Jean-Luc Godard og nybølgefilmens credo var at en film skal ha en begynnelse, en midte og en slutt – men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Resten er filmhistorie, som det gjerne heter, og utdypes i vårt nybølgefokus i siste utgaven av Rushprint. Kort sagt kan vi slå fast at filmen ikke skulle bli helt den samme etter det. I dag blir vi gjerne trukket rett inn i nærbilder og fremskredne handlinger, uten noen form for etablering av kontekst eller nærmere forklaringer, og det kan synes som vi aksepterer det. Vi trenger mindre informasjon på kortere tid, og har større toleranse overfor dramaturgiske hull, sjangerbrudd og brå forlytninger i tid og rom. Dagens regissører av nyskapende blockbustere som Dark Knight og Wall-E ville i tidligere tider tilhørt avantgarden, og tv-serier som Lost veksler mellom fortid og nåtid på en måte som ville gitt fortidens serieskapere akutt dramaturgisk vertigo.
     

Men innen norsk film synes det å herske en passivitet i forhold til å utforske filmens muligheter gjennom montasjen. For å sette det på spissen, så kan man kanskje si at siden Erik Løchen satte den norske filmmodernisme på kartet med Jakten i 1959, er det bare hans barnebarn Joachim Trier som har utforsket montasjen i minneverdig grad med Reprise.

     Einar Egeland er for tiden spillefilmkonsulent, og har klippet filmer som Hawaii, Oslo og DeUsynlige (sistnevnte vant han nylig Amanda for). Han mener å se en tendens de siste par årene med for mange langfilmer som avfilmer, litt nøytralt, litt midt på treet, litt sånn det har vært gjort før, som han formulerer det.
   

 – Jeg tviler ikke på at det generelt er større formbevissthet hos både den nye generasjonen filmskapere og de mer erfarne, men det kommer dårlig til syne i de norske filmene fra den senere tid. Jeg vet ikke helt hva det skyldes; det kan være tidspress, det kan være frykten for å gjøre noe utenom det vanlige. Det er mye press gjennom krav om høyere besøkstall og egenandel for produsentene. Det er en nervøsitet for det der ute.

     Anders Refn er en av Skandinavias mest erfarne filmklippere, og har klippet flere av Lars von Triers filmer, nå sist Antichrist, samt Max Manus i Norge. Han mener å se flere tilløp til eksperimentering i dansk film enn annen nordisk film de siste årene, som i Christoffer Boes Reconstruction og hans egen sønn Nicholas Winding Refns filmer.

     -Det er mange begavede filmskapere i Norge og andre nordiske land som forsøker å utfordre filmspråket. Joachim Trier er et godt eksempel, og hans klipper, Olivier Bugge Couté, som også har jobbet for meg, er en meget begavet klipper. Men bortsett fra disse, og Lars von Triers eksperimenter, er det den tradisjonelle klippestilen som også dominerer dansk film.

Konfrontasjon i klipperommet
Refn konstaterer at både filmskolene og bransjen i Norden vende ryggen til nybølgefilmen i sin iver etter å fokusere på håndverk og profesjonalisme. Han mener at man samtidig kastet vrak på den lekenheten som var nybølgefilmens styrke.
     

-Film er en kunstart som hele tiden krever at man utfordrer filmspråket, at man forsøker å presse uttrykksmulighetene så langt man kan. Det er selvfølgelig en fare at man kan gå for langt, slik enkelte nybølgefilmer gjorde, men lekenheten som fulgte med nybølgefilmen var en viktig arv å bringe videre.
     

Refn mener også å se en forskjell på de nordiske produksjonskulturene med hensyn til det å utfordre hverandre. Han mener at man i Danmark har hatt en mer utbredt tradisjon for å diskutere filmen før produksjonen er ferdig.
     

-Man har i større grad gått inn og ut av hverandres klipperom og diskutert filmene og de grepene man har tatt. Christian Hartkopp, som var en inspirerende lærer på Den danske filmskolen på 1970-tallet, oppfordret til denne typen åpenhet i et miljø som ellers kunne være preget av smålighet og lite dialog.
     

Selv fremragende klippere kan bli blinde i forhold til det materialet de har klippet på i ukesvis, for ikke å si månedsvis, forteller Refn.
   

 -Noen ganger er det smertefullt å ta slike konfrontasjoner, men det er helt avgjørende. Da må man heve seg over eventuelle smålige følelser, for man er der for å forbedre verket. Og det mener jeg er en av årsakene til at dansk film har hatt de framgangene vi har hatt..
   

 Egeland er også opptatt av at man må være hard mot seg selv i klipperommet. Konfrontasjoner kan være nødvendig.
 

    -De beste filmene jeg har jobbet på, er de der jeg har fått være med tidlig i prosessen. Da har vi spurt oss selv: Hva er vitsen med denne filmen. Hvor skal vi? Om man hiver i en lang rekke ingredienser til slutt, i håp om at det skal redde prosjektet, da blir det ofte en dårlig film. Og om du har utsatt de avgjørende spørsmålene i filmprosessen, så kan jeg love deg at de vil stirre deg i hvitøyet når du kommer til klippen. På Hawaii, Oslo satt jeg først alene i nærmere to måneder, før Erik (Poppe) kom inn, og da satt vi sammen i nesten et halvt år og klippet filmen. Hadde ikke produsenten satt av såpass med ressurser til denne klippetiden, så hadde vi aldri kommet dit vi skulle.

Denne artikkelen står i siste utgaven av Rushprint. Vil du lese mer om Egeland og Refns syn på ulike klippstiler og den "emosjonelle klippingen" i De Usynlige og Breaking the Waves, kan du tegne abonnement her: ABONNEMENT