Å velge mellom familie og kjærlighet er et klassisk dilemma i verdensdramatikken – fra Romeo og Julie til moderne dramaer om det flerkulturelle storbysamfunnet. I Niels Arden Oplevs siste film, To Verdener, møter vi en 17-årig jente som ikke bare må bryte med sin nærmeste familie i sin søken etter kjærlighet, men som også må bryte med et helt verdensbilde.

Som troende medlem av Jehovas Vitner vet hun ikke hva som venter henne når hun forfølger sin kjærlighet til Teis, som står utenfor den kristne sekten. Men hun tar sitt valg, og om ikke helvetes porter åpner seg, slik Jehova forespeiler henne, så opplever hun noe som kanskje er enda verre: Hun må gå hele veien til friheten alene. Regissør Niels Arden Oplev kan fortelle at han fikk ideen om å lage filmen fra en avisartikkel om en kvinne som het Tabita. På mange måter er To Verdener hennes historie.

– Jeg leste en veldig god avisartikkel om hennes vei ut av Jehovas Vitner. Det var flere ting som fascinerte meg ved hennes historie. For det første var det følelsesmessig sterkt stoff. Det var mange følelsesmessige konflikter mellom henne og vitnene, og mellom henne og familien – spesielt i forhold til faren. Jeg hadde akkurat sluppet min forrige film, Drømmen, som var blitt en stor suksess på danske kinoer. Jeg ønsket å finne en historie som hadde like mange sterke emosjonelle strømninger som den filmen, men med handlingen lagt til nåtiden. En annen side ved Tabitas historie som grep meg var det åndelige overgrepet hun som barn var utsatt for. Det er noe som virkelig vekker min rettferdighetssans. Et tredje element som drev fram denne filmen var at denne historien ikke var fortalt før på film – i hvert fall ikke i dansk film. Det at man møter en kristen sekt som på man måter er mye verre enn de muslimske miljøene vi gjerne beskylder for å begå åndelige overgrep mot barn og kvinner. Med den mistenksomhet og de fiendtlige holdninger mange dansker har overfor muslimer, følte jeg det var på tide at vi feide for vår egen dør.

– En annen dimensjon ved historien som tiltaler meg, er at den er uhyre enkel. Her er ingen biljakter eller actionscener. Det er familien som står sentralt for historien, og det er noe de fleste kan relatere til. Det tror jeg er noe av årsaken til at filmen er sett av vel 300 000 dansker, til tross for at det er en svært alvorlig film.

Det er først og fremst barna Oplev skaper empati med i filmen. Men også skildringen av de voksne, og særlig faren, har noe menneskelig ved seg. Vi kjenner mange demoniske portretter av fanatikere på film – men faren framstår som en varm og paradoksal person som hele tiden kjemper med troen. Det har vært viktig for Oplev å få fram denne kompleksiteten.

– Jeg og manusforfatter Steen Bille ønsket å skildre medlemmene av Jehovas Vitner så realistisk og menneskelig som mulig. Det ville bli uinteressant og for enkelt å henge dem ut. Filmen er egentlig en dramatisering av de lange samtalene vi hadde med Tabita. Hun ble en stor inspirasjon for oss under arbeidet med manus. Det var også viktig at vi castet noen skuespillere vi kunne ha sympati med, som framkaller sympati ved sin framtoning. Og Jens Jorn Spottag, som spilte faren i Drømmen og som her spiller Saras far, har denne kvaliteten.

Rosalinde Mynster i hovedrollen er et funn. Men Oplev kan fortelle at han fant henne ved en tilfeldighet,  i tolvte time, da han begynte å miste motet i castingsprosessen.

– Jeg er hysterisk når det gjelder castingprosessen. Jeg hadde vel vurdert 500 jenter da jeg oppdaget Rosalinde. Og på det tidspunktet var jeg helt fortvilet fordi jeg ikke hadde funnet den skuespilleren som hadde det jeg var ute etter. Men så dukket hun opp ved en ren tilfeldighet. Hun var 16 år og hadde både den troverdighet og naivitet jeg søkte. Sammen med castingansvarlige prøvde vi ut en rekke scener og situasjoner, og det slo meg at Rosalinde hadde en intuitiv forståelse av rollefiguren. Fra den første prøven, da hun satte seg foran kamera og ba til gud, trodde jeg på henne. Det var helt avgjørende for denne filmen. Om vi ikke tror på at hun tror på gud, så vil ikke filmen fungere.

Sara betaler en stor pris for å bryte ut. Oplev gir oss ingen lykkelig slutt, der hun og kjæresten holder sammen i den krevende situasjonen. Oplev er tydelig på at det ikke er slik den typen relasjoner utspiller seg i virkeligheten – og heller ikke i tilfellet med Tabita.

– Theis er forelsket i Sara, men Sara er forelsket i sin forelskelse. Hun er ikke i en tilstand som gjør henne i stand til å være sammen med et annet menneske på den måten. Hun er bare 17 år og er iferd med å bryte ut. Hun går fra et lukket fengsel til et åpent fengsel, og blir nødt til å bryte ordentlig ut for å kunne finne seg selv. Dessuten følger vi Tabitas historie fra virkeligheten, og det var slik hun opplevde det.

I en sentral scene i filmen dør Saras beste venninne i Jehovas Vitner i en bilulykke fordi religionen forbyr henne å ta imot blodoverføring. Var dette et brudd med den virkelige historien, og var ikke Oplev redd for at den grenseoverskridende hendelsen skulle bryte med troverdigheten?

– I virkeligheten var det ikke venninnen som døde, men lillebrorens kamerat. I manuset ønsket vi å omgå alle sensasjonalistiske hendelser som er beskrevet i tabloidavisene, med rykter om pedofili, og eldre menn som får barn med mindreårige, osv. Men det var én ting jeg syntes var viktig: Når vi først skulle skildre en fundamentalistisk verden, så ville mange sikkert mene at dette er opp til sekten eller familien selv. "Så lenge de holder det innenfor sin egen familie, så er det deres egen sak". Det jeg ønsket få fram med denne jenta som dør fordi religionen nekter henne blodoverføring, er at det er en konkret konsekvens av deres tro. Det er viktig for meg. De menneskelige omkostningene er voldsomme, mange av de som bryter ut går til grunne, og i sin ytterste konsekvens krever sekten livene til egne medlemmer.

To verdener har norsk kinopremiere 26.desember.