begynner jeg å sette meg inn i krigens mange implikasjoner.

Operation Kino er et komplott i filmen der irregulære jødiske soldatene kobles til et lokalt motstandsnettverk som ledes av en tysk filmskuespillerinne, Bridget von Hammersmark, som har medvirket i Leni Riefenstahls filmer. Målet er å sprenge Goebbels og medlemmene av den tyske overkommandoen til himmels, under premieren på en ny tysk propagandafilm. Det er bare Shosanna, som eier kinoen, som ikke er med på komplottet. Men hun har likevel egne planer som en gang for alle bekrefter hvor eksplosiv filmen kan være. For Tarantino er det å brenne filmnegativer ingen spøk.

– Hvis jeg kunne, som Shosanna i filmen, utslette hele den tyske overkommandoen og på kjøpet vinne hele krigen, så ville jeg gjort det. Men det ville ikke vært lett. På ene siden er det en metafor for filmens sprengkraft…Nei, det er ingen metafor i det hele tatt, scenen viser helt enkelt hvordan the power of cinema velter Det tredje rike. På et tidspunkt vurderte jeg om Shosanna skulle starte brannen; vi skulle se henne ta en rull med film, antenne den og kaste den på haugen med filmruller. Men hvilken film ville hun valgt seg ut til å antenne kinoen med? Ville hun valgt Le Grande Illusion? Eller den første rullen av Jud Süss? (nazi-propagandafilm om en grisk jødisk forretningsmann. Journ.anm)). Det er jo to forskjellige filmer som ender ganske likt, men forskjellen er jo at med den siste filmen ville det vært Goebbels eget bestillingsverk som ga ham nådestøtet.

Særlig kvinneskikkelsene i filmen bærer trekk fra rollefigurer fra andre filmer. Mest tydelig i Bridget von Hammersmark, som leder det lokale motstandsnettverket og kler seg som en diva selv når hun går inkognito. ”Forget Dietrich, forget Riefenstahl, it’s only you”, sier Goebbels på et tidspunkt til den tyske stjernen, som spilles av Diana Kruger. Kruger hentet noe inspirasjon fra Hildegard Knef, en tysk stjerne fra samme perioden, mens Tarantino har basert rollen på en relativt ukjent filmskuespillerinne fra 1930- og 40-tallets Hollywood.

– Det er en ungarsk skuespillerinne kalt Ilona Massey som var hos MGM på 1930-tallet og som Universal senere forsøkte å gjøre til sin Marlene Dietrich. Det gikk ikke så bra, men jeg har alltid vært en stor fan av henne. Jeg har alltid tenkt at om Bridget hadde reist til USA så ville hun kanskje endt opp med en karriere tilsvarende den Massey fikk. Vi så en film med Massey for en stund siden, International Lady, og tenke seg til! – der kom hun inn i rommet med klær som var nesten identiske med de Diana har på seg i scenen inne på tavernaen.

Isabella Huppert var opprinnelig tiltenkt en sentral rolle i filmen. Men det ble aldri noe av. Og da Huppert ble president for hovedjuryen som skulle vurdere filmen i Cannes, oppsto en litt uvanlig situasjon, medgir Tarantino.

– Ingen beundrer Isabella Huppert mer enn meg. Jeg leste nylig et intervjue med henne og Wes Anderson, og vil bare si følgende: Jeg kan matche Wes Anderson når det kommer til det å lage film med Isabella Huppert, anytime! (latter) Jeg er stor fan av Heavens Gate, der hun hadde en rolle, og selv om det ikke er noen stilistiske fellestrekk med mellom den og min film, så har jeg hatt noen ambisjoner som er influert av Heavens Gate. Da jeg møtte henne snakket vi mye om den filmen. Men kort fortalt: Det ble ikke noe av med Huppert på grunn av ulike tidsskjemaer og avtaler. Så jeg har ikke tenkt på at hun skulle sitte som jurypresident, for vi har et godt forhold og jeg er overbevist om at vi en dag kommer til å jobbe sammen.

Tarantino erklærer at han elsker alle rollefigurene han skaper.

– Jeg er jo deres Gud, jeg skapte dem og de lystrer alle mine befalinger. Samtidig elsker jeg dem fra deres eget perspektiv, de er jo selvstendige figurer. Da jeg skrev på manuset hadde jeg aldri sett Goodbye Berlin. Jeg hadde bare sett gjennom opptak av unge tyske skuespillere for å finne den rette til å spille Fredrick Zoller. Men da jeg så den filmen, som en venn av meg anbefalte, var det ingen tvil: der var min Zoller! Om Daniels mor ikke hadde møtt Daniels far, så ville vi aldri sett noe til Fredrich Zoller. Det var som han sprang direkte opp fra manuset.

Brad Pitt hadde Tarantino tenkt på lenge. Men han skreddersyr aldri roller for spesifikke skuespillere, forteller han. Derfor var veien fram til samarbeid lang.

– Vi har luktet på hverandre en godt stund. Du vet, de lengtende blikkene vi har sendt hverandre fra andre siden av rommet. De små beskjedene: Jeg liker deg, liker du meg? (latter). Jeg får ofte spørsmålet om hvilke skuespillere jeg har lyst til å jobbe med. Og Brad har vært en av de. Men samtidig: Jeg jobber ikke på den måten at jeg tenker på skuespillerne først. Det viktigste er rollefigurene, og så finner jeg skuespillerne utifra det. Så det har vært mer slik at jeg har håpet at jeg en dag kunne skrive en rollefigur som var perfekt for Brad. Og da jeg hadde skrevet en stund på denne Aldo-figuren så kom den erkjennelsen: Ja, denne rollen er for Brad!

Midtveis i Inglourious Basterds faller en replikk som utløste spontan applaus i kinosalen under filmfestivalen i Cannes. Den inntreffer når Fredrick Zoller undrer seg over at Shosanna fronter navnet på regissørene på filmplakatene sine, og hun svarer forraktelig: I Frankrike vet vi å verdsette regissørene. Tarantino leggger ikke skjul på sitt kjærlighetsforhold til fransk filmkultur – og filmfestivalen i Cannes.

– For meg finnes det ikke noe tilsvarende sted for filmskapere. Jeg har sagt tidligere at Cannes er filmens Olympus, filmens Nirvana, og det mener jeg virkelig. I Cannes betyr film alt. Selv når folk buer og kommer med et eller annet følelsesutbrudd, så skjer det av lidenskap for filmen. Filmene er ikke bare levende bilder som flimrer over deg, de betyr noe helt spesielt. Pressefolk fra alle land på denne kloden valfarter til Cannes, og alle ser filmen til akkurat samme tidspunkt. Det er som å slippe katta ut av sekken for hele jordkloden. Og bare så det er sagt: jeg anser meg ikke for å være en amerikansk filmskaper, jeg lager film for Planet Earth!

Men hvorfor filmens tittel er stavet bevisst feil, vil han ikke svare på.

– Jeg kommer aldri til å forklare den tittelen. Det ville bare ødelegge effekten av den og trivialisere den. Om Basquiat skulle forklart hvorfor han benyttet bokstaven L i et av sine maleriet, kunne han likegodt latt være, det er min holdning.

Se traileren til Inglorious Basterds her: