Så er Cannes inne i sin fjerde dag. I et heat der det finnes en overflod med etablerte stjerneregissører er det selvsagt forgjengelig å komme med noen spådommer om hvem som vil vinne Gullpalmen. Men så langt kan det synes som om to av de tre kvinnelige regissørene i hovedkonkurransen har gjort størst inntrykk på kritikerne. For min del ble jeg ikke like imponert over Jane Campions etterlengtede comeback i Cannes med Bright Star – selv om filmen er respektabel nok. Campion og skuespillerne får kjærlighetsforholdet mellom poeten John Keats og ”nabojenta” Fanny Brawn til å leve. Men det blir litt for pent og pyntelig for min smak, særlig kostymene og epokens visuelle særpreg virker noe oppstyltet. Og fortrolighet med Keats poesi er nok en forutsetning for å få fullt utbytte av filmen.

Andrea Arnolds Fish Tank er min favoritt så langt, og befester hennes status som det største nye regitalentet på de britiske øyer ved siden av Steve McQueen. I debutfilmen Red Road tilførte hun den britiske filmrealismen (les: Ken Loach, Mike Leigh) noe nytt, med sin vilje til å dra oss ut av det tradisjonelle dramaet og se rollefigurene i en større helhet, gjerne i samspill med landskap og symbolske motiver. I Fish Tank går hun videre i denne retningen med et absolutt nydelig og nyansert filmfoto av Robbie Ryan. Filmens hovedperson, tenåringsjenta Mia føler seg stengt inne i den typiske britiske forstadstristessen, men opplever en opptur når moren får ny kjæreste, spilt av Michael Fassbender. Sistnevnte bare fortsetter å imponere etter praktrollen i kinoaktuelle Hunger, og har akkurat den subtile uttrykksevnen som gjør at vi aksepterer rollefigurens forvandling – fra trygg farsskikkelse til sjokkerende forfører. Og nykommer Katie Jarvis (foto) er et funn i rollen som emosjonelt underernært tenåring.

Ang Lees Take Woodstock er, nesten som forventet, vel verdt å se. Men den er nok ingen Gullpalmevinner. Til forskjell fra Lee forrige film, Lust, Caution, har den en letthet som Lee ser ut til å trives bra med. Dette er ikke den autoriserte filmen om hvordan Woodstockfestivalen ble til, filmen påberoper seg ikke noen realisme i forhold til begivenhetene som fant sted ute på et jorde i upstate New York i 1969. Lee makter å skape en hårfin balanse mellom det parodiske og det troverdige, til tross for at hippie-bevegelsen i de fleste tilfeller vil overgå en hver parodi. Det ligger et alvor bak den medgjørlige og sjarmerende overflaten, og det er det tapet av uskyld manusforfatter James Schamus tydeligvis mener oppsto da Woodstock gikk fra å være en spontan, liten kulturfestival til en populærkulturell merkevare.

Det er ikke mange franske filmer med i hovedprogrammet. Men Jacques Audiards Un Prophéte er et fortreffelig fengselsdrama. Audiard er i likhet med Ang Lee en kontrastfull filmskaper med svært ulike filmer på samvittigheten. Noen vil muligens huske hans djerve nyansering av hvordan krigshelter skapes i En diskret helt, som vant manusprisen i Cannes i 1996, og ble vist på norske kinoer. Senere har han gjort stor suksess med den franske versjonen av The beat that my heart skipped. I Un Prophéte har han tøyd det tradisjonelle fengselsdramaet i en mer eksistensiell, ja, nesten filosofisk retning. I likhet med hovedrollen i En diskret helt er Malik som individ et moralsk vakuum som omstendighetene kan herje med, og det er en rekke tilfeldigheter som forvandler ham fra en ribbet 19-åring til en slags mafiasjef. Audiards film vil garantert få en pris, men sannsynligvis ikke Gullpalmen. Til det er den altfor knyttet til en sjanger Cannesjuryen har hatt en lei tendens til å nedvurdere.

Det er altså for tidlig å si hvor dette bærer. Følg med på våre omtaler av filmene til Lars von Trier, Gaspar Noé, Ken Loach, Pedro Almodovar og en rekke andre spennende navn i dagene som kommer. Og få med deg våre bildegallerier fra filmfestivalen som ligger ute på hovedsiden.