Det hevdes at i økonomiske krisetider så ønsker vi å underholdes av mer rendyrket eskapisme. Kanskje er det årsaken til at en av fjorårets beste amerikanske filmer aldri nådde våre kinoer og knapt nok ble vist på kino i USA. Kelly Reichards Wendy and Lucy, som ble sluppet på dvd i i våres, er en gripende film om den amerikanske underklassens kamp for tilværelsen. I en tid da den uavhengige amerikanske filmen utenfor Hollywood nesten er utradert, framstår denne filmene (ved siden av særlig Frozen River og Ballast) som en etterlengtet vitalisering, ja, kanskje en ny realisme som gjenspeiler de nye tidene.

Derfor er det gledelig at Cinemateket for november har valgt Wendy and Lucy til månedens film og vil distribuere den gjennom de digitale cinematekene. Dermed får filmen likevel norsk kinopremiere.

Kelly Reichards gjennombruddsfilm var Old Joy (2006), en liten film i ordets beste forstand om en problematisk gjenforening mellom to gamle venner i Oregonfjellene. I Wendy and Lucy er den renskårne enkelheten videreført og rendyrket. Ja, det er nesten sjokkerende hvor effektiv Reichard er når hun med enkle virkemidler skilder den hjemløse Wendys reise gjennom Amerika. Med seg har hun hunden Lucy, og det er under en stopp i Oregon at de to kommer bort fra hverandre. Wendy er marginalisert og fattig, men den sosiale indignasjonen i filmen er dempet. Det er Wendys nærsynte smerte ved tapet av hunden som driver filmen fram mot sitt hjerteskjærende klimaks. Måten Reichard rammer inn Lucys ferd gjennom det nordvestlige landskapet er både poetisk og rystende. Sjelden har effekten som privatiseringen av offentlige plasser har på hjemløse, blitt så brutalt beskrevet. Michelle Williams gjør her sin sterkeste rolle noensinne, og det er en trist ironi at hennes innsats er blitt forbigått slik rollefiguren blir det i filmen.

Se traileren: