I Steven Soderberghs ambisiøse filmfrise om Che Guevaras vekst og fall, stykket opp i to filmer, Che – Argentineren og Che – Geriljakrigeren, har den amerikanske regissøren tatt noen uortodokse valg. Her er ingen heroisme eller store emosjoner, ingen innrømmelser overfor den biografiske filmens sjangerkonvensjoner. Med en rekke ”kjølige” regigrep forsøker Soderbergh – som er filmens regissør, medforfatter, co-produsent, fotograf og klipper – å unngå klisjeene som er knyttet til revolusjonsmyten Che Guevara. Da filmen ble lansert i Cannes i fjor, og vist som to filmer i en helaftens forestilling, var mottakelsen blandet. Noen opplevde filmbegivenheten som et djervt eksperiment der Soderbergh oppnår sitt kunstneriske mål. Andre savnet mer følelser, og opplever at de ikke kommer nærme Guevara, og at han derfor forblir en mytisk og ugjennomtrengelig person. Sodbergh anser på sin side kritikken som noe av et paradoks.

– Vanligvis klager kritikerne over at filmer gjerne er for konvensjonelle, men i dette tilfellet klager de over at de er for lite konvensjonelle. Jeg har ønsket å gi publikum en følelse av å være tilstede sammen med denne historiske personen under sjelsettende begivenheter. Jeg var først og fremst interessert i personen Che Guevara, ikke så mye i den kubanske revolusjonen. Hans liv var som skapt for filmen, det må være et av de mest fascinerende livsløpene fra det forrige århundret. Det har vært en stor utfordring å finne essensen av mannen, basert på alt materiale vi har hatt tilgjengelig, og koke det ned til fire timer. Alt han gjorde fikk en betydning utover ham selv, og det gjorde det ekstra krevende å skildre ham som individ.

Etter hvert som Soderbergh kom dypere ned i materien, så forsto han mer av hvorfor Che er så vanskelig å portrettere, forteller han.

– Det er skrevet så mye om ham, og han betyr så mye forskjellig for så ulike mennesker, at klippeprosessen ble intens og lang. Jeg kom til dette filmprosjektet som ”agnostiker”: Jeg hadde ikke noe sterkt forhold til ham, jeg hadde ikke noe behov for å verne om ham. Det som vekket min nysgjerrighet var at han var villig til å ofre livet en rekke ganger for noe han selv ikke dro noen umiddelbar nytte av. Særlig den andre gangen: Han forlot sin familie og nye status som en av Cubas sentrale ledere i et forsøk på å videreføre revolusjonen i Bolivia.

SPRÅKETS INTEGRITET

Soderbergh kan fortelle at han nærmet seg prosjektet fra motsatt ende: Det begynte med en fascinasjon for Guevaras mislykkede geriljakamp i den bolivianske jungelen – før han etter hvert skulle bevege seg tilbake i tid for å få med det større bildet.

– Mens vi ennå snakket om å lage denne filmen hadde jeg mest fokus på det som skjedde i Bolivia. Folk vet ikke så mye om hva som skjedde der nede i jungelen. Men om du ikke gjør rede for hva som skjedde på Cuba, så har du ingen kontekst for kampanjen i Bolivia. Så vi kom fram til denne endelige versjonen av filmen motsatt vei. For å forstå hvorfor Che trodde han kunne lykkes i Bolivia, var vi nødt til å se hva som skjedde på Cuba. Oddsene var ikke så ulike i starten, men etter hvert som kampanjen utviklet seg i Bolivia, ble oddsene bare dårligere.

I særlig den første filmen, Che – Argentineren, forflytter Soderbergh oss raskt i tid og rom i et komplekst puslespill: Tilbake til Che’s første møte med Fidel Castro i Mexico i 1955; på vei i båten Grandma sammen med andre geriljakrigere året etter; inne i jungelen rundt Sierra Madre der han instruerer nye rekrutter og er Fidel Castros strategiske høyre hånd; og så etter hvert de siste avgjørende gatekampene i de cubanske byene når seieren nærmer seg. Den formmessige kompleksiteten, og det faktum at filmen er spilt inn på spansk, har fått enkelte amerikanske kommentatorer til å stille spørsmålstegn ved filmens gjennomslagskraft: Amerikanerne vil ikke se film med undertekster, hevdes det. Og det er synd når så mange amerikanere kunne trengt et mer nyansert bilde av revolusjonshelten. Men for Soderbergh ville disse to filmene vært utenkelige uten det spanske språket.

– Jeg kan bare lage en film jeg selv kunne tenke meg å se. Lager du noe bare fordi andre ønsker å det, er du fortapt som filmskaper. Man kan ikke lage en troverdig film om Che Guevara uten å la den foregå på spansk. Jeg håper det kommer en dag da man kan lage film hvor som helst, på det spesifikke landets eget språk, slik at denne formen for kulturimperialisme opphører. Om amerikanerne ikke liker undertekster, så er det noe annet de misliker enda sterkere – og det er filmer som er dubbet. De tilfellene der det har skjedd, har vært katastrofale. Når det gjelder lengden på filmen, så har vi hatt mange samtaler med distributørene om den skal slippes som en eller to filmer. Det ideelle for meg ville være at man viste begge filmene i samme film den første uken, for så å kunne vise filmene hver for seg den neste.

TØFFE OPPTAK I JUNGELEN

Fidel Castro (spilt av Demian Bichir) er en sentral skikkelse i filmen, broren Raul, som i dag styrer Cuba, er også med. Soderbergh kan fortelle at han tok en rekke turer til Cuba i forbindelse med produksjonen, men at han aldri traff Fidel selv.

– Jeg reiste fem ganger til Cuba i forbindelse med produksjonen, men jeg møtte aldri Fidel Castro. Reisen skjedde gjennom offisielle cubanske kanaler, så de visste selvsagt hele tiden at vi var der. Under oppholdet kunne de si ting som: Du vet, kanskje ringer Fidel deg. Og det kunne skje når som helst på døgnet. Castro er legendarisk for å ringe klokken to om natten og be deg komme for en prat. Jeg vet ikke hvordan han ville opplevd denne filmen. Visstnok har han en vane med å stanse filmer under visningen hvis det er noe ved handlingen han ønsker å kommentere.

Det er laget flere filmer om Che Guevara. Den ferskeste er Walter Salles’ skildring av Che Guevaras unge år, basert på Motorsykkeldagbøkene. Men også en annen film har betydd mye for Soderbergh i forhold til dette prosjektet.

– Richard Fleischers Che! (1969) har jeg sett mange ganger. Jeg hadde den med meg til den bolivianske jungelen. Det var Fox som lagde den, men jeg tror ikke den lenger er mulig å få tak i. Og Walter Salles’ film var en veldig bra inngang for oss, det var på mange måter den første akten i historien om Che, mens vi tar for oss andre og tredje akt. Jeg synes hans film er veldig god, og opplever på en måte at alle tre filmene, hans ene og mine to, til sammen utgjør en trilogi.

I likhet med Che selv, opplevde filmteamet forholdene inne i jungelen som krevende. Og for Soderbergh ble det ekstra krevende fordi

han selv skjøt filmen, i tillegg til å regissere den. Men han berømmer skuespillerne for deres selvstendighet under disse strabasiøse opptakene.

– Jeg sa tidlig ifra om at jeg ikke ville være i stand til å følge opp hver enkelt skuespiller så godt som jeg pleier. Dere må fikse dette selv og hjelpe hverandre. Jeg er så opptatt av å skyte denne filmen etter tidsplanen, at jeg ikke kan hjelpe dere. Vi hadde 39 dager til rådighet til å spille inn hver av disse to filmene. Jeg har aldri jobbet så raskt – og jeg jobber vanligvis raskt. Det positive med denne tilnærmingen var at alle bidro til å skape en slags støttegruppe for hverandre. Det oppsto en spesiell atmosfære av kameraderi på settet.

Che – Argentineren og Che – Geriljakrigeren går for tiden på norske kinoer.