De italienerne som hadde satt seg foran tv-skjermen forrige helg for å se den prisbelønte filmen av Ang Lee på RAI 2, ble snytt for de mest nærgående omfavnelsene mellom de to sekstitalls-cowboyene Jack (Heath Ledger) og Ennis (Jake Gyllenhaal).

Selv om Brokeback Mountain er en tilbakeholden film med hensyn til sex-skildringer – enkelte kritikere mente at Lee var altfor forsiktig i sin skildring av de to mennenes hete omfavnelser – var det likevel ikke nok til at kontrollørene i RAI greide å holde fingrene fra fatet.

RAI er et statskontrollert tv-nettverk som ikke har gått av veien for å sensurere kontroversielle innslag i noen av nettverkets kanaler. Som Rushprint har skrevet om tidligere, har flere filmskapere, som Sabina Guzzanti, blitt møtt med sensur for sin politiske satire og harselas med Berlusconi.

I filmen Viva Zapatero avdekker hun hva som skjedde da hennes tv-serie ble tatt av sendeskjemaet etter bare en episode. Hun viser hvordan de som burde støttet henne, tv-ledelsen og den liberale offentligheten, ga etter for truslene fra Berlusconi-regimet og bidro til at det ble bannlyst å harselere med statsministeren på italiensk fjernsyn. Det avgjørende slaget kom med et vedtak i parlamentet like før valget, der det kun ble tillatt for politikere å debattere politikk på italiensk fjernsyn. Det er slike sensurinngrep som har gitt Italia jumboplass i en demokrati-ranking, der nasjonen havnet på en 77. plass, så vidt over diktaturer som Hviterussland.

Etter at sentrum-venstrekoalisjonen til Romano Prodi vant en knepen valgseier for snart to år siden, hadde flere forhåpninger om at han ville følge den spanske statsminister Zapateros eksempel, ved å innføre lover som hindrer direkte politisk styring av de nasjonale kringkasterne (det er nettopp Zapateros viktige beslutning tittelen henspiller på). Men det skjedde ikke, og etter at Berlusconi i høst igjen kom tilbake i statsministerposten, er mye ved det gamle.

Guzzanti og kolleger som Nanni Moretti mener at det er selve den statlige styringen av tv-kanalene som er hovedproblemet. Berlusconis bruk av kanalen for sine politiske siktemål representerer ikke noe nytt. Både sosialistene og tidligere koalisjonsregjeringer har utnyttet kanalene i politisk øyemed.

Så lenge Berlusconi har sittet med makten har han drevet klappjakt på politiske motstandere i hjemlandets kulturliv. Og det er ingen hemmelighet at Berlusconi har oppfattet særlig filmbransjen som en bastion for den politiske venstresiden. Her har hodene rullet mer enn i noen av de andre sektorene de siste årene: Både ledelsen i Cinecitta Holding (som blant annet eier det legendariske film og TV-studioet Cinnecitta), den statlig eide produsenten og distributøren Instituto Luce, Den nasjonale filmskolen, promoteringsselskapet Italian Cinema og Biennalen som huser filmfestivalen i Venezia, har blitt erstattet av personer med liten kunnskap og erfaring med film, men som alle har nære bånd til Berlusconi og hans parti Forza Italia.

Ifølge The Economist har Berlusconi kontrollert 90 prosent av alle tv-kanalene mens han har sittet med regjeringsmakten, noe som rent juridisk ville vært utenkelig i de fleste andre europeiske land.

Relaterte artikler:

– Morettis valg
– Citizen Berlusconi