– Den norske roen og tålmodigheten har preget filmen.

– Den norske roen og tålmodigheten har preget filmen.

Hva skjer når unge mennesker kobles av skjermen og settes ut i Arktis? NRK-aktuelle «Kalde snuter, varme hjerter» skildrer tre Gen Z-ere i møte med naturen – og seg selv. – Det var deilig og fruktbart med litt nordisk ydmykhet i denne prosessen, forteller regissør Rachel Grady om den amerikansk-norske samproduksjonen.

Foto av Rachel Grady (kred: Loki films).

Navnet Loki Films er en lek med den mytologiske norrøne lurefanten Loke og begrepet low key. Produksjonsselskapet ble grunnlagt av den New York-baserte dokumentar-duoen Rachel Grady og Heidi Ewing i 2001. Unge, uredde og uten særlig erfaring, ville de selv sette agendaen. Siden har duoen utviklet en karakterdrevet og observerende dokumentarstil med særlig blikk for coming of age, unge mennesker i overgangsfaser – og institusjonene som former dem. De har etablert seg som en av USAs mest markante dokumentarfilmskapere. 

Gjennombruddet kom med The Boys of Baraka (2005), om underpriviligerte afro-amerikanske gutter fra Baltimore sendt til kostskole i Kenya i håp om en ny start. Året etter fulgte den Oscar-nominerte Jesus Camp (2006), et portrett av en evangelisk sommerleir for barn i USA, der målet er indoktrinering i Guds navn. I 12th & Delaware (2010) undersøkte de abortstridens frontlinjer i Florida, så kom Detropia (2012), der Detroit skildres som et speil på USAs økonomiske krise. I One of Us (2017) fulgte de mennesker som brøt med ultraortodokse miljøer i Brooklyn – med blikk for hva det koster å rive seg løs fra et system. I Folktales (2025)- som nå vises på NRK under tittelen Kalde snuter, varme hjerter – vender Grady og Ewing blikket mot Nord-Norge. Filmen, som er samprodusert med Fuglene v/Gudmundur Gunnarsson og Kari Anne Moe, hadde premiere på Sundance i 2025 og ble Oscar-shortlistet. Denne gangen er det Pasvik-folkehøyskole i Finnmark som danner rammen: tre unge mennesker fra generasjon Z søker retning i livene sine gjennom hundekjøring, natur og nordisk pedagogikk. 

Jeg møter Rachel Grady på zoom fra Brooklyn. 

Hvordan startet din interesse for dokumentarfilm?

– Jeg var rundt ti-elleve år da moren min tok meg med for å se Martin Bells Streetwise (1984), basert på en fotoserie kona Mary Ellen Mark – en av USAs mest anerkjente dokumentarfotografer med fokus på marginaliserte miljøer – hadde laget om en gjeng hjemløse barn i Seattle. Selv om jeg vokste opp trygt med moren min i Washington DC, følte jeg en sterk forbindelse til disse utsatte gatebarna, vist fram i all sin kompleksitet: stolte og sårbare. Kameraet var tett på, uten å dømme. Det var en ekte film, med ekte mennesker: rått, nært og menneskelig. Jeg ble hekta på dokumentarfilmgenren. 

Hvordan var veien videre? 

– Jeg visste at dokumentar gjorde noe helt spesielt med meg som tilskuer – først mye senere skjønte jeg at jeg kunne drive med det selv. Som ung voksen flyttet jeg til New York, der jeg hadde jobb som privat etterforsker. Det lignet overraskende mye på dokumentararbeid: å følge mennesker tett på, lese situasjoner, grave i detaljer og forstå hva som egentlig foregår. Uten annen erfaring i feltet enn at jeg hadde drevet litt med reklame, bestemte jeg meg for å spørre alle filmskaperne jeg beundret om en sjanse. Jonathan Stack i Gabriel Films sa ja. Sikkert fordi han kunne underbetale meg. Uansett, det var der jeg møtte Heidi. Vi ville ikke være avhengige av andres goodwill – og grunnla Loki Films. Siden da har vi jobbet sammen. Det er som et ekteskap. Vi har enorm tillitt, stoler på hverandres innspill og smak, samtidig krangler vi masse, setter hverandre på prøve og utfordrer hverandre kunstnerisk – helt avgjørende for å skape kvalitet. Til sammen har vi laget 10 filmer – i tillegg til en rekke TV-serier og kortfilmer. Et fruktbart forhold, kan man si. 

Hege i «Kalde snuter, varme hjerter» (alle fotos: Loki films)

Hvordan fikk dere ideen til å lage deres siste dokumentar, Folktales, eller Kalde snuter, varme hjerter?

– Vi oppdaget folkehøyskole-fenomenet gjennom den amerikanske hundekjøreren Blair Bravermans memoarer: Welcome to the Goddamn Ice Cube: Chasing Fear and Finding Home in the Great White North, der hun beskriver året hun hadde på en folkeskole i Mortenhals i Norge og hvordan oppholdet forandret henne. Det var bare noen få linjer, men det var nok til å pirre nysgjerrigheten vår. Vi begynte å lese om fenomenet folkehøgskole, grunnlagt allerede i 1844 av den danske pedagogen og teologen Grundtvig (1783–1872). Vi ble fascinert av dens idealistiske historie og filosofi: ideen om at barn fra alle klasser skulle få et helt år viet personlig utvikling, uten karakterer eller eksamener. For oss som amerikanere føltes det unikt. Vi besøkte folkehøyskoler i hele Skandinavia, men først da vi kom til Pasvik Folkehøyskole i Finnmark helt nordøst i Norge, nær Kirkenes, på grensen til Russland, falt brikkene på plass. Kombinasjonen av unge mennesker i en sårbar overgangsfase, ekstrem natur, og en sterk pedagogisk idé om å overvinne sine frykter med husky-hunder som læringsverktøy, hadde et enormt potensial visuelt, emosjonelt og dramaturgisk. Vi forsto at med et sånt utgangspunkt fantes det rom for stor vekst og forandring: selve grunnpilaren i en dokumentarfilm. Det kan godt ha skjedd spennende ting i fortiden til folk man filmer, men skjer det ikke noe i nåtiden, noe vi som filmskapere – og senere publikum – kan følge spent med på uten å vite utfallet, er filmen dødfødt. 

Hvordan foregikk castingen?  

– Da skoleåret begynte, møtte Heidi og jeg alle elevene den første dagen, akkurat som de møtte hverandre. Det var viktig for oss å finne unge mennesker som sto i en reell indre prosess. Hege fra Sandnes er en utadvendt, morsom og sosial person, men hun bærer på store traumer og en dyp sorg etter mordet på faren. Hun kom til skolen med et behov for å forstå hvordan hun skulle håndtere tapet, og å finne en mer ekte versjon av seg selv bak fasaden. Romain fra Groningen i Nederland, en sensitiv og reflektert ung mann med lav selvfølelse, som ikke så sitt eget potensial. Det han ønsket seg mest, var å slutte å være så redd og bekymret – å finne styrke og trygghet i seg selv. Bjørn Tore fra Fauske er karismatisk og energisk, men strevde med å finne sin plass sosialt. Han ønsket å lære hvordan han kunne knytte bånd, få venner og føle seg mindre alene. Alle tre satte ord på hva de håpet å få ut av året. De representerte ulike innganger til det samme universelle temaet: å finne mot, tilhørighet og identitet i overgangen til voksenlivet. Det ga oss en retning. Samtidig er observasjonell dokumentar alltid et sjansespill. Hege, Romain og Bjørn Tore kunne når som helst ha trukket seg, eller utviklingen deres kunne tatt en annen, mindre interessant retning. Å drive med observerende dokumentar er som å kaste terningen og håpe på det beste. 

Hvordan var det å filme Gen Z?

– Det som er annerledes med denne generasjonen, er at de har vokst opp foran kamera. De er vant til å kuratere seg selv – til å kontrollere hvordan de fremstår på skjermen, redigere, filtrere, justere. Det betyr at de ofte er mer bevisste på hvordan de ser og høres ut. For oss, som jobber observasjonelt, handler det om å komme forbi den selvbevisstheten. Det tok tid å bygge tillit og skape et rom der de kunne slippe kontrollen og være mer ufiltrerte. Vi måtte være tålmodige, tilbringe mye tid med dem uten kamera, og virkelig investere i dem som mennesker. Samtidig opplevde vi at når tilliten først var der, var de utrolig reflekterte og åpne. Når vi kom så tett på disse generasjon Z-ere som vi gjorde, oppdaget vi deres styrker, som at de har et større vokabular for å uttrykke følelser enn det tidligere generasjoner har gjort overfor oss. Vi endte opp med å få skikkelig sansen for denne – tidvis utskjelte – generasjonen. 

Folkehøyskolen grenser til Russland, hvorfor brukte dere ikke det til noe? 

– Det er interessant at du spør, for Heidi og jeg tenkte at det kom til å spille en stor rolle. Det er en ladet plassering som kunne vært en egen politisk film. Grunnen til at vi ikke har gjort mer ut av det, er at vi opplevde – gjennom utallige testvisninger med publikum – at folk allerede er overveldet av geopolitikk, konflikt og konstant nyhetsstrøm. De ønsket å være i «boblen» sammen med ungdommene – i deres indre prosesser, i det universelle ved å være ung og søkende, de ville glemme verden der ute i et «nitti-minutters-øyeblikk» og forsvinne inn i naturen. 

Fortell om det mytologiske sporet, med treet Yggdrasil, den røde tråden osv., hvordan oppstod det?

– Landskapet i nord føltes tidløst og ur-gammelt, som en ramme for en historie som kunne vært fortalt over flere generasjoner. Samtidig begynte vi å reflektere over at vi hadde kalt selskapet vårt Loki Films uten egentlig å ha utforsket den norrøne arven – plutselig føltes det som en sirkel som ble sluttet. Da vi fant et tre der oppe som skilte seg tydelig ut i landskapet, begynte vi å tenke på det som Yggdrasil – verdenstreet. Det ble et symbol for oss på sammenheng, sykluser og overgang. Vi ønsket at filmen skulle føles som en moderne folktale, en universell fortelling om prøvelser og transformasjon. Den røde tråden er både metaforisk og bokstavelig – gjennom filmen surres vårt Yggdrasil-tre inn i en rød tråd som minner om skjebnetrådene i myten. Dette sporet var viktig for oss, men den vanskeligste nøtten å knekke i klippen. Målet var at det mytologiske skulle føles som en organisk – ikke påklistret – del av ungdommenes indre reise. Det brukte vi mye tid på å få til. 

Hvordan jobbet du og din kollega Heidi Erwin sammen – hvem gjorde hva?

– Først måtte vi bli kjent med elevene, finne hovedkarakterene og etablere det filmatiske språket, det gjorde vi sammen. Deretter jobbet vi i en slags stafett: to uker på, to uker av. Vi var aldri på opptak samtidig. Én av oss var i Finnmark og filmet, mens den andre var hjemme og så gjennom materialet, tok notater og begynte å tenke struktur og retning. De siste to ukene var vi samlet igjen. 

Bjørn Tore i «Kalde snuter, varme hjerter» (alle fotos: Loki films)

Kan du si mer om selve klippeprosessen? 

– Hver gang én kom hjem med nytt materiale, så vi gjennom det sammen og diskuterte hvordan karakterene utviklet seg, og hva filmen egentlig handlet om. Det gjorde at vi kunne justere kursen underveis. I klipperommet jobbet vi tett med Nathan Punwar. Han bygget sekvenser og foreslo strukturer, mens vi finjusterte hver scene sammen. En viktig del av dynamikken var at vi vurderte hverandres materiale. Man blir lett emosjonelt knyttet til det man selv har filmet – derfor var det sunt at den andre kunne se mer objektivt på det. Hvis en scene skulle få bli, måtte vi kunne formulere hvorfor den var nødvendig for helheten – ikke bare at vi likte den. Det førte til mange grundige diskusjoner, men også til en film vi alle tre kunne stå fullt og helt inne for. Klippeprosessen varte i et helt år. Vi hadde hundrevis av timer, men til slutt skulle vi sitte igjen med 90 minutter.  

Hvordan var samarbeidet med det norske teamet? 

– Heidi og jeg var de eneste amerikanerne på sett – resten av teamet var norske, blant annet fotograf Lars Erlend Tubaas Øymo og lydansvarlig Andreas Lindberg Svensson. Vi jobbet tett i et lite team, og den norske roen og tålmodigheten preget hele filmen. Det virker ikke som om dere er like anspente som vi amerikanere – kanskje spesielt folk fra New York som blir fortalt at de må ha god selvtillit og komme seg opp og fram med spisse albuer- det var deilig og fruktbart i denne prosessen med litt nordisk ydmykhet. 

Hva er det viktigste du tar med deg videre fra opplevelsene i Arktis? 

– Jeg har fått en dypere forståelse for hvor universelle og grunnleggende behovene våre  er. Å få følge Gen Z i Arktis, deres søken etter tilhørighet, retning og mot, minnet meg om at vi alle – uansett alder, kjønn, sted, klasse osv. – kjemper med de samme grunnspørsmålene: Hvem er jeg? Hvordan finner jeg min plass? Hvordan tør jeg å være meg selv? Jeg opplevde også noe helt spesielt i møtet med publikum. Responsen var sterkere og mer intim enn jeg har kjent på før. Jeg kunne fysisk merke at folk lengtet etter å være i dette rommet – i denne boblen – hvor det handlet om det menneskelige og nære, ikke om geopolitikk og støy. Det gjorde inntrykk på meg. Personlig tar jeg også med meg at folk i nord var mer jordet og til stede, spesielt i kontrast til tempoet vi er vant til i New York. Det perspektivet vil jeg holde fast ved – både i livet mitt og i hvordan jeg lager film videre.


Du kan se Kalde snuter, varme hjerter på nrk.tv


 

– Den norske roen og tålmodigheten har preget filmen.

– Den norske roen og tålmodigheten har preget filmen.

Hva skjer når unge mennesker kobles av skjermen og settes ut i Arktis? NRK-aktuelle «Kalde snuter, varme hjerter» skildrer tre Gen Z-ere i møte med naturen – og seg selv. – Det var deilig og fruktbart med litt nordisk ydmykhet i denne prosessen, forteller regissør Rachel Grady om den amerikansk-norske samproduksjonen.

Foto av Rachel Grady (kred: Loki films).

Navnet Loki Films er en lek med den mytologiske norrøne lurefanten Loke og begrepet low key. Produksjonsselskapet ble grunnlagt av den New York-baserte dokumentar-duoen Rachel Grady og Heidi Ewing i 2001. Unge, uredde og uten særlig erfaring, ville de selv sette agendaen. Siden har duoen utviklet en karakterdrevet og observerende dokumentarstil med særlig blikk for coming of age, unge mennesker i overgangsfaser – og institusjonene som former dem. De har etablert seg som en av USAs mest markante dokumentarfilmskapere. 

Gjennombruddet kom med The Boys of Baraka (2005), om underpriviligerte afro-amerikanske gutter fra Baltimore sendt til kostskole i Kenya i håp om en ny start. Året etter fulgte den Oscar-nominerte Jesus Camp (2006), et portrett av en evangelisk sommerleir for barn i USA, der målet er indoktrinering i Guds navn. I 12th & Delaware (2010) undersøkte de abortstridens frontlinjer i Florida, så kom Detropia (2012), der Detroit skildres som et speil på USAs økonomiske krise. I One of Us (2017) fulgte de mennesker som brøt med ultraortodokse miljøer i Brooklyn – med blikk for hva det koster å rive seg løs fra et system. I Folktales (2025)- som nå vises på NRK under tittelen Kalde snuter, varme hjerter – vender Grady og Ewing blikket mot Nord-Norge. Filmen, som er samprodusert med Fuglene v/Gudmundur Gunnarsson og Kari Anne Moe, hadde premiere på Sundance i 2025 og ble Oscar-shortlistet. Denne gangen er det Pasvik-folkehøyskole i Finnmark som danner rammen: tre unge mennesker fra generasjon Z søker retning i livene sine gjennom hundekjøring, natur og nordisk pedagogikk. 

Jeg møter Rachel Grady på zoom fra Brooklyn. 

Hvordan startet din interesse for dokumentarfilm?

– Jeg var rundt ti-elleve år da moren min tok meg med for å se Martin Bells Streetwise (1984), basert på en fotoserie kona Mary Ellen Mark – en av USAs mest anerkjente dokumentarfotografer med fokus på marginaliserte miljøer – hadde laget om en gjeng hjemløse barn i Seattle. Selv om jeg vokste opp trygt med moren min i Washington DC, følte jeg en sterk forbindelse til disse utsatte gatebarna, vist fram i all sin kompleksitet: stolte og sårbare. Kameraet var tett på, uten å dømme. Det var en ekte film, med ekte mennesker: rått, nært og menneskelig. Jeg ble hekta på dokumentarfilmgenren. 

Hvordan var veien videre? 

– Jeg visste at dokumentar gjorde noe helt spesielt med meg som tilskuer – først mye senere skjønte jeg at jeg kunne drive med det selv. Som ung voksen flyttet jeg til New York, der jeg hadde jobb som privat etterforsker. Det lignet overraskende mye på dokumentararbeid: å følge mennesker tett på, lese situasjoner, grave i detaljer og forstå hva som egentlig foregår. Uten annen erfaring i feltet enn at jeg hadde drevet litt med reklame, bestemte jeg meg for å spørre alle filmskaperne jeg beundret om en sjanse. Jonathan Stack i Gabriel Films sa ja. Sikkert fordi han kunne underbetale meg. Uansett, det var der jeg møtte Heidi. Vi ville ikke være avhengige av andres goodwill – og grunnla Loki Films. Siden da har vi jobbet sammen. Det er som et ekteskap. Vi har enorm tillitt, stoler på hverandres innspill og smak, samtidig krangler vi masse, setter hverandre på prøve og utfordrer hverandre kunstnerisk – helt avgjørende for å skape kvalitet. Til sammen har vi laget 10 filmer – i tillegg til en rekke TV-serier og kortfilmer. Et fruktbart forhold, kan man si. 

Hege i «Kalde snuter, varme hjerter» (alle fotos: Loki films)

Hvordan fikk dere ideen til å lage deres siste dokumentar, Folktales, eller Kalde snuter, varme hjerter?

– Vi oppdaget folkehøyskole-fenomenet gjennom den amerikanske hundekjøreren Blair Bravermans memoarer: Welcome to the Goddamn Ice Cube: Chasing Fear and Finding Home in the Great White North, der hun beskriver året hun hadde på en folkeskole i Mortenhals i Norge og hvordan oppholdet forandret henne. Det var bare noen få linjer, men det var nok til å pirre nysgjerrigheten vår. Vi begynte å lese om fenomenet folkehøgskole, grunnlagt allerede i 1844 av den danske pedagogen og teologen Grundtvig (1783–1872). Vi ble fascinert av dens idealistiske historie og filosofi: ideen om at barn fra alle klasser skulle få et helt år viet personlig utvikling, uten karakterer eller eksamener. For oss som amerikanere føltes det unikt. Vi besøkte folkehøyskoler i hele Skandinavia, men først da vi kom til Pasvik Folkehøyskole i Finnmark helt nordøst i Norge, nær Kirkenes, på grensen til Russland, falt brikkene på plass. Kombinasjonen av unge mennesker i en sårbar overgangsfase, ekstrem natur, og en sterk pedagogisk idé om å overvinne sine frykter med husky-hunder som læringsverktøy, hadde et enormt potensial visuelt, emosjonelt og dramaturgisk. Vi forsto at med et sånt utgangspunkt fantes det rom for stor vekst og forandring: selve grunnpilaren i en dokumentarfilm. Det kan godt ha skjedd spennende ting i fortiden til folk man filmer, men skjer det ikke noe i nåtiden, noe vi som filmskapere – og senere publikum – kan følge spent med på uten å vite utfallet, er filmen dødfødt. 

Hvordan foregikk castingen?  

– Da skoleåret begynte, møtte Heidi og jeg alle elevene den første dagen, akkurat som de møtte hverandre. Det var viktig for oss å finne unge mennesker som sto i en reell indre prosess. Hege fra Sandnes er en utadvendt, morsom og sosial person, men hun bærer på store traumer og en dyp sorg etter mordet på faren. Hun kom til skolen med et behov for å forstå hvordan hun skulle håndtere tapet, og å finne en mer ekte versjon av seg selv bak fasaden. Romain fra Groningen i Nederland, en sensitiv og reflektert ung mann med lav selvfølelse, som ikke så sitt eget potensial. Det han ønsket seg mest, var å slutte å være så redd og bekymret – å finne styrke og trygghet i seg selv. Bjørn Tore fra Fauske er karismatisk og energisk, men strevde med å finne sin plass sosialt. Han ønsket å lære hvordan han kunne knytte bånd, få venner og føle seg mindre alene. Alle tre satte ord på hva de håpet å få ut av året. De representerte ulike innganger til det samme universelle temaet: å finne mot, tilhørighet og identitet i overgangen til voksenlivet. Det ga oss en retning. Samtidig er observasjonell dokumentar alltid et sjansespill. Hege, Romain og Bjørn Tore kunne når som helst ha trukket seg, eller utviklingen deres kunne tatt en annen, mindre interessant retning. Å drive med observerende dokumentar er som å kaste terningen og håpe på det beste. 

Hvordan var det å filme Gen Z?

– Det som er annerledes med denne generasjonen, er at de har vokst opp foran kamera. De er vant til å kuratere seg selv – til å kontrollere hvordan de fremstår på skjermen, redigere, filtrere, justere. Det betyr at de ofte er mer bevisste på hvordan de ser og høres ut. For oss, som jobber observasjonelt, handler det om å komme forbi den selvbevisstheten. Det tok tid å bygge tillit og skape et rom der de kunne slippe kontrollen og være mer ufiltrerte. Vi måtte være tålmodige, tilbringe mye tid med dem uten kamera, og virkelig investere i dem som mennesker. Samtidig opplevde vi at når tilliten først var der, var de utrolig reflekterte og åpne. Når vi kom så tett på disse generasjon Z-ere som vi gjorde, oppdaget vi deres styrker, som at de har et større vokabular for å uttrykke følelser enn det tidligere generasjoner har gjort overfor oss. Vi endte opp med å få skikkelig sansen for denne – tidvis utskjelte – generasjonen. 

Folkehøyskolen grenser til Russland, hvorfor brukte dere ikke det til noe? 

– Det er interessant at du spør, for Heidi og jeg tenkte at det kom til å spille en stor rolle. Det er en ladet plassering som kunne vært en egen politisk film. Grunnen til at vi ikke har gjort mer ut av det, er at vi opplevde – gjennom utallige testvisninger med publikum – at folk allerede er overveldet av geopolitikk, konflikt og konstant nyhetsstrøm. De ønsket å være i «boblen» sammen med ungdommene – i deres indre prosesser, i det universelle ved å være ung og søkende, de ville glemme verden der ute i et «nitti-minutters-øyeblikk» og forsvinne inn i naturen. 

Fortell om det mytologiske sporet, med treet Yggdrasil, den røde tråden osv., hvordan oppstod det?

– Landskapet i nord føltes tidløst og ur-gammelt, som en ramme for en historie som kunne vært fortalt over flere generasjoner. Samtidig begynte vi å reflektere over at vi hadde kalt selskapet vårt Loki Films uten egentlig å ha utforsket den norrøne arven – plutselig føltes det som en sirkel som ble sluttet. Da vi fant et tre der oppe som skilte seg tydelig ut i landskapet, begynte vi å tenke på det som Yggdrasil – verdenstreet. Det ble et symbol for oss på sammenheng, sykluser og overgang. Vi ønsket at filmen skulle føles som en moderne folktale, en universell fortelling om prøvelser og transformasjon. Den røde tråden er både metaforisk og bokstavelig – gjennom filmen surres vårt Yggdrasil-tre inn i en rød tråd som minner om skjebnetrådene i myten. Dette sporet var viktig for oss, men den vanskeligste nøtten å knekke i klippen. Målet var at det mytologiske skulle føles som en organisk – ikke påklistret – del av ungdommenes indre reise. Det brukte vi mye tid på å få til. 

Hvordan jobbet du og din kollega Heidi Erwin sammen – hvem gjorde hva?

– Først måtte vi bli kjent med elevene, finne hovedkarakterene og etablere det filmatiske språket, det gjorde vi sammen. Deretter jobbet vi i en slags stafett: to uker på, to uker av. Vi var aldri på opptak samtidig. Én av oss var i Finnmark og filmet, mens den andre var hjemme og så gjennom materialet, tok notater og begynte å tenke struktur og retning. De siste to ukene var vi samlet igjen. 

Bjørn Tore i «Kalde snuter, varme hjerter» (alle fotos: Loki films)

Kan du si mer om selve klippeprosessen? 

– Hver gang én kom hjem med nytt materiale, så vi gjennom det sammen og diskuterte hvordan karakterene utviklet seg, og hva filmen egentlig handlet om. Det gjorde at vi kunne justere kursen underveis. I klipperommet jobbet vi tett med Nathan Punwar. Han bygget sekvenser og foreslo strukturer, mens vi finjusterte hver scene sammen. En viktig del av dynamikken var at vi vurderte hverandres materiale. Man blir lett emosjonelt knyttet til det man selv har filmet – derfor var det sunt at den andre kunne se mer objektivt på det. Hvis en scene skulle få bli, måtte vi kunne formulere hvorfor den var nødvendig for helheten – ikke bare at vi likte den. Det førte til mange grundige diskusjoner, men også til en film vi alle tre kunne stå fullt og helt inne for. Klippeprosessen varte i et helt år. Vi hadde hundrevis av timer, men til slutt skulle vi sitte igjen med 90 minutter.  

Hvordan var samarbeidet med det norske teamet? 

– Heidi og jeg var de eneste amerikanerne på sett – resten av teamet var norske, blant annet fotograf Lars Erlend Tubaas Øymo og lydansvarlig Andreas Lindberg Svensson. Vi jobbet tett i et lite team, og den norske roen og tålmodigheten preget hele filmen. Det virker ikke som om dere er like anspente som vi amerikanere – kanskje spesielt folk fra New York som blir fortalt at de må ha god selvtillit og komme seg opp og fram med spisse albuer- det var deilig og fruktbart i denne prosessen med litt nordisk ydmykhet. 

Hva er det viktigste du tar med deg videre fra opplevelsene i Arktis? 

– Jeg har fått en dypere forståelse for hvor universelle og grunnleggende behovene våre  er. Å få følge Gen Z i Arktis, deres søken etter tilhørighet, retning og mot, minnet meg om at vi alle – uansett alder, kjønn, sted, klasse osv. – kjemper med de samme grunnspørsmålene: Hvem er jeg? Hvordan finner jeg min plass? Hvordan tør jeg å være meg selv? Jeg opplevde også noe helt spesielt i møtet med publikum. Responsen var sterkere og mer intim enn jeg har kjent på før. Jeg kunne fysisk merke at folk lengtet etter å være i dette rommet – i denne boblen – hvor det handlet om det menneskelige og nære, ikke om geopolitikk og støy. Det gjorde inntrykk på meg. Personlig tar jeg også med meg at folk i nord var mer jordet og til stede, spesielt i kontrast til tempoet vi er vant til i New York. Det perspektivet vil jeg holde fast ved – både i livet mitt og i hvordan jeg lager film videre.


Du kan se Kalde snuter, varme hjerter på nrk.tv


 

MENY