MDG har stilt skriftlig spørsmål til kulturministeren om hvilke konkrete strakstiltak regjeringen vil iverksette i 2026 for å avhjelpe en kriserammet filmbransje. Partiet er redd for at investeringsplikten ikke er nok og at det er for lenge å vente til 2027.
Forrige uke kunne kulturminister Lubna Jaffery melde at forslaget om en investeringsplikt for strømmetjenestene er nå ute til høring. «Dette kan bidra til mer aktivitet i norsk film- og seriebransje», sa hun. Det gjenstår å se hva det konkret innebærer. Alle detaljene er ennå ikke kjent og ordningen vil ikke tre i kraft før i 2027.
I mellomtiden har Miljøpartiet de grønne (MDG) tatt til orde for at regjeringen kommer den kriserammede bransjen til unnsetning med strakstiltak. De frykter at investeringsplikten er for lite, for sent, og etterspør flere tiltak for å redde en filmbransje i krise.
I en epost til Rushprint melder stortingsrepresentant og medlem i Familie- og kulturkomiteen Siren Julianne Jensen at de i går stilte skriftlig spørsmål til kulturministeren om hvilke konkrete strakstiltak regjeringen vil iverksette i 2026. Dette for å hindre at norsk film- og serieproduksjon, og tusenvis av arbeidsplasser, forsvinner ut av landet før investeringsplikten for strømmetjenester trer i kraft i 2027. Hva gjør regjeringen nå for å hindre at norsk filmindustri forvitrer i løpet av året?
Bakgrunnen er alvorlig, mener de:
«Ifølge Filmforbundet har rundt 30 prosent allerede forlatt bransjen, og 40–60 prosent vurderer å gjøre det. Samtidig rapporteres det om internasjonale produksjoner som velger bort Norge på grunn av en uforutsigbar og lite konkurransedyktig incentivordning».
Spørsmålet til statsråden ber om:
hvilke konkrete tiltak som kan komme på kort sikt
hvilke av disse som krever Stortingsvedtak
og når Stortinget eventuelt kan forvente en sak
Stortingsrepresentant Siren Julianne Jensen og MDG mener at vi befinner oss ved et kritisk veiskille for norsk film som næring, så vel som kulturpolitikk.
– Investeringsplikten for strømmetjenester er et viktig og riktig grep, men vi er redd det for lite for sent. Den alene redder ikke produksjonsleddet her og nå. Vi trenger konkrete tiltak på kort sikt som gjør Norge konkurransedyktig og forutsigbar i en internasjonal kamp om produksjoner.
– Norsk filmbransje og de som jobber i den står i en akutt krise. Når 30 prosent allerede har forlatt bransjen og enda flere vurderer å gjøre det samme, snakker vi om dramatisk tap av kompetanse som det har tatt tiår å bygge opp. Vi kan ikke vente til 2027 før vi handler.
Dette handler også om folk sine arbeidsplasser og næringsutvikling i hele landet, understreker hun.
– Når produksjoner flagges ut, forsvinner også ringvirkningene for tekniske miljøer, etterarbeid, VFX og lokale leverandører. Det svekker en hel verdikjede. Over 50 land har regelstyrte og automatiske incentivordninger. Når Norge fortsatt opererer med en uforutsigbar modell, taper vi produksjoner. Ikke fordi vi mangler talent, men fordi rammevilkårene er dårligere.
– Norsk film opplever historisk høy internasjonal anerkjennelse, men produksjonsgrunnmuren er i ferd med å rakne. Det er et paradoks vi ikke kan leve med. Skal vi holde på suksessen, må vi sikre fundamentet.
MDG har stilt skriftlig spørsmål til kulturministeren om hvilke konkrete strakstiltak regjeringen vil iverksette i 2026 for å avhjelpe en kriserammet filmbransje. Partiet er redd for at investeringsplikten ikke er nok og at det er for lenge å vente til 2027.
Forrige uke kunne kulturminister Lubna Jaffery melde at forslaget om en investeringsplikt for strømmetjenestene er nå ute til høring. «Dette kan bidra til mer aktivitet i norsk film- og seriebransje», sa hun. Det gjenstår å se hva det konkret innebærer. Alle detaljene er ennå ikke kjent og ordningen vil ikke tre i kraft før i 2027.
I mellomtiden har Miljøpartiet de grønne (MDG) tatt til orde for at regjeringen kommer den kriserammede bransjen til unnsetning med strakstiltak. De frykter at investeringsplikten er for lite, for sent, og etterspør flere tiltak for å redde en filmbransje i krise.
I en epost til Rushprint melder stortingsrepresentant og medlem i Familie- og kulturkomiteen Siren Julianne Jensen at de i går stilte skriftlig spørsmål til kulturministeren om hvilke konkrete strakstiltak regjeringen vil iverksette i 2026. Dette for å hindre at norsk film- og serieproduksjon, og tusenvis av arbeidsplasser, forsvinner ut av landet før investeringsplikten for strømmetjenester trer i kraft i 2027. Hva gjør regjeringen nå for å hindre at norsk filmindustri forvitrer i løpet av året?
Bakgrunnen er alvorlig, mener de:
«Ifølge Filmforbundet har rundt 30 prosent allerede forlatt bransjen, og 40–60 prosent vurderer å gjøre det. Samtidig rapporteres det om internasjonale produksjoner som velger bort Norge på grunn av en uforutsigbar og lite konkurransedyktig incentivordning».
Spørsmålet til statsråden ber om:
hvilke konkrete tiltak som kan komme på kort sikt
hvilke av disse som krever Stortingsvedtak
og når Stortinget eventuelt kan forvente en sak
Stortingsrepresentant Siren Julianne Jensen og MDG mener at vi befinner oss ved et kritisk veiskille for norsk film som næring, så vel som kulturpolitikk.
– Investeringsplikten for strømmetjenester er et viktig og riktig grep, men vi er redd det for lite for sent. Den alene redder ikke produksjonsleddet her og nå. Vi trenger konkrete tiltak på kort sikt som gjør Norge konkurransedyktig og forutsigbar i en internasjonal kamp om produksjoner.
– Norsk filmbransje og de som jobber i den står i en akutt krise. Når 30 prosent allerede har forlatt bransjen og enda flere vurderer å gjøre det samme, snakker vi om dramatisk tap av kompetanse som det har tatt tiår å bygge opp. Vi kan ikke vente til 2027 før vi handler.
Dette handler også om folk sine arbeidsplasser og næringsutvikling i hele landet, understreker hun.
– Når produksjoner flagges ut, forsvinner også ringvirkningene for tekniske miljøer, etterarbeid, VFX og lokale leverandører. Det svekker en hel verdikjede. Over 50 land har regelstyrte og automatiske incentivordninger. Når Norge fortsatt opererer med en uforutsigbar modell, taper vi produksjoner. Ikke fordi vi mangler talent, men fordi rammevilkårene er dårligere.
– Norsk film opplever historisk høy internasjonal anerkjennelse, men produksjonsgrunnmuren er i ferd med å rakne. Det er et paradoks vi ikke kan leve med. Skal vi holde på suksessen, må vi sikre fundamentet.
