Om kort tid er det være eller ikke være for en medfinansieringsordning på Stortinget. Åse Kringstad og Elisabeth Sjaastad krysser fingrene og oppsummerer her det filmpolitiske året 2024. De gir oss også noen råtips om hva som vil skje i 2025.

Vi har lagt bak oss et veldig godt norsk filmår, kvalitetsmessig og forsåvidt publikumsmessig. Vi vinner priser ute, vi ser at filmer mange trodde var smale blir sett av mange – som eksemplet med Elskling viser. Til tross for produksjonstørke vinner også norske dramaserier priser ute, og den norske dokumentfilmen er inne i sitt kanskje sterkeste år noensinne.
Likevel ligger mye av filmpolitikken brakk. Det er liten bevegelse i de spørsmålene som har vært så viktig for bransjen de siste årene: en medfinansieringsordning og en mer ekspansiv insentivordning uteblir stadig, selv om stadig nye kulturministre lover å ta tak i det.
Men verken Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen og Elisabeth Sjaastad i Norsk filmforbund ønsker noe nytt veikart for filmen om vi ikke har en plan om hvor vi skal. De kan ikke se at politikerne har noen klar formening om hva de vil med filmpolitikken. De frykter derfor at den stillstanden vi nå opplever filmpolitisk, vil få store konsekvenser om noen år. Uten medfinansiering vil ikke produksjonsvolumet kunne opprettholdes, og stadig flere norske filmer og series flagges ut. Derfor haster det. 28.januar skal en ordning for medfinansiering opp i Stortinget til behandling.
Kringstad og Sjaastad er noen ganger forhandlingstekniske motstandere, andre ganger samarbeidspartnere når film- og tv-bransjen skal overbevise politikerne om verdien av å prioritere den audiovisuelle sektoren. Her forteller de om verdien av å trekke sammen når det gjelder, og samtidig holde debatten om filmpolitikken levende både i bransjen og offentligheten.
Film og tv er jo noe politikerne både til venstre, sentrum og høyre synes er viktig, det er jo folkelig populærkultur. Derfor burde alt ligge til rette for at de er lydhøre overfor bransjen, eller?
Hvordan er det å tenke langsiktig i en bransje som sjelden har tid til å se lenger enn til neste produksjon. Hva er de langsiktige målene de opplever å ikke få brukt nok tid på, eller som det er vanskelig å få gehør for?
Programleder er Kjetil Lismoen.
Vi har lagt bak oss et veldig godt norsk filmår, kvalitetsmessig og forsåvidt publikumsmessig. Vi vinner priser ute, vi ser at filmer mange trodde var smale blir sett av mange – som eksemplet med Elskling viser. Til tross for produksjonstørke vinner også norske dramaserier priser ute, og den norske dokumentfilmen er inne i sitt kanskje sterkeste år noensinne.
Likevel ligger mye av filmpolitikken brakk. Det er liten bevegelse i de spørsmålene som har vært så viktig for bransjen de siste årene: en medfinansieringsordning og en mer ekspansiv insentivordning uteblir stadig, selv om stadig nye kulturministre lover å ta tak i det.
Men verken Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen og Elisabeth Sjaastad i Norsk filmforbund ønsker noe nytt veikart for filmen om vi ikke har en plan om hvor vi skal. De kan ikke se at politikerne har noen klar formening om hva de vil med filmpolitikken. De frykter derfor at den stillstanden vi nå opplever filmpolitisk, vil få store konsekvenser om noen år. Uten medfinansiering vil ikke produksjonsvolumet kunne opprettholdes, og stadig flere norske filmer og series flagges ut. Derfor haster det. 28.januar skal en ordning for medfinansiering opp i Stortinget til behandling.
Kringstad og Sjaastad er noen ganger forhandlingstekniske motstandere, andre ganger samarbeidspartnere når film- og tv-bransjen skal overbevise politikerne om verdien av å prioritere den audiovisuelle sektoren. Her forteller de om verdien av å trekke sammen når det gjelder, og samtidig holde debatten om filmpolitikken levende både i bransjen og offentligheten.
Film og tv er jo noe politikerne både til venstre, sentrum og høyre synes er viktig, det er jo folkelig populærkultur. Derfor burde alt ligge til rette for at de er lydhøre overfor bransjen, eller?
Hvordan er det å tenke langsiktig i en bransje som sjelden har tid til å se lenger enn til neste produksjon. Hva er de langsiktige målene de opplever å ikke få brukt nok tid på, eller som det er vanskelig å få gehør for?
Programleder er Kjetil Lismoen.