Hva har skjedd med Hollywood?

GullalderLite.jpg– Det sier litt om det nye alvoret i amerikansk film, når den eneste lystbetonte filmen vi så var om tenåringsgraviditet, sier filmkurator Sindre Kartvedt som bor i USA. Han mener den såkalte gullalderen i amerikansk film skyldes blant annet tyske tannlegefond.

GullalderStort.jpg

– Det sier litt om det nye alvoret i amerikansk film, når den eneste lystbetonte filmen vi så var om tenåringsgraviditet, sier filmkurator Sindre Kartvedt som bor i USA. Han mener den såkalte gullalderen i amerikansk film skyldes blant annet tyske tannlegefond.

Årets Oscarnominasjoner og priser var dominert av amerikanske filmer med en sjeldent sterk og mørk kunstnerisk nerve: No Country for Old Men, There will be blood, Michael Clayton – for å nevne noen. Mange av disse filmene gjenspeiler det faktum at Hollywood har gjenomgått finansieringsreformer og de store studioene har delvis mistet sitt produksjonsmonopol. I følge filmjournalist og forfatter Sindre Kartvedt er det en stor, vital filmbransje som nå er rede til å fylle det kulturelle tomrommet i kjølvannet av mainstreamfilmens hegemoni. Kartvedt har bodd i USA de siste 20 årene. Han er også en av kuratorene bak Kosmorama film festival med uavhengig amerikansk film som spesialfelt.

– En rekke private investorer og fondsmeglere har kommet på banen og muliggjort en omfattende filmproduksjon også utenfor de store filmstudioene. Finansieringen av en rekke filmer nå overtatt av diverse private fond, blant annet tyske tannlegefond som blant annet bidro sterkt til realiseringen av Michael Clayton.

Kartvedt mener det som nå skjer i filmbransjen, er det samme som vi har sett i musikkbransjen. Store deler av produksjonen foregår utenfor de store studioene, mens de låner deres distribusjonsnett.

– De er ingen tvil om at de store studioene har utspilt sin rolle som formidler av kunst, og filmene har blitt stadig mer mainstream. Det har vært et stort kulturelt vakuum i amerikansk film som en hel generasjon av dyktige filmarbeidere nå er innstilt på å å fylle. Og de har nå muligheten rent økonomisk å gjennomføre sine prosjekter. Det er mye kapital og mange velvillige investorer som syns det er attraktivt å plassere pengene sine i Hollywood.


NY KOMPLEKSITET
I dag eksisterer det i praksis to markeder, i følge Kartvedt; På ene siden lager studiosystemene spektakulære filmer som Spiderman eller Terminator som hovedsaklig retter seg mot et ungdommelig publikum, på andre siden har vi filmene som retter seg mot et voksent publikum, som da er produsert utenfor studioene. Kartvedt tror de mer uavhengige filmene er bedre i stand til å si noe om sin egen samtid. Og selv om Cohenbrødrenes revitalisering av cowboymyten ikke kan knyttes direkte opp mot president Bush og politiske spørsmål, mener han at det er utenkelig at de kunne en laget en film som denne for ti år siden.

– Det ville ikke falt dem inn å laget en film med dette mørket da. Selv om jeg er usikker på om de i det hele tatt vet hvilken president de har, setter syv år med Bush selvsagt sitt preg på alt og forplanter seg nedover på cellulære nivå. Nå som han har utspilt sin rolle, kommer det mye til overflaten, som problemstillinger knyttet til vold, maktmisbruk og avmakt. Og det sier litt om en tendens til et nytt alvor i amerikansk film, når den eneste lystbetonte filmen vi så var en om tenåringsgraviditet. Den tidligere banale fremstillingen av godt og ondt har ikke lenger gyldighet, dette paradigmet holder rett og slett ikke lenger mål.

Å vinne en Oscarpris har ikke nødvendigvis så mye å si for publikumsoppslutningen i USA, da filmene gjerne har hatt premiere lenge før utdelingen, forteller Kartvedt. Men her i Norge vil det jo trolig ha innvirkning på interessen for No Country for Old Men, da den ikke har premiere før denne uken. Og når noen filmer profileres gjennom Oscarjippoet, havner andre i skyggen.

– Det er nok mange filmer som forsvinner om de ikke blir nominerte. Dette skjedde blant annet med filmen I’m not there (regi: Todd Haynes) som bare fikk begrensede besøkstall i USA. Men jeg håper den blir stående og at andre gjør noe lignende, som å bryte med den lineære narrasjonsmodellen, og ikke bare være opptatt av hva noe kan bety, men heller tenke mer på den dylanske ånd og How does it feel?

TØFT AMERIKANSK MARKED
Mens studiofilmen blir mer virkelighetsfjern og man får et utvidet independentfilm- begrep, ser det ikke ikke så bra ut for de amerikanske filmfestivalenes evne til å formidle ekstraordinære filmer, mener Kartvedt.

– Sundance blir stadig rarere og festivalen er preget av et schizofrent marked. Et tydelig tegn på at festivalen har mistet noe fundamentalt, er tilstedeværelsen av folk som Eddie Murphy og Paris Hilton, tett fulgt av et paparazzikorps, Man prøver å tekkes noen sentrale salgsagenter og distributører, og setter sammen et program etter filmenes salgspotensial, vel så mye som deres kunstneriske verdi, i håp om at det vil føre til oppdagelsen av en ny Little Miss Sunshine eller Juno.

Og selv om det vokser frem en større filmproduksjon utenfor de store studioene, er det er tøffe tider i USA for filmer som går litt utenom.

– Indiefilmen slik vi tenker på den fra åtti- og nittitallet er borte i USA. Det er dessuten dårlige kår for dokumentarfilmer, for ikke å snakke om ikke-amerikanske filmer. Ikke siden femtitallet har det vært vist så få utenlandske filmer i USA, sier Kartvedt som allikevel er optimistisk på den amerikanske filmens vegne. – Når man nå har mulighet til å lage film utenfor de ekstremt standardiserende studioene, håper jeg at vi ser en eliminering av middelmådigheten som har dominert tidligere, og at vi vil fortsette å få mange spennende filmer fra Hollywood.

Les intervju med Coenbrødrene i siste utgaven av RUSHPRINT.

Hva har skjedd med Hollywood?

GullalderLite.jpg– Det sier litt om det nye alvoret i amerikansk film, når den eneste lystbetonte filmen vi så var om tenåringsgraviditet, sier filmkurator Sindre Kartvedt som bor i USA. Han mener den såkalte gullalderen i amerikansk film skyldes blant annet tyske tannlegefond.

GullalderStort.jpg

– Det sier litt om det nye alvoret i amerikansk film, når den eneste lystbetonte filmen vi så var om tenåringsgraviditet, sier filmkurator Sindre Kartvedt som bor i USA. Han mener den såkalte gullalderen i amerikansk film skyldes blant annet tyske tannlegefond.

Årets Oscarnominasjoner og priser var dominert av amerikanske filmer med en sjeldent sterk og mørk kunstnerisk nerve: No Country for Old Men, There will be blood, Michael Clayton – for å nevne noen. Mange av disse filmene gjenspeiler det faktum at Hollywood har gjenomgått finansieringsreformer og de store studioene har delvis mistet sitt produksjonsmonopol. I følge filmjournalist og forfatter Sindre Kartvedt er det en stor, vital filmbransje som nå er rede til å fylle det kulturelle tomrommet i kjølvannet av mainstreamfilmens hegemoni. Kartvedt har bodd i USA de siste 20 årene. Han er også en av kuratorene bak Kosmorama film festival med uavhengig amerikansk film som spesialfelt.

– En rekke private investorer og fondsmeglere har kommet på banen og muliggjort en omfattende filmproduksjon også utenfor de store filmstudioene. Finansieringen av en rekke filmer nå overtatt av diverse private fond, blant annet tyske tannlegefond som blant annet bidro sterkt til realiseringen av Michael Clayton.

Kartvedt mener det som nå skjer i filmbransjen, er det samme som vi har sett i musikkbransjen. Store deler av produksjonen foregår utenfor de store studioene, mens de låner deres distribusjonsnett.

– De er ingen tvil om at de store studioene har utspilt sin rolle som formidler av kunst, og filmene har blitt stadig mer mainstream. Det har vært et stort kulturelt vakuum i amerikansk film som en hel generasjon av dyktige filmarbeidere nå er innstilt på å å fylle. Og de har nå muligheten rent økonomisk å gjennomføre sine prosjekter. Det er mye kapital og mange velvillige investorer som syns det er attraktivt å plassere pengene sine i Hollywood.


NY KOMPLEKSITET
I dag eksisterer det i praksis to markeder, i følge Kartvedt; På ene siden lager studiosystemene spektakulære filmer som Spiderman eller Terminator som hovedsaklig retter seg mot et ungdommelig publikum, på andre siden har vi filmene som retter seg mot et voksent publikum, som da er produsert utenfor studioene. Kartvedt tror de mer uavhengige filmene er bedre i stand til å si noe om sin egen samtid. Og selv om Cohenbrødrenes revitalisering av cowboymyten ikke kan knyttes direkte opp mot president Bush og politiske spørsmål, mener han at det er utenkelig at de kunne en laget en film som denne for ti år siden.

– Det ville ikke falt dem inn å laget en film med dette mørket da. Selv om jeg er usikker på om de i det hele tatt vet hvilken president de har, setter syv år med Bush selvsagt sitt preg på alt og forplanter seg nedover på cellulære nivå. Nå som han har utspilt sin rolle, kommer det mye til overflaten, som problemstillinger knyttet til vold, maktmisbruk og avmakt. Og det sier litt om en tendens til et nytt alvor i amerikansk film, når den eneste lystbetonte filmen vi så var en om tenåringsgraviditet. Den tidligere banale fremstillingen av godt og ondt har ikke lenger gyldighet, dette paradigmet holder rett og slett ikke lenger mål.

Å vinne en Oscarpris har ikke nødvendigvis så mye å si for publikumsoppslutningen i USA, da filmene gjerne har hatt premiere lenge før utdelingen, forteller Kartvedt. Men her i Norge vil det jo trolig ha innvirkning på interessen for No Country for Old Men, da den ikke har premiere før denne uken. Og når noen filmer profileres gjennom Oscarjippoet, havner andre i skyggen.

– Det er nok mange filmer som forsvinner om de ikke blir nominerte. Dette skjedde blant annet med filmen I’m not there (regi: Todd Haynes) som bare fikk begrensede besøkstall i USA. Men jeg håper den blir stående og at andre gjør noe lignende, som å bryte med den lineære narrasjonsmodellen, og ikke bare være opptatt av hva noe kan bety, men heller tenke mer på den dylanske ånd og How does it feel?

TØFT AMERIKANSK MARKED
Mens studiofilmen blir mer virkelighetsfjern og man får et utvidet independentfilm- begrep, ser det ikke ikke så bra ut for de amerikanske filmfestivalenes evne til å formidle ekstraordinære filmer, mener Kartvedt.

– Sundance blir stadig rarere og festivalen er preget av et schizofrent marked. Et tydelig tegn på at festivalen har mistet noe fundamentalt, er tilstedeværelsen av folk som Eddie Murphy og Paris Hilton, tett fulgt av et paparazzikorps, Man prøver å tekkes noen sentrale salgsagenter og distributører, og setter sammen et program etter filmenes salgspotensial, vel så mye som deres kunstneriske verdi, i håp om at det vil føre til oppdagelsen av en ny Little Miss Sunshine eller Juno.

Og selv om det vokser frem en større filmproduksjon utenfor de store studioene, er det er tøffe tider i USA for filmer som går litt utenom.

– Indiefilmen slik vi tenker på den fra åtti- og nittitallet er borte i USA. Det er dessuten dårlige kår for dokumentarfilmer, for ikke å snakke om ikke-amerikanske filmer. Ikke siden femtitallet har det vært vist så få utenlandske filmer i USA, sier Kartvedt som allikevel er optimistisk på den amerikanske filmens vegne. – Når man nå har mulighet til å lage film utenfor de ekstremt standardiserende studioene, håper jeg at vi ser en eliminering av middelmådigheten som har dominert tidligere, og at vi vil fortsette å få mange spennende filmer fra Hollywood.

Les intervju med Coenbrødrene i siste utgaven av RUSHPRINT.

MENY