Det er blitt et fast rituale om høsten med medieoppslag om at de norske filmene slår hverandre i hjel på kino. Men gjenspeiler ropene om kannibalisme en genuin omsorg for den norske filmen?

Det er blitt et fast rituale om høsten med medieoppslag om at de norske filmene slår hverandre i hjel på kino. Men gjenspeiler ropene om kannibalisme en genuin omsorg for den norske filmen?
Det er blitt et fast rituale om høsten med medieoppslag om at de norske filmene slår hverandre i hjel på kino. Men gjenspeiler ropene om kannibalisme en genuin omsorg for den norske filmen?
Like sikkert som at en ny kinohøst kan by på flere norske filmer enn de fleste har tid til å se, er det at pressen og kinosjefene roper ut om kannibalisme i norsk film. De norske filmene kommer for tett på hverandre og slår hverandre i hjel, er konklusjonen, nå sist i et førstesideoppslag i Aftenposten.
Også vi i Rushprint har med jevne mellomrom satt fokus på norske produsenters forkjærlighet for høsten som lanseringstidspunkt. Vi har også stilt spørsmålstegn ved om ikke noen filmer kunne dra nytte av å lanseres på et annet tidspunkt. Det skader i hvert fall ikke å prøve.
Men når vi selv har forsøkt å dokumentere påstandene om kannibalisme, blir vi svar skyldig. For de har ennå ikke latt seg dokumentere. Alt vi har å forholde oss til er at noen norske filmer går bedre enn andre som lanseres i samme perioden.
Tidligere var det kanskje slik at mange opplevde det å se en norsk film som en plikt, eller noe man bare gjorde unntaksvis. Om man så en norsk dokumentarfilm på kino den ene uken, så var det utelukket å gjøre det samme den neste. Jeg tror ikke lenger kinopublikummet forholder seg til den norske filmen på den måten. Dokumentarfilm trekker uansett relativt få til kinoene, og de som oppsøker denne typen filmer er ofte spesielt interesserte. Med andre ord: de går gjerne for å se to norske dokumentarfilmer som settes opp i samme måned, slik tilfellet har vært med Prøvetid og Blod og Ære. Hvorfor så få av dem har gått for å se nettopp disse to filmene, kan ha andre årsaker enn at de konkurrerer med hverandre. Jeg er overbevist om at begge filmer gjør det bedre på fjernsyn nettopp fordi denne typen sosialt orienterte dokumentarer er noe folk gjerne ser på tv.
Det samme gjelder for de norske fiksjonsfilmene: Det er ingen tvil om at Den siste revejakta, De gales hus, DeUsynlige og tildels Iskyss konkurrerer om det samme publikummet, men det er umulig å si i hvilken grad de drar hverandres besøkstall ned. I tilfellet med De gales hus kan lunkne anmeldelser og en ikke spisset nok markedsføring ha spilt en rolle, for en smal film som Iskyss er dårlige kritikker fatalt.
Men ofte er det gjerne omvendt – at de norske filmene drar hverandre opp. Det er jo dette suget som ligger i begrepet "Den norske filmhøsten" – om at nå kommer de norske filmene du bør se.
Når kinosjefer hevder at for mange norske filmer lanseres på høsten, tenker de selvsagt på hva som er mest hensiktsmessig for kinoene. Og det skulle bare mangle. Det er ingen tvil om at de norske filmprodusentenes insistering på å ha premiere prime time noen ganger står i konflikt med kinoenes behov for å programmere effektivt. Det hevdes gjerne at når norske filmer går bra, så går det utover særlig annen nordisk film. Men også mindre utenlandske filmer får svi. Ønskedrømmen til kinosjefene er derfor at de norske produsentene legger premieren på de smaleste filmene til mindre konkurranseutsatte datoer, som for eksempel sommerhalvåret, der de ideelt sett kan smyge seg inn som alternativt fyll mellom blockbusterne.
Denne drømmen kom rent konkret til uttrykk da Kulturdepartementet, etter påtrykk fra kinoenes bransjeorganisasjon Film & Kino, ville vurdere tiltak for å spre de norske kinopremierene gjennom tvang. Jeg skulle likt å se hvordan Hollywoodstudioene hadde reagert om de fikk beskjed fra Film & Kino at de måtte plassere sine blockbustere kun på angitte tidspunkter. Eller som John M. Jakobsen skrev det i Rushprint: "Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok".
Jeg har tro på insentiver, ikke tvang. Og de insentivene man har forsøkt så langt, har ikke fungert. Film & Kino lokket norske filmprodusenter med ekstra lanseringsstøtte for å legge premierene til sommeren, men til ingen nytte. Den brysomme mannen var eneste filmen som lot seg underkaste eksperimentet – og det hjalp ikke besøkstallene. Foreløpig er det bare Folk flest bor i Kina som kan vise til annet enn nedslående besøkstall på sommeren, men også der var besøket relativt beskjedent.
Om det ikke er vanskelig nok for den norske filmen å konkurrere med den amerikanske dominansen på kino, så gjør ikke kinobransjen det noe enklere ved å rasle med sablene. Norske produsenters offensive holdning bør ikke vurderes som et problem, men som en viktig kvalitet. Det er uansett de som må ta den store smellen når det går dårlig.
Et mer relevant spørsmål burde være om alle norske filmer skal få kinodistribusjon når noen av dem åpenbart kommer bedre til sin rett på fjernsyn. Men før den debatten kommer for fullt, kan vi bare fastslå at William Goldmans gamle mantra om hva som definerer en kinosuksess fortsatt gjelder: "Nobody knows anything".
Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør i Rushprint
Foto: Max Manus
Det er blitt et fast rituale om høsten med medieoppslag om at de norske filmene slår hverandre i hjel på kino. Men gjenspeiler ropene om kannibalisme en genuin omsorg for den norske filmen?
Det er blitt et fast rituale om høsten med medieoppslag om at de norske filmene slår hverandre i hjel på kino. Men gjenspeiler ropene om kannibalisme en genuin omsorg for den norske filmen?
Like sikkert som at en ny kinohøst kan by på flere norske filmer enn de fleste har tid til å se, er det at pressen og kinosjefene roper ut om kannibalisme i norsk film. De norske filmene kommer for tett på hverandre og slår hverandre i hjel, er konklusjonen, nå sist i et førstesideoppslag i Aftenposten.
Også vi i Rushprint har med jevne mellomrom satt fokus på norske produsenters forkjærlighet for høsten som lanseringstidspunkt. Vi har også stilt spørsmålstegn ved om ikke noen filmer kunne dra nytte av å lanseres på et annet tidspunkt. Det skader i hvert fall ikke å prøve.
Men når vi selv har forsøkt å dokumentere påstandene om kannibalisme, blir vi svar skyldig. For de har ennå ikke latt seg dokumentere. Alt vi har å forholde oss til er at noen norske filmer går bedre enn andre som lanseres i samme perioden.
Tidligere var det kanskje slik at mange opplevde det å se en norsk film som en plikt, eller noe man bare gjorde unntaksvis. Om man så en norsk dokumentarfilm på kino den ene uken, så var det utelukket å gjøre det samme den neste. Jeg tror ikke lenger kinopublikummet forholder seg til den norske filmen på den måten. Dokumentarfilm trekker uansett relativt få til kinoene, og de som oppsøker denne typen filmer er ofte spesielt interesserte. Med andre ord: de går gjerne for å se to norske dokumentarfilmer som settes opp i samme måned, slik tilfellet har vært med Prøvetid og Blod og Ære. Hvorfor så få av dem har gått for å se nettopp disse to filmene, kan ha andre årsaker enn at de konkurrerer med hverandre. Jeg er overbevist om at begge filmer gjør det bedre på fjernsyn nettopp fordi denne typen sosialt orienterte dokumentarer er noe folk gjerne ser på tv.
Det samme gjelder for de norske fiksjonsfilmene: Det er ingen tvil om at Den siste revejakta, De gales hus, DeUsynlige og tildels Iskyss konkurrerer om det samme publikummet, men det er umulig å si i hvilken grad de drar hverandres besøkstall ned. I tilfellet med De gales hus kan lunkne anmeldelser og en ikke spisset nok markedsføring ha spilt en rolle, for en smal film som Iskyss er dårlige kritikker fatalt.
Men ofte er det gjerne omvendt – at de norske filmene drar hverandre opp. Det er jo dette suget som ligger i begrepet "Den norske filmhøsten" – om at nå kommer de norske filmene du bør se.
Når kinosjefer hevder at for mange norske filmer lanseres på høsten, tenker de selvsagt på hva som er mest hensiktsmessig for kinoene. Og det skulle bare mangle. Det er ingen tvil om at de norske filmprodusentenes insistering på å ha premiere prime time noen ganger står i konflikt med kinoenes behov for å programmere effektivt. Det hevdes gjerne at når norske filmer går bra, så går det utover særlig annen nordisk film. Men også mindre utenlandske filmer får svi. Ønskedrømmen til kinosjefene er derfor at de norske produsentene legger premieren på de smaleste filmene til mindre konkurranseutsatte datoer, som for eksempel sommerhalvåret, der de ideelt sett kan smyge seg inn som alternativt fyll mellom blockbusterne.
Denne drømmen kom rent konkret til uttrykk da Kulturdepartementet, etter påtrykk fra kinoenes bransjeorganisasjon Film & Kino, ville vurdere tiltak for å spre de norske kinopremierene gjennom tvang. Jeg skulle likt å se hvordan Hollywoodstudioene hadde reagert om de fikk beskjed fra Film & Kino at de måtte plassere sine blockbustere kun på angitte tidspunkter. Eller som John M. Jakobsen skrev det i Rushprint: "Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok".
Jeg har tro på insentiver, ikke tvang. Og de insentivene man har forsøkt så langt, har ikke fungert. Film & Kino lokket norske filmprodusenter med ekstra lanseringsstøtte for å legge premierene til sommeren, men til ingen nytte. Den brysomme mannen var eneste filmen som lot seg underkaste eksperimentet – og det hjalp ikke besøkstallene. Foreløpig er det bare Folk flest bor i Kina som kan vise til annet enn nedslående besøkstall på sommeren, men også der var besøket relativt beskjedent.
Om det ikke er vanskelig nok for den norske filmen å konkurrere med den amerikanske dominansen på kino, så gjør ikke kinobransjen det noe enklere ved å rasle med sablene. Norske produsenters offensive holdning bør ikke vurderes som et problem, men som en viktig kvalitet. Det er uansett de som må ta den store smellen når det går dårlig.
Et mer relevant spørsmål burde være om alle norske filmer skal få kinodistribusjon når noen av dem åpenbart kommer bedre til sin rett på fjernsyn. Men før den debatten kommer for fullt, kan vi bare fastslå at William Goldmans gamle mantra om hva som definerer en kinosuksess fortsatt gjelder: "Nobody knows anything".
Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør i Rushprint
Foto: Max Manus
Legg igjen en kommentar