Har HBO havnet i en identitetskrise etter den formidable suksessen med The Sopranos, Six Feet Under og The Wire, spør Alex Iversen i siste utgaven av Rushprint.

Den mest omdiskuterte scenen i noe tv-program i 2007 var de ti siste sekundene av den siste episoden av The Sopranos: Ti sekunder med lydløs svart skjerm. Den kontroversielle slutten på historiens mest bejublede tv-serie, delte The Sopranos-fansen i to, og genererte det som har vært det kanskje mest karakteristiske kjennetegnet for HBO de siste årene: Buzz om kanalens programmer i andre medier, på internett og rundt tusenvis av cafébord verden over.

Så ble det stille. Etter at den mest opphissede debatten om måten eposet om Tony Sopranos endte, har det vært lite prat om serier på HBO. Bortsett fra rituelle hyllester fra tv-kritikere om kvalitetene til The Wire, som i skrivene stund er seks episoder fra slutten på sin siste sesong.

Klippet til svart i de siste sekundene av den siste episoden av The Sopranos står i dag som en symboltung metafor på det sorte hullet som The Sopranos har etterlatt seg på HBO. Kanalen har de siste årene ikke greid å komme opp med en eneste dramaserie som har vært i stand til å matche kvaliteten og populariteten til moderne klassikere som The Sopranos, Six Feet Under og The Wire.

Dette betyr ikke det samme som at det ikke fremdeles finnes gode serier på HBO. Min egen personlige favoritt er Big Love, om den mormonske polygamisten Bill Henrikson og hans tre koner. Big Love er en uhyre velspilt dramaserie, med et formidabelt ensemble, bestående av glitrende skuespillere som Bill Paxton, Chloë Sevigny, Jeanne Tripplehorn, Ginnifer Goodwin og Harry Dean Stanton. 

Det er heller ingenting å utsette på Entourage, en treffsikker satire over kjendishysteri og forfengelighet i Hollywood. Jeg så alle fire sesongene av serien på "strak arm" i løpet av julehelgen, og Kevin Dillon i rollen som den elskelige taperen Johnny Drama, og Jeremy Piven som den besatte "power agenten" Ari Gold, må være noe av det morsomste jeg har sett på tv på det jeg kan huske.

Problemet med Big Love og Entourage er at de, til tross for åpenbare kvaliteter, ikke har greid å generere den samme buzzen og kritiske oppmerksomheten som The Sopranos, Six Feet Under og The Wire greide på sitt beste.

Enda verre gikk det med den serien HBO håpet skulle bli arvtakeren etter The Sopranos, det metafysiske surfedramaet John from Cincinatti. Serien hadde premiere rett etter siste episode av The Sopranos og var skapt av den erfarne og genierklærte Deadwood-produsenten David Milch. Men det gamle dophodet Milch – som festet hardt med blant annet president George Bush på Yale – må ha hatt et akutt tilfelle av syreutløst flashback da han skrev serien. For maken til usammenhengende tøv skal man lete lenge etter. At dette tullet slapp gjennom nåløyet til en tidligere så kvalitetsbevist kanal som HBO kan vanskelig leses som noe annet enn et sykdomstegn.

At HBO i samme slengen presterte å takke nei til Mad Men, serien som fikk årets Golden Globe for beste tv-drama, bidrar til bildet av en kanal i en stadig dypere kreativ identitetskrise. Mad Men ble utviklet av den erfarne forfatteren Matt Weiner over mange år, samtidig som han jobbet som forfatter og produsent på The Soparnos.

Handlingen i Mad Men er lagt til et reklamebyrå på Madison Avenue i New York i 1960, altså tidspunktet rett før ungdomsopprøret, feminismen og borgerrettighetsbevegelsen skulle komme til å endre amerikansk – og vestlig – kultur for all fremtid. Karakterene i Mad Men er med andre ord i ferd med å styrte rett inn i 60-tallets kulturrevolusjon, men de lever med begge beina plantet i en patriarkalsk 50-tallskultur, som fra vårt ståsted virker både uendelig eksotisk, vakker, naiv og brutal på samme tid.

Det første som slår deg med Mad Men er at den ser fantastisk ut, med lekre femtitallsinteriører og stramme menn og kvinner i stilige dresser og drakter som røyker sigaretter i et tempo som må ha utløst risikotillegg for fotografer og lydmenn på settet. Dypest settet er Mad Men et uhyre sofistikert og subtilt tegnet karakterdrama, der karakterene trer frem med stadig flere nyanser etter hvert som serien utvikler seg sakte mot et emosjonelt klimaks i siste episode, som kaster nytt lys over seriens mest gåtefulle og sentrale karakter.  
Overfladisk sett har Mad Men lite tilfelles med The Wire. Men det to seriene deler er den dype tilfredsstillelsen som kommer når du som seer blir tatt med inn i et detaljert tegnet univers, og dratt inn i en komplisert fortelling aldri undervurderer seernes intelligens underveis.

Mad Men er en serie som ville passet perfekt på HBO. Og ledelsen i kanalen har i ettertid innrømmet at det var en stor tabbe av dem å avise serien som til slutt endte opp på AMC, en filmkanal som aldri hadde satset tungt på egen produsert drama før Mad Men.

Dette er trist for HBO. Men for de av oss som elsker amerikansk tv-drama, er ikke dette nødvendigvis dårlige nyheter. Det dette viser, er at selv om HBO for øyeblikket er inne i en identitetskrise, så har andre kabelkanaler lært av HBOs suksess, vist seg mer enn villige til å
utvikle krevende kvalitetsserier.

Film er fremdeles best på TV!    

Alex Iversen skriver denne faste spalten i magasinutgaven av Rushprint.

Foto: Fra "Mad Men"