Hva er verdens beste tv-serie? Alex Iversen har sett på to av kandidatene, som begge vises på norske tv-skjermer denne høsten og vinteren: The Sopranos og The Wire.

Hva er verdens beste tv-serie? Dette er selvfølgelig et spørsmål som det er umulig å gi noe objektivt svar på, men som intellektuell selskapslek kan en opplyst "krangel" om hvilken serie som fortjener en plass på toppen av pallen absolutt ha noe for seg. Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn syv-åtte år for å finne at noen av de mest verdsatte tv-seriene var en håndfull europeiske produksjoner. Blant dem Dennis Potters "The Singing Detective", Rainer Werner Fassbinders "Berlin Alexanderplatz" og Edgar Reitz’ "Heimat"-trilogi.

Men dette var før HBO revolusjonerte det amerikanske tv-dramaet, og i dag er det bare unntakelsesvis jeg hører noen nevne disse seriene. Noe som sannsynligvis er en dyp urettferdighet.

Det er få som har gjort mer enn Dennis Potter for å fornye og utvikle tv-dramaet, og "The Singing Detective" står igjen som et mesterverk som fortjener en plass helt i toppsjiktet av en kanon over tidenes beste tv-serier. Fassbinders og Reitz serier har jeg litt mer problemer med, selv om det må innrømmes at det er lenge siden jeg så dem. Her er jeg åpen for at jeg tar feil, men slik jeg husker dem, har vi her i virkeligheten først og fremst å gjøre med eksepsjonelt ambisiøse filmer, som befinner seg mer i en europeisk kunstfilmtradisjon, enn i en fjernsynsdramatradisjon. At disse seriene bare unntakelsesvis dukker opp diskusjoner i dag, vil jeg tippe kommer av at det i dag er relativt få under 40 som faktisk har sett dem.

I de fleste diskusjoner jeg har overhørt de siste par årene om hva som er den beste av alle tv-serier, så ender kranglefantene som regel med å bli sittende igjen med to serier: "The Sopranos" og "The Wire". Begge disse seriene er, som leserne av denne spalten burde være godt informert om, HBO-serier som regelmessig blir dratt frem som det ypperste av det ypperste av hva amerikanske tv kan tilby.  Og det er selvfølgelig helt korrekt. "The Sopranos" var en umiddelbar braksuksess for HBO, og serien som for alvor markerte kanalen som et kreativt fristed, der begavede filmkunstnere kunne få virkeliggjøre prosjekter verken Hollywood eller de store kommersielle nettverkene ville ta i med ildtang. "The Wire" har i motsetning til "The Sopranos" aldri vært noen stor seermagnet, og "The Wire" er en serie som neppe hadde kunnet overlevd noe annet sted enn på HBO. Siden HBO lever av abonnenter, ikke av seertall, har de kunnet holde liv i "The Wire" i skyggen av større suksesser som "The Sopranos", "Six Feet Under" og "Sex and the City".

Men hva er så egentlig den beste serien de to? Personlig synes jeg det er et nesten umulig spørsmål å svare på. Begge seriene har åpenbare kvaliteter som hever dem over nesten alle andre tv-dramaer i dag, men det eksisterer like åpenbart interessante forskjeller mellom dem som det er spennende å se nærmere på. Den mest grunnleggende forskjellen mellom de to seriene er at "The Sopranos" står i en direkte dialog med filmens gangstersjanger, mens "The Wire" befinner er en i tradisjonen etter politiserier som "Hill Street Blues" og "NYPD Blue". 

Gangsterfilmen hadde sin første glansperiode på 1930-tallet, med klassikere som The Public Enemy og Little Cæsar, filmer som Tony Soprano gjentatte ganger sitter og ser på flatskjermen hjemme i stuen sin. De to klassiske gangsterfilmene det er flest referanser til i "The Sopranos", både åpne og skulte, er likevel The Godfather og Goodfellas. The Godfather er fremdeles den ultimate filmen om organisert kriminalitet i Amerika, og er en klassisk anlagt tragedie som bygget videre på Hollywoods store episke tradisjoner. Dypest sett er The Godfather nok likevel et familiemelodrama, som er best forstått som et melankolsk epos om en familie hvis verdier og fellesskap går i oppløsning, samtidig som den ytre makt og prakt blomstrer.

I Goodfellas møter vi gangstere av et helt annet kaliber. Goodfellas er en tett, kjapp og hyperintens skildring av et mafiamiljø som ikke bare i tempo, men også i synsvinkel, skiller seg dramatisk fra Coppolas film. Coppola plasserte seg i maktens sentrum, og skildret mafiafamiliens organisering og sammenbrudd innenfra. Scorsese skildrer mafiamiljøet utenfra. Først gjennom øynene til et barn, så fra perspektivet til en arbeidsmann, som aldri kommer helt inn i mafiafamiliens innerste sirkler, fordi han ikke er italiener. De gangsterne Scorsese viser oss i Goodfellas er en samling bisarre og voldelige kriminelle uten den glamour og verdighet om omgir familien Corleone i The Godfather.

Til tross for at "The Sopranos" inneholder rikelig med referanser til Coppolas mesterverk, fremstår serien mer enn noe annet som en direkte fortsettelse av Scorseses prosjekt i Goodfellas. Det er de samme bisarre karakterene vi møter, og det er den samme groteske kriminelle verden som åpenbarer seg. At mer enn et titalls karakterer i "The Sopranos" også hadde roller i "Goodfellas", inkludert Lorraine Bracco (Dr. Melfi) og Michael Imperioli (Christopher), er neppe tilfeldig. Det virkelig geniale grepet til David Chase, skaperen av "The Sopranos", var nok likevel å gjøre Tony til en deprimert gangster som forsøker å lappe sammen sin splittede sjel i terapi. Dette grepet plasserte oss fra første scene på innsiden av Tonys plagede sinn, og dermed på innsiden av det som er seriens narrative dynamo: Tonys umulige forsøk på å kombinere rollen som kjærlig far med småborgerlige middelklassedrømmer, med rollen som gangsterleder og hensynsløs drapsmann.

Kriminal- og politihistorier er en sentral arketype i amerikansk populærkultur, og "The Wire" befinner seg utvilsomt innenfor denne tradisjonen. De beste amerikanske politiseriene, fra "Dragnet" til "NYPD Blue" har alltid handlet om kampen mellom "det gode" og "det onde". Ambisjonene til "The Wire" handler ikke om dette i det hele tatt. Eller som en av hovedmennenene bak The Wire, David Simon selv sier det: "We are bored with good and evil. We renounce the theme." "The Wire", hevder Simon, "handler ikke om det som er blitt reddet eller lovprist i Amerika. Det handler i stedet om det vi har latt bli igjen i våre byer, og til hvilken pris. Det er, i bred forstand, en tv-serie om politikk og sosiologi og – med fare for å kjede seerne ved bare å antyde det – makroøkonomi.

Kort sagt: "The Wire" er tv-serie som sosiologisk avhandling. Og det er en serie som istedenfor å kaste seg ut i elleville sjangerleker, skriver seg inn i en tung realistisk tradisjon som kanskje har vel så mye tilfelles med filmer av en Ken Loach, som med amerikanske politiserier på tv.  Dette er både styrken og svakheten til "The Wire", og det utgjør den største forskjellen mellom "The Wire" og "The Sopranos".

Der "The Sopranos" er stilisert, karikert og lekende, er "The Wire" strengt realistisk, alvorlig og tung. Det betyr ikke at det ikke finnes er humor og gode historier i "The Wire", tvert i mot, men det betyr at det krever et hardere arbeid å oppdage det. Ti minutter inn i første episode av "The Sopranos" var jeg oppslukt av det universet Chase hadde dratt meg inni, og ville ha mer. Jeg greide ikke komme meg gjennom første episode av "The Wire" før på fjerde forsøk, og da var det fordi jeg var så forkjølet at jeg ikke gadd å reise meg fra sofaen for å bytte dvd. Men det fantastiske med "The Wire" er nettopp at det serien ikke gir deg i umiddelbar tilfredsstillelse, gir den igjen i overflod når du først har investert tid i de nyanserte karakterene og komplekse handlingstrådene. Og det er ekstremt imponerende når du oppdager hvordan serien sakte og målrettet vever sammen en uhyre kompleks fortelling av årsaker og virkninger, der politifolk, advokater, politikere, fagforeningsledere, doplangere, menneskesmuglere og usle narkomane knyttes sammen i et intrikat nettverk av gjensidige bindinger og interesser.

Men igjen: Hva er den beste serien av de to? Det har jeg egentlig ikke noe svar på, men jeg vet hvilken av de to seriene jeg personlig ville tatt med meg på en øde øy hvis jeg ble sendt vekk på livstid, og bare fikk ta med meg en tv-serie som underholding. Jeg hadde valgt "The Sopranos". Ganske enkelt fordi jeg opplever, til tross for "The Wires" bejublede kompleksitet, at "The Sopranos" er en mer original, rikere og mer åpen tekst. Eller som en god ekskollega, filmviteren Søren Birkvad, formulerte det til meg: "I ‘The Sopranos’ kan Tony og de andre gangsterne leses som metaforer på nesten hva som helst!" Noe den omfattende litteraturen om "The Sopranos" står som et klart bevis på. "The Sopranos" og Tony Sopranos selv er trolig den mest gjennomanalyserte tv-serie, og tv-karakter i historien.

At "The Sopranos" i tillegg innholder bøttevis av sex, vold, og humor gjør valget enkelt.  
 

Alex Iversen er medieviter og skriver den faste spalten TV-boksen for magasinutgaven av Rushprint.