Denne uken er det premiere på Eva Isaksen spillefilm, De gales hus, som handler om det å være psykisk syk. – De fleste av oss kjenner minst én person som er psykisk syk, og det skyldes ikke alltid en traumatisk opplevelse, sier Isaksen, som med dette leverer sin kanskje viktigste spillefilm siden Døden på Oslo S.
Denne uken er det premiere på Eva Isaksen spillefilm, De gales hus, som handler om det å være psykisk syk. – De fleste av oss kjenner minst én person som er psykisk syk, og det skyldes ikke alltid en traumatisk opplevelse, sier Isaksen, som med dette leverer sin kanskje viktigste spillefilm siden Døden på Oslo S.
Regissør Eva Isaksen sitter i sin solfylte bakgård og byr på vann med appelsinskiver i da Rushprint ankommer Thereses gate for å intervjue henne om hennes kommende kinofilm De gales hus, som har landsdekkende kinopremiere 12. september.
Det var etter et arbeidsseminar mellom trekløveret Eva Isaksen, forfatter Karin Fossum og manusforfatter Åse Vikene at Isaksen fikk Fossum til å gi henne opsjonen på De gales hus skrevet ned på en serviett en sen sommerkveld. Etter bøttevis med reker og hvitvin.
– I flere år hadde jeg hatt lyst til å lage en film rundt temaet psykiske lidelser. Men det var først da jeg leste De gales hus at jeg fant historien, forteller Isaksen, som tidligere har laget fjernsynsserier for NRK Drama med utgangspunkt i Fossums litteratur.
Men det har vært en lang prosess og en sann utfordring å krystallisere det Isaksen beskriver som en stor og rik bok på over 400 sider ned til en halvannen times spillefilm.
– Fossum skriver en djevelsk god dialog. Man har ikke et stort behov for å prøve å være smartere enn henne. Åse Vikene, som er manusforfatter, sa hele tiden at boka var ufilmbar. "Det er ikke noe drama," sa hun til meg, forteller Isaksen.
Som forkastet hele manuset de hadde jobbet med i lang tid, etter en dramavisning hos Norsk Filmutvikling. Da de to produsentene Bent Rognlien og Hilde Berg i Norsk Filmproduksjon en stund senere fikk lese et nytt manusutkast, tente de på prosjektet.
– Det ga meg ny giv, sier Isaksen, som legger til at manusutviklingsprosessen varte i hele fire år.
HUMANISME SOM UTGANGSPUNKT
De gales hus handler om det å våkne opp på en psykiatrisk institusjon. Hovedkarakteren Aina, spilt av Ingrid Bolsø Berdal, forsøker å ta livet sitt ved å stupe gjennom et butikkvindu. Når hun kommer til seg selv, forslått og oppkuttet, går det sakte, men sikkert opp for henne at hun er innlagt på det hun selv beskriver som et galehus. Hun har store problemer med å akseptere institusjonstilværelsen, og etter en samtale med medpasienten Odin (Fridtjov Såheim) bestemmer hun seg for å sulte seg til døde. Psykiateren Freiner (Rolf Lassgård) forteller henne om den gamle greske myten om galskapens gudinne – som flyr på en himmelsk vogn med pisker av ormer som slår ned og treffer tilfeldig.
Aina dras mellom Freiners optimisme og Odins destruktivitet.
– Freiner tegner et bilde av det man i dag kaller underbevisstheten. Jeg ville ikke gi noe svar på hvorfor man blir psykisk syk – problemet er at man blir det, sier Isaksen. – De fleste av oss kjenner minst én som er psykisk syk, eller som blir det på et tidspunkt. Det kan ramme blindt og tilfeldig – nesten som blind vold, mener Isaksen.
Som har vært opptatt av å være tro mot den moralske grunntonen i verket.
– Fossum skriver fra et dypt humanistisk ståsted, og det er nettopp det som fascinerer meg med hennes forfatterskap, forklarer Isaksen, og mener hun har mye til felles med Fossum.
– Vi er opptatt av de samme tingene. Kanskje var det nettopp derfor Fossum ikke følte det var noe som manglet da hun leste det ferdige manuset, sier hun.
Men filmen forklarer aldri hvorfor Aina har blitt psykisk syk. Selv om Isaksen var klar over at dette kunne bli et problem for publikum, lot hun være å servere enn forklaring på Ainas lidelse.
– Vi følte det ville bli for lettvint å gi henne et traume, og det ville ta fokus bort fra historien vi ville fortelle. Ikke alle blir psykisk syke har en traumatisk opplevelse bak seg. Ikke alle har blitt misbrukt i barndommen, utsatt for vold eller en ulykke. Man bare blir syk. Uten at man nødvendigvis har et traume å skylde på, sier Isaksen, og mener det er mye sosialt stigma knyttet til det å ha en psykisk lidelse.
– Man sier ikke at folk er kreft, eller magesår, men man er sinnssyk, illustrerer hun.
Denne artikkelen sto på trykk i utgave 4/08 av Rushprint. Lyst til å lese resten?
Foto: Kristina Meyn Krogvold
Denne uken er det premiere på Eva Isaksen spillefilm, De gales hus, som handler om det å være psykisk syk. – De fleste av oss kjenner minst én person som er psykisk syk, og det skyldes ikke alltid en traumatisk opplevelse, sier Isaksen, som med dette leverer sin kanskje viktigste spillefilm siden Døden på Oslo S.
Denne uken er det premiere på Eva Isaksen spillefilm, De gales hus, som handler om det å være psykisk syk. – De fleste av oss kjenner minst én person som er psykisk syk, og det skyldes ikke alltid en traumatisk opplevelse, sier Isaksen, som med dette leverer sin kanskje viktigste spillefilm siden Døden på Oslo S.
Regissør Eva Isaksen sitter i sin solfylte bakgård og byr på vann med appelsinskiver i da Rushprint ankommer Thereses gate for å intervjue henne om hennes kommende kinofilm De gales hus, som har landsdekkende kinopremiere 12. september.
Det var etter et arbeidsseminar mellom trekløveret Eva Isaksen, forfatter Karin Fossum og manusforfatter Åse Vikene at Isaksen fikk Fossum til å gi henne opsjonen på De gales hus skrevet ned på en serviett en sen sommerkveld. Etter bøttevis med reker og hvitvin.
– I flere år hadde jeg hatt lyst til å lage en film rundt temaet psykiske lidelser. Men det var først da jeg leste De gales hus at jeg fant historien, forteller Isaksen, som tidligere har laget fjernsynsserier for NRK Drama med utgangspunkt i Fossums litteratur.
Men det har vært en lang prosess og en sann utfordring å krystallisere det Isaksen beskriver som en stor og rik bok på over 400 sider ned til en halvannen times spillefilm.
– Fossum skriver en djevelsk god dialog. Man har ikke et stort behov for å prøve å være smartere enn henne. Åse Vikene, som er manusforfatter, sa hele tiden at boka var ufilmbar. "Det er ikke noe drama," sa hun til meg, forteller Isaksen.
Som forkastet hele manuset de hadde jobbet med i lang tid, etter en dramavisning hos Norsk Filmutvikling. Da de to produsentene Bent Rognlien og Hilde Berg i Norsk Filmproduksjon en stund senere fikk lese et nytt manusutkast, tente de på prosjektet.
– Det ga meg ny giv, sier Isaksen, som legger til at manusutviklingsprosessen varte i hele fire år.
HUMANISME SOM UTGANGSPUNKT
De gales hus handler om det å våkne opp på en psykiatrisk institusjon. Hovedkarakteren Aina, spilt av Ingrid Bolsø Berdal, forsøker å ta livet sitt ved å stupe gjennom et butikkvindu. Når hun kommer til seg selv, forslått og oppkuttet, går det sakte, men sikkert opp for henne at hun er innlagt på det hun selv beskriver som et galehus. Hun har store problemer med å akseptere institusjonstilværelsen, og etter en samtale med medpasienten Odin (Fridtjov Såheim) bestemmer hun seg for å sulte seg til døde. Psykiateren Freiner (Rolf Lassgård) forteller henne om den gamle greske myten om galskapens gudinne – som flyr på en himmelsk vogn med pisker av ormer som slår ned og treffer tilfeldig.
Aina dras mellom Freiners optimisme og Odins destruktivitet.
– Freiner tegner et bilde av det man i dag kaller underbevisstheten. Jeg ville ikke gi noe svar på hvorfor man blir psykisk syk – problemet er at man blir det, sier Isaksen. – De fleste av oss kjenner minst én som er psykisk syk, eller som blir det på et tidspunkt. Det kan ramme blindt og tilfeldig – nesten som blind vold, mener Isaksen.
Som har vært opptatt av å være tro mot den moralske grunntonen i verket.
– Fossum skriver fra et dypt humanistisk ståsted, og det er nettopp det som fascinerer meg med hennes forfatterskap, forklarer Isaksen, og mener hun har mye til felles med Fossum.
– Vi er opptatt av de samme tingene. Kanskje var det nettopp derfor Fossum ikke følte det var noe som manglet da hun leste det ferdige manuset, sier hun.
Men filmen forklarer aldri hvorfor Aina har blitt psykisk syk. Selv om Isaksen var klar over at dette kunne bli et problem for publikum, lot hun være å servere enn forklaring på Ainas lidelse.
– Vi følte det ville bli for lettvint å gi henne et traume, og det ville ta fokus bort fra historien vi ville fortelle. Ikke alle blir psykisk syke har en traumatisk opplevelse bak seg. Ikke alle har blitt misbrukt i barndommen, utsatt for vold eller en ulykke. Man bare blir syk. Uten at man nødvendigvis har et traume å skylde på, sier Isaksen, og mener det er mye sosialt stigma knyttet til det å ha en psykisk lidelse.
– Man sier ikke at folk er kreft, eller magesår, men man er sinnssyk, illustrerer hun.
Denne artikkelen sto på trykk i utgave 4/08 av Rushprint. Lyst til å lese resten?
Foto: Kristina Meyn Krogvold
