Foto av sønnen Jonathan og Gunnar Hall Jensen.

Vi trenger dokumentarfilmen. I dag mer enn noen gang tidligere. Dokumentarfilmen reflekterer ikke bare den verden vi ser omkring oss, slik at vi ser den bedre, men bidrar til å skape vår felles verden. Dokumentarfilmen er et redskap for å forstå verden, både de store sosiale og politiske spørsmålene som krever løsninger og svar, men også de mindre diskusjonene om relasjoner og om hvem vi er som mennesker.

Vi tenker ofte at dokumentarfilm først og fremst er en tørr og nøktern kunstform. En fetter eller kusine til journalistikken som tar for seg store idéer på en saklig og balansert måte. Dokumentarfilmen har politiske budskap. Den vil påvirke oss og forandre verden. Alt dette er selvsagt sant. De siste drøyt tjue årene har vi imidlertid sett en ny type dokumentar her i Norge som retter kamera inn mot filmskaperen selv. De store spørsmålene er ikke fraværende i disse mer selvbiografiske filmene, men får en annen form. I tillegg er de er fulle av følelser, nærhet og paradokser. Dette er filmer om sårbarhet og forvirring, om mennesker som famler og bare så vidt holder balansen, og som minner oss om hvor sammensatt, forvirrende og vanskelig livet kan være.

Gunnar Hall Jensens nye film Portrett av en forvirret far er en slik film. Det er en film som bruker bekjennelsen og selvbiografien som metode for å utforske skjæringspunktene mellom det private og personlige på den ene siden, og det allmenne og intersubjektive på den andre siden. Den forteller en personlig historie. Filmen går så tett inn på filmskaperen selv og hans familie som mulig, og fokuserer først og fremst på forholdet mellom regissøren Gunnar Hall Jensen og sønnen Jonathan. Ved å bli så personlig og privat som den er, åpner filmen imidlertid samtidig opp et rom for overføring og gjenkjennelse. Det er en hudløs film, et sårt filmatisk sorgarbeid, som viser fram all den skjørhet som kjennetegner selve livet. Ved å gå så tett og emosjonelt løs på livet blir den også allmenn og universell. Den strekker seg ut over seg selv, langt ut over sin egen historie. 

Den filmen som i vår dokumentarfilmhistorie først for alvor viste fram styrken i en nærsynt, emosjonell, kroppsnær og personlig historie, er Margreth Olins Kroppen min (2002). I Olins første helaftensdokumentar Dei mjuke hendane (1998) hadde hun gått tett inn på mennesker på et aldershjem, ofte med et kamera som beveget seg nært over de furete gamle kroppene som om de var deler av et vilt og vakkert landskap, men i kortfilmen Kroppen min er det hennes egen kropp og dens historie som står i sentrum. Hvordan andre har sett på kroppen hennes, og dermed formet hennes syn på sin egen kropp, det er det sentrale. I andres øyne, og kanskje først og fremst andre kvinners øyne, synes alt å være galt med kroppen til Margreth. Føttene er klumpete, magen står for mye ut, og overbittet er for noen komisk. Hun forteller åpenhjertig hva det har ført til av kroppslig uro og smerte at hun har blitt veid og målt etter andres målestokk. Hun har bokstavelig talt internalisert et giftig kroppsideal, og det har ført til angst og smerter. Kroppen min gikk nye veier, og Olins film demonstrerte med all mulig tydelighet at feministene hadde rett. Det personlige er politisk.

Andre filmer viste også dette gjennom bilder av kropper og kroppsidentitet, og med mer vekt på intense følelser enn nøktern saklighet. Sigve Endresens Vektløs (2002) var viktig, og enda mer synlige i mediebildet var kanskje transdokumentarene Alt om min far (Even Benestad, 2002) og 100% menneske (Trond Winterkjær og Jan Dalchow, 2005). I alle disse filmene kom man nærmere mennesker enn tidlige i norsk dokumentar, og følelser ble like viktige som saklige diskusjoner og argumenter.

Av de lignende filmene som kom på kino omtrent på den samme tiden gikk Gunnar Hall Jensen lengst i sin første helaftensdokumentar. Gunnar Goes Comfortable fra 2003 er fremdeles en film som imponerer med sin evne til å gjøre en selvutleverende bekjennelse om til et vitnesbyrd om giftig maskulin identitet og en fortelling om vanskelige relasjoner mellom foreldre og barn. Filmen slo ned som et nakent og åpenhjertig lynnedslag ved premieren, og den varslet en dreining innen norsk dokumentar mot det nære og personlige.

Gunnar Goes Comfortable er et nådeløst selvoppgjør der regissøren holder dommedag over seg selv. Han er i midten av 30-årene, men mangler følelsen av mening, kontroll og det å være et helhetlig menneske. Han vil ut av en ond sirkel av selvhat og selvsentrering. På en lengre reise i India, for å bli hel igjen ved hjelp av ulike radikale meditasjons- og terapiteknikker, håper han å overvinne sin selvdestruktive livsstil, sitt problematiske forhold til seksualitet og impulskontroll, men også å kunne leve mer i nået og opprette dypere relasjoner med andre. 

Filmen er ikke bare et hudløst selvportrett, men også en studie i hvordan giftig maskulinitet oppstår og hvordan problematiske maskuline idealer lokker unge menn. Gunnars forbilder er forfattere som Charles Bukowski og Yukio Mishima, og det bare i ekstreme og gjerne farefulle situasjoner at han føler at han lever og at det er samsvar mellom hans indre følelsesverden og den ytre virkeligheten. Det som gjør Gunnar Goes Comfortable så viktig er dermed ikke bare det nakne selvportrettet, der vi blir vitne til selvoppgjøret til et menneske i krise, men hvordan spesielt familiesituasjoner og en fraværende far under oppveksten skaper et tomrom som krever å fylles på en destruktiv måte.

Filmen ender med en mørk ironi. Gunnar har funnet seg nok en dame, men denne gangen er det mer alvor. Det er en større kjærlighet. Han gifter seg og får en sønn. I filmen forlater vi ham mens han forteller om gledene ved å klippe gresset rundt huset sitt utenfor Stockholm. Kanskje kan ansvaret han føler når han nå har fått barn redde ham? En alternativ slutt, som Gunnar Hall Jensen lagde et par år senere, gir oss en antydning om at alt ikke har løst seg for regissøren, og i sine neste filmer forsøker han stadig å finne seg selv. 

Hans livshistorie fortsetter i Gunnar Goes God (2011), der han søker svarene på tilværelsens viktigste spørsmål i Saharas ørken. Om religion ikke var det endelige svaret kunne kanskje estetikk være en løsning? Dette er et viktig utgangspunkt i En kopp te (2014), den tredje filmen av selvutleverende personlige dokumentarer som gjør det private om til noe allmenngyldig. Selv om denne filmen anknytter direkte til Gunnar Goes Comfortable, og siterer scener fra gjennombruddsfilmen, er En kopp te også en film som skildrer hans venner på en vakker måte.

Det kunne synes som om Gunnar Hall Jensen var ferdig med seg selv. Hans neste helaftensdokumentar var helt annerledes enn de tidligere filmene. Oh, it Hertz! (2021) var både et portrett av komponisten, vokalisten og improvisasjonskunstneren Laurie Amat og en film om lyd og lytting. Filmen tok tilskuerne med på en svimlende reise gjennom en verden av lyd og musikk, på jakt etter konspirasjoner og tilværelsens grunntone, og den risset også opp konturene av en slags lydøkologi på en engasjerende og spennende måte. Mer om denne filmen kan man lese her.

Om Oh, it Hertz! antydet en ny retning for Gunnar Hall Jensen, vender han på nytt blikket mot seg selv og sin familie i sin nye film Portrett av en forvirret far. På mange måter tar denne filmen opp trådene direkte fra Gunnar Goes Comfortable. Ikke bare ved å skildre hva som skjedde etter at denne filmen var over, men også ved å vende tilbake til sentrale temaer som farskap, familieliv og giftig maskulinitet. I gjennombruddsfilmen antydes det at opplevelsen av selv å bli far til sønnen Jonathan kunne bidra til at livet hans tok en ny retning, og i den nye filmen får vi vite mye om hvordan livet utviklet seg som far. Samtidig hjemsøkes regissøren av gamle personlige utfordringer, som han både forsøker å løse og kanskje også samtidig å unngå.

Fra kjærlighet til sorg

Å lage en dokumentarfilm krever planlegging og styring, men å følge selve livet med filmkamera og mikrofon kan føre til at det som var ment å bli én film kan bli en helt annen på grunn av hendelser som plutselig forandrer filmprosjektet helt. Portrett av en forvirret far er en slik film. Vi aner det når vi ser filmen, og i intervjuer har Gunnar Hall Jensen utdypet bakgrunnen for filmen. Opprinnelig var det ment som en film om hans sønn Jonathan, og forholdet mellom ham som far og sønn, men sønnens tragiske død førte til at filmen ble en annen enn det som var hensikten.

Da klippingen av filmen var helt i sluttfasen ble Hall Jensens sønn drept av en venn og forretningspartner i Brasil. Portrett av en forvirret far endret seg brått helt, og ble en historie om sorg, tap og fortvilelse. «Å lage filmen var en skremmende mørk prosess», har Hall Jensen fortalt i et intervju her i Rushprint, og en film om kjærlighet ble til en film om forvirring, savn og sorg. 

Opprinnelig var kjærlighetens mysterium selve utgangspunktet for filmen, og dette er også et viktig tema i Portrett av en forvirret far. Hall Jensen filmer sin familie, det er noe man gjør når man er dokumentarfilmskaper, sier han selv i filmen, og gjennom egne familieopplevelser kunne kanskje spørsmålet om hva kjærlighet er besvares, tenker han. Helt fra sønnen blir født er kamera med, og etter en stund forstår Hall Jensen at forholdet til sønnen er det mest sårbare forholdet han har, og han tok utgangspunkt i det. 

I Gunnar Goes Comfortable er det vanskelige forholdet til en fraværende far et følelsesmessig og ideologisk omdreiningspunkt. Hall Jensens far var kaptein på et cruiseskip. All identitet synes å ligge i uniformen og den sosiale posisjonen, og faren forlater hustru og sønn mens Gunnar er liten. Å vokse opp uten en far, og en mor som har blitt dypt følelsesmessig såret av tapet av ektemann, er avgjørende i Hall Jensens diskusjon omkring rollemodeller og giftig maskulinitet. Dette vender han tilbake til i den nye filmen. Han utdyper dette motivet både gjennom sin egen historie og gjennom sønnen Jonathans korte liv. 

Død og sorg spiller en viktig rolle også i Gunnar Goes Comfortable. Driften mot fare og brå død utgjør både en lokkelse og en uro. Hall Jensen filmer seg selv med farens døde kropp i kapellet, og han fabler om hvordan fare og intensitet gjør ham hel. Ved å kjøre motorsykkel på fjellet i over 200 kilometer i timen, eller å kaste seg ut fra en høy bro med en tynn livline, kan han føle seg som et helt menneske. Han flørter med døden på en måte som huler ham ut. Han føler seg ikke som et helt menneske, og drives av krefter han ikke kan kontrollere. Også dette vender han tilbake til i den nye filmen, nok en gang med innklipp fra gjennombruddsfilmen, men Portrett av en forvirret far er mørkere og skarpere film om maskulin identitet enn Gunnar Goes Comfortable. All flørt med døden er borte i den nye film en. Dette er erstattet av noe helt annet. «Når man mister et barn, dør man selv», sier Gunnar Hall Jensen.

Farskap og maskulinitet

Selv om filmen åpner med et bilde av Gunnar Hall Jensens hustru Jonna, er det ham selv, opplevelser omkring det å være far, og forsøkene på å finne ut av hvordan hans egen livshistorie knytter an til sønnen, som står i fokus. Som i Gunnar Goes Comfortable er han på leting etter en maskulin identitet, ikke minst den desperate jakten på en mannlig rollemodell, men forsøkene på å gi sønnen en «gammeldags» maskulin identitet synes å mislykkes gang på gang.

Fordi han selv vokste opp uten en tilstedeværende far, noe som førte til en søken etter usunne rollemodeller, har Hall Jensen et brennende ønske om å bli en god far. En som er til stede så mye som mulig for sønnen. «Jeg forsøkte å være en god far», sier han tidlig i filmen, og slår også fast at i forholdet til sønnen Jonathan hadde han aldri vært så nærme et annet menneske. Men han opplever at han ikke når inn til Jonathan på den måten han ønsket seg og håpet var mulig. Skyldes dette at han selv ikke hadde hatt noen far? På lydsporet sier han det med all mulig klarhet helt i begynnelsen av filmen: «Mine mangler som far var trolig et resultat av at jeg selv ikke opplevde det å ha en far.»

Isteden for å prøve å finne en mellomposisjon, der han tenker gjennom egne forventninger til farsrollen, vender han seg nok en gang mot usunne maskuline idealer. Denne gangen er det ikke Bukowski og Mishima som nevnes, eller dragningen mot action-helter som Rambo, men den gamle polarhelten Roald Amundsen. Kanskje fordi Amundsen lignet på hans egen fraværende far, og kanskje på grunn av de maskuline idealer Amundsen representerte. Hall Jensen vil ikke bare omfavne sin «indre Amundsen», men også overføre noen av Amundsens karaktertrekk og mannlige idealer til seg selv og sønnen. «Hans maskulinitet og fryktløshet tiltalte meg», sier Gunnar Hall Jensen om Roald Amundsen, «Jeg hadde en dragning mot sterke menn fra fortiden. Enten jeg likte det eller ikke».

I en rekke sekvenser i første del av filmen forteller og viser regissøren oss hvordan han tenker seg å ta sønnen med på en ekspedisjon på vinteren på Hardangervidda. Han vil gjenskape en ekspedisjon fra Amundsens ungdom som gikk galt, for å bli bedre enn sin helt og farsfigur, og samtidig iscenesette en kontekst der han kan komme nære sønnen. Jonathan er i tenårene, og som de fleste fedre føler han at han ikke forstår sønnen. Han vil bruke ekspedisjonen til å hele et forhold som synes bli mer og mer usikkert og forvirrende. Ikke overraskende går det hele galt. Jonathan er lite interesserte i gamle maskuline verdier eller vinterekspedisjoner som karakterbygging. Hall Jensen ser også seg selv i sønnen. Den samme uforklarlige uroen som raste i ham som ung gjenkjenner han i den rastløst elektriske sønnen, som bare kan sitte stille foran dataskjermen og krigsspillet.

Det er med adskillig selvironi at Gunnar Hall Jensen gjengir denne delen av sitt forhold til sønnen. Ofte føler han seg utenfor og svak. Han forstår ikke sønnen lenger. Og når han prøver å herde seg selv, som om den liksom-polare karakterbyggingen må starte med ham selv, føler han seg som en idiot. I femten minusgrader ligger han i telt og fryser rett utenfor villaen. Identitetsbyggingen mislykkes på ham selv. Hall Jensen drives av et intenst ønske om at sønnen Jonathan skal få oppleve alt det han selv ikke fikk oppleve da han vokste opp med en fraværende far og en syklig mor, men han må innrømme at en kamp mot naturkreftene ikke nødvendigvis gir styrke og karakter.

Selv om Hall Jensen føler at han mister grepet over hvem sønnen er, prøver han andre måter å skape nærhet på. I en av filmens mest sårbare sekvenser tar han Jonathan med på en sydentur. Det er noe annet enn å gå i truger i våt snø. Samtidig har Hall Jensen noen vage ideer om å få til en diskusjon med sin tenåringssønn om hva kjærlighet er. Det hele mislykkes selvsagt, samtidig som noen uvanlig gode stunder oppstår når de to bryner seg på hverandre, med ord og en dans på balkongen.

Noe av det viktigste og mest verdifulle med Portrett av en forvirret far er hvordan Hall Jensen vrir og vender på lengselen etter maskuline rollemodeller. På samme måte som i Gunnar Goes Comfortable er framstillingen av hvordan unge menn drives mot en giftig maskulinitet slående og betydningsfull. Her borrer Hall Jensen dypt, lar oss få se inn i en sjel brent av en imaginær kald polarfrost, og legger til noe avgjørende. Denne gangen er han selv far. Mye mer står på spill enn i gjennombruddsfilmen, og skildringen av farskap og usikkerhet omkring mannsrollen er framstilt på en naken måte som åpner selvportrettet opp som film. Samtidig knytter han an til viktige diskusjoner omkring det som i gamle dager gjerne ble kalt «generasjonskløften».

Den moderne oppmerksomhetsøkonomien

Gunnar Hall Jensen forstår ikke lenger sin sønn. Jonathan er for lengst blitt tenåring, og alle desperate forsøk på å knytte tette bånd til sønnen synes å gå galt. Noe av dette er selvsagt for alle som har barn i den alderen. Kanskje er det psykologisk sett helt avgjørende at sønnene skal frigjøre seg fra sine fedre på den måten Hall Jensen opplever, og det gir filmen en allmenngyldighet at de aller fleste nok har opplevd de samme forvirrende følelsene som Gunnar Hall Jensen tydelig risser opp i sin nye film. Både jakten på nærhet og kontakt, og jakten på maskuline rollemodeller tar imidlertid en overraskende vending i filmen.

Allerede fra begynnelsen av vet vi at sønnen Jonathan er død. Det sier regissøren på lydsporet tidlig i filmen. Men omstendighetene omkring sønnens død er uklare, og forvirringen omkring sønnens siste to-tre år gir filmen en ekstra nerve og smerte. For Hall Jensen og hans hustru opplever det aller verste man kan oppleve som foreldre før sønnens død. Han forsvinner, og blir borte lenge. De venter på livstegn, og får nye overraskelser som fører til at de må tenke om på nytt. Hvem er Jonathan egentlig? Og hva er det som driver ham?

I andre halvdel av Portrett av en forvirret far skifter filmen gir og begynner mer og mer å handle om det som gjerne kalles den moderne oppmerksomhetsøkonomien. Og Jonathan er et godt eksempel på noen av utfordringene ved å være ung i en rasende digital verden. Kanskje fordi faren nesten alltid synes å ha kamera med seg, som beskyttelse og besettelse, er en vei til Jonathan å bruke ham i film eller få ham til å agere foran kamera. Jonathan får et eget kamera tidlig, og agerer foran farens kamera, men noe synes å falle på plass da Hall Jensen bruker sønnen i en film. Han opplever å få en ny kontakt med sønnen gjennom media. «Jeg fikk være pappa», sier han, og hva med Jonathan? «Han fikk være stjerne».

I slutten av tenårene blir Jonathan mer og mer opptatt av rikdom, vinnerkultur og suksess. Han vil være framgangsrik. Han vil bli sett og være en influenser eller en som trekker i trådene. Sammen med en jevnaldrende kompis starter han et firma som skal hjelpe selskaper annonsere på Facebook. Han omfavner en giftig «vinne eller forsvinne»-kultur, som deler inn menneskeheten inn i to kategorier, i vinnere og tapere. Og han setter av gårde til Brasil, midt under pandemien, på jakt etter digital suksess. 

De avsluttende delene av filmen er omtumlende og forvirrende for Gunnar. Sønnen forsvinner, dukker opp på nettet som en helt annen enn den han trodde, forsvinner igjen, og synes å vende tilbake til en gammel identitet for en kort periode. Bak alle seksuelle identitetsleker ligger noe dypere og mer urovekkende. Noe av det som gjør Gunnar Hall Jensens film så betimelig og viktig er skildringen av hvordan Jonathan omfavner en ny, men like giftig maskulin identitet. Om Gunnar hadde Amundsen, finner Jonathan den høyreradikale influenseren Andrew Tate. Det blir sønnens rollemodell. Det blir også begynnelsen på et fall ned i et mørkt kaninhull som ender i knivdrap.

Et viktig tema i filmen er det som av og til kalles «det digitale helvetet». Om Gunnar Hall Jensen trenger kamera som en måte å skape distanse på, både avstand til seg selv og andre, er sønnen opptatt av å bli sett. Å bli kjendis på Instagram eller andre sosiale digitale medier er det eneste som gjelder. Det som startet som en besettelse for krigsspill og Facebook blir mer og mer en oppmerksomhetsdrift som underbygges av lugubre selvhjelpsbøker. Innflytelse, rikdom og berømmelse er alt sønnen synes å være opptatt av, men vi ser hvordan Jonathans versjon av giftig maskulinitet oppstår gjennom en digital oppmerksomhetsøkonomi der likes er det eneste saliggjørende, for privatlivet så vel som for forretningsvirksomheten.

Det er en mørk ironi i at Jonathan ler av farens forsøk på å gjøre ham til mann gjennom styrkeprøver i naturens kulde, mens han selv mangler avstand til tvilsomme livsstils-coacher og internett-guruer. Om Gunnar i sin ungdom bare kunne følte seg hel gjennom å gjøre farefulle ting, er det følelsen av eufori ved å få tusenvis av followers på én dag på Instagram som driver sønnen. Er dette to sider av samme sak? Er Andrew Tate og Amundsen like farlige rollemodeller? Filmen overlater til oss tilskuere å svare på slike spørsmål, men retter en viktig advarsel mot lokkelsene omkring det å bli sett – og leve sitt liv – via digitale sosiale medier.

Upolert nærhet

I Portrett av en forvirret far videreutvikler Gunnar Hall Jensen det som kan beskrives som en særegen rå og upolert stil. I gjennombruddsfilmen Gunnar Goes Comfortable var det meste av billedmaterialet tatt opp med super8mm-kamera, noe som skapte følelsen av en røff, naken, direkte og virkelighetsnær form. Andre norske dokumentarfilmer fra samme tid bruker også super8 for å finne en stil som passer det nærgående og private motivet, mest tydelig i Margreth Olins Kroppen min, som har samme kornete Super8-estetikk. I sin nye film veksler Hall Jensen ofte mellom bilder som er tatt med GoPro-kamera, mobiltelefon eller Super8. Dette skaper en følelse av umiddelbarhet som passer temaet godt og som skaper en følelse av nærhet og tilstedeværelse som gjør filmen ekstra sterk.

I sitt intervju med Rushprint pekte Hall Jensen spesielt på scenen i filmen der han sier farvel med sønnen for siste gang. Selvsagt vet han ikke dette når han filmer, men valget av teknisk løsning framhever selve øyeblikket og gir det en helt særegen form. «Den var filmet på en Iphone 13 Pro, med cinematic 1080-innstilling», har regissøren forklart, «Det blir bare helt … sant. Hadde man tenkt ut slike scener, ville de ikke funket. Man kan ikke tenke, man må bare være.» Det upolerte uttrykket skaper i Gunnar Hall Jensens filmer en særegen virkelighetseffekt. Vi føler at vi kommer nærmere mennesker, selv om det hele er like mediert som i hvilken som helst polert dokumentar. 

Dette er et interessant paradoks. Verden ser jo ikke ut som en film på Super8 eller GoPro, men likevel føles det ofte mer autentisk om vi ser scener med alle de lyter og røffe bildekvaliteter som nye medier kan gi. I Portrett av en forvirret far føler vi ofte at vi er i et spesielt øyeblikk, et flyktig øyeblikk som ikke kan gjenskapes, og vi glemmer at dette kanskje føles mer autentisk og ekte for filmskaperen, men er like stilisert som hvilken annen teknisk løsning for oss tilskuere som ser. Filmens særegne rytme, effektivt skapt av klipperen Erlend Haarr Eriksson, er også avgjørende for at filmen oppleves så nært og så ektefølt.

Gunnar Hall Jensens nye film veksler på en spennende og produktiv måte mellom en mediert øyeblikksestetikk og noen viktige temaer og motiver som er knyttet til familieliv og farskap, jakten på maskuline rollemodeller, utviklingen av giftig maskulinitet, og farene med en selvhjelpsindustridrevet entreprenøridé knyttet til sosiale medier som foretaksmodell. Det tette og nære perspektivet, framhevet av digitale kameraer og en skarp og ofte kantete klipperytme, skaper en røff og upolert nærhet til Hall Jensen og hans familie. Her er det imidlertid en mørk ironi at sønnens ønske om å bli stjerne kanskje kan ses som et moderne ekko av farens medieliv. Begge synes de å leve for og gjennom kameraet, og både distanse og nærhet garanteres av livet foran kamera. Det er kanskje et tankekors at Hall Jensens hustru Jonna bare er synlig helt i begynnelsen og helt i slutten av filmen. 

Filmatisk sorgarbeid

«Jonathan var vill, men det hadde jeg også vært», sier Gunnar Hall Jensen tidlig i Portrett av en forvirret far. Den nye filmen til Hall Jensen er ikke bare en film om det å vokse opp i dag og om det å falle ned i et brutalt digitalt kaninhull, men også om farskap og et liv foran kameralinsen. Den beskyttelse og distanse Hall Jensen opplever ved å ha et kamera foran seg selv, så å si mellom seg selv og selve livet og alle øyeblikkene, blir også litt av en forbannelse. Det er et paradoks at den nærhet som skapes ved hjelp av digital kamerateknologi er et redskap for terapi og selvforståelse, men kanskje også blir en barriere for å leve i nået.

Portrett av en forvirret far virker ved første øyekast å være en selvopptatt og selvsentrert film, men ved å bli så personlig og privat blir filmen også allmenn og universell. Mange vil nok kjenne seg igjen i mange scener og situasjoner i denne filmen. Men Hall Jensens film er også en film om følelser og affekt. Det er en film om smerte, tap og sorg, og det er én eneste lang kjærlighetserklæring til sønnen Jonathan. Sønnen forblir litt av et mysterium i filmen, og vi nøster ikke opp alle tråder i fortellingen om hans korte liv og dets tragiske slutt, og også på denne måten ligner filmen selve livet. 

Gunnar Hall Jensens film er en rik og mangesidig film man kan bli litt klokere av. Det er en film som tar opp både store politiske og sosiale problemer knyttet til dagens digitale virkelighet og små private og personlige smertepunkter. Filmen er et slags dobbeltportrett som skildrer to generasjoner av menn som bakster med mye av det samme, til tross for helt forskjellige familiehistorier. Det er en film med vakre øyeblikk av lykke, men også en film som av og til blir uvanlig smertefull å se. Hall Jensen famler, prøver forvirret å finne fotfestet igjen, men det glipper. Så prøver han igjen å få grep om livet. 

«Jeg er ikke jurist, jeg er ikke detektiv», har han sagt, «Det eneste jeg kan gjøre er å lage film. Men det var veldig vondt». Og til syvende og sist er Portrett av en forvirret far et filmatisk sorgarbeid. Filmen skildrer og er den prosessen som Gunnar Hall Jensen bruker for å prøve å bearbeide tapet av sønnen Jonathan og hele det dype såret livet har påført ham. Som tilskuere blir vi vitne til savnet og smerten over tapet, og de mange følelsene filmen gir opphav til gir oss en viktig inngang til å forstå verden og hvem vi er som mennesker litt bedre.

Dette er artikkel nummer 137 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.