– Vrimlefilmen «Verden venter» viser servitørenes vei til bordet og filmskaperens svimete søk mellom ulike ståsted. Ikke siden Erik Løchens filmer har noen filmskaper laget mer interessante filmatiske motforestillinger her til lands, skriver Jon Inge Faldalen om Mariken Halles filmer.
Foto: En av servitørene ser i kamera i åpningsinnstillingen fra Kunstnernes hus.
«I cannot say the word eye anymore…when I speak this word eye, it is as if I am speaking of somebody’s eye that I faintly remember… there is no eye – there is only a series of mouths – long live the mouths.»
– Bob Dylan
”Karakterene er veldig sterke, og jeg kunne ikke kontrollere dem. Jeg regisserte dem, men samtidig regisserte de meg… I mine andre filmer er ikke karakterene så sterke. Men etter Close-Up har jeg forsøkt å regissere dem og samtidig bli regissert av dem.”
– Abbas Kiarostami
”Det er sånn det blir, for det er i min film vi er.”
– Mariken Halle
I 1938 ble et maleri på 3,5 x 7,8 meter løftet av et lasteplan og hengt opp litt skeivt på Kunstnernes hus i Oslo, med en salgspris på 30 000 kroner. Ingen kjøpte den gang Pablo Picassos Guernica, maleriet med et mylder av kroppsdeler, ansikter og stumme rop, som nå regnes blant kunsthistoriens mest betydelige arbeider.
Kinoaktuelle Verden venter er i hovedsak spilt inn på Kunstnernes hus i juni 2011. Uten sammenligning for øvrig kan filmens store (og tidvis også skråstilte) vrimleinnstillinger – med lag på lag av ansikter, gester og ordkakofoni – minne om en slik kompleks bildesammensetning, i bruk helt siden de aller første menneskenes hulemalerier.
Tilskueren konfronteres og inviteres gjennom bildedannelsen til å uføre eventuelle koblinger mellom de ulike delene, omtrent som i en prikk-til-prikk strektegning. Den særlige utfordringen i Verden venter er mange bevegelige prikker, ledet av tre servitører, artysvensker med ambisjon om å starte et fritater i Gøteborg. Filmen egner seg derfor for gjentatte besøk, slik toåringen stadig blar gjennom sin vrimlebok.
Filmen begynner blindt med å bite forgjengeren Kanskje i morgen i halen, med svart lerret i fire minutter og lyd fra eksamensfilmens sluttscene, der en ung kvinne brutalt beskyttes av sin kjæreste, spilt av hele sju skuespillere i samme scene. Lyd før bilde, kan man kanskje si, men det er et bilde like fullt: et svart bilde. Filmen viser slik at den tør lukke øynene for å lytte over tid og å blunke ettertenksomt underveis. Tilskueren trenes tidlig i å tåle det usedvanlig langsomme drivet i søsterparten av de udramatiske scenene. Svarte lerret i og mellom scenene – som hos Jarmusch eller Andersson – fungerer her som lydtunneler heller enn lydbroer, tomrom der signalet forsvinner og tilskueren blir sittende med egne tanker.
Stilgrepet samsvarer også godt med den tematiske grunnstrukturen av ulike mellomtider i livets ulike fysiske og metaforiske venterom, fylt av, nettopp, venting, forventning, bestilling, planlegging, rådgivning og opprydding, kun tidvis avbrutt av gjennomføring. Den engelske tittelen til filmen, som vel må bli The world waits eller The world is waiting, fanger dobbeltheten enda tydeligere:
Wait som i å vente.
Wait som i å servere.
Filmens komplekse tone preges av uro, uhygge og uvisshet. Det er som om ingen helt vet hva de holder på med. Filmen tvinger frem en utilpass tilskuer, til stede på en fest der man ikke kjenner noen, men må mingle. Nei da så jo da så det.
Etter åpningsmørket ser vi inn gjennom vinduet på Kunstnernes hus i en urfilmisk statisk innstilling, med slottsparkens blafrende løv reflektert i en bildepalimpsest, akkompagnert av fuglekvitter, glassklirr og samtaler rundt bordene i en lydpalimpsest. Det vrimlende mylderet av stemmer og ansikter ligner behandlingshjembesøket i En kärlekshistoria eller forberedelsene til selskap i Giliap (Roy Andersson, 1970 og 1975).
En av servitørene ser umiddelbart mot kameret. Her underskriver filmen en slags kontrakt om en konfronterende form, men grepet som gjentas med jevne mellomrom – også av Halle selv i scenen hvor hun er gravid med rød leppestift og blå kjole på babyshower – er verken en modernistisk underliggjøring eller fremmedgjøring eller en ironisk postmoderne posering. Servitørene (og Halles karakter) ser oss, og vi ser at de ser at vi ser, men kommunikasjonssituasjonen forblir uklar: Hvorfor vet de at de iakttas? Ønsker de det? Inviteres vi? Impliseres vi? Er det karakterenes sårbare blikk mot sin skaper? Ønsker de regi, mer, mindre? Eller er det karakterenes anklagende blikk, mot sin skaper, mot oss? Hvorfor gjør dere dette mot oss? Hva er det dere driver med?
Filmen utkjemper en subtil klasse- og kjønnskamp med rådgivningsscener om jus, penger eller litteratur, der selvsikre menn i 40-årene sier «Er det bare å sette seg, eller?» og belærer de «unga flickorna» i 20-årene om alt fra aksjeselskap og revisorer til Thomas Bernard og Spinoooza; babyshowerscenen med utsagn om at «å være kvinne er å kunne bli mor» eller «nå når du blir mor blir du en riktig kvinne»; scener hvor en eldre kvinne grasiøst filmer trærne utenfor Kunstnernes hus; eller scenen med aggressivvakker danseduell på Operataket. Kampen tydeliggjøres av det underliggende raseriet i disse blikkene i kameraet, lik ståltrådmarionetter, som gjennom resiprok regi viser sine motkrefter.
De sinte pikene forsøker å bevege sin beveger, deres demokratiske diktator, lik tidligere opprørere, som den tvilende sønnen Jesus, den motvillig animerte Streken eller «the great pretender» Hossein Sabzian i Close-Up (Abbas Kiarostami, 1990), der løgn og sannhet, fiksjon og fakta tvinnes i et Möbius-bånd. Gjennom instruksjon og improvisasjon blir filmen en vekselførende dans mellom manusforfatter og karakter, regissør og skuespiller, klipper og regissør. Ofte bekler Halle begge roller.
I sluttscenen av Kanskje i morgen kysser en karakter og skuespiller (etter tidligere å ha kysset lydmannen) sin manusforfatter, regissør og medskuespiller, som forsøker å ta vare på henne. I Verden venter omfavnes Halle av sine tre hovedrolleinnehavere etter tilsynelatende å ha drukket seg full i egen babyshower.
Selv om karakterene innimellom anerkjenner kameraet, er det ofte plassert på god avstand, et godt stykke unna handlingene, som om det ikke er invitert, spionerende, overvåkende. Etter åpningens mørke står kameraet utenfor og ser inn, før det senere står innenfor og ser ut. Slik skuespillere ikke vet nøyaktig hvilken rolle de spiller, er fotografen også tidvis tilsynelatende uvitende, en fremmed på settet som forsøker å finne et sted å rette blikket.
Flere ganger holder kameraet tilsynelatende på å besvime, som om fotograf Clara Bodén mister fotfestet. Disse svimete, famlende og snublende innstillingene, der operatøren ser ut til å falle eller i ferd med å legge fra seg kamera, skaper en uklar og usikker fortellerinstans, samtidig som de setter fotografens arbeid på prøve og viser klipperens makt. Bodén, som i sine egne filmer viser et usedvanlig talent for alt fra statiske totaler til bevrende håndbevegelser, er meget raus som lar Halle bruke også disse mellomtidene, som så å si alltid ellers ender på klippegulvet. Det som ellers faller gjennom oppmerksomhetens sprekker løftes frem. Handlingen er klippet vekk, handlinger gjenstår.
Disse scenefrynsene er resultat av en slags omvendt Hollywood-devise: get in too early, get out too late. Halle klipper rett og slett først etter at kameraet har vinglet litt, fordi det er i ferd med å omstilles eller skal bli lagt vekk. Stilgrepet tematiserer den usikre tilblivelsesprosessen mellom manusforfatter og karakter, regissør og skuespiller, og særlig klipper og fotograf. Filmen famler i blinde og med øynene åpne.
Øye- og blikktematikk preger filmen fra åpningens svarte lerret, de mange lydtunnelene og gjennom flere scener: de unge kvinnene har bind for øynene da en villa avdukes foran dem, en mann ser først gjennom et rør, deretter en kikkert ut av vinduet mot naboen som er birøkter, en sliten servitør lukker øyet i nærbilde akkurat idet en pianotangent slås an, en ung mann får bind for øynene i sitt utdrikningslag, kameratene lurer på om artisten (spilt av Susanne Sundfør, plassert ute av fokus bak i hjørnet, men etter hvert dominant i lydbildet) kan spille for eksempel «Eye of the tiger», men som i stedet ender opp med å spille (den spesialskrevne for filmen) sangen «White Foxes» med tekstlinjen «The eye is my sanctuary».
Som i Kanskje i morgen, er det sluttscenen som står aller sterkest også i Verden venter. Her samles den vakre hvitkubesangen, den polyfone kakofonien av stemmer og skoklamping i romklang, og det besvimende kameraarbeidet til en skjellsettende helhet, mens den unge mannen med bind for øynene og en analog Namebook over sine «erobringer» skrevet med tusj på den hvite t-skjorta venter på og uvitende tar imot en «catwalk» av de navngitte kvinnene (og en mann) fra sin fortid.
De unge mennene sier «Skål, gutter!», «Gutta, nå kjører vi!» og «Konge!» før Sundfør synger «poses, poses» og «roses, roses», og den feministiske aggresjonen – så tydelig i Halles bok Min middag med Harald Eia – raser. Men samtidig som kvinnene reduseres til en rekke navn og en rekke kropper som går fram og skriver en hilsen ved navnet sitt, deltar de like fullt lekent i en sår scene om fortid og minner.
Filmen avsluttes av at en av mennene glipper tusjen slik at den faller til gulvet. Dette er en eksemplarisk tilfeldighet fanget av et kamera, et øyeblikk som skjedde der og da – og her og nå. Ting glipper, filmen famler og forblir åpen i begge ender og underveis.
Verden venter er en lekk film. Lekkasjer – scener som er klippet vekk – skal da også vises i forbindelse med de ulike premierene.
Ikke siden Erik Løchens filmer har noen filmskaper laget mer interessante filmatiske motforestillinger her til lands. I kortfilmene Trygve med hjertet i postkassa og No Sex Just Understand og langfilmene Kanskje i morgen og Verden venter toner en egenartet stemme, som troverdig og modig søker en positiv definisjon av alternativ film.
De fleste motstandsbevegelser har posisjonert seg tydelig i forhold til den dominerende konvensjonelle filmen med sitt utspring i Hollywood – for eksempel «motfilmen» til Jean-Luc Godard eller «dogmefilmen» til Lars von Trier – og baserer slik sitt eget virke i (for) stor grad gjennom negasjoner. Dermed risikerer de å forbli (med Godards egne ord) «trapped inside the fortress».
Halles motstand synes i mindre grad å være basert på negasjonstenkning, styrt av «dette og dette og dette skal jeg ikke gjøre». Hun er ingen cinefil, og ønsket om å slippe å lage «ordentlig film» synes ikke som noen kalkulert posering. Ambisjonen er heller såpass vågal at den søker et genuint eget ståsted, uavhengig og fritt. Hun forsøker flere veier i sin søken etter en slik situering, med en helt grunnleggende spørrende holdning (som for øvrig synes fraværende i nesten all annen norsk film):
Disse store spørsmålene – og forslagene til alternative svar – gjør hennes bidrag uhyre originalt og selvstendig: Halle holder hele produksjonsprosessen i egne hender, gjennom grunnleggende karakterstudier, fra å auksjonere bort karakternavn for finansiering av filmen (en av jentene i Verden venter heter derfor «Mikael») til at sju personer spiller samme karakter i samme scene; gjennom lånte beskrivelser og replikker hentet fra annen fiksjon (krimserier i Kanskje i morgen, far/barn-filmscener i Verden venter); gjennom å lage fiksjon som dokumentar, med mygger på folk; gjennom resiprok regi, der en director er en retningsgiver og skuespilleren er retningen, som følges over tid med begrenset og personalisert kjennskap til situasjonen, slik at ting blir sagt slik de blir sagt i det virkelige liv; gjennom en raus innspillingssituasjon, der nær sagt hvem som helst kan få tre inn i scenen, inkludert regissøren selv; gjennom lydtunneler; gjennom svimete, snublende kameraføringer; gjennom «kulturkjendiser» (Hivju, Sundfør etc.) som svirrer i for- og bakgrunnen ute av fokus og ikke hentes inn til lanseringshjelp; gjennom en kompromissløs tro på egne evner.
«Hold det enkelt», skriver hun i sine notater til Kanskje i morgen. Samtidig skriver hun også: «Jeg vil ikke bli forstått.» Metaforene kan være mange for denne filmskaperen: Filmskaperen som førerhund, filmskaperen som birøkter.
Halles hemmelig kan være at hun lager rammene så små (personalisert informasjon til skuespillerne) og så store (innspilling i offentlig rom) at de ikke er til å få øye på. Dette gir en sterk opplevelse av frihet, for skuespiller, fotograf og tilskuer. Hun instruerer en serie øyne og munner, som inviterer tilskueren til medskaping og tvinger henne til å tenke. Det krever stor innsats, men resultatet er svært givende for den som hengir seg.
Jeg blir sjelden så provosert som når noen ublygt bedrevitende sier til meg: «Bare vent». Halles filmer sier det motsatte:
Ikke bare vent.
Lukk øynene og løp.
Du vet aldri hva du kan snuble over.
– Vrimlefilmen «Verden venter» viser servitørenes vei til bordet og filmskaperens svimete søk mellom ulike ståsted. Ikke siden Erik Løchens filmer har noen filmskaper laget mer interessante filmatiske motforestillinger her til lands, skriver Jon Inge Faldalen om Mariken Halles filmer.
Foto: En av servitørene ser i kamera i åpningsinnstillingen fra Kunstnernes hus.
«I cannot say the word eye anymore…when I speak this word eye, it is as if I am speaking of somebody’s eye that I faintly remember… there is no eye – there is only a series of mouths – long live the mouths.»
– Bob Dylan
”Karakterene er veldig sterke, og jeg kunne ikke kontrollere dem. Jeg regisserte dem, men samtidig regisserte de meg… I mine andre filmer er ikke karakterene så sterke. Men etter Close-Up har jeg forsøkt å regissere dem og samtidig bli regissert av dem.”
– Abbas Kiarostami
”Det er sånn det blir, for det er i min film vi er.”
– Mariken Halle
I 1938 ble et maleri på 3,5 x 7,8 meter løftet av et lasteplan og hengt opp litt skeivt på Kunstnernes hus i Oslo, med en salgspris på 30 000 kroner. Ingen kjøpte den gang Pablo Picassos Guernica, maleriet med et mylder av kroppsdeler, ansikter og stumme rop, som nå regnes blant kunsthistoriens mest betydelige arbeider.
Kinoaktuelle Verden venter er i hovedsak spilt inn på Kunstnernes hus i juni 2011. Uten sammenligning for øvrig kan filmens store (og tidvis også skråstilte) vrimleinnstillinger – med lag på lag av ansikter, gester og ordkakofoni – minne om en slik kompleks bildesammensetning, i bruk helt siden de aller første menneskenes hulemalerier.
Tilskueren konfronteres og inviteres gjennom bildedannelsen til å uføre eventuelle koblinger mellom de ulike delene, omtrent som i en prikk-til-prikk strektegning. Den særlige utfordringen i Verden venter er mange bevegelige prikker, ledet av tre servitører, artysvensker med ambisjon om å starte et fritater i Gøteborg. Filmen egner seg derfor for gjentatte besøk, slik toåringen stadig blar gjennom sin vrimlebok.
Filmen begynner blindt med å bite forgjengeren Kanskje i morgen i halen, med svart lerret i fire minutter og lyd fra eksamensfilmens sluttscene, der en ung kvinne brutalt beskyttes av sin kjæreste, spilt av hele sju skuespillere i samme scene. Lyd før bilde, kan man kanskje si, men det er et bilde like fullt: et svart bilde. Filmen viser slik at den tør lukke øynene for å lytte over tid og å blunke ettertenksomt underveis. Tilskueren trenes tidlig i å tåle det usedvanlig langsomme drivet i søsterparten av de udramatiske scenene. Svarte lerret i og mellom scenene – som hos Jarmusch eller Andersson – fungerer her som lydtunneler heller enn lydbroer, tomrom der signalet forsvinner og tilskueren blir sittende med egne tanker.
Stilgrepet samsvarer også godt med den tematiske grunnstrukturen av ulike mellomtider i livets ulike fysiske og metaforiske venterom, fylt av, nettopp, venting, forventning, bestilling, planlegging, rådgivning og opprydding, kun tidvis avbrutt av gjennomføring. Den engelske tittelen til filmen, som vel må bli The world waits eller The world is waiting, fanger dobbeltheten enda tydeligere:
Wait som i å vente.
Wait som i å servere.
Filmens komplekse tone preges av uro, uhygge og uvisshet. Det er som om ingen helt vet hva de holder på med. Filmen tvinger frem en utilpass tilskuer, til stede på en fest der man ikke kjenner noen, men må mingle. Nei da så jo da så det.
Etter åpningsmørket ser vi inn gjennom vinduet på Kunstnernes hus i en urfilmisk statisk innstilling, med slottsparkens blafrende løv reflektert i en bildepalimpsest, akkompagnert av fuglekvitter, glassklirr og samtaler rundt bordene i en lydpalimpsest. Det vrimlende mylderet av stemmer og ansikter ligner behandlingshjembesøket i En kärlekshistoria eller forberedelsene til selskap i Giliap (Roy Andersson, 1970 og 1975).
En av servitørene ser umiddelbart mot kameret. Her underskriver filmen en slags kontrakt om en konfronterende form, men grepet som gjentas med jevne mellomrom – også av Halle selv i scenen hvor hun er gravid med rød leppestift og blå kjole på babyshower – er verken en modernistisk underliggjøring eller fremmedgjøring eller en ironisk postmoderne posering. Servitørene (og Halles karakter) ser oss, og vi ser at de ser at vi ser, men kommunikasjonssituasjonen forblir uklar: Hvorfor vet de at de iakttas? Ønsker de det? Inviteres vi? Impliseres vi? Er det karakterenes sårbare blikk mot sin skaper? Ønsker de regi, mer, mindre? Eller er det karakterenes anklagende blikk, mot sin skaper, mot oss? Hvorfor gjør dere dette mot oss? Hva er det dere driver med?
Filmen utkjemper en subtil klasse- og kjønnskamp med rådgivningsscener om jus, penger eller litteratur, der selvsikre menn i 40-årene sier «Er det bare å sette seg, eller?» og belærer de «unga flickorna» i 20-årene om alt fra aksjeselskap og revisorer til Thomas Bernard og Spinoooza; babyshowerscenen med utsagn om at «å være kvinne er å kunne bli mor» eller «nå når du blir mor blir du en riktig kvinne»; scener hvor en eldre kvinne grasiøst filmer trærne utenfor Kunstnernes hus; eller scenen med aggressivvakker danseduell på Operataket. Kampen tydeliggjøres av det underliggende raseriet i disse blikkene i kameraet, lik ståltrådmarionetter, som gjennom resiprok regi viser sine motkrefter.
De sinte pikene forsøker å bevege sin beveger, deres demokratiske diktator, lik tidligere opprørere, som den tvilende sønnen Jesus, den motvillig animerte Streken eller «the great pretender» Hossein Sabzian i Close-Up (Abbas Kiarostami, 1990), der løgn og sannhet, fiksjon og fakta tvinnes i et Möbius-bånd. Gjennom instruksjon og improvisasjon blir filmen en vekselførende dans mellom manusforfatter og karakter, regissør og skuespiller, klipper og regissør. Ofte bekler Halle begge roller.
I sluttscenen av Kanskje i morgen kysser en karakter og skuespiller (etter tidligere å ha kysset lydmannen) sin manusforfatter, regissør og medskuespiller, som forsøker å ta vare på henne. I Verden venter omfavnes Halle av sine tre hovedrolleinnehavere etter tilsynelatende å ha drukket seg full i egen babyshower.
Selv om karakterene innimellom anerkjenner kameraet, er det ofte plassert på god avstand, et godt stykke unna handlingene, som om det ikke er invitert, spionerende, overvåkende. Etter åpningens mørke står kameraet utenfor og ser inn, før det senere står innenfor og ser ut. Slik skuespillere ikke vet nøyaktig hvilken rolle de spiller, er fotografen også tidvis tilsynelatende uvitende, en fremmed på settet som forsøker å finne et sted å rette blikket.
Flere ganger holder kameraet tilsynelatende på å besvime, som om fotograf Clara Bodén mister fotfestet. Disse svimete, famlende og snublende innstillingene, der operatøren ser ut til å falle eller i ferd med å legge fra seg kamera, skaper en uklar og usikker fortellerinstans, samtidig som de setter fotografens arbeid på prøve og viser klipperens makt. Bodén, som i sine egne filmer viser et usedvanlig talent for alt fra statiske totaler til bevrende håndbevegelser, er meget raus som lar Halle bruke også disse mellomtidene, som så å si alltid ellers ender på klippegulvet. Det som ellers faller gjennom oppmerksomhetens sprekker løftes frem. Handlingen er klippet vekk, handlinger gjenstår.
Disse scenefrynsene er resultat av en slags omvendt Hollywood-devise: get in too early, get out too late. Halle klipper rett og slett først etter at kameraet har vinglet litt, fordi det er i ferd med å omstilles eller skal bli lagt vekk. Stilgrepet tematiserer den usikre tilblivelsesprosessen mellom manusforfatter og karakter, regissør og skuespiller, og særlig klipper og fotograf. Filmen famler i blinde og med øynene åpne.
Øye- og blikktematikk preger filmen fra åpningens svarte lerret, de mange lydtunnelene og gjennom flere scener: de unge kvinnene har bind for øynene da en villa avdukes foran dem, en mann ser først gjennom et rør, deretter en kikkert ut av vinduet mot naboen som er birøkter, en sliten servitør lukker øyet i nærbilde akkurat idet en pianotangent slås an, en ung mann får bind for øynene i sitt utdrikningslag, kameratene lurer på om artisten (spilt av Susanne Sundfør, plassert ute av fokus bak i hjørnet, men etter hvert dominant i lydbildet) kan spille for eksempel «Eye of the tiger», men som i stedet ender opp med å spille (den spesialskrevne for filmen) sangen «White Foxes» med tekstlinjen «The eye is my sanctuary».
Som i Kanskje i morgen, er det sluttscenen som står aller sterkest også i Verden venter. Her samles den vakre hvitkubesangen, den polyfone kakofonien av stemmer og skoklamping i romklang, og det besvimende kameraarbeidet til en skjellsettende helhet, mens den unge mannen med bind for øynene og en analog Namebook over sine «erobringer» skrevet med tusj på den hvite t-skjorta venter på og uvitende tar imot en «catwalk» av de navngitte kvinnene (og en mann) fra sin fortid.
De unge mennene sier «Skål, gutter!», «Gutta, nå kjører vi!» og «Konge!» før Sundfør synger «poses, poses» og «roses, roses», og den feministiske aggresjonen – så tydelig i Halles bok Min middag med Harald Eia – raser. Men samtidig som kvinnene reduseres til en rekke navn og en rekke kropper som går fram og skriver en hilsen ved navnet sitt, deltar de like fullt lekent i en sår scene om fortid og minner.
Filmen avsluttes av at en av mennene glipper tusjen slik at den faller til gulvet. Dette er en eksemplarisk tilfeldighet fanget av et kamera, et øyeblikk som skjedde der og da – og her og nå. Ting glipper, filmen famler og forblir åpen i begge ender og underveis.
Verden venter er en lekk film. Lekkasjer – scener som er klippet vekk – skal da også vises i forbindelse med de ulike premierene.
Ikke siden Erik Løchens filmer har noen filmskaper laget mer interessante filmatiske motforestillinger her til lands. I kortfilmene Trygve med hjertet i postkassa og No Sex Just Understand og langfilmene Kanskje i morgen og Verden venter toner en egenartet stemme, som troverdig og modig søker en positiv definisjon av alternativ film.
De fleste motstandsbevegelser har posisjonert seg tydelig i forhold til den dominerende konvensjonelle filmen med sitt utspring i Hollywood – for eksempel «motfilmen» til Jean-Luc Godard eller «dogmefilmen» til Lars von Trier – og baserer slik sitt eget virke i (for) stor grad gjennom negasjoner. Dermed risikerer de å forbli (med Godards egne ord) «trapped inside the fortress».
Halles motstand synes i mindre grad å være basert på negasjonstenkning, styrt av «dette og dette og dette skal jeg ikke gjøre». Hun er ingen cinefil, og ønsket om å slippe å lage «ordentlig film» synes ikke som noen kalkulert posering. Ambisjonen er heller såpass vågal at den søker et genuint eget ståsted, uavhengig og fritt. Hun forsøker flere veier i sin søken etter en slik situering, med en helt grunnleggende spørrende holdning (som for øvrig synes fraværende i nesten all annen norsk film):
Disse store spørsmålene – og forslagene til alternative svar – gjør hennes bidrag uhyre originalt og selvstendig: Halle holder hele produksjonsprosessen i egne hender, gjennom grunnleggende karakterstudier, fra å auksjonere bort karakternavn for finansiering av filmen (en av jentene i Verden venter heter derfor «Mikael») til at sju personer spiller samme karakter i samme scene; gjennom lånte beskrivelser og replikker hentet fra annen fiksjon (krimserier i Kanskje i morgen, far/barn-filmscener i Verden venter); gjennom å lage fiksjon som dokumentar, med mygger på folk; gjennom resiprok regi, der en director er en retningsgiver og skuespilleren er retningen, som følges over tid med begrenset og personalisert kjennskap til situasjonen, slik at ting blir sagt slik de blir sagt i det virkelige liv; gjennom en raus innspillingssituasjon, der nær sagt hvem som helst kan få tre inn i scenen, inkludert regissøren selv; gjennom lydtunneler; gjennom svimete, snublende kameraføringer; gjennom «kulturkjendiser» (Hivju, Sundfør etc.) som svirrer i for- og bakgrunnen ute av fokus og ikke hentes inn til lanseringshjelp; gjennom en kompromissløs tro på egne evner.
«Hold det enkelt», skriver hun i sine notater til Kanskje i morgen. Samtidig skriver hun også: «Jeg vil ikke bli forstått.» Metaforene kan være mange for denne filmskaperen: Filmskaperen som førerhund, filmskaperen som birøkter.
Halles hemmelig kan være at hun lager rammene så små (personalisert informasjon til skuespillerne) og så store (innspilling i offentlig rom) at de ikke er til å få øye på. Dette gir en sterk opplevelse av frihet, for skuespiller, fotograf og tilskuer. Hun instruerer en serie øyne og munner, som inviterer tilskueren til medskaping og tvinger henne til å tenke. Det krever stor innsats, men resultatet er svært givende for den som hengir seg.
Jeg blir sjelden så provosert som når noen ublygt bedrevitende sier til meg: «Bare vent». Halles filmer sier det motsatte:
Ikke bare vent.
Lukk øynene og løp.
Du vet aldri hva du kan snuble over.
Men kinoaktuell? Jeg hadde tenkt å se denne idag, bare for å oppdage at den dessverre er tatt av plakaten etter to uker på kino.
Ny mulighet over helgen, Stig 🙂
SPESIALVISNING AV VERDEN VENTER PÅ RINGEN KINO 1. DESEMBER KL. 18.00
Gløgg på Café Liebling etterpå + visning av oppløftende scener som ikke er med i filmen + salg av plakater fra Oslo-serien
Takk, Jon 🙂
Fikk meg den med meg igår.Verdt å vente på.
Men kinoaktuell? Jeg hadde tenkt å se denne idag, bare for å oppdage at den dessverre er tatt av plakaten etter to uker på kino.
Ny mulighet over helgen, Stig 🙂
SPESIALVISNING AV VERDEN VENTER PÅ RINGEN KINO 1. DESEMBER KL. 18.00
Gløgg på Café Liebling etterpå + visning av oppløftende scener som ikke er med i filmen + salg av plakater fra Oslo-serien
Takk, Jon 🙂
Fikk meg den med meg igår.Verdt å vente på.