Rushprint var tilstede på kortfilmfestivalen i Oberhausen, som i år ble arrangert i sin 70. utgave – samtidig som den var gjenstand for en omfattende boikottkampanje. Mot dette bakteppet arrangerte festivalen en rekke diskusjoner om festivalenes rolle og politiseringen av kulturen. Hvordan bør festivalene manøvrere gjennom politiske minefelt?
Foto: Fra årets utgave av Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen (Kurzfilmtage/Daniel Gasenzer).
Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen ble etablert i 1954 og regnes som verdens eldste kortfilmfestival. Da festivalen i år skulle arrangeres i sin 70. utgave fra 1. til 6. mai, var det imidlertid et jubileum med en tydelig bismak, da festivalen har blitt gjenstand for en omfattende boikottkampanje.
Bakgrunnen er at festivaldirektør Lars Henrik Gass 20. oktober i fjor publisert en melding på festivalens Facebook-side, der han oppfordret til deltakelse i en demonstrasjon til støtte for Israel – og at man med dette skulle vise verden at «Hamas-vennene og jødehaterne» i Neukölln er i mindretall (en henvisning til at noen angivelig feiret i gatene i denne Berlin-bydelen etter Hamas-angrepet 7. oktober). Dette førte til at en anonym gruppe la ut et åpent brev på nettet som oppfordret til å ta avstand fra festivallederen og hans uttalelse – samt til festivalen. Brevet er signert av nærmere 2000 navn, inkludert filmskapere som tidligere har deltatt i Oberhausen.
Festivalen publiserte senere en uttalelse der Gass presiserte at den opprinnelige meldingen var ment å fordømme hendelsene 7. oktober og antisemittiske reaksjoner på disse, ikke å stigmatisere palestinere i eller utenfor Tyskland. Og at festivalen skal fortsette å være et sted for fri tanke- og meningsutveksling, der ingen skal føle seg ekskludert ut fra kulturell bakgrunn eller politiske synspunkter, men som ikke aksepterer rasistiske, antisemittiske og krigsforherligende holdninger. Like fullt fortsatte boikottaksjonen, som blant annet resulterte i at flere samarbeidspartnere brøt med Oberhausen-festivalen. Ikke minst trakk flere salgsselskaper og distributører sine titler fra programmet, som dermed måtte erstattes.
Selve gjennomføringen og visningene av de programmerte filmene gikk i all hovedsak som planlagt og uten forstyrrelser, men situasjonen satt uunngåelig preg på den 70. utgaven av festivalen. Presset festivalen ble utsatt for i månedene før avviklingen, var åpenbart også svært krevende for hele festivalstaben.
Det skal nevnes at både lokale, regionale og nasjonale politiske representanter uttrykte sin fulle støtte til Gass og festivalen i sine taler under kortfilmfestivalens åpningsseremoni 1. mai. Ikke desto mindre fikk festivalen en helt annen oppmerksomhet enn ønskelig, til dels på bekostning av filmene – selv om det nok ikke er gitt at alle mediene som omtalte disse kontroversene ellers ville ha viet spalteplass til kortfilmprogrammene. På sett og vis gjør vi oss skyldige i det samme, da heller ikke denne artikkelen vil gå særlig inn på filmene som ble vist i Oberhausen, til tross for at Rushprint var tilstede på festivalen. (Den norske deltakelsen, inkludert pris og hederlig omtale, har vi imidlertid omtalt tidligere.)
Med til dette bildet hører naturligvis at Tyskland med sin historie har et særegent og høyst betent forhold til antisemittisme, og anser seg sterkt forpliktet til å støtte Israel. BDS-bevegelsen, som kjemper for å legge økonomisk og politisk press på Israel inkludert boikott, er da også fordømt og definert som antisemittisk av den tyske nasjonalforsamlingen.
Oberhausen innførte imidlertid en «Code of Conduct» (oppførselskodeks/etiske retningslinjer) som måtte signeres* av alle årets festivaldeltakere, der det igjen ble understreket at festivalen skal være et ikke-ekskluderende sted for meningsutveksling, uten toleranse for rasistiske, antisemittiske eller krigsforherligende holdninger. Her forplikter festivalen – og de som signerer – seg til The International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) sin definisjon av antisemittisme – som også er offisielt innført i Tyskland, men slettes ikke ukontroversiell, da mange mener at den feilaktig stempler kritikk av staten Israel som antisemittisme.
Kortfilmfestivalen i Oberhausen er ikke den eneste filmfestivalen i landet som har måttet tåle sterk kritikk relatert til krigen i Midtøsten. Under filmfestivalen i Berlin i februar reagerte mange på pro-palestinske taler og ytringer under prisutdelingsseremonien, blant annet av filmskaperne bak den norsk-medproduserte dokumentarvinneren No Other Land, og Berlinalens ledelse ble kritisert for unnfallenhet og manglende evne til å ta stilling. Oberhausen-festivalen kritiseres på sin side for å innta en for Israel-vennlig posisjon. Men det er heller ikke så lenge siden kunstmønstringen Documenta 15 i den tyske byen Kassel høstet storm og skandaleoverskrifter for å ha stilt ut et verk som mange, også fra offisielt hold, oppfattet som antisemittisk.
Med disse kontroversene som bakteppe arrangerte Oberhausen-festivalen i år en konferanse og en serie daglige paneldebatter knyttet til festivalenes rolle og situasjon, der både dagens ytringsklima, kanselleringskultur og den eventuelle politiseringen av festivaler og kulturen generelt ble diskutert. Disse debattene handlet med andre ord ikke utelukkende om omstendighetene for årets utgave av kortfilmfestivalen i Oberhausen, men tok opp flere store og sentrale spørsmål. Panelene skal dessuten ha vært planlagt allerede forut for sommeren i fjor, altså før alt dette inntraff. Men elefanten i rommet ble så absolutt adressert, fortrinnsvis på de av debattene som var ment å gå inn på dette.
Fra debattpodiene ble det fortalt at boikottaksjonen ikke bare omfattet den omtalte underskriftskampanjen, men også personlige henvendelser for å legge press på bransjefolk med ulik tilknytning til festivalen. Gass trakk selv fram vanskelighetene med å forholde seg til en aksjon man ikke vet hvem som står bak, og dermed ikke kan gå i dialog med. Det skal ikke ha latt seg gjøre å få noen til å stille opp for å tale denne motpartens sak i debattene – kanskje ikke overraskende, all den tid det er en boikottaksjon. Men heller ikke representanter for andre festivaler ivret etter å delta i diskusjon om dette, for å si det forsiktig, selv om Documenta var representert på den innledende konferansen. Et beklagelig fravær, men det førte likevel ikke til at paneldebattene opplevdes som innholdsløse eller uinteressante.
Festivaler har ofte en politisk rolle, og slik har det også vært gjennom historien. Filmfestivalen i Venezia, som ble arrangert for første gang i 1932 og går for å være verdens eldste filmfestival, var i det første tiåret preget av vertslandets fascistiske regime med føringer om hvilke filmer som skulle vinne priser, og Cannes-festivalen ble opprettet som et motsvar til dette. I 1968 ble festivalen i Cannes stoppet som følge av at filmskapere med Jean-Luc Godard og Francois Truffaut i spissen aksjonerte mot gjennomføringen i solidaritet med de utbredte politiske protestene i Frankrike.
Ikke minst har kortfilmfestivalen i Oberhausen selv vært en festival med mye politisk innhold gjennom sin lange historie. Det var her 26 av landets filmskapere la fram det historiske Oberhausen-manifestet i 1962, som erklærte den «gamle» tyske filmen for død («Papas Kino ist tot!») og proklamerte sine ambisjoner om den nye tyske filmen som skulle komme. I 2003 valgte Oberhausen-festivalen selv, under ledelse av Gass, å nekte offisielle representanter for myndighetene i USA, Storbritannia, Spania og Italia på festivalen, i protest mot krigføringen i Irak (som Tyskland for øvrig også tok avstand fra).
Så sent som i fjor viste festivalen et eget arkivprogram med to filmer fra den palestinske frigjøringsbevegelsen på slutten av 70-tallet, knyttet til en solidaritetsaksjon på Oberhausen-festivalen i 1978 etter at to palestinske dokumentarfilmskapere ble kidnappet og drept av den israelske hæren. Palestinske filmer og filmskapere var av opplagte årsaker langt mer fraværende i år, men blant filmene som ble vist var store deler av verden representert. Selv om Oberhausens profil vektlegger eksperimentell og avantgardistisk film, hadde flere av dem tydelig politisk innhold.
Det kan muligens være fruktbart å skille mellom selve filmenes politiske innhold, intensjonen bak en festivals profil og kuratorrolle, og hvilke holdninger en festival blir møtt med og tillegges av andre. Riktignok henger alt sammen med alt, for å si det med en kjent norsk politiker, og alt kan som kjent være politikk. Men når alt oppfattes som politisk, står man i fare for at festivalene handler mer om posisjonene som inntas enn om selve filmene. Eller om film som kunstform, for de av oss som er opptatt av det – og det er man så avgjort i Oberhausen.
Enten det er frivillig eller ei fra festivalenes side, synes festivalenes politiske rolle å ha blitt langt mer fremtredende den siste tiden, noe man kan se i sammenheng med det stadig mer polariserte debattklimaet i samfunnet generelt. Her ligger det imidlertid også et paradoks, som ble trukket fram i paneldebattene: Med denne polariseringen er det også mange som ikke ønsker at motparten skal komme til orde, men snarere forties eller kanselleres. Visse politiske syn skal ikke fremmes, ei heller på festivaler. Og dermed kan man også snakke om en avpolitisering, eller et ønske om avpolitisering, av festivaler. Som ikke nødvendigvis er hva jeg etterlyste da jeg nettopp argumenterte for filmkunsten.
Til tross for at mange tar til orde for boikott av Israel, slik man i disse dager ser i forbindelse med Eurovision Song Contest, er det tilsynelatende mindre enighet om kulturell boikott av landet enn det har vært mot Russland etter fullskalainvasjonen av Ukraina. Her skal vi ikke gå inn på diskusjonen om at en slik boikott, ikke minst i Russlands tilfelle, fort kan ramme regimekritikere og andre opposisjonelle. Når det gjelder filmer fra Israel, ble det påpekt i en av debattene at disse i langt mindre grad har blitt valgt ut til de større festivalene de siste par årene – angivelig med unntak av filmer som er sterkt kritiske til landet. Man kan ikke se bort fra en viss frykt og dertil hørende selvsensur hos festivalene, hvor det kan være mer komfortabelt å takke nei til filmer enn å risikere kontroverser. Forståelig nok vil man unngå å være talerør for «feil» side av en konflikt, men det kan også virke tonedøvt å vise en film fra et land i konflikt som ikke omhandler denne konflikten. For filmskaperne kan dette imidlertid oppleves som en uuttalt og følgelig høyst uhåndterbar form for boikott.
Et annet tema som ble diskutert, var den potensielle ensrettingen av hva festivalene viser, også av mindre entydig politiske grunner. Festivalene kommer kanskje ikke unna politikken, men bestemt ikke unna kapitalismen. Publikumsoppslutning er et langt på vei ufravikelig suksesskriterium. Tradisjonelt ønsker festivaler å løfte fram kunstnerisk nyskapende film og særegne, nye stemmer, og trykke visse filmskapere til seg som «sine». Men man ser også en tendens til at festivalene kjemper om de samme navnene, og at de samme titlene dukker opp på festival etter festival.
Diskusjonene i Oberhausen hadde to overskrifter. Paneldebattene gikk under navnet «Why Festivals?», og tok for seg ulike spørsmål knyttet til festivalenes funksjoner og utfordringer. Konferansens overskrift var på sin side det mer kryptiske «Longing for Freedom from Contradiction». Etter hvert dannet det seg imidlertid en klarere situasjonsbeskrivelse i tråd med den sistnevnte tittelen: I et innsnevret debattklima er det mange som på ingen måte ønsker å bli motsagt, og kun tillater at visse synspunkter fremmes. Men det å gi rom for ulike former for motsigelser, burde kanskje være noe å lengte etter – og kjempe for. Og det er slike steder festivaler skal være.
Den 70. internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen (Internationale Kurzfilmtage Oberhausen) ble arrangert i perioden 1. til 6. mai 2024.
*Presisering: Man måtte bekrefte sin forpliktelse til å følge festivalens Code of Conduct når man booket billetter online, i tillegg til at akkrediterte festivaldeltakere ble informert i forkant om at kodeksen ville gjelde under hele festivalen.
Rushprint var tilstede på kortfilmfestivalen i Oberhausen, som i år ble arrangert i sin 70. utgave – samtidig som den var gjenstand for en omfattende boikottkampanje. Mot dette bakteppet arrangerte festivalen en rekke diskusjoner om festivalenes rolle og politiseringen av kulturen. Hvordan bør festivalene manøvrere gjennom politiske minefelt?
Foto: Fra årets utgave av Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen (Kurzfilmtage/Daniel Gasenzer).
Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen ble etablert i 1954 og regnes som verdens eldste kortfilmfestival. Da festivalen i år skulle arrangeres i sin 70. utgave fra 1. til 6. mai, var det imidlertid et jubileum med en tydelig bismak, da festivalen har blitt gjenstand for en omfattende boikottkampanje.
Bakgrunnen er at festivaldirektør Lars Henrik Gass 20. oktober i fjor publisert en melding på festivalens Facebook-side, der han oppfordret til deltakelse i en demonstrasjon til støtte for Israel – og at man med dette skulle vise verden at «Hamas-vennene og jødehaterne» i Neukölln er i mindretall (en henvisning til at noen angivelig feiret i gatene i denne Berlin-bydelen etter Hamas-angrepet 7. oktober). Dette førte til at en anonym gruppe la ut et åpent brev på nettet som oppfordret til å ta avstand fra festivallederen og hans uttalelse – samt til festivalen. Brevet er signert av nærmere 2000 navn, inkludert filmskapere som tidligere har deltatt i Oberhausen.
Festivalen publiserte senere en uttalelse der Gass presiserte at den opprinnelige meldingen var ment å fordømme hendelsene 7. oktober og antisemittiske reaksjoner på disse, ikke å stigmatisere palestinere i eller utenfor Tyskland. Og at festivalen skal fortsette å være et sted for fri tanke- og meningsutveksling, der ingen skal føle seg ekskludert ut fra kulturell bakgrunn eller politiske synspunkter, men som ikke aksepterer rasistiske, antisemittiske og krigsforherligende holdninger. Like fullt fortsatte boikottaksjonen, som blant annet resulterte i at flere samarbeidspartnere brøt med Oberhausen-festivalen. Ikke minst trakk flere salgsselskaper og distributører sine titler fra programmet, som dermed måtte erstattes.
Selve gjennomføringen og visningene av de programmerte filmene gikk i all hovedsak som planlagt og uten forstyrrelser, men situasjonen satt uunngåelig preg på den 70. utgaven av festivalen. Presset festivalen ble utsatt for i månedene før avviklingen, var åpenbart også svært krevende for hele festivalstaben.
Det skal nevnes at både lokale, regionale og nasjonale politiske representanter uttrykte sin fulle støtte til Gass og festivalen i sine taler under kortfilmfestivalens åpningsseremoni 1. mai. Ikke desto mindre fikk festivalen en helt annen oppmerksomhet enn ønskelig, til dels på bekostning av filmene – selv om det nok ikke er gitt at alle mediene som omtalte disse kontroversene ellers ville ha viet spalteplass til kortfilmprogrammene. På sett og vis gjør vi oss skyldige i det samme, da heller ikke denne artikkelen vil gå særlig inn på filmene som ble vist i Oberhausen, til tross for at Rushprint var tilstede på festivalen. (Den norske deltakelsen, inkludert pris og hederlig omtale, har vi imidlertid omtalt tidligere.)
Med til dette bildet hører naturligvis at Tyskland med sin historie har et særegent og høyst betent forhold til antisemittisme, og anser seg sterkt forpliktet til å støtte Israel. BDS-bevegelsen, som kjemper for å legge økonomisk og politisk press på Israel inkludert boikott, er da også fordømt og definert som antisemittisk av den tyske nasjonalforsamlingen.
Oberhausen innførte imidlertid en «Code of Conduct» (oppførselskodeks/etiske retningslinjer) som måtte signeres* av alle årets festivaldeltakere, der det igjen ble understreket at festivalen skal være et ikke-ekskluderende sted for meningsutveksling, uten toleranse for rasistiske, antisemittiske eller krigsforherligende holdninger. Her forplikter festivalen – og de som signerer – seg til The International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) sin definisjon av antisemittisme – som også er offisielt innført i Tyskland, men slettes ikke ukontroversiell, da mange mener at den feilaktig stempler kritikk av staten Israel som antisemittisme.
Kortfilmfestivalen i Oberhausen er ikke den eneste filmfestivalen i landet som har måttet tåle sterk kritikk relatert til krigen i Midtøsten. Under filmfestivalen i Berlin i februar reagerte mange på pro-palestinske taler og ytringer under prisutdelingsseremonien, blant annet av filmskaperne bak den norsk-medproduserte dokumentarvinneren No Other Land, og Berlinalens ledelse ble kritisert for unnfallenhet og manglende evne til å ta stilling. Oberhausen-festivalen kritiseres på sin side for å innta en for Israel-vennlig posisjon. Men det er heller ikke så lenge siden kunstmønstringen Documenta 15 i den tyske byen Kassel høstet storm og skandaleoverskrifter for å ha stilt ut et verk som mange, også fra offisielt hold, oppfattet som antisemittisk.
Med disse kontroversene som bakteppe arrangerte Oberhausen-festivalen i år en konferanse og en serie daglige paneldebatter knyttet til festivalenes rolle og situasjon, der både dagens ytringsklima, kanselleringskultur og den eventuelle politiseringen av festivaler og kulturen generelt ble diskutert. Disse debattene handlet med andre ord ikke utelukkende om omstendighetene for årets utgave av kortfilmfestivalen i Oberhausen, men tok opp flere store og sentrale spørsmål. Panelene skal dessuten ha vært planlagt allerede forut for sommeren i fjor, altså før alt dette inntraff. Men elefanten i rommet ble så absolutt adressert, fortrinnsvis på de av debattene som var ment å gå inn på dette.
Fra debattpodiene ble det fortalt at boikottaksjonen ikke bare omfattet den omtalte underskriftskampanjen, men også personlige henvendelser for å legge press på bransjefolk med ulik tilknytning til festivalen. Gass trakk selv fram vanskelighetene med å forholde seg til en aksjon man ikke vet hvem som står bak, og dermed ikke kan gå i dialog med. Det skal ikke ha latt seg gjøre å få noen til å stille opp for å tale denne motpartens sak i debattene – kanskje ikke overraskende, all den tid det er en boikottaksjon. Men heller ikke representanter for andre festivaler ivret etter å delta i diskusjon om dette, for å si det forsiktig, selv om Documenta var representert på den innledende konferansen. Et beklagelig fravær, men det førte likevel ikke til at paneldebattene opplevdes som innholdsløse eller uinteressante.
Festivaler har ofte en politisk rolle, og slik har det også vært gjennom historien. Filmfestivalen i Venezia, som ble arrangert for første gang i 1932 og går for å være verdens eldste filmfestival, var i det første tiåret preget av vertslandets fascistiske regime med føringer om hvilke filmer som skulle vinne priser, og Cannes-festivalen ble opprettet som et motsvar til dette. I 1968 ble festivalen i Cannes stoppet som følge av at filmskapere med Jean-Luc Godard og Francois Truffaut i spissen aksjonerte mot gjennomføringen i solidaritet med de utbredte politiske protestene i Frankrike.
Ikke minst har kortfilmfestivalen i Oberhausen selv vært en festival med mye politisk innhold gjennom sin lange historie. Det var her 26 av landets filmskapere la fram det historiske Oberhausen-manifestet i 1962, som erklærte den «gamle» tyske filmen for død («Papas Kino ist tot!») og proklamerte sine ambisjoner om den nye tyske filmen som skulle komme. I 2003 valgte Oberhausen-festivalen selv, under ledelse av Gass, å nekte offisielle representanter for myndighetene i USA, Storbritannia, Spania og Italia på festivalen, i protest mot krigføringen i Irak (som Tyskland for øvrig også tok avstand fra).
Så sent som i fjor viste festivalen et eget arkivprogram med to filmer fra den palestinske frigjøringsbevegelsen på slutten av 70-tallet, knyttet til en solidaritetsaksjon på Oberhausen-festivalen i 1978 etter at to palestinske dokumentarfilmskapere ble kidnappet og drept av den israelske hæren. Palestinske filmer og filmskapere var av opplagte årsaker langt mer fraværende i år, men blant filmene som ble vist var store deler av verden representert. Selv om Oberhausens profil vektlegger eksperimentell og avantgardistisk film, hadde flere av dem tydelig politisk innhold.
Det kan muligens være fruktbart å skille mellom selve filmenes politiske innhold, intensjonen bak en festivals profil og kuratorrolle, og hvilke holdninger en festival blir møtt med og tillegges av andre. Riktignok henger alt sammen med alt, for å si det med en kjent norsk politiker, og alt kan som kjent være politikk. Men når alt oppfattes som politisk, står man i fare for at festivalene handler mer om posisjonene som inntas enn om selve filmene. Eller om film som kunstform, for de av oss som er opptatt av det – og det er man så avgjort i Oberhausen.
Enten det er frivillig eller ei fra festivalenes side, synes festivalenes politiske rolle å ha blitt langt mer fremtredende den siste tiden, noe man kan se i sammenheng med det stadig mer polariserte debattklimaet i samfunnet generelt. Her ligger det imidlertid også et paradoks, som ble trukket fram i paneldebattene: Med denne polariseringen er det også mange som ikke ønsker at motparten skal komme til orde, men snarere forties eller kanselleres. Visse politiske syn skal ikke fremmes, ei heller på festivaler. Og dermed kan man også snakke om en avpolitisering, eller et ønske om avpolitisering, av festivaler. Som ikke nødvendigvis er hva jeg etterlyste da jeg nettopp argumenterte for filmkunsten.
Til tross for at mange tar til orde for boikott av Israel, slik man i disse dager ser i forbindelse med Eurovision Song Contest, er det tilsynelatende mindre enighet om kulturell boikott av landet enn det har vært mot Russland etter fullskalainvasjonen av Ukraina. Her skal vi ikke gå inn på diskusjonen om at en slik boikott, ikke minst i Russlands tilfelle, fort kan ramme regimekritikere og andre opposisjonelle. Når det gjelder filmer fra Israel, ble det påpekt i en av debattene at disse i langt mindre grad har blitt valgt ut til de større festivalene de siste par årene – angivelig med unntak av filmer som er sterkt kritiske til landet. Man kan ikke se bort fra en viss frykt og dertil hørende selvsensur hos festivalene, hvor det kan være mer komfortabelt å takke nei til filmer enn å risikere kontroverser. Forståelig nok vil man unngå å være talerør for «feil» side av en konflikt, men det kan også virke tonedøvt å vise en film fra et land i konflikt som ikke omhandler denne konflikten. For filmskaperne kan dette imidlertid oppleves som en uuttalt og følgelig høyst uhåndterbar form for boikott.
Et annet tema som ble diskutert, var den potensielle ensrettingen av hva festivalene viser, også av mindre entydig politiske grunner. Festivalene kommer kanskje ikke unna politikken, men bestemt ikke unna kapitalismen. Publikumsoppslutning er et langt på vei ufravikelig suksesskriterium. Tradisjonelt ønsker festivaler å løfte fram kunstnerisk nyskapende film og særegne, nye stemmer, og trykke visse filmskapere til seg som «sine». Men man ser også en tendens til at festivalene kjemper om de samme navnene, og at de samme titlene dukker opp på festival etter festival.
Diskusjonene i Oberhausen hadde to overskrifter. Paneldebattene gikk under navnet «Why Festivals?», og tok for seg ulike spørsmål knyttet til festivalenes funksjoner og utfordringer. Konferansens overskrift var på sin side det mer kryptiske «Longing for Freedom from Contradiction». Etter hvert dannet det seg imidlertid en klarere situasjonsbeskrivelse i tråd med den sistnevnte tittelen: I et innsnevret debattklima er det mange som på ingen måte ønsker å bli motsagt, og kun tillater at visse synspunkter fremmes. Men det å gi rom for ulike former for motsigelser, burde kanskje være noe å lengte etter – og kjempe for. Og det er slike steder festivaler skal være.
Den 70. internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen (Internationale Kurzfilmtage Oberhausen) ble arrangert i perioden 1. til 6. mai 2024.
*Presisering: Man måtte bekrefte sin forpliktelse til å følge festivalens Code of Conduct når man booket billetter online, i tillegg til at akkrediterte festivaldeltakere ble informert i forkant om at kodeksen ville gjelde under hele festivalen.
