Var Berlinalen så dårlig?

– Festivalen er blitt altfor opptatt av stjerner, mener Tor Fosse i BIFF.
– I motsetning til i fjor, gjorde juryen et riktig valg av Gullbjørnen, mener Håkon Skogrand i Haugesund. Les bransjeaktørenes oppsummering av årets Berlinale og hvilke filmer som er på vei til Norge.

Årets Berlinale er over og tusener av bransjefolk har vendt hjem. Noen er godt fornøyde med utvalget av filmer de har fått med seg, andre har brukt tiden til å kritisere deler av hovedprogrammet. Særlig pressen har vært negative overfor en rekke av filmene i hovedprogrammet. Som Rushblogg tidligere har meldt om, rettet kritikeren Shane Danielsen i bransjeweben Indiewire skarp kritikk mot overfloden av filmer på festivalen. Hovedprogrammet burde gjennomgå en slankekur, mente han, og fikk støtte fra en rekke kritikere.

Men var nå egentlig hovedprogrammet virkelig så intetsigende som Danielsen skal ha det til? Bransjeaktørene her hjemme er delte i sine meninger.

Leder i Bergen Internasjonale Film festival, Tor Fosse, var mest skuffet over dokumentarfilmene under årets Berlinale. Det er en sjanger som BIFF har profilert seg på.

– Jeg var både på Sundance og Berlin, og Sundance var spesielt bra på dokumentarsiden. Jeg så ikke så mye av det i Berlin. De andre i staben syntes programmet i år var bedre enn det som har vært de siste årene, sier Fosse.

Tradisjonens tro var det også i år ryddet av mye plass til Hollywoodfilmen. Men selv ikke Kate Winslets kjole på den røde løperen fikk spesielt positiv omtale, skrev Eirik Smidesang Slåen på Rushblogg.

– Dessverre har Berlin-festivalen blitt altfor opptatt av stjerner og Hollywood. Det blir rett og slett for mye fjas, sier Fosse.
– Det er mye bedre å velge de interessante filmene fremfor å fokusere på stjernefjaset. Det beste fra festivalen var filmene i Panoramaseksjonen, der var det noen veldig bra dokumentarer, mener festivalsjefen.

Hvilke filmer som BIFF har kjøpt, vil Fosse foreløpig ikke røpe. Men han er godt fornøyd med resultatet.

– Vi er godt fornøyd med utvalget og vi har fått tak i en god kombinasjon av filmer fra Sundance og Berlin, sier han.

Arthaus kjøper mange av filmene sine i Cannes, men tok i år med seg Gullbjørn-vinneren The Milk of Sorrow (se foto) hjem fra Berlin. Filmen er en peruviansk/spansk produksjon, regissert av Claudia Llosa.
Øistein Refseth i Arthaus, beskriver filmen som en oppsiktsvekkende og veldig bra film.

– Vi likte den med en gang og kjøpte den lenge før den fikk pris, forteller han.
– Hovedprogrammet var ikke veldig imponerende i år, men utenfor hovedprogrammet fantes mange gode og "sære" filmer, sier han.
Blant annet trekker han frem den tyske Sølvbjørn-vinneren Alle andre, som nå vurderes kjøpt av Arthaus.

Håkon Skogrand er filmrådgiver i Film&Kino og programansvarlig for filmfestivalen i Haugesund. Under festivalen jobber han både med å forvalte midler for støtte av distribusjon, samtidig som han vurderer filmer for festivalen i Haugesund. Han er godt fornøyd med årets Berlinale, og spesielt Gullbjørn-vinneren.

– I motsetning til i fjor, syntes jeg juryen gjorde et riktig valg av Gullbjørnen. The Milk of Sorrow er en oppsiktsvekkende flott film, på alle måter. Det er en fryd, både i form og innhold. Man hører ikke så mye om en latinamerikansk bølge, men det er interessant at Latin-Amerika igjen vinner Gullbjørnen. De asiatiske filmene var noe underrepresentert i år, de er nok bedre representert i Cannes, sier Skogrand.

Skogrand mener at det er viktig for festivalen med Hollywoods tilstedeværelse, og medieoppmerksomheten rundt stjernene. Men når de står der og hutrer i kulden på den røde løperen, blir fokuset desto mer påtatt enn for eksempel i Cannes.

– Det er en bevisst måte å få oppmerksomhet på, som noen ganger blir latterlig. Men som programsjef av en filmfestival, vet jeg hvor viktig det er med medieoppmerksomhet. Men stjernene skal representere den kunstneriske verdien i film.

Fra hovedprogrammet, var det et fåtall av amerikanske som gjorde seg bemerket i Skogrands øyne. Bortsett fra én:

– De amerikanske filmene når sjelden opp i konkurransene i Berlin, men en film gjorde seg ekstra bemerket hos meg. Det var Messenger, som fikk en manuspris. Jeg håper noen i Norge kjøper. Ellers er de andre filmene jeg merket meg spesielt, alt blitt innkjøpt til Norge. Filmfestivaler skal være en døråpner for nasjonal distribusjon, og det vi får igjen fra slike festivaler er at vi ser at det er mange filmer som egner for det norske markedet, sier Skogrand.

Les mer om årets Berlinale på Rushblogg.

Var Berlinalen så dårlig?

– Festivalen er blitt altfor opptatt av stjerner, mener Tor Fosse i BIFF.
– I motsetning til i fjor, gjorde juryen et riktig valg av Gullbjørnen, mener Håkon Skogrand i Haugesund. Les bransjeaktørenes oppsummering av årets Berlinale og hvilke filmer som er på vei til Norge.

Årets Berlinale er over og tusener av bransjefolk har vendt hjem. Noen er godt fornøyde med utvalget av filmer de har fått med seg, andre har brukt tiden til å kritisere deler av hovedprogrammet. Særlig pressen har vært negative overfor en rekke av filmene i hovedprogrammet. Som Rushblogg tidligere har meldt om, rettet kritikeren Shane Danielsen i bransjeweben Indiewire skarp kritikk mot overfloden av filmer på festivalen. Hovedprogrammet burde gjennomgå en slankekur, mente han, og fikk støtte fra en rekke kritikere.

Men var nå egentlig hovedprogrammet virkelig så intetsigende som Danielsen skal ha det til? Bransjeaktørene her hjemme er delte i sine meninger.

Leder i Bergen Internasjonale Film festival, Tor Fosse, var mest skuffet over dokumentarfilmene under årets Berlinale. Det er en sjanger som BIFF har profilert seg på.

– Jeg var både på Sundance og Berlin, og Sundance var spesielt bra på dokumentarsiden. Jeg så ikke så mye av det i Berlin. De andre i staben syntes programmet i år var bedre enn det som har vært de siste årene, sier Fosse.

Tradisjonens tro var det også i år ryddet av mye plass til Hollywoodfilmen. Men selv ikke Kate Winslets kjole på den røde løperen fikk spesielt positiv omtale, skrev Eirik Smidesang Slåen på Rushblogg.

– Dessverre har Berlin-festivalen blitt altfor opptatt av stjerner og Hollywood. Det blir rett og slett for mye fjas, sier Fosse.
– Det er mye bedre å velge de interessante filmene fremfor å fokusere på stjernefjaset. Det beste fra festivalen var filmene i Panoramaseksjonen, der var det noen veldig bra dokumentarer, mener festivalsjefen.

Hvilke filmer som BIFF har kjøpt, vil Fosse foreløpig ikke røpe. Men han er godt fornøyd med resultatet.

– Vi er godt fornøyd med utvalget og vi har fått tak i en god kombinasjon av filmer fra Sundance og Berlin, sier han.

Arthaus kjøper mange av filmene sine i Cannes, men tok i år med seg Gullbjørn-vinneren The Milk of Sorrow (se foto) hjem fra Berlin. Filmen er en peruviansk/spansk produksjon, regissert av Claudia Llosa.
Øistein Refseth i Arthaus, beskriver filmen som en oppsiktsvekkende og veldig bra film.

– Vi likte den med en gang og kjøpte den lenge før den fikk pris, forteller han.
– Hovedprogrammet var ikke veldig imponerende i år, men utenfor hovedprogrammet fantes mange gode og "sære" filmer, sier han.
Blant annet trekker han frem den tyske Sølvbjørn-vinneren Alle andre, som nå vurderes kjøpt av Arthaus.

Håkon Skogrand er filmrådgiver i Film&Kino og programansvarlig for filmfestivalen i Haugesund. Under festivalen jobber han både med å forvalte midler for støtte av distribusjon, samtidig som han vurderer filmer for festivalen i Haugesund. Han er godt fornøyd med årets Berlinale, og spesielt Gullbjørn-vinneren.

– I motsetning til i fjor, syntes jeg juryen gjorde et riktig valg av Gullbjørnen. The Milk of Sorrow er en oppsiktsvekkende flott film, på alle måter. Det er en fryd, både i form og innhold. Man hører ikke så mye om en latinamerikansk bølge, men det er interessant at Latin-Amerika igjen vinner Gullbjørnen. De asiatiske filmene var noe underrepresentert i år, de er nok bedre representert i Cannes, sier Skogrand.

Skogrand mener at det er viktig for festivalen med Hollywoods tilstedeværelse, og medieoppmerksomheten rundt stjernene. Men når de står der og hutrer i kulden på den røde løperen, blir fokuset desto mer påtatt enn for eksempel i Cannes.

– Det er en bevisst måte å få oppmerksomhet på, som noen ganger blir latterlig. Men som programsjef av en filmfestival, vet jeg hvor viktig det er med medieoppmerksomhet. Men stjernene skal representere den kunstneriske verdien i film.

Fra hovedprogrammet, var det et fåtall av amerikanske som gjorde seg bemerket i Skogrands øyne. Bortsett fra én:

– De amerikanske filmene når sjelden opp i konkurransene i Berlin, men en film gjorde seg ekstra bemerket hos meg. Det var Messenger, som fikk en manuspris. Jeg håper noen i Norge kjøper. Ellers er de andre filmene jeg merket meg spesielt, alt blitt innkjøpt til Norge. Filmfestivaler skal være en døråpner for nasjonal distribusjon, og det vi får igjen fra slike festivaler er at vi ser at det er mange filmer som egner for det norske markedet, sier Skogrand.

Les mer om årets Berlinale på Rushblogg.

MENY