Marcus B. Brodersen har vært etterarbeidsprodusent på Max Manus. Han forteller her om prosessen bak en av de vanskeligste scenene fra filmen, den såkalte Operasjon Mardonius.

I april 1943 gjennomførte Max Manus og Oslo-gjengen Operasjon Mardonius. I nattens mulm og mørke padlet de inn i en strengt bevoktet Oslo havn og festet hjemmelagde bomber på flere båter benyttet av tyskerne. Det var åpenbart at dette ville bli en av de mest kompliserte scenene i filmen, så allerede høsten 2007 begynte regissørene å tegne i samarbeid med storyboardtegneren Kristin Günther.

På grunnlag av dette ble det plukket ut en rekke locations som ble befart av regi og samtlige fagsjefer for å finne den som passet. Av praktiske årsaker var det ikke mulig å filme der aksjonen opprinnelig hadde funnet sted, så et av kriteriene var å finne en location som lignet nok til at den kunne være stand-in, men som samtidig var praktisk å gjenskape for de delene der det trengtes. VFX-teamet hadde i denne prosessen løpende kontakt med locationansvarlig for å luke ut eventuelle problemer. Etter å ha trålet havneområdene i Oslo, landet vi på Sørenga/Lohavn.

Vi hadde på dette tidspunktet forhandlet frem en avtale med Gimpville om å gjøre VFX basert på storyboards og locationbilder. Da avgjørelsen for location var tatt i begynnelsen av februar, dro vi ned sammen med VFX-supervisor fra Gimpville Lars Erik Hansen og teamet fra Skanska. Vi skannet hele location, en prosess som tok i overkant av en halv dag. På bakgrunn av tester vi hadde gjort i samarbeid med Skanska, samt med en nyutviklet software, kunne vi deretter med noen enkle tastetrykk laste inn det skannede materiale i Autodesk Maya for videre digitalarbeid. På dette tidspunktet visste vi også at vi ikke ville få tak i tidsriktige båter store nok til å brukes i selve scenen. Vi hadde kun en båt til bruk som stand-in i close-ups. Resultatet ble at vi måtte konstruere tre store digitale modeller av båtene, samt gjøre såkalte set extensions i 3D av alle innstillinger der disse figurerte. På bakgrunn av materialet vi hentet inn den dagen på Sørenga, kunne Gimpville lage en nøyaktig 3D-modell av location, og videre bruke den som grunnlag for å lage en previsualisering av hele scenen. (se illustasjon previz).

I samarbeid med regi ble deretter denne previzen justert i forhold til handling og valg av linser og innstillinger. Det ble også planlagt hvor man måtte gjøre settdekorasjoner og hvor man trengte å sette opp lys. Med presise referanser til faktiske mål og foto satt vi dermed igjen med en praktisk oversikt over hvilke bilder som ville inneholde VFX, samt en plan for hvordan man kunne løse scenen i sin helhet.           
    
Den endelige previzen ble så presentert for fagsjefene. Her ble det snart åpenbart at omfanget av scenen var for stort for ressursene som var tilgjengelige for scenografi og lys, samt at tidsplanen for opptaket generelt ble for stram. I samarbeid med produksjonsteamet (innspillingsleder osv.), foto, regi, art department og lys brukte vi derfor previzen til å lage en ny plan som var overkommelig. Ved å teste løsninger med 3D-modellene fant vi snart ut at vi kunne komprimere settet slik at vi kun trengte å dekorere og lyssette 1/3, og videre holde forflytninger for teamet på et minimalt nivå.

Et godt forarbeid med gode verktøy for hånden, samt bra kommunikasjon mellom stabsfunksjonene, ga oss altså muligheten og innsikten til å løse en veldig komplisert scene på en smart måte, med visshet om at vi fikk alle bildene vi trengte. 

Dette er utdrag fra en større artikkel i Rushprint nr. 3 2008.
Vil du lese mer om hvordan flere norske etterarbeidshus – Storm Studios, Chimneypot, Toxic og Gimpville – gikk sammen om det omfattende effektarbeidetpå Max Manus, kan du tegne abonnement og samtidig få saken tilsendt: ABONNEMENT

Copyrigh alle illustrasjoner: Filmkameratene