Erik Løchen ble født i 1924, og etter at han døde i 1983, har han blitt en levende legende i norsk film. Men filmene har ikke vært lett å få tak i, bortsett fra en og annen visning på cinematekene. Men fra nyttår foreligger filmen på dvd, sammen med Motforestilling. Norsk filminstitutt, som står bak restaureringen og utgivelsen, vil markere det med en utstillingsåpning 27.januar. Regissør Joachim Trier er barnebarnet til Løchen. Han og familien er naturlig nok svært interessert i dvd-utgivelsene.

 

– Filmene har en viktig filmhistorisk verdi. Løchen har spilt en betydelig rolle i norsk film.

 

 Jakten ble mottatt positivt av kritikerne her hjemme da den kom. De berømmet Løchens debutfilm som et dristig og bevisst formeksperiment. Ett år senere ble filmen utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes, der den vant pris for lydarbeidet. Fortsatt er den en av få norske spillefilmer som har blitt tatt ut til den prestisjefulle seksjonen. Filmen dreier seg om et trekantdrama, og gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med karakterene – samtidig som en stemme ikke bare kommenterer handlingen, men også henvender seg direkte til karakterene som iblant ser inn i kamera. Motforestilling foregår på flere handlingsplan. Vi følger et filmteam, vi får se bruddstykker av filmen de spiller inn, og vi følger en kjærlighetshistorie mellom to av skuespillerne. Filmen er enestående i verden i den forstand at dens fem akter kan spilles i vilkårlig rekkefølge, noe som åpner for 120 mulige ulike versjoner.

Trier har også hatt noen tanker om utformingen av utgivelsene.

                – Det hadde vært interessant dersom publikum hadde flervalgsmeny på Motforestilling, altså at den enkelte kunne bestemme rekkefølgen, og at aktene kunne bli vist i tilfeldig rekkefølge.

Han sier det er stor interesse rundt filmene.

                – Det er både lokal og internasjonal nysgjerrighet. Jeg ser behovet for at filmene får franske og engelske undertekster. Både her hjemme og i utlandet møter jeg stadig på personer som spør ”når er det Løchen-filmene kommer på dvd?”.

 

Internasjonal oppmerksomhet

En av dem er Richard Peña, Program Director ved Film Society og Lincoln Center i New York, som erklærer seg selv som en stor entusiast av Løchen. Peña er også tilknyttet New York Film Festival som programmerer.

                – Et internasjonalt publikum bør oppdage arbeidet hans. Løchen arbeidet med Jakten mens Alain Resnais fullførte Hiroshima, min elskede (1959), så han var i aller høyeste grad i ett med tiden. Løchen eksperimenterte med fortellermåter, og han var en ekstraordinær og dristig regissør. Ja, han kan absolutt sammenliknes med de mest innovative regissørene i denne epoken. Filmene hans er betydningsfulle, understreker Peña, og forklarer videre:

                – Jakten bruker en form for subjektiv innfallsvinkel: Som publikum forstår vi hva vi ser gjennom noens synsvinkel, og vi bedømmer hva vi ser etter som hva vi vet om karakterene. Dette medvirker til at filmen blir en slags åpen tekst, som må fullføres av tilskueren, en framgangsmåte som ble brukt i stor grad på 1960-tallet av filmskapere som Jean-Luc Godard, Jean-Marie Straub og Nagisa Oshima.

                – Motforestilling fortsetter denne fremgangsmåten. Det at aktene kunne bli vist i vilkårlig rekkefølge gjør at bildene og dialogene kan bli tolket forskjellig. Dette fungerer også imot makten til filmskaperen. Slik blir ikke publikum passiv, men får tvert imot en betydelig og aktiv medskaperrolle.

 

 

Første film med moderne foto

Odd-Geir Sæther startet sitt yrkesliv med film i ABC-film, produksjonsselskapet som Løchen var med å starte i 1950. Sæther trekker frem oppfinnsomheten, den grundige utforskingen av mediet samt en intellektuell tilnærming som kvaliteter med Løchens filmer. Filmfotografen legger også vekt på at Jakten var den første norske filmen med et moderne foto. Sæther utdyper:

                – Utgangspunktet for de første filmfotografenes arbeid med lyset var gamle hevdvunne regler om hvordan man ”skjønnmaler” et portrett med hovedlys, opplett og et bløtt motlys. Særlig filmfotografene fra den franske poetiske realismen utviklet dette til stor fotografisk kunst. ABC-films forbilder var i stor grad engelsk kortfilm i etterkrigstiden, med et realistisk lys som mål istedenfor det skjønnmalende portrettlyset. Fotograf Tore Breda Thoresen videreførte dette med stor dyktighet i ABCs tallrike kortfilmer. Jakten er gjennomført etter de samme prinsippene.

                – Litt paradoksalt er det at mens Til siste åndedrag (1960) og På vei mot livet (1959) ble rost opp i skyene, fikk Jakten relativt lunken mottakelse. Det norske publikummet var vant med folkekomedier, som Fjols til fjells (1957) og Støv på hjernen (1959). Dermed ble Jakten betraktet som ”nymotens tøv”. Løchens debutfilm var langt forut for sin tid, det var den første moderne norske filmen. En milepæl i norsk filmhistorie. Utgivelser av Løchens filmer er en selvfølge. 

 

Dårlig behandlet av norsk film

– De som finansierte norsk film den gang følte nok at det å bruke penger på Løchens filmer var dårlig utnyttelse av fellesskapets kasse. 

Det sier regissør René Bjerke, som var personlig venn av Løchen. Han mener den store tragedien med Løchen var at han ble misforstått og behandlet dårlig av norsk filmbransje.

                – Løchen skrev hele tiden, han hadde mange ideer. Etter hvert ble han mer eller mindre ”plassert” som kunstnerisk leder for Norsk Film A/S. Når jeg ringte han og spurte hvordan det gikk, så svarte han: ”Jeg sitter her og ser utover naturen.” Dette var hans måte å uttrykke at han var i en ulykkelig tid.

Bertolt Brecht – særlig hans verfremdungseffekt– var en sentral inspirasjonskilde for Løchens filmestetikk. Filmpublikummet skulle også være distansert og reflektert til det de opplevde på lerretet. Men Bjerke mener det var jazzen som påvirket Løchen mest.

                – Løchen begynte i tidlig alder å spille jazz, og han hadde en karriere som profesjonell jazzmusiker. Jazz er en improvisert og fri form, og dette gjenspeiler seg i hans spillefilmer. Jakten og Motforestilling er som improvisasjoner over et tema. Ellers vendte Løchen stadig tilbake til den franske poetiske realismen.

                – Ser du Løchens filmer, vil også du merke at ingen bilder er overflødige. Idealet til Løchen er at han aldri skulle vende tilbake til det samme bildet.

               

Bjerke har selv skrevet artikkelen ”Jakten på Erik Løchen”. I artikkelen nevner Løchen tre kriterier som han la til grunn for kvalitet. Her er en forkortet versjon:

 

1. Helhet og del: ”Ethvert kunstverk streber etter en overensstemmelse mellom helhet og del - der delene speiler helheten og omvendt. Du kan godt lage helhet og del, og lage kaos, men da skal det være konsekvent.”

2. Film som enestående uttrykksmiddel: ”Jeg spør om dette prosjektet bare kan fortelles ut ifra dette mediums spesifikke egenart. Om du bare kan fortelle dette på film. (...) Den gode film er der bilde avføder bilde som igjen avføder lyd. Det er når du opplever en organisk knoppskyting fra bilde til bilde som bærer filmen, - som er dens framdrift”

3. Politisk og kunstnerisk nødvendighet: ”Kriterium tre deler jeg med Edvard Hoem som sier det på sin måte: ”Er det nødvendig for forfatteren å skrive dette?" Ja, det har vel vært nødvendig siden han har skrevet det, men så kommer det uhyggelige tillegget: ”Er det nødvendig for oss å lese det?” (...) Et tilleggsspørsmål til dette kriteriet blir: Hva er det ved dette prosjektets innhold og form som gjør det politisk og kunstnerisk nødvendig? Når jeg sier at en film er kunstnerisk nødvendig, så er den for meg også politisk nødvendig, fordi den er av en slik art at den er så sprek i formen at den aldri kan bli reaksjonær.”

               

– Noe av det Løchen ville uttrykke gjennom filmene var at tilskueren ikke må tro det en hører og ser. Det er derfor vi opplever disse illusjonsbruddene. Det finnes ingen fasit på livet, og det er av den grunn ingen fasit på hvordan film skal formes.

Løchen stod også bak en lang rekke kortfilmer, og han var opptatt av kortfilmens egenverdi og poetiske muligheter.

                – I flere av kortfilmene kom hans litt mer ukjente, tørrvittige humoristiske side frem. Søring nordover (1976) er spesielt morsom. Kortfilmene er vel så nyskapende som spillefilmene, sier han. 

 

Flere norske på dvd!

Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved NTNU, og som i tillegg har skrevet avhandlingen Framtidsdrøm og filmlek om Løchen, mener også det er på høy tid at filmene blir utgitt.

            – Utgivelsene vil både være til glede for alle som kan få sett disse flotte filmene, og samtidig bidra til å begrave forestillingen om at norsk film var så dårlig før. Jakten viser at det beste i norsk film var like dristig på 1950-tallet som i dag. Iversen poengterer også at man trenger flere norske filmer på dvd.

– Det er massevis av flotte norske filmer som burde vært utgitt, fra de første pionerene, via Tancred Ibsen og Arne Skouen, og til Anja Breien og Vibeke Løkkeberg. Det har av stor betydning at alle som elsker film, og alle filmskapere, har tilgang til denne viktige delen av vår felles kulturarv.

 

– Viktig del av norsk filmhistorie

Løchen-filmene har ikke blitt mindre populære med årene. Det kan Cinemateket i Bergen bekrefte. I august 2008 viet de Løchens filmer i et stort retrospektiv, som også inkluderte Knut Formos siste jakt (1973) og Fabel (1980). Sistnevnte filmer er Løchen kreditert for manus.

                – Jakten er Cinematekets best besøkte film i år, og tilbakemeldingene på retrospektivet har vært svært gode, sier driftsjef Sigurd Wik.

                – Løchens filmer veldig unorske. Jakten var helt klart en banebrytende film, og etter min mening er det den aller beste norske filmen noensinne. Den ble laget parallelt med nybølgen i Frankrike. Både den og Motforestilling har mer til felles med kanoniserte europeiske regissører – for eksempel Jean-Luc Godard og Michelangelo Antonioni – enn norske filmer.

                – Filmene er vellykkede formeksperimenter, lekne, med brudd på vante fortellerkonvensjoner og fri fra klassisk dramaturgi. Samtidig er filmene laget ut fra en skarp og gjennomført idé, filmene er presise eksperimenter. De er preget av vilje til nytenkning og til å bryte grenser, noe for øvrig dagens norske filmskapere kan lære noe av. På bakgrunn av dette bør filmene komme på dvd og bli gjort tilgjengelige til langt flere. Per i dag er det begrenset hvor man kan se disse filmene – kun på cinemateker. Og der vises de jo ikke ofte. Løchens filmer er en viktig del av norsk filmhistorie.

 

 

NFI regner med at en glassmaster blir produsert denne uka og at Løchen-dvd-en er klar i løpet av 14 dager. Lansering og utstillingsåpning er 27. Januar.