NFI åpner for visning av The Magnitsky Act

NFI åpner for visning av The Magnitsky Act

Når noen truer på denne måten, innskrenker det ytringsfriheten, konstaterer advokat Jon Wessel-Aas om Kortfilmfestivalens avlysning av «The Magnitsky Act». Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen er også bekymret, mens Norsk filminstitutts direktør åpner for å vise filmen.

Denne uka ble som kjent Kortfilmfestivalens visning av Andrej Nekrasovs film The Magnitsky Act – Behind the Scenes avlyst, etter at festivalens styre tok den vanskelige beslutningen at trusler om søksmål og påfølgende saksomkostninger ville innebære en for stor økonomisk risiko.

Kortfilmfestivalen satt den erfarne medierettsadvokaten Jon Wessel-Aas fra Bing Hodneland på saken. Når Rushprint ber ham forklare litt mer om det juridiske grunnlaget for avgjørelsen, understreker Wessel-Aas at avlysningen fra Kortfilmfestivalens side ikke dreide seg om en juridisk vurdering av at det ville være galt å vise filmen, men at festivalen neppe ville hatt økonomi til å bære kostnadene ved å forsvare seg i et eventuelt søksmål i etterkant av visningen.

– Kortfilmfestivalen var ikke redd for å bli stilt rettslig til ansvar for å vise denne filmen på festivalen, hvor den ville bli vist for et gitt publikum, med en presentasjon av filmen som del av en større debatt, og hvor man kan få med at Browder og kompani er helt uenig i filmens framstilling. Det er produsenten som må kunne svare for og dokumentere påstandene i filmen. En filmfestival, som filmformidler, behøver ikke å gå god for alle enkeltheter i filmen, men isteden vise den som et bidrag til debatten. At filmen etter hvert har blitt en viktig del av saken den omhandler, er i seg selv en grunn til å vise den. Festivalen hadde slik sett en anledning til å vise filmen, hvor de etter mitt syn åpenbart ville ha vært fri for ansvar, sier han.

– Men, dessverre: Hvis man blir saksøkt i etterkant av en person med nærmest uendelig med ressurser, hjelper det heller ikke å bli frifunnet i første instans, fordi man kommer til å bli trukket gjennom alle rettsinstansene. Det kan være snakk om rundt en million i saksomkostninger per instans, og en prosess som vil ta flere år. For en liten stiftelse, som kun har midler til å drive og arrangere en årlig festival, vil man ikke ha råd til en gang å forsvare seg gjennom alle rettsinstansene, sier advokaten.

 

Advokat Jon Wessel-Aas (Foto: Bing Hodneland)
Advokat Jon Wessel-Aas (Foto: Bing Hodneland)

– Man kan jo si at det reiser noen prinsipielle spørsmål om ytringsfrihet. Når noen truer på denne måten i forkant, vil det nok få noen til å la være å ytre seg om visse ting. Om de ikke velger å bli martyrer og gå økonomisk til grunne for prinsippene.

I tillegg til at de har sendt brev til Kortfilmfestivalen hvor de truer med søksmål om festivalen viser filmen, leverte Browders advokater i begynnelsen av denne uka et rettslig krav om midlertidig forføyning for å stoppe visningen. På dette tidspunktet hadde imidlertid Kortfilmfestivalen allerede besluttet å avlyse visningen, og derfor var det heller ikke nødvendig med en behandling i retten.

– Er det fare for en søksmålstrend for å stoppe filmer, og hva man kanskje vil kalle ”amerikanske tilstander” med tanke på søksmål?

– Søksmål sitter nok generelt løsere i USA, men denne typen forhåndssensur er nesten umulig å få igjennom også i USA. Det er derimot et problem i England, hvor Browder er basert. Der er slike krav om forføyninger nærmest hverdagen.

– I Norge er det ikke uvanlig at pressen blir saksøkt for ærekrenkelser, men Pressens Faglige Utvalg tar nok en del av støyten der. I Norge er slike søksmål noe som skjer i etterkant om noen mener seg urettmessig ærekrenket av en publisering, men forsøk på ren forhåndssensur som dette er veldig uvanlig, sier han.

Den siste saken i så måte var ifølge Wessel-Aas Brennpunkt-dokumentaren Jakten på NOKAS-pengene, som ble forsøkt stoppet gjennom rettslig forføyning fordi den avslørte Christer Tromsdal som dobbeltagent og politiinformant, og dermed stille hans liv og helse i fare. NRK valgte da å vise filmen i strid med rettens beslutning i forføyningssaken, og saken gikk deretter hele veien til høyesterett – hvor NRK fikk medhold i sin avgjørelse om å vise filmen. Wessel-Aas prosederte også den saken.

– Etter dette er det slått fast at kun er ved nødrett, altså fare for rikets sikkerhet eller enkeltpersoners liv og helse, at man før publisering kan stoppe visning av en film. Og selv om det i Brennpunkt-saken var en viss fare for liv og helse, var ikke det sterkt nok grunnlag for å stoppe filmen. Derfor er det åpenbart at Browder åpenbart ikke ville fått medhold i sitt krav om midlertidig forføyning, sier Wessel-Aas.

– Jeg ikke har sett filmen, så jeg kan bare uttale meg mer generelt, så for alt jeg vet kan det forekomme injurier og æreskrenkelser over en lav sko i den. Men med det forbeholdet, er det alltid grunn til uro når pengesterke mennesker truer med søksmål mot filmer som kan tenkes å ha stor samfunnsmessig interesse, sier Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen til Rushprint.

– Det er selvfølgelig vanskelig å gardere seg helt mot at mennesker i maktposisjoner forsøker å stoppe filmer som retter et ubehagelig søkelys mot dem selv, uavhengig av om kritikken fremmes på et korrekt juridisk grunnlag. Men ut av det jeg kan lese om filmen, er dens innhold av stor allmenn og samfunnsmessig interesse, så det virker som en film som i utgangspunktet bør vises, fortsetter han.

– Det kan naturligvis tenkes at filmen kan utløse erstatning eller oppreisning på grunn av rettsstridige ærekrenkelser. Men slik ærekrenkelsesbestemmelsene er utformet og slik norske domstolers praksis nå er, så skal det mye til, i hvert fall så lenge filmens tematikk er av åpenbar samfunnsmessig interesse, det er gjort et grundig journalistisk arbeid og de som anklages for påstandene har fått mulighet til å forsvare seg og komme med en imøtegåelse, sier Jensen.

Ketil Magnussen fra Oslo Dokumentarkino og festivalen Human Rights Human Wrongs synes det er helt forferdelig at Kortfilmfestivalen har måttet avlyse visningen.

– Det må være opp til festivalen å vurdere om filmen holder mål. I tillegg er jo Grimstad en festival hvor man har et profesjonelt publikum og kan diskutere både filmens form og innhold på en skikkelig måte, så det burde være det perfekte stedet for Browder å framføre sine synspunkter i forbindelse med en visning. Å stoppe filmen fra å bli vist på det grunnlaget vi har hørt så langt er helt hårreisende, sier han.

– Man klarte jo ikke å stoppe Stolen, selv om den inneholdt noen ganske drøye påstander. Og det hadde også vært helt feil å sensurere den fordi man var uenig påstandene, selv om mange hevdet filmskaperne hadde manipulert innholdet.

Ketil Magnussen fra Oslo Dokumentarkino/Human Rights Human Wrongs (Foto: Human Rights Human Wrongs Film Festival)
Ketil Magnussen fra Oslo Dokumentarkino/Human Rights Human Wrongs (Foto: Human Rights Human Wrongs Film Festival)

Også i 2010 ble det nemlig fremmet krav om rettslig forføyning for å få stoppet visningen av en dokumentar på Kortfilmfestivalen. Den gang gjaldt det Stolen av Violeta Ayala, en film som hevdet at det eksisterte slaveri i Polisarios flyktningleire. Kravet om forføyning fra Støttekomiteen for Vest-Sahara ble imidlertid avvist av Byfogden i Oslo, og den gang endte det med at filmen ble vist på festivalen.

– På tross av at filmen hadde sine svakheter, kom det mange interessante diskusjoner ut av den på festivaler rundt i verden der den ble vist. Og mange ble klar over kontroversen rundt den, sier Magnussen.

– Når det gjelder William Browder, som er en såpass offentlig person, mener jeg det må veldig mye til for at han skal kunne stoppe en film fordi han er uenig i innholdet eller føler seg krenket. I så fall hadde det blitt mange filmer vi ikke hadde fått sett; som for eksempel Bowling for Columbine. Den kan jo sies å ha krenket Charlton Heston, på en litt stygg måte, fortsetter han.

– Forbeholdene burde heller gå den andre veien. Man bør ha langt sterkere argumenter for å stoppe en film, enn det som er framført av Browder. Så her er prinsippene snudd på hodet, synes jeg.

Magnussen synes det er vanskelig å svare på hvorvidt de selv ville vist filmen før han har sett den.

– Vi ville måtte ta en vurdering av filmen og innholdet i den basert på våre egne kriterier. Når det er sagt, så har jeg forståelse for at festivalen i Grimstad følte seg veldig sterkt presset og syntes risikoen ble høy, selv om jeg skulle ønske de ikke hadde tatt det valget de gjorde.

Rushprint kontaktet Norsk filminstitutts direktør Sindre Guldvog for å høre om det kan være aktuelt for dem – for eksempel via Cinemateket, eller andre av NFIs visningsarenaer – å arrangere en alternativ visning av filmen, nå som visningen på Kortfilmfestivalen er avlyst.

– Ja, det kan det. Når det gjelder Cinemateket som eventuell visningsarena, vil filmen bli vurdert etter våre vanlige redaksjonelle kriterier: relevans, aktualitet og kvalitet. Denne vurderingen gjøres av Cinematekets redaksjon. I tillegg til de forut nevnte kriteriene, vil vi i dette tilfellet eventuelt også foreta en juridisk vurdering, svarer Guldvog, og legger til at det også er en mulighet for at produsent kan leie lokaler av NFI for å ha en egen visning.

 

Filminstituttets direktør Sindre Guldvog.
Filminstituttets direktør Sindre Guldvog.

– Vurderte Filminstituttet å bistå Kortfilmfestivalen med de eventuelle saksomkostningsutgiftene, som jo var en vesentlig grunn til at festivalen så seg nødt til å avlyse visningen? 

– Nei. For det første fikk vi ingen slik henvendelse. Og en slik rolleutøvelse ligger heller ikke i NFIs mandat, svarer NFI-direktøren.

Istedenfor den planlagte visningen på Kortfilmfestivalen i kveld vil det bli arrangert en samtale om filmen og omstendighetene rundt den.

Bekreftede deltakere er Tom Eilertsen, styreleder i Kortfilmfestivalen, KriStine Ann Skaret, dokumentarfilmkonsulent i Norsk filminstitutt, Gunnar Ekeløve-Slydal, Den norske Helsingforskomité, Ingvil Giske, Virke Produsentforeningen, og Fredrik Gertten, filmskaper, kjent for dokumentaren Bananas!* som ble utsatt for et lignende søksmål i 2009.

Etter planen skal The Magnitsky Act – Behind the Scenes få sin første visning i Washington på mandag, der det skal arrangeres en privat visning med påfølgende diskusjon på museet Newseum.

I følge New York Times har Browders advokater vært i kontakt med museet og krevd at visningen stoppes, men museet uttaler at de ikke vil tillate at filmen ikke vises, og peker på at de kun leier ut salen for visningen.

Les også: 

NFIs dokumentarfilmkonsulent KriStine Ann Skarets kommentar: Er ytringsfrihet den sterkestes rett?

Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens kommentar: Kortfilmfestivalens knefall skaper skremmende presedens

Kortfilmfestivalen avlyser visningen av The Magnitsky Act

Les Pirayas uttalelse om politianmeldelsen av Browder og Helsingforskomiteen

Sterk kritikk av Skei Grandes utspill mot Piraya-film

Kortfilmfestivalen trues med søksmål om de viser «The Magnitsky Act»

Kontroversiell Piraya-dokumentar trues med søksmål

Legg igjen en kommentar

NFI åpner for visning av The Magnitsky Act

NFI åpner for visning av The Magnitsky Act

Når noen truer på denne måten, innskrenker det ytringsfriheten, konstaterer advokat Jon Wessel-Aas om Kortfilmfestivalens avlysning av «The Magnitsky Act». Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen er også bekymret, mens Norsk filminstitutts direktør åpner for å vise filmen.

Denne uka ble som kjent Kortfilmfestivalens visning av Andrej Nekrasovs film The Magnitsky Act – Behind the Scenes avlyst, etter at festivalens styre tok den vanskelige beslutningen at trusler om søksmål og påfølgende saksomkostninger ville innebære en for stor økonomisk risiko.

Kortfilmfestivalen satt den erfarne medierettsadvokaten Jon Wessel-Aas fra Bing Hodneland på saken. Når Rushprint ber ham forklare litt mer om det juridiske grunnlaget for avgjørelsen, understreker Wessel-Aas at avlysningen fra Kortfilmfestivalens side ikke dreide seg om en juridisk vurdering av at det ville være galt å vise filmen, men at festivalen neppe ville hatt økonomi til å bære kostnadene ved å forsvare seg i et eventuelt søksmål i etterkant av visningen.

– Kortfilmfestivalen var ikke redd for å bli stilt rettslig til ansvar for å vise denne filmen på festivalen, hvor den ville bli vist for et gitt publikum, med en presentasjon av filmen som del av en større debatt, og hvor man kan få med at Browder og kompani er helt uenig i filmens framstilling. Det er produsenten som må kunne svare for og dokumentere påstandene i filmen. En filmfestival, som filmformidler, behøver ikke å gå god for alle enkeltheter i filmen, men isteden vise den som et bidrag til debatten. At filmen etter hvert har blitt en viktig del av saken den omhandler, er i seg selv en grunn til å vise den. Festivalen hadde slik sett en anledning til å vise filmen, hvor de etter mitt syn åpenbart ville ha vært fri for ansvar, sier han.

– Men, dessverre: Hvis man blir saksøkt i etterkant av en person med nærmest uendelig med ressurser, hjelper det heller ikke å bli frifunnet i første instans, fordi man kommer til å bli trukket gjennom alle rettsinstansene. Det kan være snakk om rundt en million i saksomkostninger per instans, og en prosess som vil ta flere år. For en liten stiftelse, som kun har midler til å drive og arrangere en årlig festival, vil man ikke ha råd til en gang å forsvare seg gjennom alle rettsinstansene, sier advokaten.

 

Advokat Jon Wessel-Aas (Foto: Bing Hodneland)
Advokat Jon Wessel-Aas (Foto: Bing Hodneland)

– Man kan jo si at det reiser noen prinsipielle spørsmål om ytringsfrihet. Når noen truer på denne måten i forkant, vil det nok få noen til å la være å ytre seg om visse ting. Om de ikke velger å bli martyrer og gå økonomisk til grunne for prinsippene.

I tillegg til at de har sendt brev til Kortfilmfestivalen hvor de truer med søksmål om festivalen viser filmen, leverte Browders advokater i begynnelsen av denne uka et rettslig krav om midlertidig forføyning for å stoppe visningen. På dette tidspunktet hadde imidlertid Kortfilmfestivalen allerede besluttet å avlyse visningen, og derfor var det heller ikke nødvendig med en behandling i retten.

– Er det fare for en søksmålstrend for å stoppe filmer, og hva man kanskje vil kalle ”amerikanske tilstander” med tanke på søksmål?

– Søksmål sitter nok generelt løsere i USA, men denne typen forhåndssensur er nesten umulig å få igjennom også i USA. Det er derimot et problem i England, hvor Browder er basert. Der er slike krav om forføyninger nærmest hverdagen.

– I Norge er det ikke uvanlig at pressen blir saksøkt for ærekrenkelser, men Pressens Faglige Utvalg tar nok en del av støyten der. I Norge er slike søksmål noe som skjer i etterkant om noen mener seg urettmessig ærekrenket av en publisering, men forsøk på ren forhåndssensur som dette er veldig uvanlig, sier han.

Den siste saken i så måte var ifølge Wessel-Aas Brennpunkt-dokumentaren Jakten på NOKAS-pengene, som ble forsøkt stoppet gjennom rettslig forføyning fordi den avslørte Christer Tromsdal som dobbeltagent og politiinformant, og dermed stille hans liv og helse i fare. NRK valgte da å vise filmen i strid med rettens beslutning i forføyningssaken, og saken gikk deretter hele veien til høyesterett – hvor NRK fikk medhold i sin avgjørelse om å vise filmen. Wessel-Aas prosederte også den saken.

– Etter dette er det slått fast at kun er ved nødrett, altså fare for rikets sikkerhet eller enkeltpersoners liv og helse, at man før publisering kan stoppe visning av en film. Og selv om det i Brennpunkt-saken var en viss fare for liv og helse, var ikke det sterkt nok grunnlag for å stoppe filmen. Derfor er det åpenbart at Browder åpenbart ikke ville fått medhold i sitt krav om midlertidig forføyning, sier Wessel-Aas.

– Jeg ikke har sett filmen, så jeg kan bare uttale meg mer generelt, så for alt jeg vet kan det forekomme injurier og æreskrenkelser over en lav sko i den. Men med det forbeholdet, er det alltid grunn til uro når pengesterke mennesker truer med søksmål mot filmer som kan tenkes å ha stor samfunnsmessig interesse, sier Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen til Rushprint.

– Det er selvfølgelig vanskelig å gardere seg helt mot at mennesker i maktposisjoner forsøker å stoppe filmer som retter et ubehagelig søkelys mot dem selv, uavhengig av om kritikken fremmes på et korrekt juridisk grunnlag. Men ut av det jeg kan lese om filmen, er dens innhold av stor allmenn og samfunnsmessig interesse, så det virker som en film som i utgangspunktet bør vises, fortsetter han.

– Det kan naturligvis tenkes at filmen kan utløse erstatning eller oppreisning på grunn av rettsstridige ærekrenkelser. Men slik ærekrenkelsesbestemmelsene er utformet og slik norske domstolers praksis nå er, så skal det mye til, i hvert fall så lenge filmens tematikk er av åpenbar samfunnsmessig interesse, det er gjort et grundig journalistisk arbeid og de som anklages for påstandene har fått mulighet til å forsvare seg og komme med en imøtegåelse, sier Jensen.

Ketil Magnussen fra Oslo Dokumentarkino og festivalen Human Rights Human Wrongs synes det er helt forferdelig at Kortfilmfestivalen har måttet avlyse visningen.

– Det må være opp til festivalen å vurdere om filmen holder mål. I tillegg er jo Grimstad en festival hvor man har et profesjonelt publikum og kan diskutere både filmens form og innhold på en skikkelig måte, så det burde være det perfekte stedet for Browder å framføre sine synspunkter i forbindelse med en visning. Å stoppe filmen fra å bli vist på det grunnlaget vi har hørt så langt er helt hårreisende, sier han.

– Man klarte jo ikke å stoppe Stolen, selv om den inneholdt noen ganske drøye påstander. Og det hadde også vært helt feil å sensurere den fordi man var uenig påstandene, selv om mange hevdet filmskaperne hadde manipulert innholdet.

Ketil Magnussen fra Oslo Dokumentarkino/Human Rights Human Wrongs (Foto: Human Rights Human Wrongs Film Festival)
Ketil Magnussen fra Oslo Dokumentarkino/Human Rights Human Wrongs (Foto: Human Rights Human Wrongs Film Festival)

Også i 2010 ble det nemlig fremmet krav om rettslig forføyning for å få stoppet visningen av en dokumentar på Kortfilmfestivalen. Den gang gjaldt det Stolen av Violeta Ayala, en film som hevdet at det eksisterte slaveri i Polisarios flyktningleire. Kravet om forføyning fra Støttekomiteen for Vest-Sahara ble imidlertid avvist av Byfogden i Oslo, og den gang endte det med at filmen ble vist på festivalen.

– På tross av at filmen hadde sine svakheter, kom det mange interessante diskusjoner ut av den på festivaler rundt i verden der den ble vist. Og mange ble klar over kontroversen rundt den, sier Magnussen.

– Når det gjelder William Browder, som er en såpass offentlig person, mener jeg det må veldig mye til for at han skal kunne stoppe en film fordi han er uenig i innholdet eller føler seg krenket. I så fall hadde det blitt mange filmer vi ikke hadde fått sett; som for eksempel Bowling for Columbine. Den kan jo sies å ha krenket Charlton Heston, på en litt stygg måte, fortsetter han.

– Forbeholdene burde heller gå den andre veien. Man bør ha langt sterkere argumenter for å stoppe en film, enn det som er framført av Browder. Så her er prinsippene snudd på hodet, synes jeg.

Magnussen synes det er vanskelig å svare på hvorvidt de selv ville vist filmen før han har sett den.

– Vi ville måtte ta en vurdering av filmen og innholdet i den basert på våre egne kriterier. Når det er sagt, så har jeg forståelse for at festivalen i Grimstad følte seg veldig sterkt presset og syntes risikoen ble høy, selv om jeg skulle ønske de ikke hadde tatt det valget de gjorde.

Rushprint kontaktet Norsk filminstitutts direktør Sindre Guldvog for å høre om det kan være aktuelt for dem – for eksempel via Cinemateket, eller andre av NFIs visningsarenaer – å arrangere en alternativ visning av filmen, nå som visningen på Kortfilmfestivalen er avlyst.

– Ja, det kan det. Når det gjelder Cinemateket som eventuell visningsarena, vil filmen bli vurdert etter våre vanlige redaksjonelle kriterier: relevans, aktualitet og kvalitet. Denne vurderingen gjøres av Cinematekets redaksjon. I tillegg til de forut nevnte kriteriene, vil vi i dette tilfellet eventuelt også foreta en juridisk vurdering, svarer Guldvog, og legger til at det også er en mulighet for at produsent kan leie lokaler av NFI for å ha en egen visning.

 

Filminstituttets direktør Sindre Guldvog.
Filminstituttets direktør Sindre Guldvog.

– Vurderte Filminstituttet å bistå Kortfilmfestivalen med de eventuelle saksomkostningsutgiftene, som jo var en vesentlig grunn til at festivalen så seg nødt til å avlyse visningen? 

– Nei. For det første fikk vi ingen slik henvendelse. Og en slik rolleutøvelse ligger heller ikke i NFIs mandat, svarer NFI-direktøren.

Istedenfor den planlagte visningen på Kortfilmfestivalen i kveld vil det bli arrangert en samtale om filmen og omstendighetene rundt den.

Bekreftede deltakere er Tom Eilertsen, styreleder i Kortfilmfestivalen, KriStine Ann Skaret, dokumentarfilmkonsulent i Norsk filminstitutt, Gunnar Ekeløve-Slydal, Den norske Helsingforskomité, Ingvil Giske, Virke Produsentforeningen, og Fredrik Gertten, filmskaper, kjent for dokumentaren Bananas!* som ble utsatt for et lignende søksmål i 2009.

Etter planen skal The Magnitsky Act – Behind the Scenes få sin første visning i Washington på mandag, der det skal arrangeres en privat visning med påfølgende diskusjon på museet Newseum.

I følge New York Times har Browders advokater vært i kontakt med museet og krevd at visningen stoppes, men museet uttaler at de ikke vil tillate at filmen ikke vises, og peker på at de kun leier ut salen for visningen.

Les også: 

NFIs dokumentarfilmkonsulent KriStine Ann Skarets kommentar: Er ytringsfrihet den sterkestes rett?

Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens kommentar: Kortfilmfestivalens knefall skaper skremmende presedens

Kortfilmfestivalen avlyser visningen av The Magnitsky Act

Les Pirayas uttalelse om politianmeldelsen av Browder og Helsingforskomiteen

Sterk kritikk av Skei Grandes utspill mot Piraya-film

Kortfilmfestivalen trues med søksmål om de viser «The Magnitsky Act»

Kontroversiell Piraya-dokumentar trues med søksmål

Legg igjen en kommentar

MENY