Jeg har elsket deg så lenge må være årets sterkeste langdebutfilm på norske kinoer. Phillippe Claudel hadde tidligere bare skrevet romaner da han bestemte seg for å lage langfilm om en kvinne som slipper ut av fengsel etter 15 års soning for en forferdelig forbrytelse. Til tross for manglende filmerfaring fikk Claudel med seg et knippe førsteklasses franske skuespillere, deriblant Elsa Zylberstein, og sist, men ikke minst i castingprosessen fikk han Kristin Scott Thomas med i hovedrollen. Til Rushprint forteller Claudel at rollen som Juliette ikke var spesialskrevet for Thomas, selv om hun deler biografiske trekk med rollefiguren.

– Nei, rollen som Juliette var ikke spesialskrevet. Jeg skrev imidlertid rollen som søsteren Lea for Elsa Zylberstein som jeg kjente fra før. Vi måtte gjennom en castingprosess før jeg fant ut at Kristin var den rette for hovedrollen. Ikke mange engelskspråklige skuespillere kunne fylt rollen. Men Kristin har bodd i Frankrike i 28 år, hun snakker fransk flytende, selv om hun tidligere bare hadde spilt en mindre rolle i en fransk film. Hun så tidlig utfordringen ved rollefiguren. Hun fant noe helt spesielt i Juliette.

Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg Juliette uten Scott Thomas i rollen som fengselsfuglen som bærer på en forferdelig hemmelighet. (Rolleprestasjonen har foreløpig gitt henne European Film Award for beste hovedrolle). Det er særlig Claudels djerve bruk av ansiktet til Scott Thomas som gjør denne filmen så effektiv i sin enkelhet. For sjelden har et kjent ansikt på film i nyere tid blitt til de grader avglamourifisert. De fleste husker Scott Thomas for hennes statueske skjønnhet i Hollywoodfilmer som Den engelske pasienten, men her er hun alt annet enn opphøyd og glamorøs. Allerede i åpningsscenen presser Claudel kamera tett på ansiktet hennes, som for å oppnå en sjokkeffekt.

– Jeg ønsket å åpne med et enkelt og sterkt motiv. Det var viktig for meg å vise det sanne ansiktet til en kvinne som har tilbragt 15 år i fengsel. Jeg overtalte Kristin til å gjøre opptakene uten sminke, jeg er veldig glad for at hun gikk med på det. Jeg tror neppe noen har sett henne slik før, men mye av filmens integritet ligger der, i det usminkede portrettet av noen i dyp sorg. Kristin forsto hvor viktig det var for filmen. Da jeg møtte henne sa jeg klart ifra at jeg ønsket å bryte ned hennes skjønnhet for å oppnå denne troverdigheten, og hun aksepterte det uten videre.

Claudel er en anerkjent forfatter i Frankrike, men et ubeskrevet blad som filmregissør. Til å være regidebutant viser han en forbausende fortrolighet med personinstruksjonen. Han forteller at han elsker forarbeidet med skuespillerne, der mye av grunnlaget i filmen legges.

– Jeg elsker skuespillerinner og jeg elsker oppdagelsesferden vi tar sammen når vi skal finne ut av en rollefigur. Før opptakene startet, hadde jeg to gjennomganger av manus med Kristin. Den fremste utfordringen var å få rollefiguren hennes til harmonere med filmens grunnleggende stemninger, til å bygge opp våre forventninger og vår nysgjerrighet. Jeg stoler på skuespillerne mine, jeg mener det er viktig å gi dem rom til å utforske rollen på egen hånd, også. Kristin ba om å få lov til å prøve ut ulike tilnærminger i flere tagninger. Det er det som gjør film så stimulerende, at du som regissør noen ganger anspores av skuespillernes innspill. Det er helt annerledes enn når jeg sitter alene og skriver bøker.

Svært mange av scenene i Jeg har elsket deg så lenge tar utgangspunkt i dagligdagse, tilsynelatende udramatiske hendelser, men på undersiden kan vi fornemme en nagende og spent stemning. Claudel tilkjennegir forkjærlighet for krimsjangerens virkemidler, selv om hans film på ingen måte utvikler seg i den retningen.

– Selv om dette ikke er en krimfilm, så liker jeg måten man bygger opp spenning og forventninger gjennom krimsjangerens virkemidler. Jeg har anvendt slike virkemidler i romanene mine, men de er heller ikke er krimromaner. Det er altså et virkemiddel for å fange publikums oppmerksomhet, for å lokke dem inn i dette universet som omhandler denne kvinnens hemmelighet og hennes gjenforening med søsteren.

Atmosfæren i filmen er iblant ladet med noe illevarslende som gjør at vi forventer at noe forferdelig kan skje. Men Juliette makter til slutt å finne en slags forsoning med fortiden og omgivelsene. For Claudel har det vært viktig at vi opplever henne som normal, ikke noe monster.

– Juliette er en normal kvinne som opplever noe uvanlig og traumatisk. Hennes valg, som førte henne i fengsel, er på ene siden forferdelig, men samtidig er det noe veldig humant og vakkert ved denne handlingen. Det er dette paradokset som ligger til grunn for filmen, og hvordan omgivelsene reagerer på hennes tilbakekomst etter 15 år bak murene. I deres øyne har hun gjort noe uhyrlig, det samme synes også publikum, helt til vi får vite mer om omstendighetene. Jeg underviste selv i franske fengsel i 11 år, og lærte mye av det. Der så jeg jo at de innsatte ikke var dårlige mennesker, at selv bak en grusom forbrytelse kunne det skjule seg en human historie.

– Juliette må på en måte gjenoppdage verden, hun må tilpasse seg omgivelser hun etter mange år i fengsel opplever som fremmed og truende. Alle rundt henne, fra søsteren til tilsynsvergen hennes, kan hjelpe henne med å forsone seg med fortiden, til å oppleve en slags gjenfødelse. Men alt avhenger av om Juliette vil akseptere den hjelpen hun tilbys. Alt er mulig med hjelp av andre, men er vi i stand til å ta imot? Juliette velger å gå i fengsel uten å mukke. Hun føler seg skyldig, men ikke for den handlingen hun er dømt for, men for det som forårsaket handlingen.

Og det er her Claudel ber oss om å strekke vår forestillingsevne og akseptere at en kvinne kan velge tausheten som sin skjebne – selv om det innebærer at hun havner 15 år bak murene. Han forteller om sterke reaksjoner fra publikum på Juliettes valg.

– Det er kanskje uvanlig, men likevel helt logisk for henne å nekte å tale sin sak under rettsprosessen mot henne. Publikum har reagert veldig emosjonelt på filmen og denne slutten,  i vidt forskjellige steder som Taiwan og Brasil. Jeg tror det er noe universelt ved Juliettes måte å forholde seg til sin skjebne på, at hun velger tausheten etter det som har skjedd med sønnen.
 

Jeg har elsket deg så lenge har norsk kinopremiere fredag 24. juli.