Det skjedde mye umiddelbart etter at Fanny Ovesen gikk ut av Den norske filmskolen i 2019. Først ble hun og medstudentene tildelt flere priser for eksamensfilmen She-Pack, blant annet under kortfilmfestivalen i Grimstad. Senere på høsten ble filmen tildelt New Nordic Voice-prisen på Nordisk Panorama, og under Nordic Talents pitchekonkurransen ble Ovesen tildelt hovedprisen på 250.000 kroner for langfilmprosjektet Laura (senere Leva lite).

Deretter ble hun plukket ut til å utvikle det samme prosjektet innenfor det svenske utviklingsprogrammet Wild Card. Hun ble også tildelt den svenske Anna-prisen for arbeidet med langfilmen som altså etter hvert fikk tittelen Leva Lite.

Men så kom pandemien, og det skulle ta ytterligere noen år innen filmen ble premiereklar. Leva lite hadde kinopremiere fredag 21. november i år, innleder nå en ny runde med visninger fra førstkommende lørdag på Vega scene. Og den vil fortsette å gå på Vega og utvalgte kinoer i Norge fremover og over nyttår.

Filmen hadde verdenspremiere på Göteborg internasjonale filmfestival tidligere i år, hvor den vant Svenska Kyrkans filmpris. Den hadde Norgespremiere på Oslo Pix i august og ble vist i Nordisk konkurranse på Bergen internasjonale filmfestival i oktober. Filmen vant også pris under årets Le Biarritz Film Festival og nylig Young Audience Award nå under Nordiske Filmdager i Lübeck.

I filmen møter vi bestevennene Laura (Embla Ingelman-Sundberg) og Alex (Aviva Wrede) som er på et couchsurfing-eventyr i Europa. En dag våkner Laura opp naken etter å ha hatt sex med en fremmed. Uten noen minner fra natten, må hun ikke bare konfrontere kjæresten – men også en økende frykt for at den glemte natten ikke var frivillig. I et desperat forsøk på å forstå hva som har skjedd, starter hun en reise som både utfordrer og styrker henne – en utforskning av egne grenser som blir like frigjørende som den er smertefull.

Da Rushprint snakket med Ovesen om prosjektet for noen år siden, var hun tydelig på at hun med filmen ønsket å skildre en tradisjonell offerrolle med flere nyanser enn vi er vant til.

– Filmen er i hovedsak fiksjon, men kjernen er basert på hva min venn opplevde gjennom sin blackout og et påfølgende drama med kjæresten. Det som fascinerer meg er at hun syntes det var lettere å se på det som noe dumt hun hadde gjort i fylla, enn å åpne seg for tanken at hun kunne ha blitt offer for en voldtekt.

Det at hun nekter å se på seg selv som offer er en interessant vri på offer-problematikken. Og filmmediet er kanskje bedre egnet til å behandle denne kompleksiteten enn nyhetsmediene.

– Nyhetsmediene pleier å framstille voldtekter og liknende på mørkest mulig måte – for å oppnå klikk. For noen år siden handlet voldtektshistorier i media som oftest om kvinner som ble angrepet i en mørk park. Men takket være #metoo har også de mer utbredte voldtektene blitt rapportert om – de som finner sted i gråsoner og/eller der offer og overgriper kjenner hverandre.

Det er bra med oppmerksomhet rundt disse overgrepene, men det snakkes for lite om hvordan ulike ofre kan reagere, mener Ovesen.

– Vi har jo alle lært at det som hender når noen voldtas, er at de først står i dusjen i fire timer for ”å vaske seg rene”, at man aldri noensinne vil røre en mann mer, og at livet er ødelagt. Når dette er bildet unge jenter vokser opp med gjennom nyhetsmediene og populærkulturen, så er jo et voldtektsoffer det siste man vil identifisere seg med.

Samtidig risikerer disse kvinnene å bli satt spørsmålstegn ved av omgivelsene, påpeker Ovesen.

– Noen vil kanskje tenke: ”Det virker ikke om du lider så mye, så det kan vel ikke ha vært en ordentlig voldtekt?”. Kanskje er kvinnene også kritiske til seg selv. Det blir lett å forminske sin egen opplevelse og ta skylden for det som har skjedd.

Både Fanny Ovesen og norsk co-produsent Renée Mlodyszewski vil være tilstede og presentere filmen under visningen på Vega.