To adskilte verdener

Sex and the cityLite.jpgFilmversjonen av Sex og singelliv er en nedslående påminnelse om hvordan amerikansk fjernsynsfilm og kinofilm har beveget seg i hver sin retning. 

Sex and the cityStort.jpg

Kinoversjonen av Sex og singelliv er en nedslående påminnelse om hvordan amerikansk fjernsynsfilm og kinofilm har beveget seg i hver sin retning.

Kvelden før pressevisningen av kinoversjonen av tv-serien Sex and the city zappet jeg innom en av de gamle episodene som TV3 nå kjører på nytt i forkant av premieren. Det var episoden der de fire unge kvinnene var på besøk i Los Angeles og havner på fest i Hugh Hefners Playboy mansion. Fram til da hadde LA fortonet seg som et fengsel for Carrie og gjengen, med røykeforbud, helsefanatisme og ikke minst vestkystens forrakt for europeisk, klassisk couture. Når Carrie og Miranda forviller seg inn i Hefners notoriske grotte, som to isbjørnjegere i tropene, stirrer de forundret på Playboybunnienes enorme flåte av sillikonpupper som strutter mot dem fra vannskorpa. "Look, it’s tit soup!", utbryter Carrie, før det klippes tilbake til Charlotte som i samme øyeblikk blir tilbudt "new boobs". Det var Sex and the city på sitt beste: Profant, ironisk og underholdende.

I kinoversjonen Sex og singelliv, som har premiere denne uken, har de fire kvinnene sitt svare strev med å forsone seg med å ha rundet 40 og den pragmatismen et langvarig forhold krever. De er blitt like middelmådige som alle oss andre, men forsøker desperat å gjenskape sin gullalder på Manhattan. Det blir ikke noe vakkert gjensyn.

SexM.jpg

På mange måter er Sex and the city (som er blitt den norske tittelen) blitt for New York hva Notting Hill ble for London: En intetsigende kulisse som tidsånden har løpt fra. Woody Allen kunne parodiere sin egen framstilling av New York som selvforsynt univers i Manhattan ("for ham var byen en jungel som måtte erobres…"), mens disse løvinnene synes ute av stand til å bestemme seg for om de er rovdyr eller bytte, eller begge deler. Borte er den sultne lysten på livet og de utleverende selvironiske replikkene. Mens tv-serien ga seerne poeng for å være fortrolig med samtidens omskiftelige populærkulturelle koder, virker det som kinoversjonen er laget for en yngre generasjon kvinnelige shopaholikere. Det som kun var fornøyelig glasur og muligheter for å score populærkulturelle bonuspoeng, er blitt filmens fremste motiv: Som på en catwalk paraderer kvinnene i nye antrekk for hver scene, og de synes besatt av merkevarer med like liten distanse som tenåringene i Clueless.

Jeg er ingen fiende av haute couture. Moteindustrien og filmen har alltid hatt et synergisk forhold, fra den klassiske gullalderen på 1940-tallet til de postmoderne kreasjonene til Gaultier i Almodovars filmer. Men i motsetning til filmikoner som Audrey Hepburn og Catherine Denueve, som begge har foredlet klassisk mote på film, er det ingen av skuespillerne i Sex and the city som kan overstråle klærne de har på seg.

Det store kinolerretet kan være nådeløst, det fremhever trekk man ikke kan se på en tv-skjerm. Når Samantha gjør nytende bevegelser med trutmunnen, eller smykker sin nakne kropp med sushi for kjæresten, forandrer det effekt i storformat: Fra å være en enkel og grei morsomhet, blir det banalt på en deprimerende insisterende måte.

Det finnes replikker med en viss finesse i filmen. Som når Samantha smugtitter på den velproporsjonerte kroppen til naboen Dante, og Carries fortellerstemme konstaterer at venninnen i samme øyeblikk befant seg i Dantes inferno. Eller når en motemagasinredaktør anvender fotoperspektivet "Diane Arbus-medlidenhet" om fotografering av 40-årige kvinners alderspanikk. Men det som ble overlatt til vår forestillingsevne i tv-serien, formidles med en kjedelig overtydelighet i filmen, som for å unngå at fjortisene må logge seg inn på Wikipedia for å følge med i svingene (filmen har 11-årsgrense). Jeg hører heller på tv-komiker Stephen Colberts raffinerte tale fra Glamour Women of the Year Awards (gjengitt på YouTube) enn noen av disse middelmådige morsomhetene.

Denne filmversjonen er en nedslående påminnelse om hvordan amerikansk fjernsynsfilm og kinofilm har beveget seg i hver sin retning. Mens kinofilmen, og særlig den amerikanske, henvender seg til en bredest mulig målgruppe, har kabelfjernsyn gitt rom for nisjene og de utfordrende konseptene.

Tv-serien Sex og singelliv var kabelselskapet HBO’s store gjennombrudd i den amerikanske eteren, og innledet den gullalderen som fulgte med tv-serier som Sopranos, Seks fot under, Deadwood og The Wire. Når nå Hollywood vil profitere på disse tv-serienes suksess, er resultatet gitt på forhånd: For å unngå filmsensurens allergi mot profaniteter, og sikre et bredest mulig nedslagsfelt, vannes originalen ut. Man skulle nesten ikke tro at Sex and the city foregår i New York, om det ikke var for alle landemerkene som glir forbi med samme forutsigbarhet som klesmerkene.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel som også står på trykk i siste utgaven av Morgenbladet

1 kommentar til To adskilte verdener

  1. En utrolig god artikkel! Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Hva du sier er akkurat hva det har blitt!

To adskilte verdener

Sex and the cityLite.jpgFilmversjonen av Sex og singelliv er en nedslående påminnelse om hvordan amerikansk fjernsynsfilm og kinofilm har beveget seg i hver sin retning. 

Sex and the cityStort.jpg

Kinoversjonen av Sex og singelliv er en nedslående påminnelse om hvordan amerikansk fjernsynsfilm og kinofilm har beveget seg i hver sin retning.

Kvelden før pressevisningen av kinoversjonen av tv-serien Sex and the city zappet jeg innom en av de gamle episodene som TV3 nå kjører på nytt i forkant av premieren. Det var episoden der de fire unge kvinnene var på besøk i Los Angeles og havner på fest i Hugh Hefners Playboy mansion. Fram til da hadde LA fortonet seg som et fengsel for Carrie og gjengen, med røykeforbud, helsefanatisme og ikke minst vestkystens forrakt for europeisk, klassisk couture. Når Carrie og Miranda forviller seg inn i Hefners notoriske grotte, som to isbjørnjegere i tropene, stirrer de forundret på Playboybunnienes enorme flåte av sillikonpupper som strutter mot dem fra vannskorpa. "Look, it’s tit soup!", utbryter Carrie, før det klippes tilbake til Charlotte som i samme øyeblikk blir tilbudt "new boobs". Det var Sex and the city på sitt beste: Profant, ironisk og underholdende.

I kinoversjonen Sex og singelliv, som har premiere denne uken, har de fire kvinnene sitt svare strev med å forsone seg med å ha rundet 40 og den pragmatismen et langvarig forhold krever. De er blitt like middelmådige som alle oss andre, men forsøker desperat å gjenskape sin gullalder på Manhattan. Det blir ikke noe vakkert gjensyn.

SexM.jpg

På mange måter er Sex and the city (som er blitt den norske tittelen) blitt for New York hva Notting Hill ble for London: En intetsigende kulisse som tidsånden har løpt fra. Woody Allen kunne parodiere sin egen framstilling av New York som selvforsynt univers i Manhattan ("for ham var byen en jungel som måtte erobres…"), mens disse løvinnene synes ute av stand til å bestemme seg for om de er rovdyr eller bytte, eller begge deler. Borte er den sultne lysten på livet og de utleverende selvironiske replikkene. Mens tv-serien ga seerne poeng for å være fortrolig med samtidens omskiftelige populærkulturelle koder, virker det som kinoversjonen er laget for en yngre generasjon kvinnelige shopaholikere. Det som kun var fornøyelig glasur og muligheter for å score populærkulturelle bonuspoeng, er blitt filmens fremste motiv: Som på en catwalk paraderer kvinnene i nye antrekk for hver scene, og de synes besatt av merkevarer med like liten distanse som tenåringene i Clueless.

Jeg er ingen fiende av haute couture. Moteindustrien og filmen har alltid hatt et synergisk forhold, fra den klassiske gullalderen på 1940-tallet til de postmoderne kreasjonene til Gaultier i Almodovars filmer. Men i motsetning til filmikoner som Audrey Hepburn og Catherine Denueve, som begge har foredlet klassisk mote på film, er det ingen av skuespillerne i Sex and the city som kan overstråle klærne de har på seg.

Det store kinolerretet kan være nådeløst, det fremhever trekk man ikke kan se på en tv-skjerm. Når Samantha gjør nytende bevegelser med trutmunnen, eller smykker sin nakne kropp med sushi for kjæresten, forandrer det effekt i storformat: Fra å være en enkel og grei morsomhet, blir det banalt på en deprimerende insisterende måte.

Det finnes replikker med en viss finesse i filmen. Som når Samantha smugtitter på den velproporsjonerte kroppen til naboen Dante, og Carries fortellerstemme konstaterer at venninnen i samme øyeblikk befant seg i Dantes inferno. Eller når en motemagasinredaktør anvender fotoperspektivet "Diane Arbus-medlidenhet" om fotografering av 40-årige kvinners alderspanikk. Men det som ble overlatt til vår forestillingsevne i tv-serien, formidles med en kjedelig overtydelighet i filmen, som for å unngå at fjortisene må logge seg inn på Wikipedia for å følge med i svingene (filmen har 11-årsgrense). Jeg hører heller på tv-komiker Stephen Colberts raffinerte tale fra Glamour Women of the Year Awards (gjengitt på YouTube) enn noen av disse middelmådige morsomhetene.

Denne filmversjonen er en nedslående påminnelse om hvordan amerikansk fjernsynsfilm og kinofilm har beveget seg i hver sin retning. Mens kinofilmen, og særlig den amerikanske, henvender seg til en bredest mulig målgruppe, har kabelfjernsyn gitt rom for nisjene og de utfordrende konseptene.

Tv-serien Sex og singelliv var kabelselskapet HBO’s store gjennombrudd i den amerikanske eteren, og innledet den gullalderen som fulgte med tv-serier som Sopranos, Seks fot under, Deadwood og The Wire. Når nå Hollywood vil profitere på disse tv-serienes suksess, er resultatet gitt på forhånd: For å unngå filmsensurens allergi mot profaniteter, og sikre et bredest mulig nedslagsfelt, vannes originalen ut. Man skulle nesten ikke tro at Sex and the city foregår i New York, om det ikke var for alle landemerkene som glir forbi med samme forutsigbarhet som klesmerkene.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel som også står på trykk i siste utgaven av Morgenbladet

One Response to To adskilte verdener

  1. En utrolig god artikkel! Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Hva du sier er akkurat hva det har blitt!

MENY