Foto fra Janssons bokcover til «Sommerboken».

Tove Janssons «Sommerboken» er en nordisk romanklassiker og folkelesning i hjemlandet i Finland. Den tilhører hennes mer rendyrkede skjønnlitterære forfatterskap, selv om boken også inneholder enkelte tegninger. Den skulle bli hennes største suksess etter Mummi-bøkene og er oversatt til 35 språk. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at noen nå vil forsøke å gjenskape den som helaftens spillefilm.

Den vesle boken figurerer ofte på mange lister over anbefalt sommerlektyre. Den handler om 6-åringen Sophia og hennes farmor som tilbringer sommeren på familiens lille øy i finskebukta. Mest av alt er det en fortelling om forholdet mellom en aldrende skarp kvinne og et nysgjerrig barn. Henvist til hverandre utforsker de øya og dens omgivelser, deler erfaringer og lærer av hverandre. Men de utfordrer også hverandre.

Den vesle jenta er basert på Janssons niese og jentas far har visstnok mye av forfatterens bror ved seg. Selve huset minner mye om Janssonfamiliens sommerhus på den vesle og steinete øya Klovharun.

«Sommerboken» er ikke så lett og sommerlig som noen av omtalene gir inntrykk av. Den har også mørke undertoner og vemod. Farmoren er sannsynligvis inne i sine siste år og har en veldig barsk og finsk holdning til tilværelsen. Hun har vært ute en sommernatt før – for ikke å snakke om en finsk vinternatt. Om den amerikanske filmskaperen Charlie McDowell har tenkt å gjenskape denne lokale tonen, vet vi ikke. Bare det faktum at den er engelskspråklig vil få Jansson-puristene til å reagere. Filmen er i det minste spilt inn i Finland og regissøren har erklært en slags troskap til Janssons originale univers.

I boken er det lite av de konvensjonelle visdomsordene som bøker om besteforeldre og barnebarn er så fulle av. Det er riktignok noen gullkorn her og der, men de er av den mer beske og friske sorten. Som når farmoren minnes sin avdøde ektemann:

«Noen ganger husker jeg ikke så godt. Hvem var han som styrte?
Din farfar naturligvis, sa farmoren, altså han jeg var gift med.
Er du gift! utbrøt Sophia ytterst forbauset.
Dødsens dumt, mumlet farmoren.»

Eller når de to ankommer en øy der en plakat advarer om at de ikke har lov til å fortøye:

«Vi går i land, sa farmoren, hun var meget sint. Sophia så redd ut. Det gjør en stor forskjell, forklarte farmoren. Ingen mennesker med god oppdragelse går i land på en annens øy når den er tom. Men når folk setter opp en plakat, så gjør man det fordi det er en utfordring.Selvfølgelig, sa Sophia og utvidet i alvorlig grad sine kunnskaper om livet. De fortøyde ved plakaten.»

Det er ikke bare de to hovedrollene som er så minneverdige i «Sommerboken». Det er også den nærgående og atmosfæriske skildringene av naturen på øya og havet utenfor. Det speiler farmorens mørke tanker om at hun nærmer seg slutten og Sophias ekspansive, utforskende natur. Som når sommeren er på hell:

«Hver gang blir nettene mørke uten at det merkes. En eller annen kveld i august gjør man seg et ærend utenfor, og plutselig er alt kullmørkt, en stor, varm, svart stillhet rundt hytta. Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme. Det er ingen stjerner ennå, bare mørke.»

Farmoren behandler barnet som en samtalepartner. Men hun er ingen pedagog. Hun tilhører, som Jansson selv gjorde, en generasjon som mente at barn ikke skulle overbeskyttes mot noen av livets barske realiteter. Det er likevel en ømhet i Janssons beskrivelse av relasjonen mellom generasjonene; hun respekterer den gamles integritet og skrøpelighet like mye som barnets naive blikk på verden – uten å bli sentimental.

I filmversjonen skal Glenn Close fortolke den aldrende farmoren. Anders Danielsen-Lie spiller faren. Hvem som har rollen som vesle Sophia har vi ikke klart å få bragt på det rene. Islandske Ingvar Sigurdsson og finske Pekka Strang har to av de mindre birollene.

Innspillingen pågikk i fjor sommer i Finland. Lokale finske fond og coprodusenter medvirker. Teamet har fått velsignelse fra Janssons barnebarn, Sophia Jansson, som er med på å forvalte rettighetene i boet etter forfatteren.

«Sommerboken betyr så mye for mange lesere rundt om i verden. Den er også min favoritt blant Tove Janssons bøker, den har en spesiell plass i mitt hjerte. Hvert eneste ord i den gjenoppvekker barndomsminner fra min kjære bestemor – hennes stemme, måten hun beveget seg rundt på øya. Å se historien bli levendegjort på stort lerret kommer til å bli en fantastisk og rørende opplevelse,» sier hun i en pressemelding.

Det tryggeste er uansett å lese boken først. Så kan du danne dine egne bilder.

«Sommerboken» er oversatt til norsk (bokmål) av William Heinesen