Foto: En av filmens fremste symboler på suksess: den røde løperen i Cannes.

Forrige uke ble et innlegg av den nordnorske filmskaperen Guro Saniola Bjerk delt flittig på sosiale medier. Hun hadde et budskap mange dro kjensel på: Dette går ikke lenger, fastslo hun. Det er ikke bærekraftig å produsere dokumentarfilm, selv om man blir fortalt aldri så mye at man er inne i en gullalder. Det er ikke økonomi i det.

I mars hadde produsent Christian Aune Falch et innlegg på Trønderdebatt som uttrykte det samme: I dag står produksjonsselskapene i en dyp krise. Det mangler ikke på gode ideer, erfaring, kunnskap eller vilje, men det mangler finansieringsmuligheter. «For fire år siden var vi ni ansatte i mitt selskap UpNorth Film. I dag er vi fire. En annen ledende aktør i det trønderske produksjonslandskapet, Spætt Film, la ned sin aktivitet i fjor. Like før jul gikk de dyktige filmfagfolkene i institusjonen Ambolt Audio hver til sitt – og slik fortsetter det».

Bakrus.

Disse utspillene står i slående kontrast til det bildet filmbransjens aktører vanligvis gir av seg selv på sosiale medier. Da handler det om premierer, priser og takksigelser. De tegner også et helt annet bilde enn hva bransjens hovedfinansiører med Norsk filminstitutt i spissen ynder å gi oss: om at Norsk film går så det suser.

På noen områder gjør den jo det. Men bak de røde løperne og filmbransjens råflotte fasade ligger en dårlig skjult hemmelighet: vesentlige deler av filmbransjen er ikke bærekraftig. Likevel er det overfor politikerne viktig å framstå som en suksess – for å legitimere tilskuddene, men ikke minst med håp om å få mer.

Dette er et spill som bransjen utøver i pardans med filmforvaltning og den til en hver sittende kulturminister. Denne dansen ble bragt til nye høyder da Verdens verste menneske tok oss til den røde løperen i Cannes og under Oscarseremonien. Her fikk vi se en kulturminister og filmbyråkrater sole seg i glansen fra egne selfier og en euforisk presse som også ville feire det historiske øyeblikket.

I ettertid har bransjen våknet til en bakrus. NFI har kvittert for suksessen med å nedprioritere alle andre formater enn spillefilmen. Med andre ord: noen av de formatene som sliter mest. Og kulturministerens oppfølging må sies å være den mest nedslående i moderne tid. Jeg tenker ikke da på ministerens uverdige avgang, men den haltende oppfølgingen av de lovnadene hun kom med da hun inntok statsrådsposten og hennes etterfølgers passivitet. Når vi nå skriver 2024 er ingen av de grunnleggende utfordringene hun skulle være med å løse for bransjen, løst: Medfinansieringsplikt for strømmetjenestene er nå – enda en gang! – foreslått utsatt av regjeringen, en mer ekspansiv insentivordning synes også i det blå og satsingen på de regionale aktørene hemmes av det nevnt kuttet i NFIs tilskudd til de andre formatene. Å være best i klassen, slik dokumentaren har vært siste året, ser ikke ut til å lønne seg.

Privat kapital = Egeninnsats

Kanskje er det på tide at filmbransjen sier det som det er til politikerne: Det finnes ikke nok ressurser til å innfri alle kravene som følger med offentlig filmstøtte. Bransjen har blitt instruert til å omstille seg – til grønn produksjon, mer mangfold, mer privat kapital, kort sagt: mer kvalitet og effektivitet i alle ledd – samtidig som budsjettene krymper og bærekraften svekkes. Det finnes ikke lenger private investorer i norsk film, strømmeaktørene har redusert sitt engasjement og de offentlige tilskuddene har ikke fulgt siste årenes galopperende prisvekst. Enten må vi lage færre produksjoner, eller så må budsjettene rustes opp, om alle disse kravene skal innfris på en tilfredsstillende måte.

Etter årtusenskiftet ble midlene i Norsk filmfond (senere fusjonert med NFI) spredd på flere prosjekter. Tanken var at det skulle gi større mangfold og la flere talenter slippe til. Det fungerte i en overgangsfase. Med denne politikken fulgte også nye krav om å hente inn privat kapital. Noen lyktes med å skaffe det, og bransjen har blitt mye flinkere. Men for de fleste er privat kapital blitt synonymt med egenkapital og egeninnsats. Og det kan man holde på med i en viss periode, særlig når man er ung, helt til man møter veggen.

Tid for handling.

Sentralt for spørsmålet om en filmpolitikk er vellykket, er hvordan man velger å styre pendelen mellom kunst og næring. Om film er kunst, så er det gjerne en større aksept for at man ikke har penger. Men er den en næring, så er jo filmpolitikken mislykket om bærekraften er svak.

Sannheten er selvsagt at film både er kunst og næring, og derfor også veldig vanskelig for politikerne å forholde seg til. Det er derfor insentivordningen havnet i Kulturdepartementet, og ikke i Næringsdepartementet – selv om det er der den hører hjemme.

Mens bransjen fortsetter å bruke mye tid på gratisarbeid for å skaffe «privat kapital», viser myndighetene en oppsiktsvekkende mangel på forståelse og handlekraft overfor hvilke insentiver som bør på plass. 

Å invitere politikerne til den røde løperen er noe bransjen er blitt gode på. Kanskje er det på tide å vise dem mer av det som foregår backstage? Og kanskje minne AP om et av deres mest kjente sitater i moderne tid, formulert av en nylig serialisert landsmoder: Alt henger sammen med alt. Ikke minst innen filmfeltet. Også her handler det om å ta rette grep til rett tid. Det er en tid for utgreiing – og en tid for handling. Nå har vi gjort nok av det første. Hvor lenge skal politikerne fortsette å utsette det som etter alle solemerker er en nødvendighet i filmpolitikken?

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.