David Lynch redux

David Lynch redux

70-årsjubilant David Lynch er over halvveis på en ny tur til «Twin Peaks». Med Jon Inge Faldalen diskuterte han i 2010 «Twin Peaks», «Mulholland Dr.», kaniner, ideer og umuligheten av å lage silkevesker av griseører.

Det fins enkelte ting jeg liker: organiske ting, fabrikklyder, fabrikkpiper, ild, røyk og medisinsk utstyr. Disse tingene dukker opp på ulike tidspunkt med ulike funksjoner.
– David Lynch

I dag fyller mesterregissøren David Lynch (født 20. januar 1946) – med den sobre selvbiografien «Born in Missoula, Montana. Eagle Scout.» – 70 år.

Han er over halvveis i innspillingen av de nye, hemmeligholdsomsuste Twin Peaks-episodene, som skal ha premiere tidlig i 2017, ifølge ryktene med alt fra 9 til 18 episoder, co-skrevet av Lynch og Mark Frost, og regissert av Lynch selv, med Kyle MacLachlan i hovedrollen. Showtime-sjef David Nevins har sett 24 minutter i klippen og sier (selvsagt) at stoffet er “stupendous”.

Medium rare

Begrepet medium har mange betydninger. Unike Lynch, blant nyere tids fremste filmskapere, legemliggjør flere av dem. Gjennom hans bevissthet og ubevissthet strømmer ideer om det kjente og det ukjente, som så medieres gjennom ulike materialer: tre, maling, filmsølvkorn, digitale piksler eller den menneskelige stemmen.

Rushprint snakket i oktober 2010 med Lynch på Oslo-visitt, om serier og film, og en varm og vennlig mann svarte høflig mens fingrene flagret, som en marionettartist uten verken tråder eller dukker.

Han fortalte da at han gjerne returnerer til fjernsynsfiksjon, noe han vel fem år etter er i ferd med å gjøre med nye Twin Peaks-episoder.

Twin Peaks 3

– Jeg elsker fortsettende fortellinger, og kabelfjernsyn er veldig bra for fortsettende fortellinger. Slike fortellinger trekker deg inn, og alle mulige ideer dukker opp. Men jeg har ikke ideene for slike fortellinger akkurat nå. Hvis jeg får det, vil jeg gå til kabelselskapene. Ved siden av kabel har du jo også internett, men der er det ikke penger til å fortelle disse historiene, sier han.

Peggy Olson (Elisabeth Moss) og Don Draper (Jon Hamm) i sesong 5 av tv-serien Mad Men. Foto: Frank Ockenfels/AMC

Etter noe om og men, kom pengene på plass fra serieprodusent Showtime. I oktober 2010 hadde Lynch særlig en favorittserie:

Mad Men. Jeg møtte akkurat Don Draper og Peggy Olsen i Køln. Serien har en veldig god historie, god fortellingsstruktur, karakterer og regi.

Peggy Olson (Elisabeth Moss) and Don Draper (Jon Hamm) - Mad Men - Season 5 - Gallery - Photo Credit: Frank Ockenfels/AMC

Jeg tror ikke jeg er alene om å synes dette. Folk liker å være i den verdenen, et retrounivers fra femtitallet, en verden folk kjenner. Og jeg liker å være bak scenen i det som var en veldig bra tid i USA. Serien representerer både positive og negative sider ved den tiden, sier Lynch.

Triplet Peaks

I sin egen fjernsynsklassiker Twin Peaks banet Lynch vei for den toneveksling som preger nyere serier, i møtet mellom surrealisme og klassisk fortellende film, og ulike sjangrer, som såpe, skrekk og detektiv, kunstfilm og kunstfjernsyn.

– Hadde det bare vært cherry pie, ville det vært kjedelig. Og hadde det bare vært mysterier, ville det vært kjedelig. Fortellinger kombinerer alle disse ulike situasjonene. Og legger man et mysterium på toppen, får man denne spesielle opplevelsen.

Mange nordmenn husker den norske businessdelegasjonen i serien.

– Nordmenn elsker skogen og den rene lufta. De kom godt overens med nordvestamerikanerne lenge, men så begynte Audrey Horne å fortelle noen historier.

Analog og digital film

Jeg gir ham en utskrift med bilder fra hans to seneste filmer Mulholland Dr. og Inland Empire og spør hva som forener og skiller estetikken i de ulike materialitetene analog og digital film. Han peker på arket og sier:

– Her har du svaret. På internett ville de sett like ut. Mulholland Dr. ble skutt på film, på et rart format som ble beskåret på en underlig måte. Inland Empire ble skutt på SonyPD150, som har dårlig kvalitet, særlig ut fra dagens standarder. Men det mediet talte til meg på en spesiell måte, som var perfekt for denne fortellingen. Og i visningskopier kan man oppskalere bildene og arbeide med dem. Men “you can’t make a silk purse out of a sow’s ear”.

Lynch har foreløpig forlatt filmrullen, men utelukker ikke en eventuell retur.

– Jeg elsker analog film, men det digitale er nå i ferd med å tilby det samme. I tillegg kan man manipulere titusen ting. Digitalt er den rette veien å gå. Analog film er en synkende dinosaur i tjære. Men jeg vil aldri si aldri, sier han.

Kaniner

Lynch inkorporerte det digitale netteksperimentet Rabbits i Inland Empire.

– Jeg bare følger følelsene og informasjonen fra ideene. Først når jeg kommer til settet og øver inn scenene, ser jeg hvordan de skal være. For eksempel Rabbits, som begynte som en tv-serie med livepublikum. Så kom navnene på kaninene, utseende på rommet og det konstante regnet. For meg er kaniner uskyldige vesener som forstår frykt. Det er jo så mange dyr som vil spise dem. Jeg elsker kaninenes verden.

Rabbits er en surrealistisk situasjonskomedie skutt i lange totalinnstillinger.

– Under innspillingen hadde vi tre kameraer til stede, for både totalbilde, halvtotal og nærbilde. Vi kunne klippet scenen akkurat som vi ville. Men scenen ønsket å være vid. Rabbits er derfor skutt mer som en teaterting. Slik jobber jeg: Scenen snakker til meg. Det er ikke noen intellektuell eller filosofisk grunn til at det er blitt slik. Jeg er bare tro mot ideen og hva som føles korrekt. Den følelsen er intuisjon, en blanding av følelser og fornuft. Intuisjon er kunstnerens fremste verktøy. Å vite kommer deretter mer og mer, forteller Lynch.

Teknologi og 3D

Lynch har omfavnet internett, og han ser også mulighetene for filmfortellinger på mobile medier.

– Mediene snakker til oss. Og teoretisk fins det helt klart fortellinger som vil fungere bra på en iPhone eller en iPod, men for meg gjelder ”jo større bilde, desto bedre bilde”. Sammen med god lyd har du da mulighet til å ta mennesker med inn i en ny verden, til en ny opplevelse. Det får man ikke til med dårlig lyd og dårlig bilde. Jeg ønsker meg en maskin som kunne tilkobles en iPod eller en iPad, som kunne sprute et bilde ut på stueveggen. Så kunne jeg skru av lyset og boom: Go!

Lynch er også åpen for 3D-teknologien.

– Jeg vet at 3D kommer for fullt, og hvis jeg visste bedre hva det var, ville jeg sikkert kunne fått ideer. Men foreløpig ligner det for meg mest en gimmick som skal få mennesker til kinosalene og få dem til å kjøpe den neste generasjonen fjernsynsapparater.

Fragmentfilmer

Lynchs kreative prosess samler ulike fragmenter til et hele.

– Du samler nok elementer, som puslespillbiter. Det er som om noen i et annet rom med et puslespill plukker opp og kaster inn biter på gulvet i dette rommet. Du samler dem så opp, og ut kommer etter hvert et manuskript. Det er som strukturen i jazz. Det begynner med en viss tone eller rytme, som så begynner å snakke til de andre musikerne, som blir med. På Inland Empire fikk jeg en idé, og så skjøt jeg det fragmentet. Så det andre og det tredje. Når jeg da hadde tre fragmenter som ikke hang sammen, skjøt jeg et fjerde fragment som samlet dem.

David Lynch og Laura Dern under innspillingen av «Inland Empire».
David Lynch og Laura Dern under innspillingen av «Inland Empire».

Som instrument for ideer gjennom intuisjon forstår han ikke alltid sine egne ideer.

– Noen ganger får jeg ideer som jeg ikke aner hva betyr. Men så begynner de å få en betydning – for meg. Deretter er det som å være tro mot en note. Jeg ser prosessen som et hele. Det er som å åpne en bag: Noe passer ikke inn. Dette og dette. Så viser man det til en gruppe, ikke for å få konkrete tilbakemeldinger, men for å føle gruppen. I en slik prosess blir ting sjonglert inn og ut.

Enkelte elementer repeteres gjennom flere filmer.

– Det fins enkelte ting jeg liker: organiske ting, fabrikklyder, fabrikkpiper, ild, røyk og medisinsk utstyr. Disse tingene dukker opp på ulike tidspunkt med ulike funksjoner.

Forvirring – med mening?

Lynch audiovisualiserer vår tid, med vakre teksturer tæret av uhyggen over og under. Han gjør alt fysisk, ved å gi både mennesker og ting eksistensiell vekt. For meg blir det stadig tydeligere at hans prosjekt ikke er «postmodernistisk». Hans kunstnerskap er sannhetssøkende, på vei mot ideenes singulære essens. Tiden er overmoden for ikke-ironiske lesninger av eksemplevis rødstrupefortellinger (i Blue Velvet) og Tibet-taler (i Twin Peaks). Lynch forstår kanskje derfor godt tilskuernes søken etter mening.

– Vi tilrekkes av det ukjente. Vi er som detektiver, som ser etter tegn i livet. Vi vil vite, sier han.

Og Mulholland Dr. er kanskje det verket som har skapt størst fortolkningsaktivitet.

Mulholland Dr. var tenkt som en pilot til en tv-serie, men ABC-sjefen – som så en rough cut halv sju om morgenen mens han stod i telefonen og drakk kaffe langt fra en liten tv-skjerm – hatet den. Han drepte prosjektet, som slik fikk muligheten til å bli en langfilm, forteller Lynch.

Også i Mulholland Dr. dukket flere ideer tilfeldig opp.

– Rebekah del Rio kom hjem sammen med musikkagenten min en dag for å synge for meg. Hun kom rett inn fra gata, uten engang å få kaffe, gikk inn i studioet og sang eksakt det som er med i filmen: Roy Orbisons ”Crying” på spansk.

Og hvordan hadde fjernsynsserien sett ut?

– Hvem vet? Det ble jo ikke en serie. Men den kunne jo fortsatt ha holdt på, sier han.

Som kommer til å lage flere langfilmer.

– Jeg arbeider for tiden med en dokumentar om Maharishi Yogi. Og en dag vil jeg lage en ny langfilm. Men jeg kan ikke si noe om det så lenge ideene er sarte og under oppbygging. Bare slik beholder man energien i ideene.

Fjernsynsserier

Hotel Room (2 episoder, 1993)
On the Air (1 episode, 1992)
Twin Peaks (6 episoder, 1990-1991, 2017)
American Chronicles (1990)
Industrial Symphony No. 1: The Dream of the Brokenhearted (1990)
The Cowboy and the Frenchman (1988)

Langfilm

Inland Empire (2006)
Mulholland Dr. (2001)
The Straight Story (1999)
Lost Highway (1997)
Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992)
Wild at Heart (1990)
Blue Velvet (1986)
Dune (1984)
The Elephant Man (1980)
Eraserhead (1977)

Kortfilm

Lady Blue Shanghai (2010)
Dumbland (2002)
Rabbits (2002)
Premonition Following An Evil Deed (1995)
The Amputee (1974)
The Grandmother (1970)
The Alphabet (1968)
Six Figures Getting Sick (1966)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

David Lynch redux

David Lynch redux

70-årsjubilant David Lynch er over halvveis på en ny tur til «Twin Peaks». Med Jon Inge Faldalen diskuterte han i 2010 «Twin Peaks», «Mulholland Dr.», kaniner, ideer og umuligheten av å lage silkevesker av griseører.

Det fins enkelte ting jeg liker: organiske ting, fabrikklyder, fabrikkpiper, ild, røyk og medisinsk utstyr. Disse tingene dukker opp på ulike tidspunkt med ulike funksjoner.
– David Lynch

I dag fyller mesterregissøren David Lynch (født 20. januar 1946) – med den sobre selvbiografien «Born in Missoula, Montana. Eagle Scout.» – 70 år.

Han er over halvveis i innspillingen av de nye, hemmeligholdsomsuste Twin Peaks-episodene, som skal ha premiere tidlig i 2017, ifølge ryktene med alt fra 9 til 18 episoder, co-skrevet av Lynch og Mark Frost, og regissert av Lynch selv, med Kyle MacLachlan i hovedrollen. Showtime-sjef David Nevins har sett 24 minutter i klippen og sier (selvsagt) at stoffet er “stupendous”.

Medium rare

Begrepet medium har mange betydninger. Unike Lynch, blant nyere tids fremste filmskapere, legemliggjør flere av dem. Gjennom hans bevissthet og ubevissthet strømmer ideer om det kjente og det ukjente, som så medieres gjennom ulike materialer: tre, maling, filmsølvkorn, digitale piksler eller den menneskelige stemmen.

Rushprint snakket i oktober 2010 med Lynch på Oslo-visitt, om serier og film, og en varm og vennlig mann svarte høflig mens fingrene flagret, som en marionettartist uten verken tråder eller dukker.

Han fortalte da at han gjerne returnerer til fjernsynsfiksjon, noe han vel fem år etter er i ferd med å gjøre med nye Twin Peaks-episoder.

Twin Peaks 3

– Jeg elsker fortsettende fortellinger, og kabelfjernsyn er veldig bra for fortsettende fortellinger. Slike fortellinger trekker deg inn, og alle mulige ideer dukker opp. Men jeg har ikke ideene for slike fortellinger akkurat nå. Hvis jeg får det, vil jeg gå til kabelselskapene. Ved siden av kabel har du jo også internett, men der er det ikke penger til å fortelle disse historiene, sier han.

Peggy Olson (Elisabeth Moss) og Don Draper (Jon Hamm) i sesong 5 av tv-serien Mad Men. Foto: Frank Ockenfels/AMC

Etter noe om og men, kom pengene på plass fra serieprodusent Showtime. I oktober 2010 hadde Lynch særlig en favorittserie:

Mad Men. Jeg møtte akkurat Don Draper og Peggy Olsen i Køln. Serien har en veldig god historie, god fortellingsstruktur, karakterer og regi.

Peggy Olson (Elisabeth Moss) and Don Draper (Jon Hamm) - Mad Men - Season 5 - Gallery - Photo Credit: Frank Ockenfels/AMC

Jeg tror ikke jeg er alene om å synes dette. Folk liker å være i den verdenen, et retrounivers fra femtitallet, en verden folk kjenner. Og jeg liker å være bak scenen i det som var en veldig bra tid i USA. Serien representerer både positive og negative sider ved den tiden, sier Lynch.

Triplet Peaks

I sin egen fjernsynsklassiker Twin Peaks banet Lynch vei for den toneveksling som preger nyere serier, i møtet mellom surrealisme og klassisk fortellende film, og ulike sjangrer, som såpe, skrekk og detektiv, kunstfilm og kunstfjernsyn.

– Hadde det bare vært cherry pie, ville det vært kjedelig. Og hadde det bare vært mysterier, ville det vært kjedelig. Fortellinger kombinerer alle disse ulike situasjonene. Og legger man et mysterium på toppen, får man denne spesielle opplevelsen.

Mange nordmenn husker den norske businessdelegasjonen i serien.

– Nordmenn elsker skogen og den rene lufta. De kom godt overens med nordvestamerikanerne lenge, men så begynte Audrey Horne å fortelle noen historier.

Analog og digital film

Jeg gir ham en utskrift med bilder fra hans to seneste filmer Mulholland Dr. og Inland Empire og spør hva som forener og skiller estetikken i de ulike materialitetene analog og digital film. Han peker på arket og sier:

– Her har du svaret. På internett ville de sett like ut. Mulholland Dr. ble skutt på film, på et rart format som ble beskåret på en underlig måte. Inland Empire ble skutt på SonyPD150, som har dårlig kvalitet, særlig ut fra dagens standarder. Men det mediet talte til meg på en spesiell måte, som var perfekt for denne fortellingen. Og i visningskopier kan man oppskalere bildene og arbeide med dem. Men “you can’t make a silk purse out of a sow’s ear”.

Lynch har foreløpig forlatt filmrullen, men utelukker ikke en eventuell retur.

– Jeg elsker analog film, men det digitale er nå i ferd med å tilby det samme. I tillegg kan man manipulere titusen ting. Digitalt er den rette veien å gå. Analog film er en synkende dinosaur i tjære. Men jeg vil aldri si aldri, sier han.

Kaniner

Lynch inkorporerte det digitale netteksperimentet Rabbits i Inland Empire.

– Jeg bare følger følelsene og informasjonen fra ideene. Først når jeg kommer til settet og øver inn scenene, ser jeg hvordan de skal være. For eksempel Rabbits, som begynte som en tv-serie med livepublikum. Så kom navnene på kaninene, utseende på rommet og det konstante regnet. For meg er kaniner uskyldige vesener som forstår frykt. Det er jo så mange dyr som vil spise dem. Jeg elsker kaninenes verden.

Rabbits er en surrealistisk situasjonskomedie skutt i lange totalinnstillinger.

– Under innspillingen hadde vi tre kameraer til stede, for både totalbilde, halvtotal og nærbilde. Vi kunne klippet scenen akkurat som vi ville. Men scenen ønsket å være vid. Rabbits er derfor skutt mer som en teaterting. Slik jobber jeg: Scenen snakker til meg. Det er ikke noen intellektuell eller filosofisk grunn til at det er blitt slik. Jeg er bare tro mot ideen og hva som føles korrekt. Den følelsen er intuisjon, en blanding av følelser og fornuft. Intuisjon er kunstnerens fremste verktøy. Å vite kommer deretter mer og mer, forteller Lynch.

Teknologi og 3D

Lynch har omfavnet internett, og han ser også mulighetene for filmfortellinger på mobile medier.

– Mediene snakker til oss. Og teoretisk fins det helt klart fortellinger som vil fungere bra på en iPhone eller en iPod, men for meg gjelder ”jo større bilde, desto bedre bilde”. Sammen med god lyd har du da mulighet til å ta mennesker med inn i en ny verden, til en ny opplevelse. Det får man ikke til med dårlig lyd og dårlig bilde. Jeg ønsker meg en maskin som kunne tilkobles en iPod eller en iPad, som kunne sprute et bilde ut på stueveggen. Så kunne jeg skru av lyset og boom: Go!

Lynch er også åpen for 3D-teknologien.

– Jeg vet at 3D kommer for fullt, og hvis jeg visste bedre hva det var, ville jeg sikkert kunne fått ideer. Men foreløpig ligner det for meg mest en gimmick som skal få mennesker til kinosalene og få dem til å kjøpe den neste generasjonen fjernsynsapparater.

Fragmentfilmer

Lynchs kreative prosess samler ulike fragmenter til et hele.

– Du samler nok elementer, som puslespillbiter. Det er som om noen i et annet rom med et puslespill plukker opp og kaster inn biter på gulvet i dette rommet. Du samler dem så opp, og ut kommer etter hvert et manuskript. Det er som strukturen i jazz. Det begynner med en viss tone eller rytme, som så begynner å snakke til de andre musikerne, som blir med. På Inland Empire fikk jeg en idé, og så skjøt jeg det fragmentet. Så det andre og det tredje. Når jeg da hadde tre fragmenter som ikke hang sammen, skjøt jeg et fjerde fragment som samlet dem.

David Lynch og Laura Dern under innspillingen av «Inland Empire».
David Lynch og Laura Dern under innspillingen av «Inland Empire».

Som instrument for ideer gjennom intuisjon forstår han ikke alltid sine egne ideer.

– Noen ganger får jeg ideer som jeg ikke aner hva betyr. Men så begynner de å få en betydning – for meg. Deretter er det som å være tro mot en note. Jeg ser prosessen som et hele. Det er som å åpne en bag: Noe passer ikke inn. Dette og dette. Så viser man det til en gruppe, ikke for å få konkrete tilbakemeldinger, men for å føle gruppen. I en slik prosess blir ting sjonglert inn og ut.

Enkelte elementer repeteres gjennom flere filmer.

– Det fins enkelte ting jeg liker: organiske ting, fabrikklyder, fabrikkpiper, ild, røyk og medisinsk utstyr. Disse tingene dukker opp på ulike tidspunkt med ulike funksjoner.

Forvirring – med mening?

Lynch audiovisualiserer vår tid, med vakre teksturer tæret av uhyggen over og under. Han gjør alt fysisk, ved å gi både mennesker og ting eksistensiell vekt. For meg blir det stadig tydeligere at hans prosjekt ikke er «postmodernistisk». Hans kunstnerskap er sannhetssøkende, på vei mot ideenes singulære essens. Tiden er overmoden for ikke-ironiske lesninger av eksemplevis rødstrupefortellinger (i Blue Velvet) og Tibet-taler (i Twin Peaks). Lynch forstår kanskje derfor godt tilskuernes søken etter mening.

– Vi tilrekkes av det ukjente. Vi er som detektiver, som ser etter tegn i livet. Vi vil vite, sier han.

Og Mulholland Dr. er kanskje det verket som har skapt størst fortolkningsaktivitet.

Mulholland Dr. var tenkt som en pilot til en tv-serie, men ABC-sjefen – som så en rough cut halv sju om morgenen mens han stod i telefonen og drakk kaffe langt fra en liten tv-skjerm – hatet den. Han drepte prosjektet, som slik fikk muligheten til å bli en langfilm, forteller Lynch.

Også i Mulholland Dr. dukket flere ideer tilfeldig opp.

– Rebekah del Rio kom hjem sammen med musikkagenten min en dag for å synge for meg. Hun kom rett inn fra gata, uten engang å få kaffe, gikk inn i studioet og sang eksakt det som er med i filmen: Roy Orbisons ”Crying” på spansk.

Og hvordan hadde fjernsynsserien sett ut?

– Hvem vet? Det ble jo ikke en serie. Men den kunne jo fortsatt ha holdt på, sier han.

Som kommer til å lage flere langfilmer.

– Jeg arbeider for tiden med en dokumentar om Maharishi Yogi. Og en dag vil jeg lage en ny langfilm. Men jeg kan ikke si noe om det så lenge ideene er sarte og under oppbygging. Bare slik beholder man energien i ideene.

Fjernsynsserier

Hotel Room (2 episoder, 1993)
On the Air (1 episode, 1992)
Twin Peaks (6 episoder, 1990-1991, 2017)
American Chronicles (1990)
Industrial Symphony No. 1: The Dream of the Brokenhearted (1990)
The Cowboy and the Frenchman (1988)

Langfilm

Inland Empire (2006)
Mulholland Dr. (2001)
The Straight Story (1999)
Lost Highway (1997)
Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992)
Wild at Heart (1990)
Blue Velvet (1986)
Dune (1984)
The Elephant Man (1980)
Eraserhead (1977)

Kortfilm

Lady Blue Shanghai (2010)
Dumbland (2002)
Rabbits (2002)
Premonition Following An Evil Deed (1995)
The Amputee (1974)
The Grandmother (1970)
The Alphabet (1968)
Six Figures Getting Sick (1966)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY