Jon Inge Faldalen anbefaler særlig «Affeksjonsverdi», «Morgendagens helter», «Etter Benjamin», «Skolebytte» og «I kjærlighetens navn».
«Ikkje sjå dykk attende.» Noe motvillig komiske Jon Fosses evig opplette Skodespelet og Vaim, bøker og teater. Solvej Balles svimlende Om udregning af rumfang, bok 6. 11-1! NFL. Forræder. Høsten har mye fint å by på allerede.
Også flere norske film- og serieproduksjoner av høy klasse – som Affeksjonsverdi, Morgendagens helter, Etter Benjamin, Skolebytte og I kjærlighetens navn (alle omtalt under) – står nå for tur medio og ultimo september, som det heter på kalendrisk. Men det fins også andre steder – og verdener – i verden. Blant annet amerikanske. Og japanske.
Kinoaktuelle Totto-chan, den lille piken ved vinduet er en veldig fin animasjonsfilm for hele familien, tegnet med kjærlighet, og ulike teknikker, om ei glødende entusiastisk lita jentes skolebytte, med annen verdenskrig som bakteppe. Skravla går, og begeistring smitter ikke, men flyr.
En f(l)engende annen halvdel av sesong to av den saltsøte lakrisgotheposen Wednesday (Netflix) er ute, der litt kontraintuitivt skoleuniformerte utskudd leverte blant annet en kroppsbyttende Freaky Wednesday, hvor det svartsyrlige Addams-eplet Wednesday (Jenna Ortega) fikk vrengevist særtrekk ved sin fargeallergiske hovedkarakters skrott og skall, en alfahunn og Lady Gaga, og sanatorium, slott og skog ble Hyde-parker, hånd som munn kroppsdelte med gruppe, og ble movillig sydd inntil (før selvfristinget igjen fra) sin avkappskropp med nål og svart tråd (som ville kostet 250 kroner i Vaim).
«Fuck off, New York», sier gravejournalist Bradley (Reese Withoutherspoon, har du sett det memet?) i det dypfalske maktspillet The Morning Show (Apple TV), der bilder og karakterer stadig er laminert og smurt inn med babyolje. Times New Kioskroman. Danielle stil. Med promoord: «In a world rife with deepfakes, conspiracy theories and corporate cover-ups – who can you trust? And how can you know what’s actually real?» Hvorfor har jeg så lyst til å se videre på dette mølet?
2024. Snart OL. Iranske avhoppere. Corys (Billy Crudup) flirende babbel. Bradley tilbake? En forgiftningsskandale. En dopingskandale. En AI-skandale. Deep fakes. Jeremy Irons! («Tom waits while Jeremy irons», har du sett det memet?) Voksne foreldre. Oppdrag(else) utført? En femme fatale. Utroskap.
En erigert penis fungerer også godt som pressmiddel. Og å bakvaske burde beskrevet en hyggeligere handling. Og glem ikke briller som «uttrykksfull» prop. Alex (Jennifer Aniston), uten noen til å hold brillan, tar dem stadig av og legger dem fra seg, aggressivt eller oppgitt, sukker og stønner. Ikke siden Christopher Reeves Clark Kent har vel en karakter pillet mer på glassøynene.
Håper det (ikke) kommer en sesong til.
«Football, it’s a bonding thing with people that you care about.» Mulig det, men ikke alle i dokumentarserien America’s Team: The Gambler and His Cowboys (Netflix) synes å bry seg like mye om hverandre. Dallas, åttitallets slutt. Ny eier: Jerry Jones. En oljesmurt gambler, som ønsker daglig såpeopera, morgen og kveld. Sparking av trenerlegende Tom Landry. Ny trener: Jimmy Johnson. Som ikke synes det vanskelig å sparke spillere. To fremmede – to JJs – rir inn i byen. Fra Arkansas. Først i rollen som bad guys. To enorme egoer, som begge mener at seg selv er viktigst.
«How ‘bout them Cowboys?!» Av andre talking heads dukker størrelser som George W. Bush og Rubert Murdoch opp. Men først og fremst tidligere spillere. Som «The Triplets»: Troy Aikman, Michael Irvin og Emmitt Smith. Heltepresentasjoner på rekke og rad. Velkledt og velbelyst. Kjøringer inn mot, vekk fra. Reikonisering. Irvin, wide receiver, omtalt av en kommentator som «competitive and cocky and confident», forteller at han var nummer 15 av 17 unger, og beskriver en oppvekst so po at de ikke engang hadde råd til den siste o-en og r-en.
Amerikansk fotballhistorie og -estetikk er en slags stafett av ballbærere, hvor det handler om å holde og kaste ballen, gripe og ta den imot, og løpe videre. Aller helst, krumme nakke og hjelm, og bære ballen klemt som et barn mot buken, inn i og gjennom det brutale mylderet. Kanskje det er derfor ballen er blitt så avlang? Hjerterystelser.
Til sist skjer til og med en gjenforening mellom to gamle kompiser og kjeklehester. Hvem har æren? Hvem løfter pokalen? Hvem løftet glasset? En manglende «skål» såret en gang anerkjennelsestørsten, men vi ser og hører etter hvert også delvis angrende aldrende menn, som kanskje faktisk, faktisk, kan innrømme noen egne feil og mangler.
Serien er full av små sannheter. Quarterback Aikmans mareritt om ikke å få på seg skoene. Skrive dikt fordi Herschel Walker gjorde det. (Mike Reid spilte defensive tackle i fem sesonger for Cincinnati Bengals i NFL – og skrev en av tidenes poplåter, «I Can’t Make You Love Me».) Smith som draft pick. Charles Haley, med Irvins ord, «a special kind of crazy». Uvær. Våt ball. Super Bowl i sol. To touchdowns på 18 sekunder. Michael Jackson i pausa. Seier. Smith i streikende kontraktdisputt får høyere lønn først når laget har tapt to kamper uten ham. Ny trener: Switzer. Ny stil, Fox, Murdoch. Tap, Deion Sanders, seier.
«If you can’t play with pain, you can’t play the game.» Sant nok. Aikman (ache man) stanses av hjernerystelser, 4 på 14 måneder. Irvin sakser en medspiller i halsen i hårklippkø på treningsleiren, og får senere selv hodeskade og midlertidig lammelse. Skandaler, drugs, leiemord. Til sist, Smith med rekord, NFLs all-time leading rusher.
Idrettsdokumentarer får meg til å føle meg ung igjen, og veldig gammel.
«Men før han døde, så levde han», forteller en ung gutt oss i åpningen av svalt og skarpt bevegende Etter Benjamin (NRK), skapt av Mikael Diseth, med manus skrevet sammen med Lev David, dikt av Sarah Zahid, og konseptuerende regi av André Chocron, i en tematisk og politisk, men også audiovisuelt interessert og interessant fortelling, med medier, musikk og montasjer, fotograf Fahil Anweris megetsigende tømte innstillinger, lys-gjennom-glass-spill på gutteromsvegg, eller sko som fortsatt står der i gangen.
Være kjærlighet. «Sjamener?» «Skjønner du hva jeg mener?» på fortnorsk. Et hastig, halvretorisk spørsmål, med dempet selvtillit og forsiktig håp og bønn om bekreftelse. Åpningen av første episode er lysende, med en rullende guide i nå- og datid (for har så mye skjedd på et kvart århundre?), spilt av Nader Khademi («Rollerblades» som voksen) og Asher Abbas Naqvi («Rollerblades» som ung). Først halvt henslengt på t-banen, med et par rulleskøyter ved siden av seg i setet. «Jeg skal hjem. Til Holmlia.», sier han, som så ser seg selv som ung, og forteller videre om grønt, strand og vann. Ungdommenlig idyll. Kebab. Kirke og moské. Og en byste med en ung gutts hode. Og bam, klipp til denne gutten som flekser i baris i speilet, år 2000: Benjamin.
Emil Sesay Stenseth spiller rollen som Benjamin Hermansen meget godt, omfavnet av Linn Skåber (Marit Hermansen), Sam Ashraf (Elias), Victoria Hoang (Loco Lina), Magnus Johan Tenfjord (Espen), Assad Siddique (Payam), Ida Marie Bakkerud (Ingrid) og Johannes Joner (Rektor Sander). Skåber er særlig sterk som mor Marit. Ashraf som kompis Elias og.
Benjamin blar i noen gamle bilder med faren fra Ghana. Der ville han ha «blenda inn», sier han. På Holmlia tegnes hakekors på skolevegg, og i klasserom. Kniver knuges om heller enn utstrakte hender. Og så det verste: Et rasistisk motivert drap.
Fakkeltog, med røyk som stiger og legger seg, tross Kronprins og Stoltenberg. Konsert med Sissel, og en uovervinnelig CD-dedikasjon fra selveste Michael Jackson, Omer Bhattis kompis. Etter Benjamins originale aldrilandsversjonen av «Lær meg å kjenne dine veie» så jeg ikke komme. Fantastisk. Men. En ny ung gutts død. Byste reises. Med et enkelt budskap: «Glem ikke.»
Husk. Etter Benjamin husker. Vitner. Blant annet om «Holmlia Love». Og Bob Marleys dobbeltspørsmål «Could you be loved and be love?». Kunne du, kan du, bli elsket? Og være kjærlighet?
Serien får premiere om et par uker. Pensum.
Når fordommer står, forfall. Den andre er gjerne et lett bytte. Kadafi Zaman og Janne Ambles dokumentarserie Skolebytte (TV2 Play) iscenesetter for- og etterdommer, i et geografisk, økonomisk, sosialt og kulturelt skobytte, som halverer det fordomsfulle ved et forsøk på å uttømme uetterrettelige tanker om soss og ghetto, men erkjenne enkelte grunnleggende sosiale og kulturelle klasseforskjeller, med blikk mot ekte forbedrings- og forbrødringspotensial. Ikke sant, søster? Mango på taco.
Ungdommens råskap er mild, tross noen skarpt formulerte forutinntattheter i første time. I Skolebytte er det mye å hente om man følger med i timene, der programledere og lærere legger opp til gode diskusjoner. Og det fins snart flere opplysende og rørende øyeblikk i barnas eller foreldrenes beskrivelser, før, under og etter arrangerte middagsbesøk, med hjemmelaget mat og cola, og smalltalk om store ting, livet og kjærligheten. Det fins flere kos(t)elige småepisoder av 4-vanlige-folks-middag, med passe kleine klirr, taco eller jordskokksuppe, i gigantisk toppleilighet på Uranienborg eller villa på Bygdøy, med langt mer enn slott- og fjordgløtt, panorama og takterasser, basseng og jacuzzi, og langt der borte, på den andre siden av byen, en rekke høye, nedpå blokkleiligheter.
Nye læringspar intervjuer hverandre om mangfold, elevene tipper religion og prøver hijab, med smil og latter, diskuterer kjønnsroller, homofobi og yrker, og bestiller take away McDonald’s til skolen, fyller plastkrus med omgangskrets uttrykt gjennom ens- eller flerfargete lass non stop, feirer Id, danser, lager ostesmørbrød (barndommens urrett) og får levert pizza, spiller bordtennis og snakker (u)blygt om kjærester.
Ungdommen nå til dags. I en delt by de deler.
«Kost-nytte. Hæ? Har du hørt vakrere ord?» utbryter Harald Eia i andre episode av dokumentarserien Harald og sytepavene (VGTV). Lar det seg ikke gjøre bare å trumfe smerten? Det gjøkke det, vettu, medgir Eia.
Skeptiker, en litt kødden og atal type, kranglevoren, alltid parat til akkedering, både brå og brysk, med et flir og en viftende pekefinger, som kanskje ikke alltid har framstått som den fremste empaten her til lands, gjennom humor- og andre -programmer, men som – lik Thomas Seltzer har stanga av seg hønna i sine dokumentarserier om fattigdom – må stikke fingrene i kaldt vann og erkjenne den (u)tålbare smerten som ikke rammer en selv.
Også med godt kan vondt fordrives.
Stopp kroppspressen! La stå! Bli med på Bang-bussen! Film- og serieskaper Bård Breiens selvbiografiske og underlivsbejaende serie I kjærlighetens navn (Prime Video) står strak. Og følger fint ereksjoners kortere og lengre halveringstider. Familien Bang består av hustlerfar Lars (Trond Espen Seim), skrevs levende feminist og mor Anne-Lise (Maria Bonnevie), samt brødrene Balder (Jonas Hoff Oftebro) og Bjørnar (Jakob Oftebro).
Gutten og hegre. «Det er fitta. Den jentene puler med», peker og forklarer en liten gutt i første episode. Og Balders liv – midt i den yndige norske synden, med flere forfedre som har «falt i pornogryta» – skildres med satirisk brodd og rørende melodrama, blikk, runking og lakenlukt, helt fram til den siste perfekte kamerakjøringen inn, mot skrittet, skrittene, hvor en erigert penis er på vei inn og ut av vagina. Mørkt. Lyst. Gleden og nytelsen i det pornografiske blikket.
Norske kjønnsorganer i stillstand? Norske kjønnsorganer i bevegelse!
Og bakender. Rumpeblikket. Rumpebildet. Til kåring av Norges fineste rumpe blir det publisert et bilde av mors bak bak mors rygg, baksiden på forsiden, et smussomslag uten en tråd, med laken rundt rubinene.
Serien er basert på en sånn historie.
Ærlig begjær. Men, som det sies, «livet er ikke en pornofilm». I kjærlighetens navn tematiserer seksual- og vanlig -moral, familiedrift, fra Krydder og Aktuell Krim til Videoklubben Eroticon, snuskete tegninger, vitser, fotografier og videofilmer, gjennom sløtti- og kåtitallet, om pornopenger og dagene derpå, med Seim etter hvert som en slåbrok-Tony i The Sopranus, som stressflekkfjerner til «O helga natt» og oppfisker juletreet fra bassenget, spyr og tørrføner greinene.
Alt med et bakteppe av feminisme, nei til utbytting av oftebrukt kvinnekropp, bråtebrann av blader, og et kne i balla. Veldig bra, Breien.
Morgendagens helter skelter. Klassisk fortellende film planter og høster. Alternativ film kan bare a) plante og plante, eller bare b) høste og høste – eller c) plante noe, og høste noe helt annet, som i Mariken Halles kinoaktuelle kompostmodernistiske faksjonsfilm Morgendagens helter.
Som opptak av laiving. Et villedelseskurs. En ny slags skolefilm. Som uskulker og sniker seg inn på høyskolen. Studenter som vil ha fysisk undervisning. Vekk fra skjermen, være stille sammen. Unntaksstillstand, covid, zoom, hjemmeundervisning. Meteren – meterne.
Halle lukker øynene, famler og leker.
I sitt reginotat beskriver hun den todelte filmen som et dikt «der man flyter mellom ulike situasjoner» eller musikk som «beveger seg mellom ulike stemninger», fra «diskuterende, forhandlende, forsøk på å få oversikt i del 1 til del 2 der menneskene ikke kan se og ikke kan snakke, men må stole på hverandre. Og der de får lov til å leke igjen». Rolleskuespillende Morgendagens helter er slik «en positiv film med klimakrisen som bakteppe», «en uforutsigbar, kjærlighetsfull komedie». Bærekraft. Slippekraft.
«Sånn avstandsmessig» er kamera gjerne et annet sted, i respekt for meterne, og filmer for eksempel gjennom et vindu, som i åpningsinnstillingen mot en ung gutt: en lagrik iscenesettelse, med rommet utenfor speilet, innrammet og matpakket. Eller med zoom og skimrende bror sol og søster vind, som hos Bo Widerberg, under fortekstenes barnevandring og -undring. Vakkert. Eller med innstilling og utsnitt fra barnehøyde, hvor de voksne snakker der oppe, som i Tom og Jerry. Opptatt på telefonene sine.
Eller totalt mylder, med lyd dypt inn i bildet, eller utenom, bak. Kameraet som barn, kanskje nysgjerrig lurende, lyttende, sjenert spionerende. På small talk, organisering, planlegging, rådvillhet. Kommunikasjon, kollisjon. Barrierer, gjerder. Mac og iSekk. Team building som korthus.
Forelesning om alternativ økonomi. Subjektiv innstilling. Rituale, performance, koreografi, dans. Så ble det en slags lagbygging likevel. Munnbind og bind for øynene. Men lukt, kjenn, vær. Svensk overstemme. Bygge hytte innendørs. Se mer, høre mer. Spørsmål avler nye spørsmål. Og etterlater svarene svarene ikke gir.
Ukonvensjonelle Morgendagens helter er fri film. Et ekte alternativ. Som kanskje tåler et lite, men fortjener et stort, publikum. Er vi her nå? Verden venter kanskje i morgen.
«De inni meg våkner sakte.» Selvmord er et ofte gjentatt motiv i filmene til Joachim Trier, fra kortfilmene omkring årtusenskiftet til flere av de seks langfilmene, som alle jager Døden. Og det er kanskje den aller sterkeste formen for «affeksjonsverdi», den eksistensielle vurderingen i spørsmålet «Er livet verdt å leve (videre)?» Å livsbo. Å dødsbo.
Også i det i dag 12. september premiereklare familiedramaet Affeksjonsverdi – om nærheten mellom de voksne søstrene Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas), og avstanden til aldrende far Gustav Borg (Stellan Skarsgård); «egentlig en familie på fire», som Noras skolestil beskriver det; mor er nylig død – er selvmord ett av temaene. En film i filmen er til og med en slags reprise av Oslo, 31. augusts avslutning, der en svært lang tagning skildret de siste minuttene av et liv. Filmstil med betydningspotensial. Og også denne filmen kan bety mye.
Hvorfor må Nora løpe? Trier (og medmanusforfatter Eskil Vogt) undrer, uten kall at svare. Affeksjonsverdi har en sterk sannhetssøken, mot og fra ensomhet, angst, depresjon, selvforakt – og selvmord. To søstre. En far. Familien. Hjemmet. Barndommens senvirkninger.
Med kommunikasjonssvikt – en av det nordiske dramaets lengst utstrakte buer – som ansats og avsats, springbrett og trampoline. Fra en utstrakt hånd, først avvise, men så kjenne spensten, i en tjukk, bøyd bunke manuspapirer. («Vi måste ju prata med varandra, va?», fyllerører Gustav til Noras telefonsvarer, som om en replikk fra Roy Andersson.) Kanskje knele i landingen, men svevet, svevet. Kanskje ikke tro, men be. Om å bli brønnhørt.
Hjelp meg.
Jeg får ikke til dette her.
Jeg klarer det ikke alene.
Jeg vil ha et hjem.
Jeg vil ha et hjem.
Den bunnløse fortvilelsen i filmens gjentatte beskrivelse av bønn synes å spole Ingmar Bergmans filmografi bakover, som en skeptisk nysgjerrig Alexander på vei til gutten i Persona, en nattverdsgjest gjennom speil og stillhet til markjordbær og segl. Fri seg til Gud? Til Døden? «Nobody Knows» dundrer ut av høyttalerne til tittelplakaten Affeksjonsverdi, før den brutalt stilner til slukt etterklang. Filmen har flere slike tilfeller der følelser strammes til sitt ytterste, for så å klippes til svart, lik med en sprettert. Klipper Olivier Bugge Coutté har aldri vært mer følsom og presis.
Allerede kortfilmutforskningen av stil oppvirvlet tematikk som tid og minne. Og Affeksjonsverdi finner sted som tid, på et sted som er tid, et stort hus skapt av og for generasjoner, inkludert sprekker i fasade og grunnmur, ut- og innvendig. Kun sten. Og tre. Lik i familiekrøniken The Magnificent Ambersons (Orson Welles, 1942), der også postkortaktige frontalportretter og overtoninger av hovedsettingen akkompagneres av en overstemme. Herskapelig ruinpoesi. Fortellerstemmen her er Bente Børsums, som Liseth med hovedrollen i Trier-bestefar Erik Løchens Cannes-konkurrent Jakten (1959). Filmskaperen flerrer nå åpen familierelasjoner som aldri før.
Vindøye. Det besjelte og personifiserte husets fortelling i åpningens skolestil er høyst lesverdig også uten Børsums stemme eller bildene (som selvsagt løfter ordene til både verbal og audiovisuell poesi, filmmediets særegne fortrinn), der de Oscar-nominerte manusforfatterne Vogt og Trier blottlegger både et barnlig veslevoksent og et eldre, ettertenksomt blikk (og motsatt):
Da Nora gikk i sjette, fikk hun en stiloppgave der de skulle være et objekt. Hun visste med en gang at hun ville være huset deres.
Hun beskrev hvordan huset ristet i magen når hun og lillesøsteren løp ned trappen og ut bakdøren. At det så dem ta snarveien gjennom hullet i gjerdet før de svingte ut på veien, og huset ikke lenger kunne se dem.
Hun lurte på om huset likte best å være lett og tomt, eller fullt og tungt. Om gulvplankene likte å bli tråkket på. Om det kilte i veggene. Gjorde det noen ganger vondt?
Og hun tenkte at, ja, det likte nok best å være fullt.
Før dem hadde en rekke mennesker og kjæledyr hatt sitt lille glimt i husets tid. Hennes tippoldefar døde i soverommet i andre etasje, det samme rommet der hennes bestemor ble født, og som nå var hennes foreldres soverom.
Faren deres sa at skjevheten var en gammel skade, som ble oppdaget rett etter at huset ble bygget for hundre år siden. Hun skrev at det var som om huset fortsatt sank, falt sammen, bare i veldig sakte film. Og hele den tiden hennes familie hadde bodd der, var bare ett lite sekund midt i fallet.
Da hun leste stilen senere, tenkte hun på at hun ikke hadde brukt ordet «kranglet», men skrev at foreldrene «bråkte». Og var det noe huset likte enda mindre enn bråket, så var det stillhet.
Da pappa dro for godt, ble huset lettere. Bråket mellom foreldrene forsvant. Men huset savnet alle de andre lydene hans.
Læreren ga henne en sekser, og faren hadde elsket den. Nora lette fram stilen da hun skulle finne en monolog å fremføre til opptaksprøvene på Teaterhøgskolen, men ble skuffet over at den var så lite emosjonell. Hun valgte derfor Ninas monolog fra Måken istedenfor.
Det synkende husets tid. Farssavn.
En stemme i Oslo, 31. augusts åpningsmylderdikt beskriver at «melankolsk var et mye kulere ord enn nostalgisk», begrep her i Affeksjonsverdi tilsynelatende erstattet av eller utvidet med ordet sentimental (i den engelske tittelen) eller affeksjon. «Senti-senti, sentimental», som Karpe synger i «Kenya». Der sentiment nøkternt betyr «følelse, følsomhet, tanke eller anskuelse», sliter sentimental som «følsom eller følelsespreget på en overdreven og søtladen måte» (SNL). Søtladen betyr falsk, tilgjort, klissen (NAOB). Det vil man jo ikke være. Affeksjon betyr «hengivenhet, ømhet, kjærlighet eller pietetsfølelse», ofte brukt i nettopp ordet affeksjonsverdi, som beskriver «den følelsesmessige verdien man gir en gjenstand» (SNL). Jeg opplever Affeksjonsverdi som følsom, øm, hengiven. Mot mennesker og ting. Men også kald, som en ovn mot øre og kinn. Sentimental helse.
Lorry. Far vil regissere skuespillerdatter. Men Nora går tvert, og Gustav blir sittende med manuskonvolutten, med nakken mot en plakett innrisset Sten Egil Dahl, den fiktive forfattermyten fra Reprise. Blanchot, Mykle, Malick, Ulven. Svart lerret. Det klippes til en scene over en gul åker under grønn skog, en flik blå himmel og skyer, en kortvarig idyll, der to gående barn, sannsynligvis søsken – spilt av Ida Atlanta Kyllingmark Giertsen (som unge Agnes, Noras lillesøster, Gustavs datter) og Mikkel Knutsen Bjaadal – plutselig må løpe for livet, snublende, fra noen tyske soldater, mot et tog i prustende avgang.
En cirka to minutter lang, ubrutt tagning, først en langsomt høyrepanorerende total over åkeren, i kontrollert retrett slukt inn i en togkupé og til en trang gang, tilbake til tilsynelatende trygg («Sit stille. Sit heilt stille», hvisker en eldre kvinne og trekker jenta fra vinduet til setet) kupé med vindusutsnitt mot åker og skog igjen, nå fra et tog i bevegelse, med broren i løpende anholdt håndgemeng der ute, og en sommerfugl fortvilt flagrende mot vinduet, og til sist kameraet langsomt vendt mot, og kjørende inn til, et bevrende nærbilde av den unge jentas ansikt. Som holdes. Lenge.
Alt fra Gustavs film Anna, tilsynelatende et krigsdrama. Senere beskriver regissøren til den amerikanske skuespiller Rachel Kemp (Elle Fanning), om en ganske annen scene i en ny, planlagt film: «Did I say that all this would be one shot?» «A oner?» spør Kemp. «Yeah.» «This whole thing?» «The whole ending, just one shot. No editing, complete synch between time and place.»
Tid og sted i synk. Ingen klipp, men stikk. I et totalt traume. Se. Betraktelig. Den lange tagningen er rett og slett blant Triers aller beste. Eneren ligner lite annet han har gjort, og kjemper flere vektklasser opp. Den danske filmfotograf Kasper Tuxen manøvrerer stødig i Henning Bendtsens spor, til Carl Th. Dreyers ro og hvile, her også dirrende av uro og panikk. Welles. Andrej Tarkovskijs pust og speilskulpturer. Og ener Steven Spielbergs sentimentale verdier. Klassisk fortellende kunstfilm. Etikken i den estetiske kamerakjøringen inn mot et ungt ansikt langsomt oppløst i tårer. Jacques Rivette ville nok ikke foraktet denne. Anderssons blokkleilighet på skinner fra Du levande (2007) har også fått en kompanjong.
Ibsdotter Lilleaas er gjennom hele filmen usedvanlig overbevisende som den voksne Agnes. Og Reinsve blir ganske sannsynlig Oscar-nominert for sin rolle som Nora. Men den aller sterkeste, mest revnende skuespillerprestasjonen i Affeksjonsverdi, i mine øyne, er Kyllingmark Giertsens. Åkerflukten. En forgjeves hjelpende hånd. Tausheten i kupeen, andpusten, fryktblikket som tvinges innover, tåren som slipper ut og ned. Tørkes. Minutt som rommer alt. Cinema med stor se.
Siden sist er Trier blitt pappa. Og for en regissør som lager personlige filmer om nære menneskelige relasjoner, synes dette av avgjørende betydning for Affeksjonsverdi. Det er som om filmskaperen nå øser av et tidligere oppdemmet omsorgsoverskudd. Det bristende som bærer. Kjærlighet å regne. Gi og motta hengivelse. Døtrene, to søstre, er da også med i filmen, lys i huset, og takket på ettertekstene.
Affeksjonsverdi er samtidig mer og mindre moden, mørkere og lysere, poesi og skolestil. Sprekker som slipper mørket ut.
Datter. Være datter. Ha en datter. Pappa. Ha en pappa. Være pappa. Bestefars- og farsarven. Erik Løchen. Jacob Trier. Og metafaren: Den nordiske, mannlige filmskaperen. Selvutnevnte bautaer (selv om vi alle ender på/som sandtaket): Andersson. Von Trier. Og ja, Bergman, men langt fra bare. Vink til Vertigo, og Anja Breiens Arven. Men mest av alt umiskjennelig Trier.
Filmen er ellers full av fine detaljer. Som ovnslytting. Kakkelfoni. Eller ei lett gardin trekkblåst og klemt ut av og i vindusvinden, fanget inne og ute – lik hårtjafsen i Thelma – da Noras stil spør om det noen ganger gjør vondt. Musikken, fra Terry Callier til Labi Siffre. Og kanskje viktigst av alt, kvinnerelasjonen som dessverre ble værende i manus (les alle scenene med Julies venninne) og på klipperomsgulvet til Verdens verste menneske. Søstrene omfavner hverandre, Nora og Agnes i senga, i plakatens jazz-tagning:
Agnes: Jeg elsker deg.
Nora: Deg og…. Eller, elsker deg og.
La krakk og rep ligge. Lytt, men legg på ovnsrøret. Fyr.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
«Ikkje sjå dykk attende.» Noe motvillig komiske Jon Fosses evig opplette Skodespelet og Vaim, bøker og teater. Solvej Balles svimlende Om udregning af rumfang, bok 6. 11-1! NFL. Forræder. Høsten har mye fint å by på allerede.
Også flere norske film- og serieproduksjoner av høy klasse – som Affeksjonsverdi, Morgendagens helter, Etter Benjamin, Skolebytte og I kjærlighetens navn (alle omtalt under) – står nå for tur medio og ultimo september, som det heter på kalendrisk. Men det fins også andre steder – og verdener – i verden. Blant annet amerikanske. Og japanske.
Kinoaktuelle Totto-chan, den lille piken ved vinduet er en veldig fin animasjonsfilm for hele familien, tegnet med kjærlighet, og ulike teknikker, om ei glødende entusiastisk lita jentes skolebytte, med annen verdenskrig som bakteppe. Skravla går, og begeistring smitter ikke, men flyr.
En f(l)engende annen halvdel av sesong to av den saltsøte lakrisgotheposen Wednesday (Netflix) er ute, der litt kontraintuitivt skoleuniformerte utskudd leverte blant annet en kroppsbyttende Freaky Wednesday, hvor det svartsyrlige Addams-eplet Wednesday (Jenna Ortega) fikk vrengevist særtrekk ved sin fargeallergiske hovedkarakters skrott og skall, en alfahunn og Lady Gaga, og sanatorium, slott og skog ble Hyde-parker, hånd som munn kroppsdelte med gruppe, og ble movillig sydd inntil (før selvfristinget igjen fra) sin avkappskropp med nål og svart tråd (som ville kostet 250 kroner i Vaim).
«Fuck off, New York», sier gravejournalist Bradley (Reese Withoutherspoon, har du sett det memet?) i det dypfalske maktspillet The Morning Show (Apple TV), der bilder og karakterer stadig er laminert og smurt inn med babyolje. Times New Kioskroman. Danielle stil. Med promoord: «In a world rife with deepfakes, conspiracy theories and corporate cover-ups – who can you trust? And how can you know what’s actually real?» Hvorfor har jeg så lyst til å se videre på dette mølet?
2024. Snart OL. Iranske avhoppere. Corys (Billy Crudup) flirende babbel. Bradley tilbake? En forgiftningsskandale. En dopingskandale. En AI-skandale. Deep fakes. Jeremy Irons! («Tom waits while Jeremy irons», har du sett det memet?) Voksne foreldre. Oppdrag(else) utført? En femme fatale. Utroskap.
En erigert penis fungerer også godt som pressmiddel. Og å bakvaske burde beskrevet en hyggeligere handling. Og glem ikke briller som «uttrykksfull» prop. Alex (Jennifer Aniston), uten noen til å hold brillan, tar dem stadig av og legger dem fra seg, aggressivt eller oppgitt, sukker og stønner. Ikke siden Christopher Reeves Clark Kent har vel en karakter pillet mer på glassøynene.
Håper det (ikke) kommer en sesong til.
«Football, it’s a bonding thing with people that you care about.» Mulig det, men ikke alle i dokumentarserien America’s Team: The Gambler and His Cowboys (Netflix) synes å bry seg like mye om hverandre. Dallas, åttitallets slutt. Ny eier: Jerry Jones. En oljesmurt gambler, som ønsker daglig såpeopera, morgen og kveld. Sparking av trenerlegende Tom Landry. Ny trener: Jimmy Johnson. Som ikke synes det vanskelig å sparke spillere. To fremmede – to JJs – rir inn i byen. Fra Arkansas. Først i rollen som bad guys. To enorme egoer, som begge mener at seg selv er viktigst.
«How ‘bout them Cowboys?!» Av andre talking heads dukker størrelser som George W. Bush og Rubert Murdoch opp. Men først og fremst tidligere spillere. Som «The Triplets»: Troy Aikman, Michael Irvin og Emmitt Smith. Heltepresentasjoner på rekke og rad. Velkledt og velbelyst. Kjøringer inn mot, vekk fra. Reikonisering. Irvin, wide receiver, omtalt av en kommentator som «competitive and cocky and confident», forteller at han var nummer 15 av 17 unger, og beskriver en oppvekst so po at de ikke engang hadde råd til den siste o-en og r-en.
Amerikansk fotballhistorie og -estetikk er en slags stafett av ballbærere, hvor det handler om å holde og kaste ballen, gripe og ta den imot, og løpe videre. Aller helst, krumme nakke og hjelm, og bære ballen klemt som et barn mot buken, inn i og gjennom det brutale mylderet. Kanskje det er derfor ballen er blitt så avlang? Hjerterystelser.
Til sist skjer til og med en gjenforening mellom to gamle kompiser og kjeklehester. Hvem har æren? Hvem løfter pokalen? Hvem løftet glasset? En manglende «skål» såret en gang anerkjennelsestørsten, men vi ser og hører etter hvert også delvis angrende aldrende menn, som kanskje faktisk, faktisk, kan innrømme noen egne feil og mangler.
Serien er full av små sannheter. Quarterback Aikmans mareritt om ikke å få på seg skoene. Skrive dikt fordi Herschel Walker gjorde det. (Mike Reid spilte defensive tackle i fem sesonger for Cincinnati Bengals i NFL – og skrev en av tidenes poplåter, «I Can’t Make You Love Me».) Smith som draft pick. Charles Haley, med Irvins ord, «a special kind of crazy». Uvær. Våt ball. Super Bowl i sol. To touchdowns på 18 sekunder. Michael Jackson i pausa. Seier. Smith i streikende kontraktdisputt får høyere lønn først når laget har tapt to kamper uten ham. Ny trener: Switzer. Ny stil, Fox, Murdoch. Tap, Deion Sanders, seier.
«If you can’t play with pain, you can’t play the game.» Sant nok. Aikman (ache man) stanses av hjernerystelser, 4 på 14 måneder. Irvin sakser en medspiller i halsen i hårklippkø på treningsleiren, og får senere selv hodeskade og midlertidig lammelse. Skandaler, drugs, leiemord. Til sist, Smith med rekord, NFLs all-time leading rusher.
Idrettsdokumentarer får meg til å føle meg ung igjen, og veldig gammel.
«Men før han døde, så levde han», forteller en ung gutt oss i åpningen av svalt og skarpt bevegende Etter Benjamin (NRK), skapt av Mikael Diseth, med manus skrevet sammen med Lev David, dikt av Sarah Zahid, og konseptuerende regi av André Chocron, i en tematisk og politisk, men også audiovisuelt interessert og interessant fortelling, med medier, musikk og montasjer, fotograf Fahil Anweris megetsigende tømte innstillinger, lys-gjennom-glass-spill på gutteromsvegg, eller sko som fortsatt står der i gangen.
Være kjærlighet. «Sjamener?» «Skjønner du hva jeg mener?» på fortnorsk. Et hastig, halvretorisk spørsmål, med dempet selvtillit og forsiktig håp og bønn om bekreftelse. Åpningen av første episode er lysende, med en rullende guide i nå- og datid (for har så mye skjedd på et kvart århundre?), spilt av Nader Khademi («Rollerblades» som voksen) og Asher Abbas Naqvi («Rollerblades» som ung). Først halvt henslengt på t-banen, med et par rulleskøyter ved siden av seg i setet. «Jeg skal hjem. Til Holmlia.», sier han, som så ser seg selv som ung, og forteller videre om grønt, strand og vann. Ungdommenlig idyll. Kebab. Kirke og moské. Og en byste med en ung gutts hode. Og bam, klipp til denne gutten som flekser i baris i speilet, år 2000: Benjamin.
Emil Sesay Stenseth spiller rollen som Benjamin Hermansen meget godt, omfavnet av Linn Skåber (Marit Hermansen), Sam Ashraf (Elias), Victoria Hoang (Loco Lina), Magnus Johan Tenfjord (Espen), Assad Siddique (Payam), Ida Marie Bakkerud (Ingrid) og Johannes Joner (Rektor Sander). Skåber er særlig sterk som mor Marit. Ashraf som kompis Elias og.
Benjamin blar i noen gamle bilder med faren fra Ghana. Der ville han ha «blenda inn», sier han. På Holmlia tegnes hakekors på skolevegg, og i klasserom. Kniver knuges om heller enn utstrakte hender. Og så det verste: Et rasistisk motivert drap.
Fakkeltog, med røyk som stiger og legger seg, tross Kronprins og Stoltenberg. Konsert med Sissel, og en uovervinnelig CD-dedikasjon fra selveste Michael Jackson, Omer Bhattis kompis. Etter Benjamins originale aldrilandsversjonen av «Lær meg å kjenne dine veie» så jeg ikke komme. Fantastisk. Men. En ny ung gutts død. Byste reises. Med et enkelt budskap: «Glem ikke.»
Husk. Etter Benjamin husker. Vitner. Blant annet om «Holmlia Love». Og Bob Marleys dobbeltspørsmål «Could you be loved and be love?». Kunne du, kan du, bli elsket? Og være kjærlighet?
Serien får premiere om et par uker. Pensum.
Når fordommer står, forfall. Den andre er gjerne et lett bytte. Kadafi Zaman og Janne Ambles dokumentarserie Skolebytte (TV2 Play) iscenesetter for- og etterdommer, i et geografisk, økonomisk, sosialt og kulturelt skobytte, som halverer det fordomsfulle ved et forsøk på å uttømme uetterrettelige tanker om soss og ghetto, men erkjenne enkelte grunnleggende sosiale og kulturelle klasseforskjeller, med blikk mot ekte forbedrings- og forbrødringspotensial. Ikke sant, søster? Mango på taco.
Ungdommens råskap er mild, tross noen skarpt formulerte forutinntattheter i første time. I Skolebytte er det mye å hente om man følger med i timene, der programledere og lærere legger opp til gode diskusjoner. Og det fins snart flere opplysende og rørende øyeblikk i barnas eller foreldrenes beskrivelser, før, under og etter arrangerte middagsbesøk, med hjemmelaget mat og cola, og smalltalk om store ting, livet og kjærligheten. Det fins flere kos(t)elige småepisoder av 4-vanlige-folks-middag, med passe kleine klirr, taco eller jordskokksuppe, i gigantisk toppleilighet på Uranienborg eller villa på Bygdøy, med langt mer enn slott- og fjordgløtt, panorama og takterasser, basseng og jacuzzi, og langt der borte, på den andre siden av byen, en rekke høye, nedpå blokkleiligheter.
Nye læringspar intervjuer hverandre om mangfold, elevene tipper religion og prøver hijab, med smil og latter, diskuterer kjønnsroller, homofobi og yrker, og bestiller take away McDonald’s til skolen, fyller plastkrus med omgangskrets uttrykt gjennom ens- eller flerfargete lass non stop, feirer Id, danser, lager ostesmørbrød (barndommens urrett) og får levert pizza, spiller bordtennis og snakker (u)blygt om kjærester.
Ungdommen nå til dags. I en delt by de deler.
«Kost-nytte. Hæ? Har du hørt vakrere ord?» utbryter Harald Eia i andre episode av dokumentarserien Harald og sytepavene (VGTV). Lar det seg ikke gjøre bare å trumfe smerten? Det gjøkke det, vettu, medgir Eia.
Skeptiker, en litt kødden og atal type, kranglevoren, alltid parat til akkedering, både brå og brysk, med et flir og en viftende pekefinger, som kanskje ikke alltid har framstått som den fremste empaten her til lands, gjennom humor- og andre -programmer, men som – lik Thomas Seltzer har stanga av seg hønna i sine dokumentarserier om fattigdom – må stikke fingrene i kaldt vann og erkjenne den (u)tålbare smerten som ikke rammer en selv.
Også med godt kan vondt fordrives.
Stopp kroppspressen! La stå! Bli med på Bang-bussen! Film- og serieskaper Bård Breiens selvbiografiske og underlivsbejaende serie I kjærlighetens navn (Prime Video) står strak. Og følger fint ereksjoners kortere og lengre halveringstider. Familien Bang består av hustlerfar Lars (Trond Espen Seim), skrevs levende feminist og mor Anne-Lise (Maria Bonnevie), samt brødrene Balder (Jonas Hoff Oftebro) og Bjørnar (Jakob Oftebro).
Gutten og hegre. «Det er fitta. Den jentene puler med», peker og forklarer en liten gutt i første episode. Og Balders liv – midt i den yndige norske synden, med flere forfedre som har «falt i pornogryta» – skildres med satirisk brodd og rørende melodrama, blikk, runking og lakenlukt, helt fram til den siste perfekte kamerakjøringen inn, mot skrittet, skrittene, hvor en erigert penis er på vei inn og ut av vagina. Mørkt. Lyst. Gleden og nytelsen i det pornografiske blikket.
Norske kjønnsorganer i stillstand? Norske kjønnsorganer i bevegelse!
Og bakender. Rumpeblikket. Rumpebildet. Til kåring av Norges fineste rumpe blir det publisert et bilde av mors bak bak mors rygg, baksiden på forsiden, et smussomslag uten en tråd, med laken rundt rubinene.
Serien er basert på en sånn historie.
Ærlig begjær. Men, som det sies, «livet er ikke en pornofilm». I kjærlighetens navn tematiserer seksual- og vanlig -moral, familiedrift, fra Krydder og Aktuell Krim til Videoklubben Eroticon, snuskete tegninger, vitser, fotografier og videofilmer, gjennom sløtti- og kåtitallet, om pornopenger og dagene derpå, med Seim etter hvert som en slåbrok-Tony i The Sopranus, som stressflekkfjerner til «O helga natt» og oppfisker juletreet fra bassenget, spyr og tørrføner greinene.
Alt med et bakteppe av feminisme, nei til utbytting av oftebrukt kvinnekropp, bråtebrann av blader, og et kne i balla. Veldig bra, Breien.
Morgendagens helter skelter. Klassisk fortellende film planter og høster. Alternativ film kan bare a) plante og plante, eller bare b) høste og høste – eller c) plante noe, og høste noe helt annet, som i Mariken Halles kinoaktuelle kompostmodernistiske faksjonsfilm Morgendagens helter.
Som opptak av laiving. Et villedelseskurs. En ny slags skolefilm. Som uskulker og sniker seg inn på høyskolen. Studenter som vil ha fysisk undervisning. Vekk fra skjermen, være stille sammen. Unntaksstillstand, covid, zoom, hjemmeundervisning. Meteren – meterne.
Halle lukker øynene, famler og leker.
I sitt reginotat beskriver hun den todelte filmen som et dikt «der man flyter mellom ulike situasjoner» eller musikk som «beveger seg mellom ulike stemninger», fra «diskuterende, forhandlende, forsøk på å få oversikt i del 1 til del 2 der menneskene ikke kan se og ikke kan snakke, men må stole på hverandre. Og der de får lov til å leke igjen». Rolleskuespillende Morgendagens helter er slik «en positiv film med klimakrisen som bakteppe», «en uforutsigbar, kjærlighetsfull komedie». Bærekraft. Slippekraft.
«Sånn avstandsmessig» er kamera gjerne et annet sted, i respekt for meterne, og filmer for eksempel gjennom et vindu, som i åpningsinnstillingen mot en ung gutt: en lagrik iscenesettelse, med rommet utenfor speilet, innrammet og matpakket. Eller med zoom og skimrende bror sol og søster vind, som hos Bo Widerberg, under fortekstenes barnevandring og -undring. Vakkert. Eller med innstilling og utsnitt fra barnehøyde, hvor de voksne snakker der oppe, som i Tom og Jerry. Opptatt på telefonene sine.
Eller totalt mylder, med lyd dypt inn i bildet, eller utenom, bak. Kameraet som barn, kanskje nysgjerrig lurende, lyttende, sjenert spionerende. På small talk, organisering, planlegging, rådvillhet. Kommunikasjon, kollisjon. Barrierer, gjerder. Mac og iSekk. Team building som korthus.
Forelesning om alternativ økonomi. Subjektiv innstilling. Rituale, performance, koreografi, dans. Så ble det en slags lagbygging likevel. Munnbind og bind for øynene. Men lukt, kjenn, vær. Svensk overstemme. Bygge hytte innendørs. Se mer, høre mer. Spørsmål avler nye spørsmål. Og etterlater svarene svarene ikke gir.
Ukonvensjonelle Morgendagens helter er fri film. Et ekte alternativ. Som kanskje tåler et lite, men fortjener et stort, publikum. Er vi her nå? Verden venter kanskje i morgen.
«De inni meg våkner sakte.» Selvmord er et ofte gjentatt motiv i filmene til Joachim Trier, fra kortfilmene omkring årtusenskiftet til flere av de seks langfilmene, som alle jager Døden. Og det er kanskje den aller sterkeste formen for «affeksjonsverdi», den eksistensielle vurderingen i spørsmålet «Er livet verdt å leve (videre)?» Å livsbo. Å dødsbo.
Også i det i dag 12. september premiereklare familiedramaet Affeksjonsverdi – om nærheten mellom de voksne søstrene Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas), og avstanden til aldrende far Gustav Borg (Stellan Skarsgård); «egentlig en familie på fire», som Noras skolestil beskriver det; mor er nylig død – er selvmord ett av temaene. En film i filmen er til og med en slags reprise av Oslo, 31. augusts avslutning, der en svært lang tagning skildret de siste minuttene av et liv. Filmstil med betydningspotensial. Og også denne filmen kan bety mye.
Hvorfor må Nora løpe? Trier (og medmanusforfatter Eskil Vogt) undrer, uten kall at svare. Affeksjonsverdi har en sterk sannhetssøken, mot og fra ensomhet, angst, depresjon, selvforakt – og selvmord. To søstre. En far. Familien. Hjemmet. Barndommens senvirkninger.
Med kommunikasjonssvikt – en av det nordiske dramaets lengst utstrakte buer – som ansats og avsats, springbrett og trampoline. Fra en utstrakt hånd, først avvise, men så kjenne spensten, i en tjukk, bøyd bunke manuspapirer. («Vi måste ju prata med varandra, va?», fyllerører Gustav til Noras telefonsvarer, som om en replikk fra Roy Andersson.) Kanskje knele i landingen, men svevet, svevet. Kanskje ikke tro, men be. Om å bli brønnhørt.
Hjelp meg.
Jeg får ikke til dette her.
Jeg klarer det ikke alene.
Jeg vil ha et hjem.
Jeg vil ha et hjem.
Den bunnløse fortvilelsen i filmens gjentatte beskrivelse av bønn synes å spole Ingmar Bergmans filmografi bakover, som en skeptisk nysgjerrig Alexander på vei til gutten i Persona, en nattverdsgjest gjennom speil og stillhet til markjordbær og segl. Fri seg til Gud? Til Døden? «Nobody Knows» dundrer ut av høyttalerne til tittelplakaten Affeksjonsverdi, før den brutalt stilner til slukt etterklang. Filmen har flere slike tilfeller der følelser strammes til sitt ytterste, for så å klippes til svart, lik med en sprettert. Klipper Olivier Bugge Coutté har aldri vært mer følsom og presis.
Allerede kortfilmutforskningen av stil oppvirvlet tematikk som tid og minne. Og Affeksjonsverdi finner sted som tid, på et sted som er tid, et stort hus skapt av og for generasjoner, inkludert sprekker i fasade og grunnmur, ut- og innvendig. Kun sten. Og tre. Lik i familiekrøniken The Magnificent Ambersons (Orson Welles, 1942), der også postkortaktige frontalportretter og overtoninger av hovedsettingen akkompagneres av en overstemme. Herskapelig ruinpoesi. Fortellerstemmen her er Bente Børsums, som Liseth med hovedrollen i Trier-bestefar Erik Løchens Cannes-konkurrent Jakten (1959). Filmskaperen flerrer nå åpen familierelasjoner som aldri før.
Vindøye. Det besjelte og personifiserte husets fortelling i åpningens skolestil er høyst lesverdig også uten Børsums stemme eller bildene (som selvsagt løfter ordene til både verbal og audiovisuell poesi, filmmediets særegne fortrinn), der de Oscar-nominerte manusforfatterne Vogt og Trier blottlegger både et barnlig veslevoksent og et eldre, ettertenksomt blikk (og motsatt):
Da Nora gikk i sjette, fikk hun en stiloppgave der de skulle være et objekt. Hun visste med en gang at hun ville være huset deres.
Hun beskrev hvordan huset ristet i magen når hun og lillesøsteren løp ned trappen og ut bakdøren. At det så dem ta snarveien gjennom hullet i gjerdet før de svingte ut på veien, og huset ikke lenger kunne se dem.
Hun lurte på om huset likte best å være lett og tomt, eller fullt og tungt. Om gulvplankene likte å bli tråkket på. Om det kilte i veggene. Gjorde det noen ganger vondt?
Og hun tenkte at, ja, det likte nok best å være fullt.
Før dem hadde en rekke mennesker og kjæledyr hatt sitt lille glimt i husets tid. Hennes tippoldefar døde i soverommet i andre etasje, det samme rommet der hennes bestemor ble født, og som nå var hennes foreldres soverom.
Faren deres sa at skjevheten var en gammel skade, som ble oppdaget rett etter at huset ble bygget for hundre år siden. Hun skrev at det var som om huset fortsatt sank, falt sammen, bare i veldig sakte film. Og hele den tiden hennes familie hadde bodd der, var bare ett lite sekund midt i fallet.
Da hun leste stilen senere, tenkte hun på at hun ikke hadde brukt ordet «kranglet», men skrev at foreldrene «bråkte». Og var det noe huset likte enda mindre enn bråket, så var det stillhet.
Da pappa dro for godt, ble huset lettere. Bråket mellom foreldrene forsvant. Men huset savnet alle de andre lydene hans.
Læreren ga henne en sekser, og faren hadde elsket den. Nora lette fram stilen da hun skulle finne en monolog å fremføre til opptaksprøvene på Teaterhøgskolen, men ble skuffet over at den var så lite emosjonell. Hun valgte derfor Ninas monolog fra Måken istedenfor.
Det synkende husets tid. Farssavn.
En stemme i Oslo, 31. augusts åpningsmylderdikt beskriver at «melankolsk var et mye kulere ord enn nostalgisk», begrep her i Affeksjonsverdi tilsynelatende erstattet av eller utvidet med ordet sentimental (i den engelske tittelen) eller affeksjon. «Senti-senti, sentimental», som Karpe synger i «Kenya». Der sentiment nøkternt betyr «følelse, følsomhet, tanke eller anskuelse», sliter sentimental som «følsom eller følelsespreget på en overdreven og søtladen måte» (SNL). Søtladen betyr falsk, tilgjort, klissen (NAOB). Det vil man jo ikke være. Affeksjon betyr «hengivenhet, ømhet, kjærlighet eller pietetsfølelse», ofte brukt i nettopp ordet affeksjonsverdi, som beskriver «den følelsesmessige verdien man gir en gjenstand» (SNL). Jeg opplever Affeksjonsverdi som følsom, øm, hengiven. Mot mennesker og ting. Men også kald, som en ovn mot øre og kinn. Sentimental helse.
Lorry. Far vil regissere skuespillerdatter. Men Nora går tvert, og Gustav blir sittende med manuskonvolutten, med nakken mot en plakett innrisset Sten Egil Dahl, den fiktive forfattermyten fra Reprise. Blanchot, Mykle, Malick, Ulven. Svart lerret. Det klippes til en scene over en gul åker under grønn skog, en flik blå himmel og skyer, en kortvarig idyll, der to gående barn, sannsynligvis søsken – spilt av Ida Atlanta Kyllingmark Giertsen (som unge Agnes, Noras lillesøster, Gustavs datter) og Mikkel Knutsen Bjaadal – plutselig må løpe for livet, snublende, fra noen tyske soldater, mot et tog i prustende avgang.
En cirka to minutter lang, ubrutt tagning, først en langsomt høyrepanorerende total over åkeren, i kontrollert retrett slukt inn i en togkupé og til en trang gang, tilbake til tilsynelatende trygg («Sit stille. Sit heilt stille», hvisker en eldre kvinne og trekker jenta fra vinduet til setet) kupé med vindusutsnitt mot åker og skog igjen, nå fra et tog i bevegelse, med broren i løpende anholdt håndgemeng der ute, og en sommerfugl fortvilt flagrende mot vinduet, og til sist kameraet langsomt vendt mot, og kjørende inn til, et bevrende nærbilde av den unge jentas ansikt. Som holdes. Lenge.
Alt fra Gustavs film Anna, tilsynelatende et krigsdrama. Senere beskriver regissøren til den amerikanske skuespiller Rachel Kemp (Elle Fanning), om en ganske annen scene i en ny, planlagt film: «Did I say that all this would be one shot?» «A oner?» spør Kemp. «Yeah.» «This whole thing?» «The whole ending, just one shot. No editing, complete synch between time and place.»
Tid og sted i synk. Ingen klipp, men stikk. I et totalt traume. Se. Betraktelig. Den lange tagningen er rett og slett blant Triers aller beste. Eneren ligner lite annet han har gjort, og kjemper flere vektklasser opp. Den danske filmfotograf Kasper Tuxen manøvrerer stødig i Henning Bendtsens spor, til Carl Th. Dreyers ro og hvile, her også dirrende av uro og panikk. Welles. Andrej Tarkovskijs pust og speilskulpturer. Og ener Steven Spielbergs sentimentale verdier. Klassisk fortellende kunstfilm. Etikken i den estetiske kamerakjøringen inn mot et ungt ansikt langsomt oppløst i tårer. Jacques Rivette ville nok ikke foraktet denne. Anderssons blokkleilighet på skinner fra Du levande (2007) har også fått en kompanjong.
Ibsdotter Lilleaas er gjennom hele filmen usedvanlig overbevisende som den voksne Agnes. Og Reinsve blir ganske sannsynlig Oscar-nominert for sin rolle som Nora. Men den aller sterkeste, mest revnende skuespillerprestasjonen i Affeksjonsverdi, i mine øyne, er Kyllingmark Giertsens. Åkerflukten. En forgjeves hjelpende hånd. Tausheten i kupeen, andpusten, fryktblikket som tvinges innover, tåren som slipper ut og ned. Tørkes. Minutt som rommer alt. Cinema med stor se.
Siden sist er Trier blitt pappa. Og for en regissør som lager personlige filmer om nære menneskelige relasjoner, synes dette av avgjørende betydning for Affeksjonsverdi. Det er som om filmskaperen nå øser av et tidligere oppdemmet omsorgsoverskudd. Det bristende som bærer. Kjærlighet å regne. Gi og motta hengivelse. Døtrene, to søstre, er da også med i filmen, lys i huset, og takket på ettertekstene.
Affeksjonsverdi er samtidig mer og mindre moden, mørkere og lysere, poesi og skolestil. Sprekker som slipper mørket ut.
Datter. Være datter. Ha en datter. Pappa. Ha en pappa. Være pappa. Bestefars- og farsarven. Erik Løchen. Jacob Trier. Og metafaren: Den nordiske, mannlige filmskaperen. Selvutnevnte bautaer (selv om vi alle ender på/som sandtaket): Andersson. Von Trier. Og ja, Bergman, men langt fra bare. Vink til Vertigo, og Anja Breiens Arven. Men mest av alt umiskjennelig Trier.
Filmen er ellers full av fine detaljer. Som ovnslytting. Kakkelfoni. Eller ei lett gardin trekkblåst og klemt ut av og i vindusvinden, fanget inne og ute – lik hårtjafsen i Thelma – da Noras stil spør om det noen ganger gjør vondt. Musikken, fra Terry Callier til Labi Siffre. Og kanskje viktigst av alt, kvinnerelasjonen som dessverre ble værende i manus (les alle scenene med Julies venninne) og på klipperomsgulvet til Verdens verste menneske. Søstrene omfavner hverandre, Nora og Agnes i senga, i plakatens jazz-tagning:
Agnes: Jeg elsker deg.
Nora: Deg og…. Eller, elsker deg og.
La krakk og rep ligge. Lytt, men legg på ovnsrøret. Fyr.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.