Ukens film fra Filmarkivet

Traffic brøyter effektivt vei gjennom det villniset av velmenende intensjoner, dobbeltmoral og utbytting som har fått prege narkotikaproblematikken. Og Benicio Del Toro gjør her sin livs rolletolkning.

Traffic brøyter effektivt vei gjennom det villniset av velmenende intensjoner, dobbeltmoral og utbytting som har fått prege narkotikaproblematikken. Og Benicio Del Toro gjør her sin livs rolletolkning.

Traffic må være den første amerikanske filmen som griper fatt i det betente narkotikaproblemet og er djerv nok til å uttrykke i klartekst hva vi lenge har hatt en mistanke om: At den offentlige amerikanske krigen mot narkotika er et feilslått prosjekt som legger uforholdsmessige store beslag på samfunnets ressurser.

I den ene sentrale historien spiller Michael Douglas høyesterettsdommeren som blir utnevnt av presidenten til «the new drug czar» som er ment å lede USAs offisielle krig mot narkotika, men som må ta innover seg den kompleksiteten som skjuler seg bak statistikken når datteren blir hekta for dopmisbruk. I den andre historien møter vi Catherine Zeta-Jones som den unge sosietetsfruen hvis tilværelse faller i grus den dagen ektemannen blir arrestert og tiltalt for storstilt smugling av kokain. Den tredje historien utspiller seg på andre siden av Rio Grande, hvor en politimann i Tijuana (Benicio Del Toro) havner i skuddlinjen mellom to narkotikakarteller i Mexico, og prøver å finne en vei ut av problemene for seg selv og sin partner.

De tre historiene er skutt med forskjellig type film, fra åpningssekvensens «skittengule» DV-opptak i den meksikanske ørkenen gjennom sosietetsfruens «reklamefilmliv» til narkotikabekjemperens tilsynelatende beskyttende tilværelse, filmet i kalde og gråblå «renslige» farger (om hykleriet har en farge i filmen, så må det være den). Soderbergh har selv skutt video-opptakene fra Mexico og de grovkornede digitale pikslene gir filmen en dokumentarisk og umiddelbar kvalitet, ikke så ulik de «undercover» nyhetsdokumentarene vi kjenner fra fjernsynet.

De grelle DV-opptakene forsterker inntrykket av den fattigdommen som råder i denne delen av Mexico, og gir oss en høyst menneskelig forklaring på hvorfor smugling er blitt en så fristende levevei. Den bredt anlagte presentasjonen av rollegalleriet etterlater et inntrykk av at alle er fanget i det samme destruktive kretsløpet, uansett hvor i matkjeden man befinner seg, og at man har sluppet opp for veier ut av det. Mens aktørene på den illegale siden bruker kreftene på å raffinere sine metoder og inntjeningsevne, famler amerikanske myndigheter tilsynelatende i blinde, med et budsjett som er latterlig lite i forhold til hva narkotikakartellene har å rutte med, og en taktikk som er altfor rigid og gjennomsyret av prinsipprytteri.

Benicio Del Toro gjør her sin livs rolletolkning, på sitt opprinnelige morsmål, og fremviser en intensitet han tidligere har manglet. Hans indolente spillestil og rå sensualitet, ikke så ulik James Dean eller en ung Brando, er mangelvare i dagens Hollywoodfilm, og fikk en betimelig hyllest da filmkolonien gav ham en Oscar for innsatsen. En annen overraskelse er Catherine Zeta-Jones, som tilfører en noe begrenset rolle som «narkobaronhustru» en spennende uforutsigbarhet, og spiller karakterens uante evner til ondskap med lystige glimt i øyet. Michael Douglas gjør en anstendig innsats i rollen som narkotikabekjemper, men får ikke gjort så mye ut av seg, siden karakteren først blir interessant når han spaserer ut av filmen.

Se filmen hos Filmarkivet.no:
TRAFFIC

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet

Ukens film fra Filmarkivet

Traffic brøyter effektivt vei gjennom det villniset av velmenende intensjoner, dobbeltmoral og utbytting som har fått prege narkotikaproblematikken. Og Benicio Del Toro gjør her sin livs rolletolkning.

Traffic brøyter effektivt vei gjennom det villniset av velmenende intensjoner, dobbeltmoral og utbytting som har fått prege narkotikaproblematikken. Og Benicio Del Toro gjør her sin livs rolletolkning.

Traffic må være den første amerikanske filmen som griper fatt i det betente narkotikaproblemet og er djerv nok til å uttrykke i klartekst hva vi lenge har hatt en mistanke om: At den offentlige amerikanske krigen mot narkotika er et feilslått prosjekt som legger uforholdsmessige store beslag på samfunnets ressurser.

I den ene sentrale historien spiller Michael Douglas høyesterettsdommeren som blir utnevnt av presidenten til «the new drug czar» som er ment å lede USAs offisielle krig mot narkotika, men som må ta innover seg den kompleksiteten som skjuler seg bak statistikken når datteren blir hekta for dopmisbruk. I den andre historien møter vi Catherine Zeta-Jones som den unge sosietetsfruen hvis tilværelse faller i grus den dagen ektemannen blir arrestert og tiltalt for storstilt smugling av kokain. Den tredje historien utspiller seg på andre siden av Rio Grande, hvor en politimann i Tijuana (Benicio Del Toro) havner i skuddlinjen mellom to narkotikakarteller i Mexico, og prøver å finne en vei ut av problemene for seg selv og sin partner.

De tre historiene er skutt med forskjellig type film, fra åpningssekvensens «skittengule» DV-opptak i den meksikanske ørkenen gjennom sosietetsfruens «reklamefilmliv» til narkotikabekjemperens tilsynelatende beskyttende tilværelse, filmet i kalde og gråblå «renslige» farger (om hykleriet har en farge i filmen, så må det være den). Soderbergh har selv skutt video-opptakene fra Mexico og de grovkornede digitale pikslene gir filmen en dokumentarisk og umiddelbar kvalitet, ikke så ulik de «undercover» nyhetsdokumentarene vi kjenner fra fjernsynet.

De grelle DV-opptakene forsterker inntrykket av den fattigdommen som råder i denne delen av Mexico, og gir oss en høyst menneskelig forklaring på hvorfor smugling er blitt en så fristende levevei. Den bredt anlagte presentasjonen av rollegalleriet etterlater et inntrykk av at alle er fanget i det samme destruktive kretsløpet, uansett hvor i matkjeden man befinner seg, og at man har sluppet opp for veier ut av det. Mens aktørene på den illegale siden bruker kreftene på å raffinere sine metoder og inntjeningsevne, famler amerikanske myndigheter tilsynelatende i blinde, med et budsjett som er latterlig lite i forhold til hva narkotikakartellene har å rutte med, og en taktikk som er altfor rigid og gjennomsyret av prinsipprytteri.

Benicio Del Toro gjør her sin livs rolletolkning, på sitt opprinnelige morsmål, og fremviser en intensitet han tidligere har manglet. Hans indolente spillestil og rå sensualitet, ikke så ulik James Dean eller en ung Brando, er mangelvare i dagens Hollywoodfilm, og fikk en betimelig hyllest da filmkolonien gav ham en Oscar for innsatsen. En annen overraskelse er Catherine Zeta-Jones, som tilfører en noe begrenset rolle som «narkobaronhustru» en spennende uforutsigbarhet, og spiller karakterens uante evner til ondskap med lystige glimt i øyet. Michael Douglas gjør en anstendig innsats i rollen som narkotikabekjemper, men får ikke gjort så mye ut av seg, siden karakteren først blir interessant når han spaserer ut av filmen.

Se filmen hos Filmarkivet.no:
TRAFFIC

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet

MENY