David Lynch (1946-2025).

David Lynch (1946-2025).

Han var den amerikanske populærkulturens mest folkekjære surrealist som vekslet mellom avantgarde og mainstream som den naturligste ting i verden.

Foto: Screenshot fra kortfilmen «What did Jack do?» som ligger på Netflix.

David Lynch, en av etterkrigstidens største amerikanske filmkunstnere, er gått bort i en alder av 78 år.

Hans familie la følgende melding ut på filmkunstnerens FB-side nå i kveld:

«It is with deep regret that we, his family, announce the passing of the man and the artist, David Lynch. We would appreciate some privacy at this time. There’s a big hole in the world now that he’s no longer with us.  But, as he would say, “Keep your eye on the donut and not on the hole.” It’s a beautiful day with golden sunshine and blue skies all the way.»

Lynch var utdannet kunstner og fikk sitt gjennombrudd med den eksperimentelle «body horror-filmen» Eraserhead (1977). Filmen liknet ikke mye annet som ble produsert innen amerikansk independentfilm på 1970-tallet, og mange, deriblant Lynch selv, trakk paralleller til 1940-tallets filmsurrealister som Maya Deren.

Mel Brooks fikk øynene opp for denne uvanlige begavelsen og ga han jobben med å regissere Elefantmannen (1980). Deretter fulgte en dypt frustrerende erfaring med å adaptere storfilmen Dune (1984) til lerretet. Lynch innså at han ikke passet inn i Hollywoods maskineri og distanserte seg fra filmen. 

Han kom nådeløst tilbake to år senere med Blue Velvet (1986) – en film som er blitt stående som en moderne klassiker. Den skulle også definere ham som en stor fornyer av amerikansk sjangerfilm. Han forente trekk fra film noir, folkelig «loony americana» og bred underholdningsfilm med en uvanlig populærkulturell og kunstnerisk sensibilitet. Han skulle også revolusjonere dramaserieformatet med Twin Peaks (1990 -), en serie som lå et tiår foran den gullalderen som kom etter årtusenskiftet.

Etter hvert skulle Lynch få stadig større problemer med å få finansiert filmene sine, og måtte ofte velge lavbudsjett-strategier. Hans største filmsuksess etter Blue Velvet og Wild at Heart var egentlig ment som en tv-serie. Men da tv-selskapet fikk kalde føtter da de så piloten, gjorde han Mulholland Drive (2001) til en spillefilm i isteden.

Han skulle også omfavne det nye digitale formatet etter årtusenskiftet og gi oss filmer tilpasset denne nye estetikken, blant annet INLAND EMPIRE. 

Den norske filmfotografen Odd-Geir Sæther jobbet sammen med Lynch på den filmen. Han kunne overfor Rushprint fortelle om en spesiell inspillingsprosess.

– Han jobber veldig annerledes enn det vanlige mønsteret. Han instruerer skuespillerne på opptak som et maskingevær på halv hastighet og er opptatt av situasjoner som er helt annerledes enn hva som er vanlig i Hollywood.

Til Jon inge Inge Faldalen sa Lynch følgende om sin metode i et intervju under lanseringen av INLAND EMPIRE:

– Du samler nok elementer, som puslespillbiter. Det er som om noen i et annet rom med et puslespill plukker opp og kaster inn biter på gulvet i dette rommet. Du samler dem så opp, og ut kommer etter hvert et manuskript. Det er som strukturen i jazz. Det begynner med en viss tone eller rytme, som så begynner å snakke til de andre musikerne, som blir med. På Inland Empire fikk jeg en idé, og så skjøt jeg det fragmentet. Så det andre og det tredje. Når jeg da hadde tre fragmenter som ikke hang sammen, skjøt jeg et fjerde fragment som samlet dem.

David Lynch (1946-2025).

David Lynch (1946-2025).

Han var den amerikanske populærkulturens mest folkekjære surrealist som vekslet mellom avantgarde og mainstream som den naturligste ting i verden.

Foto: Screenshot fra kortfilmen «What did Jack do?» som ligger på Netflix.

David Lynch, en av etterkrigstidens største amerikanske filmkunstnere, er gått bort i en alder av 78 år.

Hans familie la følgende melding ut på filmkunstnerens FB-side nå i kveld:

«It is with deep regret that we, his family, announce the passing of the man and the artist, David Lynch. We would appreciate some privacy at this time. There’s a big hole in the world now that he’s no longer with us.  But, as he would say, “Keep your eye on the donut and not on the hole.” It’s a beautiful day with golden sunshine and blue skies all the way.»

Lynch var utdannet kunstner og fikk sitt gjennombrudd med den eksperimentelle «body horror-filmen» Eraserhead (1977). Filmen liknet ikke mye annet som ble produsert innen amerikansk independentfilm på 1970-tallet, og mange, deriblant Lynch selv, trakk paralleller til 1940-tallets filmsurrealister som Maya Deren.

Mel Brooks fikk øynene opp for denne uvanlige begavelsen og ga han jobben med å regissere Elefantmannen (1980). Deretter fulgte en dypt frustrerende erfaring med å adaptere storfilmen Dune (1984) til lerretet. Lynch innså at han ikke passet inn i Hollywoods maskineri og distanserte seg fra filmen. 

Han kom nådeløst tilbake to år senere med Blue Velvet (1986) – en film som er blitt stående som en moderne klassiker. Den skulle også definere ham som en stor fornyer av amerikansk sjangerfilm. Han forente trekk fra film noir, folkelig «loony americana» og bred underholdningsfilm med en uvanlig populærkulturell og kunstnerisk sensibilitet. Han skulle også revolusjonere dramaserieformatet med Twin Peaks (1990 -), en serie som lå et tiår foran den gullalderen som kom etter årtusenskiftet.

Etter hvert skulle Lynch få stadig større problemer med å få finansiert filmene sine, og måtte ofte velge lavbudsjett-strategier. Hans største filmsuksess etter Blue Velvet og Wild at Heart var egentlig ment som en tv-serie. Men da tv-selskapet fikk kalde føtter da de så piloten, gjorde han Mulholland Drive (2001) til en spillefilm i isteden.

Han skulle også omfavne det nye digitale formatet etter årtusenskiftet og gi oss filmer tilpasset denne nye estetikken, blant annet INLAND EMPIRE. 

Den norske filmfotografen Odd-Geir Sæther jobbet sammen med Lynch på den filmen. Han kunne overfor Rushprint fortelle om en spesiell inspillingsprosess.

– Han jobber veldig annerledes enn det vanlige mønsteret. Han instruerer skuespillerne på opptak som et maskingevær på halv hastighet og er opptatt av situasjoner som er helt annerledes enn hva som er vanlig i Hollywood.

Til Jon inge Inge Faldalen sa Lynch følgende om sin metode i et intervju under lanseringen av INLAND EMPIRE:

– Du samler nok elementer, som puslespillbiter. Det er som om noen i et annet rom med et puslespill plukker opp og kaster inn biter på gulvet i dette rommet. Du samler dem så opp, og ut kommer etter hvert et manuskript. Det er som strukturen i jazz. Det begynner med en viss tone eller rytme, som så begynner å snakke til de andre musikerne, som blir med. På Inland Empire fikk jeg en idé, og så skjøt jeg det fragmentet. Så det andre og det tredje. Når jeg da hadde tre fragmenter som ikke hang sammen, skjøt jeg et fjerde fragment som samlet dem.

MENY