Det er når jeg sitter der, bøyd over skrivebordet, rusa på en annens udugelighet, at jeg kommer på sitatet jeg en gang leste: Sammenlikningen mellom kritikeren og evnukken i harem.

Produsenten som ringer meg har en stemme som dirrer av dårlig tid og beslutningsvegring:
– Vi trenger noen friske øyne, sier han. – Et nytt blikk på manuset. Har du tid? Han nevner en frist som er skammelig kort, men han nevner også et sjenerøst honorar. Og når han i forbifarten legger til at han har fått meg anbefalt som en "konstruktiv og god leser", er jeg selvfølgelig solgt.
For visst kan jeg vel legge vekk mitt eget manus for en dag eller to! Når jeg kjenner etter, er det faktisk ingenting jeg heller vil enn å legge vekk mitt eget til fordel for å lese og mene. Være de friske øynene, det nye blikket. – Ja! sier jeg, høyt og litt skingrende. Og før det har gått en time, står et veltrent sykkelbud i gangen utenfor leiligheten min med en tjukk konvolutt under armen.

Jeg er hekta fra første side. Ikke nødvendigvis på storyen, men på omstendighetene. Særlig dette: Jeg skal ikke finne på noe som helst! Jeg skal pirke og peke og presse. Klage og kreve. Jeg skal grave og spørre uten å måtte svare eller forsvare. Og når vi senere, helst i fellesskap, kommer til en slags enighet om hvor skoen trykker, hvor bristen ligger, hvor handlingen stanger eller ender ut i et slapt og uinspirert ingenting, da skal jeg lene meg tilbake. – Lykke til! skal jeg si. Cash kontant inn på konto og ferdig med den. Herregud, dette må være for godt til å være sant!?

Jeg kan rask konstatere at det er mye bra. Men det som er bra blir kun en parentes; en hyggelig første kommentar før alvoret begynner. Min jobb er å være kritisk, alltid, alltid, jakte på det som kunne vært bedre. Og mellom oss: Det er mye her som kunne vært bedre. For du verden så mye lettere det er å oppdage andres feil enn sine egne. Jeg noterer i margen, markerer i manus og hamrer på tastaturet. Og det er når jeg sitter der, bøyd over skrivebordet, rusa på en annens udugelighet, at jeg kommer på sitatet jeg en gang leste. Sammenlikningen mellom kritikeren og evnukken i harem. Begge vet akkurat hvordan det skal gjøres, men ingen av dem vil noen sinne være i stand til å gjennomføre det selv.
Vi treffes på produsentens lyse hjørnekontor. Forfatteren nikker langsomt mens han stryker håndbaken fram over tilbake over det tynne skjegget som dekker haka. Jeg snakker tydelig og innimellom forsøker jeg å legge inn noen oppløftende smil. Men budskapet mitt er ikke til å ta feil av. Her trengs det noen grep, noen alvorlige grep. – Det høres fornuftig ut, innrømmer forfatteren motvillig. – Men hvordan i helvete skal jeg løse det?!

Vil du lese mer om hvordan Vera Cruz takler rollen som dramaturg?
Tegn abonnement og få gratis tilgang på bladutgavens digitale arkiv: ABONNEMENT