Å restaurere film er som å tape de fleste slagene i en krig, fastholder Martin Scorsese. Den legendariske regissøren er i Cannes, men ikke for å presentere egen film. Som en av lederskikkelsene i World Cinema Foundation ankom han verdensfilmens mekka med et deprimerende budskap: De fleste filmer vil forsvinne, men ved hjelp av WCF og sideseksjonen Cannes Classics ønsket han å skape blest rundt dette underkjente og viktige arbeidet. WCF ble etablert i 2007 i Cannes, primært for å hjelpe utviklingsland med å bevare filmarven sin. Og det er de individuelle filmskapernes visjoner bak filmene som har prioritet, forteller Scorsese.

– Filmbevaring har alltid vært et arbeid preget av motbakker: Uansett hvor smidig ting går i restaureringsprosessen, så er det aldri nok tid. For tiden renner ut. Film er et delikat materiale, den er dømt til å forfalle om den ikke er lagret under optimale forhold. Og som det ikke var vanskelig nok i seg selv, så kompliseres ting ytterligere ved at forholdene er så forskjellig rundt om i verden. Noen nasjoner er fattigere enn andre, og mange har andre mandater de må innfri før de kan etablere et moderne, fungerende filmarkiv. En annen utfordring er at det ofte er vanskelig, noen ganger umulig, å få tillatelse til å restaurere filmene. Det krever gjerne mer dialog over tid.

WCF har et styre som består av 17 profilerte filmskapere fra hele verden (se komplett liste helt til slutt i saken). I samarbeid med Bolognia filmarkiv har organisasjonen fullført restaureringen av ni filmer så langt, og jobber for tiden med å restaurere to til. Men dette er selvsagt bare en dråpe i havet, understreker Scorsese, og arbeidet med å restaurere filmene gir ingen mening om ikke disse filmverkene blir sett.

– Restaureringen og bevaringen er bare meningsfullt om folk får sett filmene. Og det blir stadig vanskeligere, over hele verden, og særlig i USA. Modellene for distribusjon er i endring, vi ser at nye platformer er iferd med å vokse fram. Derfor vil festivalene alltid være viktige for disse filmene, det er alltid godt å være her i Cannes å lansere dem. Samtidig er det viktig å jobbe sammen med filmskaperne for å skape så mye oppmerksomhet om filmene som mulig. Derfor har vi gått inn i partnerskap med to dynamiske organisasjoner, The Auteurs and Beside. The Auteurs er et virtuelt cinematek, mens Beside hjelper oss med å etablere og drifte hjemmeside og koordinere et nettverk av visninger for filmene. Jeg er også glad for at Criterion vil distribuere disse filmene på dvd i ”collectors edition box sets”, og i enkelte tilfeller gjennom enkeltutgivelser. Dette skjer i samarbeid med filmskaperne og rettighetshaverne.

I år presenterte Scorsese fire filmer i Cannes Classics. Noen av dem er kjente, andre er mindre kjente.

– Den ene, Bilder från Lekstugan, er dokumentaropptak redigert av Stig Björkman, som viser Ingmar Bergman i arbeid i løpet av flere år. Vi har gått inn i et partnerskap med The Bergman Foundation og dette blir et pågående prosjekt fordi det eksisterer hele 14 timer med opptak – fra 1953 og fram til 1984. Vi viser også en lite kjent meksikansk film, Redes fra 1946, av Emilio Gomez Muriel and Fred Zinnemann. Dette var før Zinnemann havner i Hollywood. Og så har vi den avdøde Edward Yangs mesterverk fra 1991, A Brighter Summerday, den komplette versjonen. Vi viser også en vakkert restaurert versjon av den egyptiske filmen Al-Momia (La Momie) av Shadi Abdel Salam  fra 1969. Det er en film jeg har forsøkt å få sett med en god filmkopi siden 1971. Filmen har virkelig hjemsøkt meg etter at jeg så den første gangen i en 16mm-kopi og senere på video.

Som med klimaspørsmålet er det nærliggende å tenke at dette er en tapt kamp, fordi vi for lengst har passert det kritiske punkt. Og når den amerikanske filmen er den delen av filmarven som er best ivaretatt, kan vi jo bare forestille oss hvor prekær situasjonen må være rundt om i verden. Scorsese mener likevel at WCF gjør en forskjell.

– Denne krisen har pågått så lenge, så er jeg redd vi bare berører overflaten med vårt arbeid. Jeg har en tendens til å se negativt på ting, og kan ta hardt i noen ganger. Mye vil gå tapt, det er bare å erkjenne. Bare tenk på hvor mye av litteraturen fra de siste to tusen årene som er gått tapt. Men om vi gjør filmene tilgjengelige, så er det noen der ute som vil bli berørt av dem, enten det er en av hundre, eller en av tusen.

Den politiske viljen i hvert enkelt land til å ta spørsmålet på alvor varierer, forteller Scorsese. Enkelte ser jo på film som en luksus som ikke kan ha førsteprioritet når mer basiske behov melder seg, ikke minst i en tid med økonomisk tilbakegang. Men det er viktig å holde bevisstheten oppe, forklarer han, om bevaringens kulturpolitiske og historiske dimensjoner.

– Jeg hadde gleden av å dra til Mali for halvannet år siden, der jeg blant annet møtte regissøren Souleymane Cissé og snakket med kulturministeren i landet om afrikansk film. Det var viktig at jeg dro dit for å fortelle at filmarven deres består av filmer vi bryr oss om. Mange av disse landene har nok med å overleve. Likevel er dette en viktig del av deres kulturarv. Det er som Cissé formulerte det for to år siden under et panel der vi kom inn på afrikansk film: Om afrikansk film, laget av afrikanere for afrikanere, skulle forsvinne, så er det ingen i framtiden som vil vite at den i det hele tatt har eksistert. Og det er noe som berører hele verden. Det handler om å bli kjent med hverandres kulturer, det er noe som bidrar til at vi mennesker opplever at vi hører sammen. Vi har basiske behov, men vi har også spirituelle og intellektuelle behov som også er viktige – selv under harde tider. Og selv i de fattigste afrikanske land har man i dag tilgang til videokameraer og mange benytter muligheten til å uttrykke noe om den tiden de lever i gjennom å lage film. Noe som kan bidra til å lette de fysiske påkjenningene ved å leve i fattigdom.

Scorsese er kjent for å se mye film, og i forbindelse med arbeidet for WCF har han absorbert voldsomme mengder. Og det har påvirket ham som filmskaper, forteller han.

– De siste årene har jeg sett svært mye film fra andre kontinenter, som Sør-Amerika og Afrika, og fra land som Taiwan og Sør-Korea. Om det ikke direkte påvirker måten jeg lager film på, så klargjør det enkelte ting og hjelper meg videre. Jeg blir inspirert til å gå tilbake til filmsettet. Jeg foretrekker vanligvis klippeprosessen, fordi opptaksfasen er så tid- og ressurskrevende – det er som å ta eksamen hvert femte sekund. Jeg får genuin spirituell næring av å se disse filmene fra hele verden.

Red Shoes er den mest profilerte filmen som restaureres gjennom WCF og presentasjonen i Cannes Classics. Og det er en film som åpenbart har betydd mye for generasjonen til Scorsese. I Francis Ford Coppolas Tetro, som deltok i Directors Fortnight i Cannes, hevdes det sågar at Red shoes er en film man må se før man dør. Scorsese erkjenner denne gjelden søttitallsgenerasjonen i amerikansk film står i til denne klassikeren av Powell og Pressburger.

– Den har betydd mye for oss. Brian de Palma har sagt at Red Shoes var årsaken til at han begynte å lage film. Spielberg verdsetter den også høyt. Faren min tok meg med på kino for å se Red Shoes i 1950 da jeg var åtte år gammel. Det ble en viktig opplevelse for meg. Men alle de andre filmene av Powell og Pressburger, som Black Narcissus og Matter of life and death, ble aldri vist i USA på den tiden. Vi så dem på fjernsyn, i svart-hvitt, mellom reklameavbrekk i nedkortet versjon. Det har tatt tid å finne disse filmene, og vi har fått viktig hjelp av blant annet min klipper, Thelma Schoonmaker, som var gift med Powell. Vi har vært så lidenskapelig opptatt av filmene til Powell og Pressburger, at vi bestemte oss for å forsøke å restaurere alt vi kommer over av det de har laget sammen.

Å bevare film gjennom restaurering er én måte å beskytte filmarven på – for tiden er det en annen kamp filmindustrien synes mer opptatt av, nemlig piratkopiering og konsekvensene det vil få. Scorsese fastslår at det er to helt ulike kamper som utkjempes på hver sin front.

– Jeg var i Washington for ikke lenge siden, og der snakket man om piratkopiering som den største trusselen mot industrien akkurat nå. Og det er en trussel mot opphavsretten. Men piratkopiering har ikke noe med det arbeidet vi gjør. Jeg er enig i at den dagen disse restaurerte filmene blir utsatt for piratkopiering på linje med hva Hollywoods blockbustere opplever, så har vi lykkes med vårt arbeid.

Styret i World Cinema Foundation består av:

Martin Scorsese  U.S.A.
Fatih Akin » Germany Turkey
Souleymane Cissé  Mali
Guillermo Del Toro  Mexico
Stephen Frears United Kingdom
Alejandro Gonzaléz Iñárritu  Mexico
Wong Kar-Wai  China
Abbas Kiarostami  Iran
Deepa Mehta  India
Ermanno Olmi Italy
Raoul Peck  Haiti
Christi Puiu  Romania
Walter Salles  Brazil
Abderrahmane Sissako  Mauritania
Elia Suleiman  Palestine
Bertrand Tavernier  France
Wim Wenders  Germany
Tian Zhuangzhuang  China