Å styrke filmproduksjonen i regionene er et sentralt mål i den politiske filmsatsingen. Denne uken har imidlertid direktøren for Filmfondet, Elin Erichsen, sett seg nødt til å presisere at Filmfondet også har interesse av at de regionale filmmiljøene skal vokse seg sterke og aktive. Som resultat av et intervju i P2 – programmet Detektor forrige fredag kom det frem villedende opplysninger knyttet til Erichsens holdninger angående økonomisk støtte til regional filmproduksjon. Uttalelsene har møtt delvis sterke reaksjoner fra det regionale filmmiljøet og direktøren har forsøkt å rette opp inntrykket, både på Filmfondets hjemmeside og i en radiodebatt hos Dagsnytt Atten på med daglig leder Lars L. Marøy i Filmfondet FUZZ i Bergen. 

Utydelige premiss         
– Jeg syns det er fryktelig synd at debatten har sporet av i den grad den gjort her og jeg tror ikke premisset for mine uttalelser har kommet tydelig frem, sier direktør Elin Erichsen. I Detektor – intervjuet ble hun spurt om hvordan hun stilte seg til en eventuell oppstykking av Filmfondets midler, slik at disse ville bli forfordelt på de ulike regionene, uavhengig av prosjekt. Men direktørens uttalelser har blitt tolket negativt i en videre betydning til at Filmfondets direktør helst ønsker å prioritere produksjonsmiljøene i Oslo, på bekostning av de andre regionene.          

– Jeg er selvsagt ikke negativ til at de regionale fondene skal få mer støtte, og har poengtert at omtrent halvparten av den nasjonale spillefilmproduksjonen foregår i de ulike regionene. Men jeg tror at det kan svekke den etablerte, nasjonale langfilmproduksjonen om man skal øremerke de eksisterende fondsmidlende, sier Erichsen og tror ikke at det er realistisk at alle regionene kan forvente å ha langfilmproduksjon pr i dag.          

– Med dagens budsjett er det begrenset hvor mange spillefilmmiljø vi kan holde liv i, og en forutsetning er å øke det årlige antallet spillefilmer betraktelig.  Den nasjonale spillefilmproduksjonen på seksten – sytten filmer i året er ikke tilstrekkelig, og jeg tror enkelte filmmiljø vil være bedre tjent med å begynne med andre format, som kort- eller dokumentarfilm, sier direktør Elin Erichsen som ønsker seg flere historier med en genuin regional forankring, som  Kautokeino-opprøret (foto) og andre prosjekter som tar utgangspunkt i lokal og regional virkelighet og historie.

Svikter Filmfondet regionene?
Generalsekretær i Norske Film- og tv-produsenters forening Leif Holst Jensen kan forstå at representanter for filmmiljøet i regionene reagerer på utspill som kan oppfattes som en politisk nedprioritering av deres filmproduksjon.          

– Våre medlemmer opplever i liten grad at Filmfondet er opptatt av å bygge opp de regionale filmmiljøene. De har derimot en viss erfaring med at fondet forsøker å dempe forventningene og maner til edruelighet, forteller Holst Jensen, som tror at mange produsenter med tilknytning til eller opprinnelse i regionene kan føle produksjonsprosessen vel tung.    
      
– Mange kan nok blant annet oppleve det frustrerende å måtte rette seg etter de sentrale konsulteringskriteriene, eller å føle at de må ha sin profesjonelle base i Oslo der de fleste jobbene er.

Holst Jensen reagerer dessuten på Erichsens oppfordring til regionene om å satse på kort- og dokumentarfilm.         

– Erichsen kunne med fordel ha nyansert denne uttalelsen som kan oppfattes som unødig begrensende. Jeg er ikke enig i at regionenes produksjon skal avgrenses til kort- og dokumentarfilm, men at det må tenkes på andre format, som langfilm, dramaserier og for ikke å snakke om dataspillproduksjon.

Ønske om bedre samarbeid
Den økte veksten, både i produksjonsmiljøet og i de økonomiske bevilgningene, har ifølge Holst Jensen, bedret klimaet i det norske produksjonsmiljøet.         

– I dag er det en utbrakt vilje til å støtte hverandre og til "å spille hverandre gode", forteller Holst Jensen og håper samtidig at det nye filminstituttet kan bidra til en bedre formalisering av et produksjonssamarbeid. Både nasjonalt og i forbindelse med internasjonale samproduksjoner.          

Med tanke på å utvikle de regionale produksjonsmiljøene, er Holst Jensen ikke fremmed for en viss kvotering rettet mot regionene og nevner utviklingsstøtten til produsentene som en viss mulighet.          

– Vi er positive til at denne støtten kan vinkles i regionale hensyn, og det ville kunne gitt viktige signal om at det i praksis er en politisk vilje til å følge opp den profesjonaliseringen og veksten som har funnet sted i regionene, sier Holst Jensen og påpeker at det alltid vil være en viss politisk treghet i systemet som vil skape noen konflikter mellom bransjen og feks Filmfondets forventninger.            

– Det viktigste er likevel er at det lages filmer som utspiller seg over hele landet, at alle regionene vises frem, ikke hvor produksjonsapparatet har sin base. Og en skal vokte seg for å la emosjonene komme i veien slik at rasjonelle utsagn kan oppfattes som avvisende. Men dette gjelder alle veier, sier Lars Holst Jensen.