Foto: Bent Rognlien foran monitor under opptakene til «Velkommen til Utmark».

Bent Nyquist Rognlien var virkelig en grand old man. En bauta og nestor. Kunnskapsrik og nysgjerrig. En livsnyter og eksentriker. Egen og sosial. Litt skummel. Og veldig snill.

De færreste gikk av gårde upåvirket etter et møte med Bents buskete øyenbryn og kraftige stemme. Noen ble litt skremt av ham. Og alle ble overbevist om hans kunnskap. De som var heldige å kjenne ham lenger, fikk gleden av hans varme og omtenksomhet, hans lojalitet til mennesker og prosjekter, hans smittende livsglede, og hans ungdommelige oppdagertrang. Sinte Bent kunne absolutt sette folk på plass. Mens milde Bent husket de viktige dagene i andres liv og hva man snakket om forrige gang man møttes. 

Det var ikke alltid enkelt å dele kontorlandskap med det lydtrykket Bent produserte i telefonsamtaler og møter. Men det var en udelt glede å arbeide med Bent om å realisere et film- og serieprosjekt. Han var en mester i skille viktig fra uviktig, og han kunne ta upopulære beslutninger så lenge han trodde det ville være til det beste for alle, til sist. Bent gjorde ting på sin måte: Han likte å jobbe på medbragt ekstraskjerm og pult (aller helst i et «L-form»-oppsett), han hadde sine egne dokumenter, systemer og prosedyrer, han ankom på sykkel så lenge været tillot relativt pent tøy, og han spiste alltid en medbragt, fristende matpakke.

Bent kunne sine franske oster og vin. Samtidig var han nøysom, og likte ikke sløseri. Livet skulle leves, ikke overleves. Men heller ikke overdrives. Man kunne absolutt merke om det var noen han syntes var på viddene. Men han var alltid åpen for å endre mening. Bent var god på å se de store linjene, og like fullt veldig nøyaktig. Som linjeprodusent arbeidet han mest med tall og harde fakta, men han hadde likevel størst kjærlighet til fortellingen.

De seneste fire årene arbeidet Bent sammen med oss i Paradox, hvor han hadde overoppsynet med produksjonene Velkommen til Utmark for HBO, I kjærlighetens navn og Harald og Sonja for Viaplay. Denne siste produksjonen var han fremdeles i gang med da han ble syk for få uker siden og måtte ta en pause fra arbeidet. 

Bent har gjort så mye og jobbet med så mange i denne bransjen. Han produserte Hans Petter Molands Kjærlighetens kjøtere allerede i 1995. Og ikke minst har han produsert flere store prosjekter sammen med sin kone, Hilde Berg, som Trygve Allister Diesens Tyven, tyven og tv-serien Torpedo, og Eva Isaksens De gales hus. De senere årene linjeproduserte han mange sesonger av Okkupert med Gudny Hummelvoll som produsent, og NRKs store serie 22.juli, ved Sara Johnsen og Pål Sletaune.

Finn og jeg fikk æren av å være invitert i Bents 70-års dag. Nå var Bent straks 74 og i full vigør. Vi spøkte noen ganger med Bent om at han kom til å gi seg med støvlene på. Vi trodde likevel aldri at det ville skje så brått. Og det er så mye vi skulle ønske vi kunne sagt til ham. Nå er det dessverre for sent. Og det er så uendelig trist.

Kjære, kjære Bent. Vi tenker på deg. Og på Hilde og Eva som plutselig skal leve uten din smittende energi. Du er dypt savnet.

Hilsen,

Stein & Finn, Rebecca, Torkild, Thea, Jan Petter, Linda, Erik, Tessa og Olga i Paradox. Viaplay. Og Lina, Wencke, Sunniva, Aslaug, Vibeke og alle dine venner på Harald og Sonja-produksjonen.

Blant de mange i bransjen Bent har berørt gjennom årene, ønsker også Eva Isaksen, Aslaug Konradsdottir, Karl Juliusson, Knud Bjørne-Larsen, Marit Hansen-Tangen, Erik Skjoldbjærg, Turid Øversveen, Pål Sletaune, Sara Johnsen, Gudny Hummelvoll, Stine Hoel, Eivind Stoud Platou, Pål Snekkestad, Trygve Allister Diesen, Odd Ween og Bård Breien å tiltre denne takken og utrykke sitt dype savn og sorg etter å ha fått vite om Bents bortgang.

Og så, en siste hilsen fra Hans Petter Moland:

Kjære Bent,

Du var en sjeldent modig mann. Et usedvanlig lidenskapelig menneske. Og du var redd for å fly. Jeg oppdaget din redsel da vi skulle sjekke inn på Fornebu, for å reise til Longyearbyen på befaring. Den ellers så muntre og «larger than life» Bent ble plutselig fomlete og stum. Du fortalte meg åpenhjertig om din redsel, og hvorfor du ikke kunne bli med.  Men du ble med. Om bord var også verdens hoppelite, klare for å oppleve årets første soldag på Svalbard. Noen timer senere sto du i en avleggs hoppbakke i en skråning i Longyear. Barhodet, og i din karakteristiske Loden-frakk bivånet du verdensstjernene.  Du var som et nyfødt barn, euforisk over livet. Du gledet deg over naturen, og din egen overvinnelse av egen natur. 

Ingen kan beskylde deg for å være A-4. Da en hel bransje var ikledd sort denim, var anti-kunst og anti-intellektuelle, og lot som de var punkere, gikk du i cordfløyelsbukser og skjorter med snipp. Du var en kunstnersjel, hadde brede referanser, og elsket at livet kunne være mer en traurig kjøkkenrealisme. 

Kjærlighetens Kjøtere ble vårt felles prosjekt. Du kjempet mot middelmådigheter da vi så nødvendigheten av å fryse ned studio på Jar. Og du fikk det til. Da filmen skulle vises for Cannesfestivalen hadde du fortsatt flyskrekk. Du kjørte filmkopien til Paris. Dagen vi skulle vise filmen våknet vi til Brigitte Bardot og 10.000 som protesterte mot norsk selfangst utenfor Norges ambassade.  Du lot deg ikke knekke, selv om vår hovedrolle var kledd i selskinn fra topp til tå.  Du snakket elegant og sjarmerende med ledelsen i Cannesfestivalen om vår film. Jeg forsto ikke mye, men jeg forsto at ditt kunstneriske blikk og din innsikt ble respektert. 

Bent, du var et meget sjarmerende, humoristisk, og levende menneske. Mine barn elsket når du kom på besøk. De ville du skulle spille skummel med dine buskete øyenbryn. Du spilte med, og de kalte deg kjærlig for «Slemme Bent». 

Jeg har sikkert ikke vist deg nok takknemlighet for ditt bidrag til Kjærlighetens Kjøtere. Uten deg, ingen film. Du overbeviste alle om prosjektets berettigelse. Du bidro til å gi meg troen på at film er verdt å sloss for.  Du ville at filmer skulle ha kunstneriske ambisjoner, og at regissører var verdt å støtte i sine visjoner. Du elsket film, og dine referanser var like mangslungne som din nysgjerrighet.  Da filmen ble oversatt til fransk deltok du ivrig når minutiøse, men viktige obskøne språklige nyanser skulle ivaretas. 

Du kunne være hissig, men ikke ofte, og ikke uten grunn. Hva grunnen kunne være, var ikke alltid åpenbart i øyeblikket. Men det plaget deg, mer enn det plaget meg. Kanskje fordi jeg kjente meg igjen i det plutselige raseriet som kan komme skyllende fra ingensteds. Ting var viktig for deg. Kunsten var viktig. Dannelse, anstendighet og redelighet var dyder. Kanskje ikke rart du kunne sprekke i møte med en udannet, uanstendig, og tidvis uredelig bransje. 

Din lune latter er ikke til å glemme. Ei heller din barnlige glede og nysgjerrighet på livet. Må din sjel fly fritt videre. 

Hans Petter