– Det var den usentimentale skildringen av mobbeofferet Oscar som tiltalte meg, forteller Tomas Alfredson om sin kritikerroste adaptasjon av boksuksessen La den rette komme inn.
– Det var den usentimentale skildringen av mobbeofferet Oscar som tiltalte meg, forteller Tomas Alfredson om sin kritikerroste adaptasjon av boksuksessen La den rette komme inn.
– Det var den usentimentale skildringen av mobbeofferet Oscar som tiltalte meg, forteller Tomas Alfredson om sin kritikerroste adaptasjon av boksuksessen La den rette komme inn. Men det er ingen horrorfilm han har laget, understreker han, selv om horrorfans over hele verden nå trykker filmen til sine bryst.
– Man har stor påvirkningskraft når man jobber med bilder, sier Tomas Alfredson ettertenksomt når Rushprint møter ham. Han sitter i Annen Etage på Hotel Continental og studererer forsiden på den norske paperbackutgaven av La den rette komme inn der et bilde fra hans kinoaktuelle adaptasjon pryder forsiden. – Vi får håpe bildene fra filmen ikke ødelegger for leseropplevelsen, ler han.
Det er liten sjanse for det. La den rette komme inn er blitt et like kritikerrost og bejublet kunstverk som John Ajvide Lindqvists bok har blitt det, og det som følge av Alfredsons evne til å skape et unikt, selvstendig filmunivers. Mange spør seg allerede om ikke adaptasjonen er årets beste nordiske film. Handlingen utspiller seg som i Lindqvists bok i Stockholm-forstaden Blackeberg i 1981. Her lever 12 år gamle Oscar under noen mobberes terrorregime. Han er ensom, men har et rikt indre liv som gjør at han utvikler et vennskap med den eksotiske nabojente Eli. Hun overbeviser ham om at han må slå tilbake mot overgriperne, og lar ham få låne noen av hennes spesielle krefter som vampyr.
Alfredson forteller at boken utløste en kreativ impuls i ham da han leste den. Men det handlet like mye om bildene han selv diktet inn i teksten, som de visuelle detaljene som var der fra før.
– Noen bøker er uhyre detaljerte i sitt visuelle språk, og Lindqvists roman er på mange måter det. Men det som var annerledes ved denne historien, var at den også ga meg impulser til å ville skape nye bilder selv. Det var ikke slik at historien skrek etter en filmatisering. Selv om den er visuell, er det samtidig nok av rom for meddiktning for leserne. Og nettopp dette fortolkningsrommet ville jeg beholde i filmversjonen. Jeg ville ikke at alt skulle avklares.
– En annen stor kvalitet ved boken er den usentimentale skildringen av mobbeofferet Oscar. Forfatteren overlater til leseren å eventuelt føle sentimentalitet. Det er en renhet i skildringen som tiltaler meg veldig.
Foto av Tomas Alfredson
INGEN VAMPYRFILM
La den rette komme inn omtales som en original vri på vampyrmyten. Men filmen er ikke en vampyrfilm i tradisjonell forstand, like lite som boken filmen er basert på, er vampyrlitteratur. Den har mer til felles med Brian de Palmas hevndrama Carrie enn med Nosferatu. Der boken er nærgående i skildringen av hvordan vampyren går fram, lar Alfredson oss få se så lite av blodsutgytelsen som mulig. Det har vært viktig for ham å holde en viss avstand.
– Den ekstreme naturalismen var nesten en forutsetning for at jeg kunne lage filmen på den måten jeg ønsket. Når publikum blir skremt eller rystet effektivt av en film, skyldes det som regel de bildene de selv får lov til å lage. For regissøren handler det derfor om å skape ledetråder til refleksjoner og inntrykk som publikum selv kan gjøre utenfor bildet.
– Det er noe helt annet å få dem til å oppleve noe som ekkelt og motbydelig. Det krever andre strategier og er uinteressant for meg. I filmen er det dessuten to barn i hovedrollene. Jeg ville oppleve det som at jeg profiterte på barna og utnyttet dem om jeg hadde skildret disse voldsomhetene på en grafisk nærgående måte.
Filmen er omfavnet av horrorfilmfantaster, og hylles som en original vampyrfilm. Men for Alfredson er ikke filmen noen vampyrfilm, han har ikke noe forhold til horrorsjangeren overhode. Han mener filmen tilhører en nordisk naturalistisk tradisjon med oppvekstfilmer.
– Jeg har vel sett en og annen horrorfilm på fjernsyn, men det er alt. Denne sjangeren og hele horrorfilm-verdenen er fremmed for meg. I forrige måned var jeg på horrorfilmfestival i Sitges i Spania. Der
var det mange som oppfattet filmen som en horrorfilm. Det er gjerne i markedsføringen av filmen at slike etiketter blir klistret på en film, eller av journalister. Men jeg ser ikke filmen på den måten.
Å INSTRUERE BARN
De to skuespillerne i hovedrollene, Kåre Hedebrant og Lina Leandersson, oppnår en sjelden tilstedeværelse ved sitt spill. Særlig sistnevnte evner å uttrykke en unik kombinasjon av noe utenomjordisk og realistisk. Alfredson forteller at han brukte et år på å finne de to skuespillerne.
– Den fremste utfordringen var ikke bare å finne en gutt og en jente i den alderen som var gode skuespillere, de skulle også fungere som speil for hverandre. Oscar og Eli er på mange måter den samme karakteren, de er to sider av samme karakter. En annen kvalitet jeg søkte i Elis karakter, var at hun skulle oppfattes som gammel på en underlig måte – først og fremst i blikket. Og det har vi fått til, synes jeg. Sminke fungerer aldri bra på barn, de har en så glatt og sensitiv hud som gjør det vanskelig. Så vi har knapt brukt sminke eller gjort noe i etterarbeidet for å få henne slik, hun er rett og slett jævlig god. Og så er hun en veldig spesiell jente, noe jeg synes kommer fram i filmen.
Så hvordan kommuniserer man med barn i roller som har en kompleksitet som overgår deres fatteevne? Når filmen i tillegg spilles inn i ukronologisk rekkefølge, kan forvirringen hos barna bli stor. Alfredson erkjenner at det er for stor byrde for en 12-åring å ha ansvaret for slike rolleportretter. Derfor handler det om å angripe scenene stykkevis og delt.
– Det du må gjøre som regissør er å bryte alt sammen ned i små biter for dem. I filmen ser vi at Oscar finner buksene sine i pissoaret på skolen. I neste scenen ser vi at han går hjem i bare shortsen mens han bærer buksene i en pose – og nynner på en sang. Til tross for det han utsettes for, går han videre og nynner på sin vesle sang. Han gir ikke opp. Det er en hjerteskjærende scene. Men jeg kan jo ikke si det sånn til Kåre Hedebrandt som spiller hovedrollen. Jeg sier isteden: Du er på vei hjem, buksene dine er våte og du synger på en sang. Det forferdelige kommer først til syne når man klipper filmen.
– Det har vært viktig å treffe det rette uttrykket i de enkeltstående øyeblikkene. Derfor fikk heller ingen av barna lese manuset før innspillingen startet. De fikk ikke lese replikkene, jeg leste dem isteden høyt for dem slik at de hadde mer et lydminne av ha de skulle si.
BRUTAL SLUTT
Bare én gang i filmen bryter Alfredson med naturalismen, men da med den samme tilbakeholdne kontrollen. Det skjer helt mot slutten når vampyren river noen tenåringer i filler. Det er skildret med veldig tydelige regigrep som i mindre stø hender fort kunne kastet oss ut av handlingen. Men Alfredson understreker at hendelsen er in character med Oscars rollefigur.
– Det som skjer i denne filmen er at Oscar velger den ytterste konsekvensen: Om dere ikke kan ta meg som jeg er, så forlater jeg dere. Jeg drar et annet sted hvor jeg kan være den jeg er, og det er nettopp hva Oscar gjør i scenen på toget helt til slutt. Og det er enda modigere på en måte. Bassengscenen er et voldsomt, poetisk bilde på den beslutningen. I scenen før det, antydes det samtidig at Elis skikkelse kan ha vært en fantasi. Kanskje har hun aldri eksistert i noen fysisk forstand.
La den rette komme inn har premiere i dag, fredag 24. oktober.
SE TRAILER FRA FILMEN:
– Det var den usentimentale skildringen av mobbeofferet Oscar som tiltalte meg, forteller Tomas Alfredson om sin kritikerroste adaptasjon av boksuksessen La den rette komme inn.
– Det var den usentimentale skildringen av mobbeofferet Oscar som tiltalte meg, forteller Tomas Alfredson om sin kritikerroste adaptasjon av boksuksessen La den rette komme inn. Men det er ingen horrorfilm han har laget, understreker han, selv om horrorfans over hele verden nå trykker filmen til sine bryst.
– Man har stor påvirkningskraft når man jobber med bilder, sier Tomas Alfredson ettertenksomt når Rushprint møter ham. Han sitter i Annen Etage på Hotel Continental og studererer forsiden på den norske paperbackutgaven av La den rette komme inn der et bilde fra hans kinoaktuelle adaptasjon pryder forsiden. – Vi får håpe bildene fra filmen ikke ødelegger for leseropplevelsen, ler han.
Det er liten sjanse for det. La den rette komme inn er blitt et like kritikerrost og bejublet kunstverk som John Ajvide Lindqvists bok har blitt det, og det som følge av Alfredsons evne til å skape et unikt, selvstendig filmunivers. Mange spør seg allerede om ikke adaptasjonen er årets beste nordiske film. Handlingen utspiller seg som i Lindqvists bok i Stockholm-forstaden Blackeberg i 1981. Her lever 12 år gamle Oscar under noen mobberes terrorregime. Han er ensom, men har et rikt indre liv som gjør at han utvikler et vennskap med den eksotiske nabojente Eli. Hun overbeviser ham om at han må slå tilbake mot overgriperne, og lar ham få låne noen av hennes spesielle krefter som vampyr.
Alfredson forteller at boken utløste en kreativ impuls i ham da han leste den. Men det handlet like mye om bildene han selv diktet inn i teksten, som de visuelle detaljene som var der fra før.
– Noen bøker er uhyre detaljerte i sitt visuelle språk, og Lindqvists roman er på mange måter det. Men det som var annerledes ved denne historien, var at den også ga meg impulser til å ville skape nye bilder selv. Det var ikke slik at historien skrek etter en filmatisering. Selv om den er visuell, er det samtidig nok av rom for meddiktning for leserne. Og nettopp dette fortolkningsrommet ville jeg beholde i filmversjonen. Jeg ville ikke at alt skulle avklares.
– En annen stor kvalitet ved boken er den usentimentale skildringen av mobbeofferet Oscar. Forfatteren overlater til leseren å eventuelt føle sentimentalitet. Det er en renhet i skildringen som tiltaler meg veldig.
Foto av Tomas Alfredson
INGEN VAMPYRFILM
La den rette komme inn omtales som en original vri på vampyrmyten. Men filmen er ikke en vampyrfilm i tradisjonell forstand, like lite som boken filmen er basert på, er vampyrlitteratur. Den har mer til felles med Brian de Palmas hevndrama Carrie enn med Nosferatu. Der boken er nærgående i skildringen av hvordan vampyren går fram, lar Alfredson oss få se så lite av blodsutgytelsen som mulig. Det har vært viktig for ham å holde en viss avstand.
– Den ekstreme naturalismen var nesten en forutsetning for at jeg kunne lage filmen på den måten jeg ønsket. Når publikum blir skremt eller rystet effektivt av en film, skyldes det som regel de bildene de selv får lov til å lage. For regissøren handler det derfor om å skape ledetråder til refleksjoner og inntrykk som publikum selv kan gjøre utenfor bildet.
– Det er noe helt annet å få dem til å oppleve noe som ekkelt og motbydelig. Det krever andre strategier og er uinteressant for meg. I filmen er det dessuten to barn i hovedrollene. Jeg ville oppleve det som at jeg profiterte på barna og utnyttet dem om jeg hadde skildret disse voldsomhetene på en grafisk nærgående måte.
Filmen er omfavnet av horrorfilmfantaster, og hylles som en original vampyrfilm. Men for Alfredson er ikke filmen noen vampyrfilm, han har ikke noe forhold til horrorsjangeren overhode. Han mener filmen tilhører en nordisk naturalistisk tradisjon med oppvekstfilmer.
– Jeg har vel sett en og annen horrorfilm på fjernsyn, men det er alt. Denne sjangeren og hele horrorfilm-verdenen er fremmed for meg. I forrige måned var jeg på horrorfilmfestival i Sitges i Spania. Der
var det mange som oppfattet filmen som en horrorfilm. Det er gjerne i markedsføringen av filmen at slike etiketter blir klistret på en film, eller av journalister. Men jeg ser ikke filmen på den måten.
Å INSTRUERE BARN
De to skuespillerne i hovedrollene, Kåre Hedebrant og Lina Leandersson, oppnår en sjelden tilstedeværelse ved sitt spill. Særlig sistnevnte evner å uttrykke en unik kombinasjon av noe utenomjordisk og realistisk. Alfredson forteller at han brukte et år på å finne de to skuespillerne.
– Den fremste utfordringen var ikke bare å finne en gutt og en jente i den alderen som var gode skuespillere, de skulle også fungere som speil for hverandre. Oscar og Eli er på mange måter den samme karakteren, de er to sider av samme karakter. En annen kvalitet jeg søkte i Elis karakter, var at hun skulle oppfattes som gammel på en underlig måte – først og fremst i blikket. Og det har vi fått til, synes jeg. Sminke fungerer aldri bra på barn, de har en så glatt og sensitiv hud som gjør det vanskelig. Så vi har knapt brukt sminke eller gjort noe i etterarbeidet for å få henne slik, hun er rett og slett jævlig god. Og så er hun en veldig spesiell jente, noe jeg synes kommer fram i filmen.
Så hvordan kommuniserer man med barn i roller som har en kompleksitet som overgår deres fatteevne? Når filmen i tillegg spilles inn i ukronologisk rekkefølge, kan forvirringen hos barna bli stor. Alfredson erkjenner at det er for stor byrde for en 12-åring å ha ansvaret for slike rolleportretter. Derfor handler det om å angripe scenene stykkevis og delt.
– Det du må gjøre som regissør er å bryte alt sammen ned i små biter for dem. I filmen ser vi at Oscar finner buksene sine i pissoaret på skolen. I neste scenen ser vi at han går hjem i bare shortsen mens han bærer buksene i en pose – og nynner på en sang. Til tross for det han utsettes for, går han videre og nynner på sin vesle sang. Han gir ikke opp. Det er en hjerteskjærende scene. Men jeg kan jo ikke si det sånn til Kåre Hedebrandt som spiller hovedrollen. Jeg sier isteden: Du er på vei hjem, buksene dine er våte og du synger på en sang. Det forferdelige kommer først til syne når man klipper filmen.
– Det har vært viktig å treffe det rette uttrykket i de enkeltstående øyeblikkene. Derfor fikk heller ingen av barna lese manuset før innspillingen startet. De fikk ikke lese replikkene, jeg leste dem isteden høyt for dem slik at de hadde mer et lydminne av ha de skulle si.
BRUTAL SLUTT
Bare én gang i filmen bryter Alfredson med naturalismen, men da med den samme tilbakeholdne kontrollen. Det skjer helt mot slutten når vampyren river noen tenåringer i filler. Det er skildret med veldig tydelige regigrep som i mindre stø hender fort kunne kastet oss ut av handlingen. Men Alfredson understreker at hendelsen er in character med Oscars rollefigur.
– Det som skjer i denne filmen er at Oscar velger den ytterste konsekvensen: Om dere ikke kan ta meg som jeg er, så forlater jeg dere. Jeg drar et annet sted hvor jeg kan være den jeg er, og det er nettopp hva Oscar gjør i scenen på toget helt til slutt. Og det er enda modigere på en måte. Bassengscenen er et voldsomt, poetisk bilde på den beslutningen. I scenen før det, antydes det samtidig at Elis skikkelse kan ha vært en fantasi. Kanskje har hun aldri eksistert i noen fysisk forstand.
La den rette komme inn har premiere i dag, fredag 24. oktober.
SE TRAILER FRA FILMEN: