Cinematekets faste stumfilmmusiker Kjetil Schjander Luhr har skrevet musikk til Troll-elgen, som han denne uken framførte sammen med Inger Hannisdal (fele) Christian Skaugen (trommer og perkusjon) og Kristin Bolstad (vokal, effekter og diverse instrumenter) under åpningen av Oslo stumfilmfestival 25. april.

Da Rushprint snakket med Schjander Luhr om å komponere og spille til Troll-elgen første gangen for et par år siden, sto han uten orkester. Noe av utfordringen var å spille «fra innsida», som han kalte det.

– Jeg behandler filmene som levende filmverk, ikke museumsgjenstander. Jeg spiller gjerne ganske åpent og klangfullt, og litt knappere, når jeg akkompagnerer norsk stumfilm. Det har kanskje mye med den utstrakte bruken av granskog og fjell å gjøre, jeg vet ikke. En del av de norske stumfilmene oppleves nok som litt stive, så en vesentlig utfordring er å greie å komme inn i «flytsona» der man lever seg inn i filmen og kan spille den fra innsida, om man kan si det slik. Det er alltid dette jeg går etter når jeg spiller til en film aleine: å komme under huden på den, bli så revet med at jeg slipper å tenke stort over hva jeg skal gjøre. Likevel er det noe litt reint og åpent over de norske filmene, så når flyten kommer blir det gjerne veldig fine opplevelser av det. Litt fjelluft er godt for deg.

Den svenske filmhistorikeren Rune Waldekranz kåret i sin tid Troll-elgen til «norsk films mest geniune og beste prestasjon under stumfilmepoken.» Gunnar Iversen har her på rushprint fremhevet den som et godt eksempel på hvordan byen benyttes som en kontrast til landsbygda og naturen i de nasjonalromantiske bygdefilmene. 

«Selv om bygda også har sine farer, som i Troll-elgen først og fremst personifiseres av hestehandleren Gunnar Sløvika, representerer byen det meste av det som er fraværende på landsbygda. At Hans Trefothaugen forvandles fra rotnorsk husmannsgutt til kunst-skytter fra Texas på tivoli viser hvordan identiteter er flytende og formbare i byen. Hjemme i Redalen er Hans fastholdt i et strengt tradisjonelt klassesamfunn der storbønder hersker og har husmenn og tjenestefolk under seg, men i storbyen har han omskapt seg selv. Han bærer til og med en maske, noe som understreker hvordan han skjuler sitt virkelige jeg bak en påtatt kunstig identitet.»

Etter en tid i byen orker ikke Hans mer og desperat av hjemlengsel vender han tilbake til bygda. Han har et håp, nemlig å skyte den sagnomsuste troll-elgen, for Ingrids far har en gang lovet ham datterens hånd om han klarer å felle det magiske dyret.

Både persongalleriet og intrigen i Troll-elgen er klassisk, heter det i Cinematek-katalogen: «Husmannsgutten Hans elsker storbondedatteren Ingrid, som gjengjelder kjærligheten. Storbonden vil imidlertid gifte henne bort til filmens skurk, hestehandleren Gunnar. Hans og Gunnar møtes på fest og havner i slåsskamp. I den tro at han har drept Gunnar, rømmer Hans til byen hvor han livnærer seg som skytter på et sirkus. Byen er landsbygdas rake motsetning, her råder umoral og forfall. Kvinnene er mørkhårede vamper og mennene upålitelige skurker.»

I dag kan selve historien virke noe enkel, men Walter Fyrsts sikre filmstil imponerer fortsatt, mener Cinemaket i sin katalogtekst. «Den er effektiv og dristig, med både heftige kamerakjøringer i vinterskogen og parallellklipping.»  Cinemateket siterer også fra forfatteren Gunnar Larsens anmeldelse i Dagbladet: «Fürst har ved sin debut vist en oppfinnsomhet, en smak og et raffinement i virkemidlene som tyder på at her har vi mannen. Han har her med tilfeldige amatører oppnådd noe av den absolutt selvsagte livaktighet og ekthet som russerne skaper ved intens kunstnerisk og genial maskeringskunst.»

Les mer om stumfilmvisningen av «Troll-elgen».