Så fantes det en slags rettferdighet allikevel: Michael Haneke, som for fire år siden ble snytt for Gullpalmen da han deltok med Skjult, ble denne gangen tildelt prisen for en film som nesten er like god som den forrige. The White Ribbon er et visjonært filmverk om de autoritære samfunnsstrukturene som blant annet banet veien for nazismen i Tyskland, og avdekker en filmkunstner i sitt livs form. Det var den eneste filmen i Cannes som ga meg følelsen av å se et vesentlig filmverk som aspirerer til en status i nærheten av et mesterverk. The White Ribbon er et avvik i Hanekes filmografi ved sitt tidskoloritt og omfangsrike rollegalleri. Med handlingen lagt til månedene før utbruddet av første verdenskrig skildrer Haneke et føydalt småsamfunn der rigid gudstro og mistenksomhet gjør livet uutholdelig. Filmen inneholder ikke noen av de grenseoverskridende grepene som ofte har polarisert kinopublikummet, slik tilfellet har vært med Funny Games og Pianolærerinnen. Isteden fortsetter han der han slapp med hans mest tilgjengelige og humane film, Skjult, ved å skape et konsistent naturalistisk univers som virker troverdig fra bunnen av.

De første fire dagene av festivalen har jeg oppsummert i et tidligere blogginnlegg, og Morten Steingrimsen har formidlet sine inntrykk gjennom hele uken. For meg var Fish Tank en bekreftelse på Andrea Arnolds formidable talent, mens Jane Campion ikke overbeviste med Bright Star. Jacques Audiards A Prophet tilhører en nobel fransk spesialdisiplin – den eksistensialistiske og filosofiske krimthrilleren. Både Fish Tank og A Prophet ble tildelt hver sin pris, henholdsvis Juryprisen og Grand Jury-prisen. Lars von Trier gikk som forventet inn i rollen som festivalens enfant terrible, med en film som framprovoserte kraftig buing blant kritikerne etter visningen. Det er vanskelig å si hva Antichrist handler om, men den inneholder en rekke sterke bilder som ifølge regissøren gjenspeiler hans fobier og redsler. Her er kvinnesynet som tatt ut av et drama av August Strindberg, der kvinnen bærer på et ønske om å kastrere mannen og hennes medsøstre til slutt overtar hele verden. Filmen er fascinerende i sin uforutsigbarhet, men frustrerende ved sin mangel på klarhet og retningsløse brutalitet. Selv Von Triers hard core fanbase blir her satt på en alvorlig prøve, men de fleste vil uansett måtte anerkjenne Charlotte Gainsbourgs tapre innsats som Kvinnen fra Helvete, noe juryen da også gjorde ved å gi henne prisen for beste skuespillerinne.

Gaspar Noe er ved siden av Von Trier regnet som den europeiske filmens bad boy som elsker å sjokkere. Denne gangen innfridde han ikke helt de forventningene, med et formeksperiment som forfjamset kritikerne og utmattet med sine 163 minutter. I Enter the void utforsker han nye opptaksteknikker og bruker spesialeffekter i en hypnotisk og ikke-lineær skildring av en ung manns etter døden-opplevelse. En film som er dømt til kultstatus med sin kompromissløse fortellermåte og lengde.
Von Trier var ikke den eneste som provoserte med grenseoverskridende voldsskildringer. Den fillipinske regissøren Brillante Mendoza går svært brutalt til verks i skildringen av voldtekt og drap på en prostituert kvinne i krimthrilleren Kinatay. Det er vanskelig å tro at dette er samme filmskaperen som i fjor deltok med Serbis, et intimt og sympatisk portrett av en familie som drev en pornofilm-kino. Kinatay var for meg festivalens største skuffelse. Den andre skuffelsen var Pedro Almodovars Broken Embraces – ikke fordi den var dårlig, men fordi den bare var ganske middelmådig. Med en omstendelig struktur og et forbausende lite interessant rollegalleri, mangler filmen den varmen, framdriften og livsgleden som har vært hans varemerke. Desto mer gledelig var det at Ken Loach har gjenfunnet noe av varmen og humoren som gjorde hans hardbarka sosialrealisme i Raining Stones så fornøyelig. Looking for Eric er en uimotståelig feelgoodfilm der Loach har vevd sin politiske holdning umerkelig inn i filmens mønster og unngår dermed de didaktiske tendensene som har hemmet filmene hans de siste ti årene. Filmen vant den økumeniske prisen i Cannes, og kan skilte med fotball-legenden Eric Cantona i en fornøyelig sentral rolle.

Den amerikanske tilstedeværelsen var ganske beskjeden under årets festival, og både Ang Lee og Quentin Tarantino deltok utenfor og i konkurranse med filmer som langt fra er blant deres beste. I Taking Woodstock har Lee vendt tilbake til en ny avgjørende epoke i amerikansk historie – hvordan musikkfestivalen Woodstock ble til. Her er det de uskyldige sommerdagene festivalen fant sted som feires, i det som må sies å være Lees første feelgoodfilm. I et Cannes som fløt over av blod, kunne Lees ukompliserte film tilby en etterlengtet pust i bakken. Tarantinos romantiske retro-krigsfilm Inglourious Basterds (ja, den skal skrives feil) er som så mange av hans filmer en hyllest av filmmediet. Plotet tar vi ikke spesielt høytidelig: Vi vet at naziene vil få juling, det ligger innebygd i sjangeren. Derfor kan vi sette ekstra pris på supernazisten Hans Landa når han briljerer med sitt register av ondskapsfulle vittigheter. Tarantino har hevdet at han ikke kunne laget denne filmen uten Christoph Waltz i rollen som Landa, noe Cannesjuryen har gitt ham rett i ved å gi Waltz prisen for beste mannlige skuespiller.

Den greske filmen Dogtooth fikk den gjeveste prisen i sideprogrammet Un Certain Regard, den såkalte Fondation Groupama Gan For Cinema-prisen. Den er ikke min favoritt, selv om Yorgos Lanthimos kompromissløse film absolutt passer inn i sideprogrammets fokus på filmer som krysser sjangergrenser og utforsker uttrykket. Her er det nok av krevende scener som må fordøyes når tre søsken som er frarøvet kontakt med omverdenen må underkaste seg spillereglene til sine overbeskyttende foreldre. Ellers handlet mange av filmene i Un Certain Regard-seksjonen om den daglige kampen for tilværelsen rundt om i verden. Samson and Delilah er et effektfullt portrett nesten uten dialog av to aboriginske tenåringer som finner hverandre i en utsatt utpost i Australia; The Wind Journey er et spektakulært og vakkert portrett av et stykke Columbia langt bortenfor den elendigheten landet gjerne settes i forbindelse med; og i No one knows about persian cats introduserer Bhaman Ghobadi oss for undergrunnen i iransk musikk der det hersker et myldrende mangfold under presteskapets radar. Ghobadi fikk Un Certain Regards spesialpris for denne unike dokumentaren.
Det er slike filmopplevelser som har gitt Cannes fortjent status som et følsomt barometer for framvoksende tendenser og nye stemmer. Den rumenske bølgen ble først fanget opp av Cannes, og etterdønningene kan merkes på årets festival. Politist, Adjective er Corneliu Porumboius oppfølger til Hvor var du, egentlig? og filmen ble tildelt juryprisen i Un Certain Regard. Man skulle tro at tittelen på det andre rumenske bidraget i sideprogrammet, Tales from the Golden Years, viser til gullalderen i rumensk film. Men den er hentet fra et knippe bitende gjenfortellinger av urbane myter som oppsto blant folk flest under kommunistperioden i Romania. Denne mosaikkfilmen er en perle, og det er Gullpalmevinneren fra to år tilbake, Christian Mungiu (4 Måneder, 3 uker og 2 dager) som har skrevet manus og regissert et av segmentene.

De rumenske filmene berører en nasjonal identitet som på mange måter var en vanvittig konstruert løgn. Men filmskaperne viser ingen sorg over tapet av denne ”kommunistidentiteten”. Elia Suleimans film om foreldrenes erfaringer av den israelske okkupasjonen av Palestina bærer preg av å være en slik sorgprosess. Han har ennå ikke gitt opp håpet i The Time that Remains, og den eneste meningsfulle motstanden han selv kan yte, er å leke seg kreativt med meningsløsheten – og spille ball mot okkupasjonen som om den var en mur. Det har resultert i en av festivalens mest minneverdige familie- og krigsbilder.

Les mer om filmene og Cannes fra dag til dag på bloggen.