NB! Dette er en fortkortet versjon av en større artikkel som står i siste utgaven av Rushprint.

I Rushprints intervju med Sara Johnsen i siste utgaven, retter hun kritikk mot måten konsulentordningen praktiseres på i dag. Karin Julsrud, produsent og medeier in 4 ½  kjenner igjen flere av problemstillingene.

– Det har vært en frustrasjon hos noen produsenter, særlig det siste halvannet året, over at pengene blir delt ut for fort og bindes for lang tid framover. Hvis man skal få et filmprosjekt opp å stå i 2010, så bør man helst ha levert inn prosjektet nå. Og da kan prosessen bli unødig lang. Jeg har forståelse for Saras synspunkter, men er samtidig redd for et system med søknadsfrister og utvalg som skal gjøre kollektive vurderinger. Det er slik det er i 50-50 ordningen, men der er i hvert fall utvalgene forskjellige fra gang til gang.

Asle Vatn er produsent i Friland og satt i sin tid og vurderte søknader i audiovisuelt produksjonsfond. Han er helt enig i Johnsens kritikk av den nåværende praksisen.

– Det kan virke som konsulentene ofte utøver et slags eierskap til prosjektene, og at man som søker må inn i en dialog på et så tidlig tidspunkt som mulig for å komme med i en støttevurdering. Det kan noen ganger virke som dette eierskapet er viktigere for konsulenten enn å velge ut det beste prosjektet.

Konsulentenes innflytelse over prosjektet har med jevne mellomrom blitt debattert. I hvilken grad skal konsulentene utøve et subjektivt skjønn og påvirke det endelige resultatet? Sara Johnsen kritiserer praksisen med langdryge utviklingsprosesser der konsulentene ender opp med å sette sitt preg på manus. Julsrud mener konsulentordningen er feilslått om det blir resultatet.

-Det blir veldig galt om konsulenten påvirker på en måte som gjør at det oppfattes som ”konsulentens film”. Men vi finner aldri, eller skal ikke finne, én modell for hvordan dette samarbeidet skal foregå, denne ”dansen” mellom konsulent og produsent vil arte seg forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Det jeg er opptatt av er at den dansen er så åpen som mulig. Min erfaring som konsulent var at noen produsenter ønsket en større deltakelse fra meg på et tidlig tidspunkt, og da gjorde jeg meg tilgjengelig for det. Andre ønsket det ikke – og da holdt jeg meg litt unna. Som produsent er det på samme måten, dialogen arter seg forskjellig, avhengig av prosjektet.

Regissør Sirin Eide var kortfilmkonsulent i perioden 2002-2006, med ansvar også for dokumentarfilmen.

– Det er farlig om en konsulent preprogrammerer hva han eller hun ønsker, og man får noe som likner bestillingsverk. Derfor er det viktig å signalisere at man som konsulent er åpen.

Erfaringen fra filmbyråkratiet har forsterket Eides syn om at konsulenten skal være der for søkerne. Men det er en pardans som ikke enkelt lar seg generalisere.

– Det handler ikke bare om at konsulentene sitter på mye makt, det kan også være at søkerne gir konsulenten for mye makt, ved å la han eller henne få bestemme om prosjektet er godt eller dårlig. Det er en litt skjør situasjon i utgangspunktet – å måtte søke for å kunne holde på med det man brenner for. Det er så mye som står på spill for søkerne, og de kan bli rasende. Det er viktig at man er klar over disse psykologiske mekanismene. Man må ikke glemme at støttesystemet er fundert på de kreative premissleverandørene, ikke omvendt.

Vatn mener noen generelle kjøreregler for konsulentene kunne hatt noe for seg.

-Det kunne vært hensiktsmessig fordi jeg synes beslutningsgrunnlaget til konsulentene noen ganger blir utydelig. Samtidig kan ikke ordningen være så stiv og rigid at man med ”objektiv kjølighet” kan kalkulere seg fram til hvem som skal få støtte. Det er en fin balansegang. Min frustrasjon handler ofte om at jeg ikke kan påvirke hvilke av våre prosjekter som er under utvikling som blir realisert. Vi har jo gjerne en fem-seks prosjekter under utvikling med ulike regissører, og har våre preferanser. Men der er vi ikke alltid i takt med systemet og konsulentene. Jeg skulle ønske man fant et system som gjorde det subjektive eierskapet mindre relevant for beslutningene som tas. Jeg vet at det jobbes i NFI med å utvikle en raskere rotasjon av prosjektene hos hver konsulent, og at man vurderer å innføre søknadsfrister. Kanskje er søknadsfrister hensiktsmessig, særlig hvis de var relativt hyppige. Det synliggjør konkurransen og antall prosjekter, det knytter arbeidet opp mot gitte datoer, det er mer forutsigbart, prosjekter blir ikke liggende for lenge i systemet – de ”forsvinner” ikke i systemet.

Dette er en nedkortet versjon av en større artikkel om konsulentordningen i siste utgaven av Rushprint. Tegn abonnement og les hele saken.