I bresjen for demonstrasjonene som har funnet sted i Teheran den siste uken, står blant annet en rekke profilerte filmkunstnere. Marjane Satrapi og Mohsen Makhmalbaf representerer hver sin generasjon internasjonalt kjente iranske filmskapere; hun vant Cannespris og ble nominert til en Oscar fjor for Persepolis, han har vunnet en rekke internasjonale priser de siste 25 årene og regnes ved siden av Abbas Kiarostami som Irans mest toneangivende filmkunstner.

Det var i EU-parlamentet at de to iranske filmskaperne på tirsdag presenterte et dokument for medlemmer av De Grønne som de hevdet beviser at opposisjonens kandidat Mousavi hadde fått over 19 millioner av stemmene, mens president Mahmoud Ahmadinejad bare fikk 5.5 millioner. Makhmalbaf har vært Mousavis talsmann i Europa, men det er usikkert om han opptrådte i EU-parlamentet som det og om dokumentet kan erklæres som gyldig bevis for valgfusk. Makhmalbaf omtalte Ahmadinejads selverklærte valgseier som et statskupp og bønnfalte det internasjonale samfunnet om ikke å anerkjenne det offisielle iranske valgresultatet. Han forklarte videre at Mousavi hadde ringt ham fra Teheran og bedt ham informere verden utenfor om hva som i virkeligheten har skjedd i Iran.

Makhmalbaf (se foto) kunne fortelle at Mousavi var blitt informert om Ahmadinejads “valgseier” av innenriksministeren og bedt om å forberede en tale.

”Få minutter senere ankom en general fra det militære Mousavis kontor og sa at de ikke kunne tillate en ”grønn revolusjon” (som er fargen Mousavi har benyttet i sin kampanje). Det tok ikke lang tid før statsfjernsynet erklærte Ahmadinejad som vinner med 65 prosent av stemmene”, forteller Makhmalbaf til Adnkronos International.

Sensur og ulike former for undertrykkelse er ikke noe nytt for Makhmalbaf og hans iranske kolleger. Nylig gikk den iranske filmens nestor, Abbas Kiarostami, ut med kritikk av presteskapets restriktive politikk overfor kunstnere i hjemlandet, fra sin midlertidige base i London. Det skjedde etter en traumatisk prosess for å få visum til Storbritannia. Han har likevel etter mange år forsonet seg med at sensuren er noe han bare må forholde seg til.

”Jeg er i det minste takknemlig for at myndighetenes makt ikke strekker seg lenger enn til å forby visning av filmene jeg lager. De som virkelig ønsker å se filmene mine kan gjøre det ulovlig”, fortalte han nylig til Financial Times.

En som ikke har forsonet seg med tingenes tilstand er Bhaman Ghobadi som nylig deltok med No one knows about persian cats på filmfestivalen i Cannes, der filmen vant Un Certain Regards spesialpris. Filmen skildrer hvordan en voksende undergrunn av musikere i Iran er i aktivitet under presteskapets radar, og at hardrock ikke er noe ubetydelig fenomen der. For å kunne lage dokumentaren måtte kurdisk-iranske Ghobadi reise inkognito til Teheran og filme i det skjulte, godt hjulpet av et nettverk av lokale aktører, inkludert hans forlovede og samarbeidspartner, Roxana Saberi, som ble arrestert underveis (du kan lese Ghobadis erklæring om hva som skjedde på Still in motion). Saberi ble anklaget av iranske myndigheter for spionasje før hun til slutt ble frigitt mens filmfestivalen i Cannes fortsatt pågikk. I ettertid har Ghobadi reist tilbake til Iran for å besøke moren sin, men ble fengslet i over uke før han i forrige uke slapp ut og kunne vende tilbake til sin base i Berlin.

I et intervju med Village Voice forteller Ghobadi om hvorfor han ville lage film om den nye generasjonen musikere i Iran.

”Ingen kan lenger stoppe disse unge menneskene. Det er ikke opp til myndighetene. Det handler ikke om Mousavi, Khatami eller Ahmadinejad. Folk tar saken i egne hender”.