Jakob Rørvik snakker om tydelighet, øyeblikk av menneskelighet, universene en film kan romme – og dette korte livet, i et første forsøk på hybridsjangeren kritikkintervju.

Dette er et eksperiment. Samtalen med kinoaktuelle Jakob Rørvik er første utgave av en forhåpentlig lengre rekke i et (for meg, i hvert fall) nytt sjangerkonsept for Rushprint – kritikkintervju – der jeg ønsker å utforske kritikk som intervju og motsatt, intervju som kritikk. Det er nok mange måter å gjøre et slikt forsøk på overlapp på, og dette er et første bud.
Kinoaktuelle Thomas mot Thomas (En sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset) får likningen – med mange kjente og ukjente – til å gå opp i krittrøyk. Fysikeren Thomas strever strukket mellom akademisk ambisjon, farssavn og foreldrevansker. Men det går bra til slutt. Eller?
Faldalen: Gratulerer med langfilmsdebut! Jeg liker filmen godt, også etter flere gjensyn. Det er nesten som hvert gjensyn viser en egen versjon. Men, som filmen også konkluderer med, intet univers er perfekt. Det skal vi også snakke om.
Rørvik: Ok. Det er veldig hyggelig at vi kan gjøre dette.
Faldalen: Jeg fikk mange tanker underveis i filmen, som at det er ikke lett å være en selv, og at alle mot en er feigt. For det er jo ikke bare Thomas mot Thomas, men Thomas mot Kyniske-Thomas, med crew, Perfekte-Thomas, Suicidale-Thomas og Slacker-Thomas. Og i dette kritikkintervjuet er det regissør mot kritiker, men kanskje også forsøksvis Kyniske-Kritiker, med crew, Perfekte-Kritiker, og kanskje også Suicidale-Kritiker og Slacker-Kritiker. Haha.
Rørvik: Ja, nettopp. Haha.
Faldalen: Så vi får ta på oss de ulike hattene underveis. Hva ville for eksempel de ulike Thomas-ene sagt om filmen din vil jeg komme tilbake til. Men, jeg vil begynne på et litt kuriøst sted. For jeg fant ut i går at jeg har vært med i en av dine filmer. Visste du det?
Rørvik: Ojsann, nei, det visste jeg ikke.
Faldalen: En reklamefilm for SAS. Jeg spiller paintball i den første utdrikningslagssekvensen. Det var fra en svært kort periode da jeg gjorde «The Opposite», som George Constanza – gjøre ting jeg egentlig ikke ville tenkt på å gjøre, som da inkluderte å være statist i en reklamefilm. Haha.
Rørvik: Fantastisk. Ja, herregud.
Faldalen: Det har jo ingen særlig relevans for dette intervjuet, men er en morsom klangbunn. Jeg mener å huske en mystisk regissør med monitor oppe i skauen et sted.
Rørvik: Jeg pleier å være veldig tett på, med håndholdt monitor, så jeg vil tippe jeg var nær dere. Haha. Den scenen var for øvrig basert på utdrikningslaget til min bror, hvor han også var utkledd som rosa kanin og ble jaktet på.
Faldalen: Mer av relevans for dette kritikkintervjuet, hva har du tatt med inn i denne filmen fra reklamer for klær, med en kortversjon av Hamsuns Sult, informasjonsfilm om sorg, om sport, om bank og et flyselskap?
Rørvik: Det er nok lettere for meg å peke på det i forhold til kortfilmene. Og også i forhold til flere manus jeg har skrevet som ennå ikke er blitt laget. Men du tenker om det er noe spesifikt fra reklamefilmene?
Faldalen: Ja, begynn gjerne der.
Rørvik: Reklamefilmene har jo for meg vært et sted hvor jeg har testet utstyr og fått trent meg på noen ting. Og nå er det jo lenge siden jeg har gjort reklame. Men jeg har alltid vært opptatt av at det skal være noe menneskelig inni der. Jeg har forsøkt å caste på en måte som – selv om det bare er et glimt av disse menneskene – kanskje gir en følelse av hvem denne personen kan være. I den SAS-filmen er det for eksempel et øyeblikk med et frieri. Det varer bare noen sekunder, men det er et øyeblikk av menneskelighet der som jeg synes er fint. Det er også en scene med en kid som står på en scene i en gymsal med en The Germs-t-skjorte og synger punk, og faren som heier på ham. Og akkurat det øyeblikket har jo et ekko i spillefilmen – i den drømmen Thomas har hatt om å bli sett av sin far. Det er noen øyeblikk der av mennesker som møtes og opplever mening sammen. Jeg skal ikke skryte på meg veldig mye mening i de reklamefilmene, men selv om jeg gjør en kommersiell jobb, så er jeg interessert i at man tar menneskene på alvor og at noe av det de har i seg får komme igjennom.
Faldalen: På noen få sekunder karakterisere og skildre et menneske i en situasjon, med noen få stilgrep?
Rørvik: Ja. Det er vanskelig å gå på et filmsett om man ikke føler det er noen grunn til å være der. På reklame sloss jeg for det jeg synes er kult å filme, som har litt verdi i seg selv. Sånn tror jeg mange reklamefilmregissører har det.
Faldalen: Du skildrer partnere i Ingenting tar noensinne slutt, en kortfilm jeg liker godt. Arthur Berning spiller her også, og møter seg selv bokstavelig talt i døra ved å skalle seg til blods inn i den på vei ut nyttårsaften. Det er også mennesker opptatt av bekreftelse her. Du sa til Rushprint i 2019 om relasjonen til Thomas mot Thomas: «Filmen har kanskje litt av den samme tonen som Ingenting tar noensinne slutt, der såre mellommenneskelige ting kan være morsomme. Du kan si at der ligger det en måte å betrakte verden på. Det er ikke en innfallsvinkel som var like tydelig i mine tidligere prosjekter, men som kanskje lå latent og kom til overflaten under den produksjonen.»
Rørvik: Noen av kortfilmene mine er kanskje litt tydeligere formeksperimenter, mens i Ingenting tar noensinne slutt var eksperimentet i større grad å lene seg på karakterene, relasjonene og dialogen. Og i det prosjektet begynte også ting å bli mer gøy. Humor har ligget mer latent i tidligere prosjekter, og ikke som et tydelig grep. I Ingenting tar noensinne slutt er humor er mer sentralt virkemiddel.
Faldalen: I My Friend Kills Time er det mindre humor.
Rørvik: Jeg tenker at det kanskje ligger noe der også, men det er veldig subtilt. Det er små øyeblikk. Hovedfokuset der er…
Faldalen: … den er litt mer svarthvit «føling i fjæra», hvis man skal si det litt karikert.
Rørvik: Ja, det kan du godt si. Jeg satt nylig og snakket om den på en q&a, for jeg viste My Friend Kills Time, Ingenting tar noensinne slutt og Apocalypse Norway på Vega. Det er første gang jeg har sett de filmene sammen på kino. Det er jo laget med fem års mellomrom. Med My Friend Kills Time, hvis man først kobler seg på den, så tror jeg den kan være en veldig emosjonell film. For meg handler den filmen om en depresjon, og en karakter som har gått litt i lås.
Faldalen: Den minnet litt også om Gritt når jeg så den nå, når hun havner uti den hytta i skogen.
Rørvik: Ja? Jeg likte Gritt godt. Jo, ser det.
Faldalen: Det var ikke en kvalitetsnedvurdering å kalle den svarthvit «føling i fjæra», det var mer for å sjangerbestemme en type kunstfilm som gjerne kommer fra filmskoler, flink formalisme.
Rørvik: Men det blir jeg ikke fornærmet av i det hele tatt, jeg skjønner det veldig godt. Mitt motbud på det er bare å si at filmen også stikker veldig dypt for meg, og at jeg tror den kan oppleves som noe mer enn et intellektuelt formeksperiment. Det emosjonelle er der, men det er mer antydende og delvis gjort gjennom voice-over. I Ingenting tar noensinne slutt skjedde det noe når humoren fikk plass. Det var noe jeg satte veldig pris på i det prosjektet. Humor er en så stor del av mitt hverdagsliv, og det at jeg fant ut at jeg kunne hente det inn i manus var en vital oppdagelse. Og så var det det samarbeidet med Arthur. Vi har jo blitt nære venner, og jeg opplever at jeg får en fin flyt når jeg skriver ting til ham. Så det var et vendepunkt. Den blandingen av alvoret og den naturlige humoren har blitt med inn i flere nye manus, inkludert dette som nå ble første spillefilm, Thomas mot Thomas.
Faldalen: Det minner litt om slik Joachim Trier og Eskil Vogt skapte tematikk fra estetikk gjennom sine kortfilmer fra filmskolene.
Rørvik: Det er veldig interessant det du sier der – at det kan finnes tematikk i filmestetikk. For jeg tror jo det er en psykologi og karakterutvikling i disse bildene man er opptatt av når man først begynner å lage kortfilmer, som gjerne også peker på en del av filmhistorien man har forelsket seg i. Back in the day var det alltid Persona jeg snakket om hvis noen satte meg til veggs og ville vite hva som var min favorittfilm. Jeg er fremdeles veldig glad i den filmen, men den er kanskje ikke lenger på toppen av min personlige filmpyramide. Det tror jeg nettopp handler om at psykologien i så stor grad er pakket inn i formspråket, at estetikken bærer mye av tematikken. Nå kan jeg også bli like glad i rene, én til én karakterstudier hvor dialogen og ansiktet og relasjonene er det som bærer det. Og filmer som lykkes på et høyt nivå med både form og karakter er vel det jeg nå setter aller høyest.
Faldalen: Det fikk meg til å tenke på uttrykket «sette ord på tingene», som bokstavelig skjer i Thomas mot Thomas, da Thomas skriver en postitlapp med «vase» og klistrer den på vasen for at moren skal forstå hva ting er. Det er kanskje noe du gjør tydeligere gjennom denne filmen, særlig sammenlignet med de noe mer abstrakte kortfilmene. Du tillater deg å være litt enklere, i en konvensjonell, men quirky film. Er du med denne filmen i ferd med å finne din stil og tone, en sammenfiltring av tematikk og estetikk?
Rørvik: Det kan godt hende. Det er jo vanskelig å si selv. Men jeg er villig til å gå veldig langt på filmens egne premisser. Så hvis jeg har skrevet noe som jeg føler er tematisk verdifullt, så er jeg villig å finne den stilen og fortellemåten som er best for det prosjektet. Akkurat nå skyter jeg for eksempel noen sekvenser i virtual reality for en tv-serie jeg lager. Jeg har ikke hatt et særskilt ønske om å jobbe i VR, men det er viktig for å beskrive hovedkarakterens liv og miljø. Og den spillefilmen jeg har fått støtte til nå, Evig sommer, har riktignok litt humor, men det er ikke en dramakomedie. Det er en ren dramafilm i en mer karakterdrevet art house-tradisjon. Det er et prosjekt jeg begynte å skrive på for ti år siden, før den humoren hadde begynt å dukke opp, haha.
Faldalen: Så da blir det ned et par hakk på humoren?
Rørvik: Ja. Det er et ganske hardt trekantdrama, som ikke har noe «high concept». Men det kommer nok likevel til å være mange visuelle grep som knytter en rød tråd til tidligere prosjekter.
Faldalen: Hvordan er tv-serien?
Rørvik: Den har ganske mye humor.
Faldalen: Så den ligger nærmere Thomas mot Thomas?
Rørvik: Ja, det kan man nok si.
Faldalen: Du har jo noen fine ord å spille med, som søte og salte smaker og sammenfiltring. De emsjonelle tonene slås særlig an av far/sønn- og mor/sønn-relasjoner, mellom skuespillerne Arthur Berning som alle Thomas-ene, Filip Mathias Eide som sønn Aleksander, Hege Schøyen som mor Katrine, og Silje Storstein som eksen Sara. Den første rørende replikken som traff meg var «Fins det en versjon av deg som er glad?», som sønnen spør. Thomas ser da for første gang også en annen versjon av seg selv. Senere spør sønnen: «Finnes det et univers der du og mamma fortsatt er glad i hverandre?» Jobb vs. hjemme-tematikken tydeliggjøres i replikker som «Det fins ingen Nobelpris for årets far, du vet det?», som en av Thomas-ene sier til Thomas. Snudd om, så kan man jo si at Nobelprisen heller ikke gjør deg til årets far. Og senere sier samme kyniske Thomas: «Thomas, jeg nekter å være med på dette psykodramaet.» Det er jo en beskjed inne i filmen, hvor filmen også kritiserer seg selv litt. Så er det tidligere batikkbabe, mor og bestemor med varulvdemens, som drikker fra blomstervasen, kysser på sønnen og plutselig bryter ut i nærmest norsk sosialrealistisk «Nei, men for faen da!» I alle disse sammenføyningene kan det jo også knake litt i en film. Det er jo ikke lett å få til de toneskiftene, rytmen. Noen ganger treffer det kanskje bedre enn andre. Har du noen tanker om hvordan du har fått til dette?
Rørvik: For å trekke noen tråder tilbake til det du sa i stad: Man jobber med formeksperimenter i tidlige kortfilmer, og så begynner karakterene etter hvert å få lov til å leve litt mer fritt kanskje, for hver film man lager. Jeg merker at det er utrolig befriende å være mye mer skamløs enn jeg var før. Jeg er ikke redd for klisjeer så lenge de bærer noe av verdi. Jeg synes for eksempel at amerikanske åttitalls highschool-filmer er fantastiske, og de har jo «The Jock» og «The Nerd» og et typegalleri som du kan sjonglere med. Hvis du bruker slike troper på en spennende måte, så kan det oppstå et narrativt rom hvor du kan lodde litt dypere. Jeg synes det der er veldig interessant. Det går jo helt tilbake til myter, greske eller andre, at man bruker noen sjablonger som man kan fylle med liv og mening. Så jeg har vært veldig bevisst på at når jeg begynner å dele opp disse Thomas-ene, så må jeg våge å dra de litt ut og gjøre dem tydelige – for ellers kommer ikke dette til å rulle. Så jeg har nok en større grad av skamløshet på sånne ting nå. Det betyr ikke at jeg ikke plutselig kan lage en film med psykologiske mysterier, men det er litt sånn case by case. For denne filmen ble det veldig viktig å være tydelig. Også fordi – som du setter ord på – så mange elementer skal være med i den samme sausen. Så å dyrke noen ytterpunkter, både i de Thomas-ene og det typegalleriet rundt, har hjulpet å få det til å svinge. Gir det mening?
Faldalen: Ja. Hadde du noen sånne øyeblikk da du satt i klippen og tenkte at her har jeg ikke materialet jeg trenger for å dra det akkurat dit jeg vil?
Rørvik: Ja, det tenker man jo hver dag når man sitter i klippen. Men så finner man noe, eller så løser man det. Så jeg kan ikke peke på noe punkt i filmen hvor jeg er misfornøyd nå, men det har vært en prosess for å komme fram dit.
Faldalen: Jeg kan prøve meg igjen en gang til etterpå, med et spørsmål om det er noen særlige svake punkter i filmen.
Rørvik: Det er det helt sikkert, men det kommer ikke sånn umiddelbart til meg. Det har jo vært en prosess. Når du sitter i en klipp så har du til slutt bearbeidet det meste av angst. Det er riktignok én scene i filmen som jeg vet skulle vært litt annerledes. Det handler om forholdet mellom manus og hva som skjer på sett, men jeg tror ikke publikum opplever det som et svakt øyeblikk når de ser filmen. Men jeg skulle gjerne hatt scenen med mobberne i trappen på klassefesten litt hardere og tyngre.
Faldalen: Ja, etter han sier «ikke i mitt univers»?
Rørvik: Ja. Det er mulig vi har klart å klippe det tilnærmet så hardt det skulle være, men den hadde en større tyngde i manus. Det var forsinkelser på sett ingen hadde skyld i, som ledet til at vi hadde for lite tid. Men jeg sitter jo ikke nå og ser filmen og er misfornøyd med scenen, men…
Faldalen: … det ligger en intensjon og et potensial et litt annet sted enn hva sluttresultatet ble?
Rørvik: Ja.
Faldalen: Jeg opplevde det som artig og tøft at han dro på, ga dem litt inn, og jeg følte de fikk nok tyn. De så jo redde ut, og han skremte dem godt. Det hadde kanskje vært utenfor kontrakten med tilskueren på dette tidspunktet om han hadde kastet dem ut av vinduet?
Rørvik: Ja. Han skulle ikke kaste dem ut vinduet altså.
Faldalen: Det er jo ikke en crazykomedie.
Rørvik: Det er som du sier den balansen hele tiden. Mitt kompass som regissør i møte med skuespillerne er realisme. Samtidig skulle vi lage mange Thomas-er som på en måte er ytterpunkter. Så man står i den spenningen der: mellom en slags én-til-én-realisme og psykologi, versus plottets behov for at ting blir dratt litt ut. Den spenningen har jeg ikke følt så mye på før denne filmen. Det var en spennende øvelse.
Faldalen: Kristoffer Borgli, som du vel også har delt kollektiv med, sa noe sånt som, i et intervju om Syk pike, at hvis det er et univers hvor alt kan skje, så er det ikke noe kult når noe begynner å skje. Du må begynne i en slags normal verden som ligner vår.
Rørvik: Det er jo samme grunn til at folks fortellinger om drømmene sine ofte er så kjedelig å høre på, fordi en ren drøm er helt fri – selv om den selvfølgelig kan ha en psykologisk dimensjon.
Faldalen: Jeg jobber jo på Blindern, og det er kostelig alle sparkene mot humaniora, der jeg jobber, som «Hva har du studert? Humaniora?». Senere snakker en Thomas om projisering av indre smerte, og «Humaniora?» brukes som skjellsord igjen. «Hvorfor i helvete ligger det en kjønnsforsker i senga vår?», spør Thomas eksen, kaller forskning om «familieinstitusjonens utvikling» «radikal humaniora» og «Shaman Durek», før en annen Thomas til sist kaller den endelige forskningsartikkelen «humanioraflørtende følelsesvås».
Rørvik: Jeg var redd for at den Shaman Durek-vitsen ikke skulle holde seg, at den ville bli datert, men den er jo bare blitt sterkere. Haha.
Faldalen: Kan du si litt om humanioraharselasen?
Rørvik: Min tilnærming til virkeligheten er jo veldig humaniora.
Faldalen: Er det selvpisking?
Rørvik: Jeg har jo jobbet med fysikere som har hjulpet meg med research. All fysikken i filmen er jo reell, selv disse formlene som står på tavlen er jo reelle. Og i det antropologiske arbeidet der med å komme inn på Fysisk institutt og bli kjent med stedet så har jeg jo fått høre noen ganger at det er litt skarpe albuer mellom oppe og nede på Blindern. Haha. Og du merker jo kulturforskjellen. Jeg var på Fysisk institutt fredag og gjorde et intervju sammen med professor Are Raklev. Jeg møtte litt folk som hører hjemme der, enten de er professorer eller studenter. Og så gikk jeg videre opp Blindern til trikkestoppen. Og du merker jo at for hver meter så forandrer kleskoden og ganglaget og blikkene seg. Det er jo noen tribes. Så det er jo bare å peke på det som man ser. Det er nødvendig med researcharbeid, og ofte gøy. I denne filmen handlet det delvis om selve fysikken, men også om å skjønne de små bestanddelene av denne hovedpersonens sosiale verden.
Faldalen: Jeg hadde en underoverskrift om «Kattemekanikk» eller «Kattefysikk» klar for dette intervjuet. I åpningen ser vi stjernehimmelen og hører musikk, før jordkloden dukker opp og en stemme sier «Fy faen, så stusselig». Thomas foreleser på universitetet om Schrödingers katt – og filmen kunne jo hett Schrödingers katt: The Movie – multiverset, og arbeider med tidsskriftartikkelen «The Multiverse Verified», for Physical Review Letters, som til sist blir til bare «The Multiverse». Han blir jo nesten nærmere en humanist eller en filosof.
Rørvik: En ting jeg tenker litt på er at det har gått i bølger de siste hundre årene hvor mye filosofi kvantefysikken slipper inn. Professor Are Raklev på Blindern sier for eksempel at han gjerne skulle hatt mer filosofi blant dagens fysikere. I den bevegelsen mellom de to artiklene i filmen så ligger det jo noe vakkert om å slippe litt kontroll. Det å skulle verifisere at virkeligheten er strukturert i et multivers handler jo ikke bare om at Thomas vil vinne Nobelprisen – det handler også om at han ønsker å ha kontroll på sin egen virkelighet. Og på slutten er han villig til å slippe det grepet litt. Han erfarer at akkurat denne teorien kommer han ikke i mål med, og at han kanskje må forsøke å akseptere et liv som han aldri helt klarer å overskue og som heller ikke er perfekt.
Faldalen: Forsone seg med livet som en helt vanlig professor på Blindern?
Rørvik: Haha. Ja. Det kan jo hende han kommer på en fet teori neste år. Jeg håper ikke at han slutter å forske og å ha ambisjoner. Men litt aksept kan jo være sunt.
Faldalen: Den svære Melkeveien kontrasteres av mat og musikk, stjernene i universet mot Michelin-stjerner, en søken utover mot en søken innover. Og «Hva er en kassett?» er et mindre, men et ikke mindre viktig spørsmål?
Rørvik: Den replikken ble improvisert, faktisk, av Filip Mathias Eide. Vi har hatt en tradisjon, fotografen og jeg, at vi ikke kutter opptaket umiddelbart når scenen er slutt, men lar det rulle noen sekunder – og så spør gutten «Hva er en kassett?». Det var et sånn øyeblikk: «Herregud, så flott». Så det var ikke skrevet.
Faldalen: Fantastisk. For det er jo et vel så eksistensielt spørsmål som «Hva er multiverset?». Og så ligger det jo mye mening i hva kassetten kan mediere og vekke hos mor og så videre. Jeg synes du klarer å romme de ytterpunktene, disse toneskiftene. Og det er jo forskjellig de ulike gangene man ser filmen. Når du vet det kommer et sinneutbrudd, så tolker du det annerledes. Det går fra brutalt til analytisk. Tenker du at folk skal se filmen flere ganger?
Rørvik: Alle mine favorittfilmer – nå sier jeg ikke at Thomas mot Thomas er noens favorittfilm – er filmer jeg liker å se flere ganger. Jeg har hatt det mange ganger med Paul Thomas Anderson sine filmer. Jeg husker jeg så The Master på kino i New York da den kom og var litt underwhelmed. Så gikk det noen dager, og så dro jeg og så den igjen, og så åpnet filmen seg som en nydelig blomst og alt ga mening.
Faldalen: Den må jeg gi en ny sjanse og.
Rørvik: Det er jo sånn med Persona og, som det er lenge siden jeg så for første gang. Da jeg så den på nytt i fjor, så var det mer det menneskelige som traff meg. Hver film rommer jo – hvis vi skal dra den metaforen litt langt – mange univers. Det er mange veier inn i en film. Og ofte oppstår jo den nye versjonen av filmen fordi det har gått noen år og man har en annen forventningshorisont og andre livserfaringer som man tar med seg i møtet med filmen. Så jeg håper jo det, herregud, altså om det er noen som digger min film og har lyst til å se den noen ganger, så håper jeg man kan finne flere ting i den.
Faldalen: For meg eksternaliserer Thomas-ene alle de antakelsene om hva alle andre synes om en selv. Selv om det er ulike Thomas-er, så er det kanskje en slags fantasi om hva de andre tenker og mener om ham. Men er det ikke sånn at «nobody cares», både på godt og vondt? Det er ikke så farlig, liksom, med akademisk ambisjon, drømmen om anerkjennelse og storhet. Til slutt er det som en countrysang hvor man kan «go home». I sluttscenen spør sønnen om hva far synes om sin fusion cuisine-dessert – som ligner crème brulée, men har noen sterke frukter – om å få den vurdert på en skala fra én til ti. Thomas bare ser kjærlig på sønnen som ser kjærlig tilbake. For meg forteller disse to sluttinnstillingene følgende: Ikke vær for opptatt av andres oppfatning av deg, lærer Thomas sønnen. Ikke hig etter den eller de andres anerkjennelse. Og sønnen forstår. Du må «akseptere det du har, her og nå», som Sara sier tidligere til Thomas. For meg er dette en enkel, men viktig «moral» i filmen. Hva tenker du om min lesning av slutten?
Rørvik: Du var innom mye der, så vi får nøste litt i det sammen. Jeg er ikke så veldig redd for å peke på en sannhet – eller la meg heller kalle det en universell erfaring – om det livet vi lever. Jeg er ikke redd for at det blir banalt, så lenge det på en måte….
Faldalen: De klisjeene du snakket om i stad?
Rørvik: Ja, du skal jo ikke lete så lenge i verdensreligioner og filosofiske skoler før du finner en viss overlapp i venndiagrammet. Det er noen overskrifter man kan bruke på hva som er viktig eller sentralt i livet, som ikke blir mindre verdifulle av at de anses som klisjeer. Én av de overskriftene er nok «balanse». Vi lever jo et kort liv. Jeg personlig synes at alt under 3000 år er for lite, livet er altfor gøy til å bli ferdig med på 80 pluss år, så i det altfor korte livet så kan det jo være verdifullt å bruke tiden godt og søke i bredden av sin menneskelighet og sine relasjoner. At man ikke reduserer livet til én egosentrert ambisjon på den ene siden eller at man på selvutslettende vis utelukkende er til stede for andre. Det er et buddhistisk ordtak som sier at man skal gå gjennom livet med én lapp i hver lomme, og på den ene skal det stå at «du er sentrum av universet», og på den andre skal det stå «du er aske og støv». Det å prøve å leve i den dirringen der mellom to ubehagelige ytterpunkter, mellom ego og forgjengelighet, det er jo ikke moral, men mer en anerkjennelse av at kampen for balanse er en sentral del av det å være menneske. Jeg har alltid sagt at jeg ikke har lyst til å lage film med budskap. Selv om jeg kanskje er farlig nærme det stupet denne gangen. Nietzsche sier noe om at presten driver med svar, mens kunstneren driver med spørsmål. Så én ting jeg forsøkte å få til i hele det sluttpartiet er å kaste flere av disse mulige livsvalgene opp i luften. Å bli med på hovedpersonens spørsmålsstilling om hva som føles meningsfullt for ham. Det at han sitter der med sønnen er ikke det eneste valget han kan ta.
Faldalen: Det er en litt sånn Reprise-aktig slutt, «ville ha…».
Rørvik: Filmen har en haug med slutter, og den strukturen forholder seg til slik mange-verdener-fortolkningen sier virkeligheten er strukturert. Vi har jo den veldig tragiske slutten, hvor han ikke kommer til den middagen med sønnen han har lovet å komme til. Og teorien hans fungerer heller ikke i det universet. Det var jo folk som så den på testvisning som trodde det var slutten på filmen, at når det går i svart der, så ventet de bare på rulleteksten. Ved å gjøre det grepet, tør jeg også å gå så langt inn i det du kaller «komme hjem»-country i den endelige slutten. Ved å si at alle disse mulighetene finnes i multiverset og i dette menneskelivet, så kan vi se på et par versjoner med ytterliggående emosjonell ladning. Og det jeg tror skjer i den endelige slutten, som jeg synes er viktig, starter i den første middagen de har hjemme hos moren, da sønnen vil ha feedback fra faren på måltidet han har laget. Thomas trekker litt på det, og så sier sønnen, «ja, men liker du det?», og så reagerer faren med å gi ham en rating. Å like noe er en direkte erfaring, som at det er digg å drikke denne kaffen nå, det sanselige og det man forhåpentlig skal ha med seg gjennom dette korte livet – men Thomas går rett på the hard facts.
Faldalen: Gjennom tall.
Rørvik: Ja, han er en mann av tall. På slutten av filmen ber jo sønnen om både et tall og spør om han liker det. Og så er farens svar til slutt bare at han nikker og anerkjenner at det var godt. Men jeg føler det ligger noe mer der, han ser sønnen sin da på en måte han kanskje ikke har gjort før i så stor grad. For meg er ikke det moral, det er bare liksom…
Faldalen: Man trenger ikke kalle det moral…
Rørvik: Nei, men jeg merker at jeg har prøvd å finne den balansen mellom å vise noen av de tingene det kan være ok å fokusere på i et menneskeliv, uten å si at livsvalgene må være sånn eller sånn. En annen måte å si det på er: Jeg er ikke interessert i ett enkelt budskap i en film, men jeg er derimot veldig interessert i mening – og mening er noe mer individuelt og vitalt som man alltid må gjenoppdage dag for dag, som ikke lar seg oppsummere i et fyndord.
Faldalen: Hvis du hadde sluttet med «10 av 10», og gjentatt det kjønnsforskeren sa ved den tidligere middagen, så hadde det vært en Lifetime-aktig film.
Rørvik: Og akkurat der er det noe helt vilt… altså: Denne filmen ble delvis utviklet i Sundance, på Sundance Screenwriters Lab, som var utrolig nyttig. Der fikk jeg et stjerneteam av mentorer, blant annet Zachary Sklar som skrev manus til JFK for Oliver Stone, Scott Frank som skrev Minority Report for Steven Spielberg og Queen’s Gambit, og Nicole Pearlman som skrev manus til Guardians of the Galaxy. Og de argumenterte for at jeg skulle våge å være tydelig. Våge å være emosjonell. Våge å la følelsene komme til overflaten. Så det var veldig mye det jeg fikk feedback på og det hjalp meg i manusprosessen. Det de også hadde veldig lyst til, flere av dem, var at på slutten så skulle Thomas si «10 av 10», og så skulle man gå til sort. For meg var det ikke snakk om. Jeg filmet det ikke engang. Det var aldri noe jeg ville ha med. Men jeg viste filmen for flere av dem for feedback i klippen, og tilbakemeldingen var gjennomgående: «It’s typical of you Europeans, you don’t want to say it». Haha. Og jeg bare, «yes, I think the ending is just about that look and that moment of being quiet together». «Ah, you Europeans.»
Faldalen: De tar jo feil. Du har jo helt rett. Er det ellers noen kritikk fra Sundance du ikke har vært villig eller i stand til å gjøre noe med?
Rørvik: På selve manus fikk jeg en del feedback på at hovedkarakteren var veldig egoistisk og destruktiv. «Toxic» var det til og med ei som sa. Noe av det følte jeg var litt kulturelt betinget. Jeg prøvde å forklare at hvis man har en to meter høy Berning fra Stavanger, så er det noe med en skjørhet og glimt i øyet som gjør at han kan slippe unna med en del ting. Jeg tror de skjønte det mer da de så filmen. Men i manus opplevde de at det var en hovedperson det var veldig vanskelig å like. Og akkurat det tror jeg er en internasjonal utfordring i filmkulturen. Det har blitt et problem at mange bransjefolk – heldigvis ikke alle – snakker om at man må like hovedpersonen, og gjerne også relatere til denne eller aspirere til å bli slik selv. Men det er jo kjempeinteressant med karakterer man ikke liker. En av de filmene jeg liker best er The King of Comedy av Scorsese, som jo har en utrolig usympatisk hovedkarakter på mange måter. Men det er jo en fantastisk reise å bli med på likevel. Thomas er kanskje mer en klassisk antihelt, litt røff i kantene, som har et prosjekt hvor relasjonene hans blir skadelidende og hvor det tidvis er et usympatisk trekk.
Faldalen: Og så får du jo alle versjonene av ham og, så jeg skjønner egentlig ikke hva de klager på.
Rørvik: Det var interessant å stå i spenningen mellom den filmkulturen jeg kommer fra og den filmkulturen de kommer fra, prøve å finne en riktig balanse mellom hva man skal høre på og hva man ikke skal høre på. Og den tydeligheten som du nevnte i starten var noe de frontet. Der opplevde jeg at manuset ble sterkere.
Faldalen: Så der er filmen dratt i en mer klassisk fortellende retning?
Rørvik: Ja, den er dratt i en tydeligere retning.
Faldalen: Blant ulike fortellegrep utforsker du åpenbart flere fasetter av en karakter, med alle «styggene på ryggen», eller hugin-er og munin-er, djevler og engler, du bruker deadlines, leting etter resten av et fotografi som set up og pay off, og «hva hvis»-sekvenser?. Er det noe i all denne sjongleringen du særlig strevde?
Rørvik: Innen man er ferdig med filmen er man ikke blind for feilene, men man har jobbet seg gjennom dem.
Faldalen: Forsonet seg med dem?
Rørvik: Ja. Jeg synes det er vanskeligere å dekonstruere min egen spillefilm enn det har vært med kortfilmene for eksempel. Men kanskje jeg om fem år ser det veldig tydelig. Det er jo en veldig «high concept»-greie det her, og jeg var opptatt i dette manuset av at jeg ikke måtte miste publikum på feil punkt. Jeg ville være veldig tydelig på hvordan denne multiversteorien fungerer, som du sier, djevel- og engel-rollene for to av disse Thomas-ene. Det er en film som veldig fort kunne blitt kaotisk, så jeg har forsøkt å være veldig tydelig der jeg kan. For hvis jeg er tydelig på konseptet, og ikke mister publikum der, så tror jeg publikum blir med i det mer subtile som skjer mellom karakterene, disse små øyeblikkene av en far og en sønn sammen – relasjonelle vendepunkter. Min neste spillefilm har et veldig jordet narrativ, og lener seg på tre skuespillerprestasjoner. Der tror jeg at jeg i mye større grad kan la ting svinge fritt under opptak, fordi det ikke er noe stort konsept du må skjønne. Så lenge det funker øyeblikk for øyeblikk på et rent menneskelig nivå, så tror jeg kontrakten holder seg med publikum. Men her var det hele tiden en balanse mellom en sånn teknisk, konseptuell greie og disse små mellommenneskelige øyeblikkene.
Faldalen: Ja, du kunne jo forvirret oss mer, som en Kaufman for eksempel.
Rørvik: Men Kaufman har blitt mer utflytende etter hvert, særlig på sine egne prosjekter. I Eternal Sunshine og Being John Malkovich og Adaptation er strukturen ganske stram altså. Men når du kommer til Synechdoche, New York og den siste, så flyter det mer ut. Men det har en egenverdi det også.
Faldalen: Posteren til din film kan jo signalisere en film det kan være vanskelig å følge med på, men det er den jo ikke.
Rørvik: Nei, det er den ikke.
Faldalen: Hva gjelder stilgrep bruker du en del langsom zoom mot eller fra, i iscenesettelsen har Berning ulikt hår og klær, komiske innstillinger lar far og sønn sitte høyt opp et slags lekeplassmolekyl, og i mange scener er Thomas omringet av seg selv. Multipliseringen av Berning funker veldig fint, hvordan gikk du fram, med statisk innstilling for å duplisere, som hos en Sjöström eller en von Trier?
Rørvik: Noen av de statiske innstillingene er også løst slik at de ser håndholdte ut.
Faldalen: A ha.
Rørvik: Filosofien til fotografen og meg var at vi skulle behandle scenene med mange Thomas-er som om det var en hvilken som helst annen scene i filmen. Når det er håndholdt, statisk, en zoom – alle de valgene man tar i kamerapaletten – det skulle aldri motiveres av at noe skulle være flashy. Det er motivert av hvordan vi ville skutt scenen om det var fem skuespillere i rommet som hang ut og snakket sammen. Dette er jo en film med et veldig lite budsjett, så vi har jo også strukket den strikken langt innenfor de rammene. Det er teknisk sett enkle teknikker man bruker for å få til dette med mange Thomas-er som interagerer, men det er tidkrevende og krever jævlig mye planlegging. Og noe av utfordringen er noe så banalt som at man mister masse skytetid fordi skuespilleren stadig må inn i kostymeskift.
Faldalen: Jeg må jo bare si at det er noe av det som umiddelbart er veldig imponerende, hva du har fått til i instruksjonen og hva Berning får til. Han er jo helt fantastisk god til å spille mot seg selv og seg selv og selv.
Rørvik: Ja, han er det.
Faldalen: For meg er det aldri noe punkt hvor det skurrer. Å få det troverdig er jo en prestasjon i seg selv. Er det andre stilgrep du ønsket å utforske i filmen?
Rørvik: Noen ganger handler det om å gjøre ting så enkelt som mulig. Ett mål med denne filmen var å ha en estetikk som var ganske enkel. Bruken av zoom refererer til filmer vi liker godt fra søttitallet – alle disse formgrepene har ulike perioder hvor de er fasjonable – men det var også et økonomisk perspektiv i det, at vi var så sprengt på budsjett at vi bare skjønte at vi ikke kan prioritere kjøringer, så la oss heller gjøre det med en zoom. Noen valg ble tatt på det premisset. Det var viktigere for oss å ha gamle linser, for eksempel, som ga et mykere bilde. Vi prioriterte det framfor å ha noen som kunne dytte kameraet rundt.
Faldalen: Hva synes du er det sterkeste med filmen din?
Rørvik: Det jeg synes er sterkest er relasjonen mellom tre generasjoner menn som har samme sykdom eller skavank – at de føler at noe mangler i dem og at de søker bekreftelse hos en farsfigur. Jeg kjenner det i magen når jeg ser de tre skuespillerne spille dette ut. Det synes jeg har blitt sterkt i filmen. Jeg synes han gutten er jævlig bra. Og det er jo det som er noe av det fine med film, synes jeg, som jeg gang på gang kommer tilbake til og synes er spennende: å filme et nærbilde av et ansikt og se at det skjer en endring i det ansiktet. Dette er alltid et unikt øyeblikk som ikke kan gjenskapes. Jeg synes det er flere sånne filmatiske øyeblikk i filmen hvor det som skjer i et ansikt er det mest interessante i scenen.
Faldalen: Som i sluttbildene.
Rørvik: Ja, som i sluttbildene. Og også noen ting som skjer i de to møtene mellom Thomas og faren. Og hos de andre skuespillerne også selvfølgelig, jeg tenker særlig på et nærbilde av Hege Schøyen. Hvis ikke de tingene hadde funket, så hadde jeg vært jævlig misfornøyd med filmen. Det er mindre viktig for meg at vi fikk til alle disse delingene, selv om jeg synes vi har fått til det også.
Faldalen: Et middel på vei til et annet mål?
Rørvik: Ja.
Faldalen: Hva er de «nye veiene»?
Rørvik: Hver filmskaper i Nye veier har stor frihet til å definere hva som er viktig for det enkelte prosjketet. En ting jeg argumenterte for var at jeg ville ha en tilnærming til det å skrive manuset som inkluderte veldig mye research, på en annen måte enn det jeg hadde gjort før. Så jeg brukte veldig mye tid på å sette meg inn i en populærvitenskapelig kvantefysikk. Altså, jeg skjønner jo ikke kvantefysikk, men jeg leste nok populærvitenskap til å vite noen av overskriftene. Jeg brukte denne researchen for å finne fram til hvordan akkurat denne historien kunne fortelles. Så det med de to sluttene, at filmen bare slutter og begynner på nytt, og den lange monologen på slutten med mulige utfall, alt det kommer fra å lese mye om mange-verdener-fortolkningen, altså denne spesifikke multiversteorien. Og fra å snakke med flere fysikere om disse tingene. Noe annet som ble bekreftet gjennom denne lesingen var at for de store kvantefysikerne som står bak de viktigste teoriene, så er det ganske gjennomgående at de virkelig har slitt med livene utenfor jobb. Det er påtakelig. De store fysikerne er ganske ræva utenom jobb. Virkelig drøye. Kompliserte farsfigurer og elendige familie- og kjærlighetsliv.
Faldalen: Har du vist filmen for Blindern-miljøet? Hva synes de?
Rørvik: Ja, for flere av dem, blant annet professor Are Raklev. Det de sier til meg har i hvert fall vært positivt så langt.
Faldalen: De føler seg truffet?
Rørvik: Ja, jeg har hørt det fra noen, men også bare at det er fett at noen lager en film om en kvantefysiker. De synes det bare er sykt gøy. De synes også det er fint at jeg har tatt teoriene på alvor. Jeg har hele tiden sagt at det som står på den tavlen skal være riktig.
Faldalen: Så fysikerne på Blindern er denne filmen for – hvem ellers er den for?
Rørvik: Det er ganske allmennmenneskelig å navigere drømmer om hva slags liv man ønsker og samtidig måtte koble seg på de relasjonene og det livet man faktisk har. Jeg tror også mange i 2022 kjenner seg igjen i den spesifikke tidsklemma jobb og barn. Nå kommer også den andre Nietzsche-referansen på kort tid: Han er omtalt som en som var god på eksistensen, men veldig dårlig på livet. Thomas prøver jo hele tiden å skjønne livet med et fugleperspektiv, gjennom å si at virkeligheten er strukturert på denne måten. Men det som er vanskelig for ham er å være til stede i små, nære, viktige relasjonelle øyeblikk. Så den siste, ordløse scenen mellom far og sønn og det som skjer i ansiktene deres der er for meg et veldig sterkt filmatisk øyeblikk, der han i hvert fall der og da klarer å være til stede i øyeblikket.
Faldalen: Far og sønn vi følger mest viser jo også frem en arbeidsmoral som den lille gutten på ti år har sett og opplevd – hva dedikasjon er. Det er jo ikke et enkelt budskap om å bli hjemme med barnet ditt.
Rørvik: Nei, det handler jo ikke om at han skal slutte å forske. Og Thomas’ far har også vært en modell gjennom sitt fravær. Fraværet har jo bidratt til det emosjonelle tomrommet han forsøker å fylle. Da er det både vanskelig for ham å se seg selv tydelig som en person i verden, og samtidig også vanskelig å fylle rollen som tilstedeværende far for sin sønn.
Faldalen: Kyniske-Kritiker ville kanskje sagt at å spille flere karakterer er vel veldig Eddie Murphy, og «På en skala fra én til ti, kanskje sju? Seks, tror jeg faktisk, en svak sekser», for å sitere fra filmen. Hva synes du er det svakeste med filmen din?
Rørvik: Det er ikke det at jeg tror at jeg har laget en perfekt film, men jeg tror det er vanskelig for meg – akkurat der jeg er nå – å se filmen utenfra. Så det er nok lettere for meg å forsvare enn å angripe filmen nå. Hvis vi snakkes om fem år, så tror jeg at jeg kanskje kan dekonstruere min egen film.
Faldalen: Det er jo en vanskelig øvelse, og man får kanskje nesten aldri det spørsmålet. Derfor tenker jeg at et type intervju som dette kan være spennende, for å se om det går an. Men kanskje vi kan ta en omveien via de ulike Thomas-ene. Hvis du skulle tatt på deg hatten til den Kyniske, Perfekte, Suicidale eller Slackeren, hva ville de ulike Thomas-ene sagt om filmen din?
Rørvik: Noe av dette ligger jo i filmen og. Kyniske-Thomas, når han leser artikkelversjon to på slutten så kaller han det jo…
Faldalen: … «følelsesvås».
Rørvik: Ja. Det tenker jeg fort Kyniske-Thomas kan si om filmen, og han ville kanskje lagt til det du sa om at det er litt sånn country og «komme hjem».
Faldalen: Og jeg liker det, så er det sagt.
Rørvik: Ja, men nå prøver jeg å være litt djevelens advokat mot meg selv. Jeg tror også at en yngre versjon av meg ville vært mye mer skeptisk til min egen film enn det jeg selv er nå.
Faldalen: Hva ville han sagt da?
Rørvik: Jeg hadde kanskje anklaget filmen for å være for sentimental og for å si noe opplagt om hva som er viktig i livet. Men der jeg er nå i mitt liv, og når jeg sitter og skriver dette manuset, så er jeg mer sånn, «men faen, livet ER jo disse tingene, og». Det er ikke bare de psykologiske mysteriene og de konseptuelle tingene, men også helt konkret mennesker som sitter og snakker sammen om hva de sliter med.
Faldalen: Nå har det jo ikke kommet noen anmeldelser av filmen ennå. (Intervjuet ble gjort mandag 17. oktober.)
Rørvik: Nei, så jeg vet jo egentlig ikke.
Faldalen: Hva slags forhold har du til filmkritikk?
Rørvik: Det er veldig fint når filmkritikk får lov til å være noe mer enn forbrukerveiledning. Og at den kan være noe mer enn at noe er bra eller dårlig. Jeg har lest litt av Pauline Kael. Og så er det en interessant bok av A.S. Hamrah som heter The Earth Dies Streaming, med et prinsipp om at det skal være umulig å dra ut én henrykt blurb fra helheten og sette den på en plakat for å bli en del av markedsføringsmaskinen. Jeg lærte også veldig mye om film av å lese Roger Ebert som yngre. Han var en sterk filmformidler fordi han skjønte og gledet seg over mer avanserte deler av filmhistorien, men som samtidig klarte å snakke om det på en måte som inviterte inn et bredere publikum. Han tror jeg blir litt undervurdert av noen filmvitere fordi han var så stor og populær. Men når man leser de tingene han har skrevet er det ofte veldig klokt og presist.
Faldalen: Hva vil den norske kritikerstanden skrive om Thomas mot Thomas, tror du?
Rørvik: Jeg vet virkelig ikke. Det jeg bare har bestemt meg for er at den tematiske og emosjonelle kjernen i denne filmen er noe jeg står for. Og det kommer jeg til å ta med meg videre uansett hva som skjer de neste dagene. Det jeg ER spent på, i dagens kinoøkonomi, er om filmen får det publikumet den fortjener. Og der er kritikerne jo en del av det. Samtidig: Ikke til forkleinelse for noen kritikere, men jeg har likevel en følelse av at vi kanskje har en filmkultur hvor kritikerne ikke står så sterkt lenger i møtet med det store publikummet. Jeg tror ikke dette er en smal film, jeg tror det er en film som kan treffe både emosjonelt og filosofisk ganske mange forskjellige typer publikum. Men spørsmålet er om man får dem inn i kinosalen. Om det publikummet som har lyst eller kunne hatt lyst til å se filmen faktisk går og ser den. Og så er det kjempespennende med kritikerne og, men jeg er bare nødt til å stålsette meg og på en måte eie min sannhet om prosjektet. Jeg tenker jo hele veien i et lenger perspektiv, jeg skal jo lage mye mer. Dette blir jo bare én av…
Faldalen: Ja, for jeg tenker at hvis kommende Evig sommer er «selve drømmeprosjektet», hva er denne filmen da?
Rørvik: Noe av det som ligger i «drømmeprosjektet» er at det manuset har vært med meg så lenge. Det var drømmen om den første spillefilmen. Og jeg trodde lenge at vi skulle få den finansiert. Og så stod vi på et sånt brytningspunkt hvor både Evig sommer og Thomas mot Thomas var i luften, og så var det Thomas mot Thomas som ble finansiert først. Evig sommer har dessuten i seg noen filmstemninger som jeg drømte om veldig tidlig. Dessuten er det et renskåret drama for voksne, som jo også er det vanskeligste å få finansiert akkurat nå. I et kommersielt perspektiv er det nok lettere å få finansiert en sjangerfilm, en barnefilm, en krigsfilm. Det å ville lage en film om relasjoner og noen eksistensielle hverdagsspørsmål som er for voksne og få det finansiert, det er en utfordring. Og jeg er så sykt lettet for at det nå skjer.
Faldalen: Til sist, hvis du kunne laget Thomas mot Thomas på nytt, hva ville du gjort annerledes?
Rørvik: Jeg er helt sikker på at det er noe jeg en dag kan peke på, men jeg har ikke den avstanden til filmen nå. Det har vært en så stor jobb å få denne filmen ferdig. Hvis jeg ser noe om fem år som jeg ville gjort annerledes, så tror jeg hjernen min har spart meg for det akkurat nå.
Faldalen: Er det noe vi ikke har snakket om som du tenkte vi skulle snakket om?
Rørvik: Nå har jeg fokusert så mye på å klare å piske min egen film, og jeg synes det har vært en vanskelig øvelse.
Faldalen: Har det vært ubehagelig eller plagsomt?
Rørvik: Nei, ikke i det hele tatt. Jeg synes du har vært mye snillere enn jeg forventet. Siden det skulle være en kritikersamtale, så tenkte jeg kanskje det ble strengere.
Faldalen: Men kritikk handler jo om å skjelne, ikke nødvendigvis om å (ned)vurdere.
Rørvik: Ja, samtalen der noe utvides er viktig. Hvilke nye perspektiver kan filmen lede til? Den kritikerrollen hvor man kan bruke filmen til å forstå noe i samtiden er veldig interessant. Samtaler kan også gjøre en film enda bedre. For en tid tilbake så jeg Petit Maman av Céline Sciamma. Jeg likte den godt, men den ble enda større da jeg hørte en kompis snakke utfyllende om hva han responderte på i filmen. Jeg foretrekker det fremfor cineastsamtaler hvor det er hardere fronter og «Tarkovskij eller ingenting». Ebert snakket mye om at film er en empatimaskin, et sted hvor man kan erfare liv som er annerledes enn ens eget. Der jeg før var mer «du vet ikke hva du snakker om» når noen forfektet et annet filmsyn, så har jeg blitt mye rundere i kantene, heldigvis.
Thomas mot Thomas (En sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset) går for øyeblikket på kino i dette universet.
Dette er et eksperiment. Samtalen med kinoaktuelle Jakob Rørvik er første utgave av en forhåpentlig lengre rekke i et (for meg, i hvert fall) nytt sjangerkonsept for Rushprint – kritikkintervju – der jeg ønsker å utforske kritikk som intervju og motsatt, intervju som kritikk. Det er nok mange måter å gjøre et slikt forsøk på overlapp på, og dette er et første bud.
Kinoaktuelle Thomas mot Thomas (En sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset) får likningen – med mange kjente og ukjente – til å gå opp i krittrøyk. Fysikeren Thomas strever strukket mellom akademisk ambisjon, farssavn og foreldrevansker. Men det går bra til slutt. Eller?
Faldalen: Gratulerer med langfilmsdebut! Jeg liker filmen godt, også etter flere gjensyn. Det er nesten som hvert gjensyn viser en egen versjon. Men, som filmen også konkluderer med, intet univers er perfekt. Det skal vi også snakke om.
Rørvik: Ok. Det er veldig hyggelig at vi kan gjøre dette.
Faldalen: Jeg fikk mange tanker underveis i filmen, som at det er ikke lett å være en selv, og at alle mot en er feigt. For det er jo ikke bare Thomas mot Thomas, men Thomas mot Kyniske-Thomas, med crew, Perfekte-Thomas, Suicidale-Thomas og Slacker-Thomas. Og i dette kritikkintervjuet er det regissør mot kritiker, men kanskje også forsøksvis Kyniske-Kritiker, med crew, Perfekte-Kritiker, og kanskje også Suicidale-Kritiker og Slacker-Kritiker. Haha.
Rørvik: Ja, nettopp. Haha.
Faldalen: Så vi får ta på oss de ulike hattene underveis. Hva ville for eksempel de ulike Thomas-ene sagt om filmen din vil jeg komme tilbake til. Men, jeg vil begynne på et litt kuriøst sted. For jeg fant ut i går at jeg har vært med i en av dine filmer. Visste du det?
Rørvik: Ojsann, nei, det visste jeg ikke.
Faldalen: En reklamefilm for SAS. Jeg spiller paintball i den første utdrikningslagssekvensen. Det var fra en svært kort periode da jeg gjorde «The Opposite», som George Constanza – gjøre ting jeg egentlig ikke ville tenkt på å gjøre, som da inkluderte å være statist i en reklamefilm. Haha.
Rørvik: Fantastisk. Ja, herregud.
Faldalen: Det har jo ingen særlig relevans for dette intervjuet, men er en morsom klangbunn. Jeg mener å huske en mystisk regissør med monitor oppe i skauen et sted.
Rørvik: Jeg pleier å være veldig tett på, med håndholdt monitor, så jeg vil tippe jeg var nær dere. Haha. Den scenen var for øvrig basert på utdrikningslaget til min bror, hvor han også var utkledd som rosa kanin og ble jaktet på.
Faldalen: Mer av relevans for dette kritikkintervjuet, hva har du tatt med inn i denne filmen fra reklamer for klær, med en kortversjon av Hamsuns Sult, informasjonsfilm om sorg, om sport, om bank og et flyselskap?
Rørvik: Det er nok lettere for meg å peke på det i forhold til kortfilmene. Og også i forhold til flere manus jeg har skrevet som ennå ikke er blitt laget. Men du tenker om det er noe spesifikt fra reklamefilmene?
Faldalen: Ja, begynn gjerne der.
Rørvik: Reklamefilmene har jo for meg vært et sted hvor jeg har testet utstyr og fått trent meg på noen ting. Og nå er det jo lenge siden jeg har gjort reklame. Men jeg har alltid vært opptatt av at det skal være noe menneskelig inni der. Jeg har forsøkt å caste på en måte som – selv om det bare er et glimt av disse menneskene – kanskje gir en følelse av hvem denne personen kan være. I den SAS-filmen er det for eksempel et øyeblikk med et frieri. Det varer bare noen sekunder, men det er et øyeblikk av menneskelighet der som jeg synes er fint. Det er også en scene med en kid som står på en scene i en gymsal med en The Germs-t-skjorte og synger punk, og faren som heier på ham. Og akkurat det øyeblikket har jo et ekko i spillefilmen – i den drømmen Thomas har hatt om å bli sett av sin far. Det er noen øyeblikk der av mennesker som møtes og opplever mening sammen. Jeg skal ikke skryte på meg veldig mye mening i de reklamefilmene, men selv om jeg gjør en kommersiell jobb, så er jeg interessert i at man tar menneskene på alvor og at noe av det de har i seg får komme igjennom.
Faldalen: På noen få sekunder karakterisere og skildre et menneske i en situasjon, med noen få stilgrep?
Rørvik: Ja. Det er vanskelig å gå på et filmsett om man ikke føler det er noen grunn til å være der. På reklame sloss jeg for det jeg synes er kult å filme, som har litt verdi i seg selv. Sånn tror jeg mange reklamefilmregissører har det.
Faldalen: Du skildrer partnere i Ingenting tar noensinne slutt, en kortfilm jeg liker godt. Arthur Berning spiller her også, og møter seg selv bokstavelig talt i døra ved å skalle seg til blods inn i den på vei ut nyttårsaften. Det er også mennesker opptatt av bekreftelse her. Du sa til Rushprint i 2019 om relasjonen til Thomas mot Thomas: «Filmen har kanskje litt av den samme tonen som Ingenting tar noensinne slutt, der såre mellommenneskelige ting kan være morsomme. Du kan si at der ligger det en måte å betrakte verden på. Det er ikke en innfallsvinkel som var like tydelig i mine tidligere prosjekter, men som kanskje lå latent og kom til overflaten under den produksjonen.»
Rørvik: Noen av kortfilmene mine er kanskje litt tydeligere formeksperimenter, mens i Ingenting tar noensinne slutt var eksperimentet i større grad å lene seg på karakterene, relasjonene og dialogen. Og i det prosjektet begynte også ting å bli mer gøy. Humor har ligget mer latent i tidligere prosjekter, og ikke som et tydelig grep. I Ingenting tar noensinne slutt er humor er mer sentralt virkemiddel.
Faldalen: I My Friend Kills Time er det mindre humor.
Rørvik: Jeg tenker at det kanskje ligger noe der også, men det er veldig subtilt. Det er små øyeblikk. Hovedfokuset der er…
Faldalen: … den er litt mer svarthvit «føling i fjæra», hvis man skal si det litt karikert.
Rørvik: Ja, det kan du godt si. Jeg satt nylig og snakket om den på en q&a, for jeg viste My Friend Kills Time, Ingenting tar noensinne slutt og Apocalypse Norway på Vega. Det er første gang jeg har sett de filmene sammen på kino. Det er jo laget med fem års mellomrom. Med My Friend Kills Time, hvis man først kobler seg på den, så tror jeg den kan være en veldig emosjonell film. For meg handler den filmen om en depresjon, og en karakter som har gått litt i lås.
Faldalen: Den minnet litt også om Gritt når jeg så den nå, når hun havner uti den hytta i skogen.
Rørvik: Ja? Jeg likte Gritt godt. Jo, ser det.
Faldalen: Det var ikke en kvalitetsnedvurdering å kalle den svarthvit «føling i fjæra», det var mer for å sjangerbestemme en type kunstfilm som gjerne kommer fra filmskoler, flink formalisme.
Rørvik: Men det blir jeg ikke fornærmet av i det hele tatt, jeg skjønner det veldig godt. Mitt motbud på det er bare å si at filmen også stikker veldig dypt for meg, og at jeg tror den kan oppleves som noe mer enn et intellektuelt formeksperiment. Det emosjonelle er der, men det er mer antydende og delvis gjort gjennom voice-over. I Ingenting tar noensinne slutt skjedde det noe når humoren fikk plass. Det var noe jeg satte veldig pris på i det prosjektet. Humor er en så stor del av mitt hverdagsliv, og det at jeg fant ut at jeg kunne hente det inn i manus var en vital oppdagelse. Og så var det det samarbeidet med Arthur. Vi har jo blitt nære venner, og jeg opplever at jeg får en fin flyt når jeg skriver ting til ham. Så det var et vendepunkt. Den blandingen av alvoret og den naturlige humoren har blitt med inn i flere nye manus, inkludert dette som nå ble første spillefilm, Thomas mot Thomas.
Faldalen: Det minner litt om slik Joachim Trier og Eskil Vogt skapte tematikk fra estetikk gjennom sine kortfilmer fra filmskolene.
Rørvik: Det er veldig interessant det du sier der – at det kan finnes tematikk i filmestetikk. For jeg tror jo det er en psykologi og karakterutvikling i disse bildene man er opptatt av når man først begynner å lage kortfilmer, som gjerne også peker på en del av filmhistorien man har forelsket seg i. Back in the day var det alltid Persona jeg snakket om hvis noen satte meg til veggs og ville vite hva som var min favorittfilm. Jeg er fremdeles veldig glad i den filmen, men den er kanskje ikke lenger på toppen av min personlige filmpyramide. Det tror jeg nettopp handler om at psykologien i så stor grad er pakket inn i formspråket, at estetikken bærer mye av tematikken. Nå kan jeg også bli like glad i rene, én til én karakterstudier hvor dialogen og ansiktet og relasjonene er det som bærer det. Og filmer som lykkes på et høyt nivå med både form og karakter er vel det jeg nå setter aller høyest.
Faldalen: Det fikk meg til å tenke på uttrykket «sette ord på tingene», som bokstavelig skjer i Thomas mot Thomas, da Thomas skriver en postitlapp med «vase» og klistrer den på vasen for at moren skal forstå hva ting er. Det er kanskje noe du gjør tydeligere gjennom denne filmen, særlig sammenlignet med de noe mer abstrakte kortfilmene. Du tillater deg å være litt enklere, i en konvensjonell, men quirky film. Er du med denne filmen i ferd med å finne din stil og tone, en sammenfiltring av tematikk og estetikk?
Rørvik: Det kan godt hende. Det er jo vanskelig å si selv. Men jeg er villig til å gå veldig langt på filmens egne premisser. Så hvis jeg har skrevet noe som jeg føler er tematisk verdifullt, så er jeg villig å finne den stilen og fortellemåten som er best for det prosjektet. Akkurat nå skyter jeg for eksempel noen sekvenser i virtual reality for en tv-serie jeg lager. Jeg har ikke hatt et særskilt ønske om å jobbe i VR, men det er viktig for å beskrive hovedkarakterens liv og miljø. Og den spillefilmen jeg har fått støtte til nå, Evig sommer, har riktignok litt humor, men det er ikke en dramakomedie. Det er en ren dramafilm i en mer karakterdrevet art house-tradisjon. Det er et prosjekt jeg begynte å skrive på for ti år siden, før den humoren hadde begynt å dukke opp, haha.
Faldalen: Så da blir det ned et par hakk på humoren?
Rørvik: Ja. Det er et ganske hardt trekantdrama, som ikke har noe «high concept». Men det kommer nok likevel til å være mange visuelle grep som knytter en rød tråd til tidligere prosjekter.
Faldalen: Hvordan er tv-serien?
Rørvik: Den har ganske mye humor.
Faldalen: Så den ligger nærmere Thomas mot Thomas?
Rørvik: Ja, det kan man nok si.
Faldalen: Du har jo noen fine ord å spille med, som søte og salte smaker og sammenfiltring. De emsjonelle tonene slås særlig an av far/sønn- og mor/sønn-relasjoner, mellom skuespillerne Arthur Berning som alle Thomas-ene, Filip Mathias Eide som sønn Aleksander, Hege Schøyen som mor Katrine, og Silje Storstein som eksen Sara. Den første rørende replikken som traff meg var «Fins det en versjon av deg som er glad?», som sønnen spør. Thomas ser da for første gang også en annen versjon av seg selv. Senere spør sønnen: «Finnes det et univers der du og mamma fortsatt er glad i hverandre?» Jobb vs. hjemme-tematikken tydeliggjøres i replikker som «Det fins ingen Nobelpris for årets far, du vet det?», som en av Thomas-ene sier til Thomas. Snudd om, så kan man jo si at Nobelprisen heller ikke gjør deg til årets far. Og senere sier samme kyniske Thomas: «Thomas, jeg nekter å være med på dette psykodramaet.» Det er jo en beskjed inne i filmen, hvor filmen også kritiserer seg selv litt. Så er det tidligere batikkbabe, mor og bestemor med varulvdemens, som drikker fra blomstervasen, kysser på sønnen og plutselig bryter ut i nærmest norsk sosialrealistisk «Nei, men for faen da!» I alle disse sammenføyningene kan det jo også knake litt i en film. Det er jo ikke lett å få til de toneskiftene, rytmen. Noen ganger treffer det kanskje bedre enn andre. Har du noen tanker om hvordan du har fått til dette?
Rørvik: For å trekke noen tråder tilbake til det du sa i stad: Man jobber med formeksperimenter i tidlige kortfilmer, og så begynner karakterene etter hvert å få lov til å leve litt mer fritt kanskje, for hver film man lager. Jeg merker at det er utrolig befriende å være mye mer skamløs enn jeg var før. Jeg er ikke redd for klisjeer så lenge de bærer noe av verdi. Jeg synes for eksempel at amerikanske åttitalls highschool-filmer er fantastiske, og de har jo «The Jock» og «The Nerd» og et typegalleri som du kan sjonglere med. Hvis du bruker slike troper på en spennende måte, så kan det oppstå et narrativt rom hvor du kan lodde litt dypere. Jeg synes det der er veldig interessant. Det går jo helt tilbake til myter, greske eller andre, at man bruker noen sjablonger som man kan fylle med liv og mening. Så jeg har vært veldig bevisst på at når jeg begynner å dele opp disse Thomas-ene, så må jeg våge å dra de litt ut og gjøre dem tydelige – for ellers kommer ikke dette til å rulle. Så jeg har nok en større grad av skamløshet på sånne ting nå. Det betyr ikke at jeg ikke plutselig kan lage en film med psykologiske mysterier, men det er litt sånn case by case. For denne filmen ble det veldig viktig å være tydelig. Også fordi – som du setter ord på – så mange elementer skal være med i den samme sausen. Så å dyrke noen ytterpunkter, både i de Thomas-ene og det typegalleriet rundt, har hjulpet å få det til å svinge. Gir det mening?
Faldalen: Ja. Hadde du noen sånne øyeblikk da du satt i klippen og tenkte at her har jeg ikke materialet jeg trenger for å dra det akkurat dit jeg vil?
Rørvik: Ja, det tenker man jo hver dag når man sitter i klippen. Men så finner man noe, eller så løser man det. Så jeg kan ikke peke på noe punkt i filmen hvor jeg er misfornøyd nå, men det har vært en prosess for å komme fram dit.
Faldalen: Jeg kan prøve meg igjen en gang til etterpå, med et spørsmål om det er noen særlige svake punkter i filmen.
Rørvik: Det er det helt sikkert, men det kommer ikke sånn umiddelbart til meg. Det har jo vært en prosess. Når du sitter i en klipp så har du til slutt bearbeidet det meste av angst. Det er riktignok én scene i filmen som jeg vet skulle vært litt annerledes. Det handler om forholdet mellom manus og hva som skjer på sett, men jeg tror ikke publikum opplever det som et svakt øyeblikk når de ser filmen. Men jeg skulle gjerne hatt scenen med mobberne i trappen på klassefesten litt hardere og tyngre.
Faldalen: Ja, etter han sier «ikke i mitt univers»?
Rørvik: Ja. Det er mulig vi har klart å klippe det tilnærmet så hardt det skulle være, men den hadde en større tyngde i manus. Det var forsinkelser på sett ingen hadde skyld i, som ledet til at vi hadde for lite tid. Men jeg sitter jo ikke nå og ser filmen og er misfornøyd med scenen, men…
Faldalen: … det ligger en intensjon og et potensial et litt annet sted enn hva sluttresultatet ble?
Rørvik: Ja.
Faldalen: Jeg opplevde det som artig og tøft at han dro på, ga dem litt inn, og jeg følte de fikk nok tyn. De så jo redde ut, og han skremte dem godt. Det hadde kanskje vært utenfor kontrakten med tilskueren på dette tidspunktet om han hadde kastet dem ut av vinduet?
Rørvik: Ja. Han skulle ikke kaste dem ut vinduet altså.
Faldalen: Det er jo ikke en crazykomedie.
Rørvik: Det er som du sier den balansen hele tiden. Mitt kompass som regissør i møte med skuespillerne er realisme. Samtidig skulle vi lage mange Thomas-er som på en måte er ytterpunkter. Så man står i den spenningen der: mellom en slags én-til-én-realisme og psykologi, versus plottets behov for at ting blir dratt litt ut. Den spenningen har jeg ikke følt så mye på før denne filmen. Det var en spennende øvelse.
Faldalen: Kristoffer Borgli, som du vel også har delt kollektiv med, sa noe sånt som, i et intervju om Syk pike, at hvis det er et univers hvor alt kan skje, så er det ikke noe kult når noe begynner å skje. Du må begynne i en slags normal verden som ligner vår.
Rørvik: Det er jo samme grunn til at folks fortellinger om drømmene sine ofte er så kjedelig å høre på, fordi en ren drøm er helt fri – selv om den selvfølgelig kan ha en psykologisk dimensjon.
Faldalen: Jeg jobber jo på Blindern, og det er kostelig alle sparkene mot humaniora, der jeg jobber, som «Hva har du studert? Humaniora?». Senere snakker en Thomas om projisering av indre smerte, og «Humaniora?» brukes som skjellsord igjen. «Hvorfor i helvete ligger det en kjønnsforsker i senga vår?», spør Thomas eksen, kaller forskning om «familieinstitusjonens utvikling» «radikal humaniora» og «Shaman Durek», før en annen Thomas til sist kaller den endelige forskningsartikkelen «humanioraflørtende følelsesvås».
Rørvik: Jeg var redd for at den Shaman Durek-vitsen ikke skulle holde seg, at den ville bli datert, men den er jo bare blitt sterkere. Haha.
Faldalen: Kan du si litt om humanioraharselasen?
Rørvik: Min tilnærming til virkeligheten er jo veldig humaniora.
Faldalen: Er det selvpisking?
Rørvik: Jeg har jo jobbet med fysikere som har hjulpet meg med research. All fysikken i filmen er jo reell, selv disse formlene som står på tavlen er jo reelle. Og i det antropologiske arbeidet der med å komme inn på Fysisk institutt og bli kjent med stedet så har jeg jo fått høre noen ganger at det er litt skarpe albuer mellom oppe og nede på Blindern. Haha. Og du merker jo kulturforskjellen. Jeg var på Fysisk institutt fredag og gjorde et intervju sammen med professor Are Raklev. Jeg møtte litt folk som hører hjemme der, enten de er professorer eller studenter. Og så gikk jeg videre opp Blindern til trikkestoppen. Og du merker jo at for hver meter så forandrer kleskoden og ganglaget og blikkene seg. Det er jo noen tribes. Så det er jo bare å peke på det som man ser. Det er nødvendig med researcharbeid, og ofte gøy. I denne filmen handlet det delvis om selve fysikken, men også om å skjønne de små bestanddelene av denne hovedpersonens sosiale verden.
Faldalen: Jeg hadde en underoverskrift om «Kattemekanikk» eller «Kattefysikk» klar for dette intervjuet. I åpningen ser vi stjernehimmelen og hører musikk, før jordkloden dukker opp og en stemme sier «Fy faen, så stusselig». Thomas foreleser på universitetet om Schrödingers katt – og filmen kunne jo hett Schrödingers katt: The Movie – multiverset, og arbeider med tidsskriftartikkelen «The Multiverse Verified», for Physical Review Letters, som til sist blir til bare «The Multiverse». Han blir jo nesten nærmere en humanist eller en filosof.
Rørvik: En ting jeg tenker litt på er at det har gått i bølger de siste hundre årene hvor mye filosofi kvantefysikken slipper inn. Professor Are Raklev på Blindern sier for eksempel at han gjerne skulle hatt mer filosofi blant dagens fysikere. I den bevegelsen mellom de to artiklene i filmen så ligger det jo noe vakkert om å slippe litt kontroll. Det å skulle verifisere at virkeligheten er strukturert i et multivers handler jo ikke bare om at Thomas vil vinne Nobelprisen – det handler også om at han ønsker å ha kontroll på sin egen virkelighet. Og på slutten er han villig til å slippe det grepet litt. Han erfarer at akkurat denne teorien kommer han ikke i mål med, og at han kanskje må forsøke å akseptere et liv som han aldri helt klarer å overskue og som heller ikke er perfekt.
Faldalen: Forsone seg med livet som en helt vanlig professor på Blindern?
Rørvik: Haha. Ja. Det kan jo hende han kommer på en fet teori neste år. Jeg håper ikke at han slutter å forske og å ha ambisjoner. Men litt aksept kan jo være sunt.
Faldalen: Den svære Melkeveien kontrasteres av mat og musikk, stjernene i universet mot Michelin-stjerner, en søken utover mot en søken innover. Og «Hva er en kassett?» er et mindre, men et ikke mindre viktig spørsmål?
Rørvik: Den replikken ble improvisert, faktisk, av Filip Mathias Eide. Vi har hatt en tradisjon, fotografen og jeg, at vi ikke kutter opptaket umiddelbart når scenen er slutt, men lar det rulle noen sekunder – og så spør gutten «Hva er en kassett?». Det var et sånn øyeblikk: «Herregud, så flott». Så det var ikke skrevet.
Faldalen: Fantastisk. For det er jo et vel så eksistensielt spørsmål som «Hva er multiverset?». Og så ligger det jo mye mening i hva kassetten kan mediere og vekke hos mor og så videre. Jeg synes du klarer å romme de ytterpunktene, disse toneskiftene. Og det er jo forskjellig de ulike gangene man ser filmen. Når du vet det kommer et sinneutbrudd, så tolker du det annerledes. Det går fra brutalt til analytisk. Tenker du at folk skal se filmen flere ganger?
Rørvik: Alle mine favorittfilmer – nå sier jeg ikke at Thomas mot Thomas er noens favorittfilm – er filmer jeg liker å se flere ganger. Jeg har hatt det mange ganger med Paul Thomas Anderson sine filmer. Jeg husker jeg så The Master på kino i New York da den kom og var litt underwhelmed. Så gikk det noen dager, og så dro jeg og så den igjen, og så åpnet filmen seg som en nydelig blomst og alt ga mening.
Faldalen: Den må jeg gi en ny sjanse og.
Rørvik: Det er jo sånn med Persona og, som det er lenge siden jeg så for første gang. Da jeg så den på nytt i fjor, så var det mer det menneskelige som traff meg. Hver film rommer jo – hvis vi skal dra den metaforen litt langt – mange univers. Det er mange veier inn i en film. Og ofte oppstår jo den nye versjonen av filmen fordi det har gått noen år og man har en annen forventningshorisont og andre livserfaringer som man tar med seg i møtet med filmen. Så jeg håper jo det, herregud, altså om det er noen som digger min film og har lyst til å se den noen ganger, så håper jeg man kan finne flere ting i den.
Faldalen: For meg eksternaliserer Thomas-ene alle de antakelsene om hva alle andre synes om en selv. Selv om det er ulike Thomas-er, så er det kanskje en slags fantasi om hva de andre tenker og mener om ham. Men er det ikke sånn at «nobody cares», både på godt og vondt? Det er ikke så farlig, liksom, med akademisk ambisjon, drømmen om anerkjennelse og storhet. Til slutt er det som en countrysang hvor man kan «go home». I sluttscenen spør sønnen om hva far synes om sin fusion cuisine-dessert – som ligner crème brulée, men har noen sterke frukter – om å få den vurdert på en skala fra én til ti. Thomas bare ser kjærlig på sønnen som ser kjærlig tilbake. For meg forteller disse to sluttinnstillingene følgende: Ikke vær for opptatt av andres oppfatning av deg, lærer Thomas sønnen. Ikke hig etter den eller de andres anerkjennelse. Og sønnen forstår. Du må «akseptere det du har, her og nå», som Sara sier tidligere til Thomas. For meg er dette en enkel, men viktig «moral» i filmen. Hva tenker du om min lesning av slutten?
Rørvik: Du var innom mye der, så vi får nøste litt i det sammen. Jeg er ikke så veldig redd for å peke på en sannhet – eller la meg heller kalle det en universell erfaring – om det livet vi lever. Jeg er ikke redd for at det blir banalt, så lenge det på en måte….
Faldalen: De klisjeene du snakket om i stad?
Rørvik: Ja, du skal jo ikke lete så lenge i verdensreligioner og filosofiske skoler før du finner en viss overlapp i venndiagrammet. Det er noen overskrifter man kan bruke på hva som er viktig eller sentralt i livet, som ikke blir mindre verdifulle av at de anses som klisjeer. Én av de overskriftene er nok «balanse». Vi lever jo et kort liv. Jeg personlig synes at alt under 3000 år er for lite, livet er altfor gøy til å bli ferdig med på 80 pluss år, så i det altfor korte livet så kan det jo være verdifullt å bruke tiden godt og søke i bredden av sin menneskelighet og sine relasjoner. At man ikke reduserer livet til én egosentrert ambisjon på den ene siden eller at man på selvutslettende vis utelukkende er til stede for andre. Det er et buddhistisk ordtak som sier at man skal gå gjennom livet med én lapp i hver lomme, og på den ene skal det stå at «du er sentrum av universet», og på den andre skal det stå «du er aske og støv». Det å prøve å leve i den dirringen der mellom to ubehagelige ytterpunkter, mellom ego og forgjengelighet, det er jo ikke moral, men mer en anerkjennelse av at kampen for balanse er en sentral del av det å være menneske. Jeg har alltid sagt at jeg ikke har lyst til å lage film med budskap. Selv om jeg kanskje er farlig nærme det stupet denne gangen. Nietzsche sier noe om at presten driver med svar, mens kunstneren driver med spørsmål. Så én ting jeg forsøkte å få til i hele det sluttpartiet er å kaste flere av disse mulige livsvalgene opp i luften. Å bli med på hovedpersonens spørsmålsstilling om hva som føles meningsfullt for ham. Det at han sitter der med sønnen er ikke det eneste valget han kan ta.
Faldalen: Det er en litt sånn Reprise-aktig slutt, «ville ha…».
Rørvik: Filmen har en haug med slutter, og den strukturen forholder seg til slik mange-verdener-fortolkningen sier virkeligheten er strukturert. Vi har jo den veldig tragiske slutten, hvor han ikke kommer til den middagen med sønnen han har lovet å komme til. Og teorien hans fungerer heller ikke i det universet. Det var jo folk som så den på testvisning som trodde det var slutten på filmen, at når det går i svart der, så ventet de bare på rulleteksten. Ved å gjøre det grepet, tør jeg også å gå så langt inn i det du kaller «komme hjem»-country i den endelige slutten. Ved å si at alle disse mulighetene finnes i multiverset og i dette menneskelivet, så kan vi se på et par versjoner med ytterliggående emosjonell ladning. Og det jeg tror skjer i den endelige slutten, som jeg synes er viktig, starter i den første middagen de har hjemme hos moren, da sønnen vil ha feedback fra faren på måltidet han har laget. Thomas trekker litt på det, og så sier sønnen, «ja, men liker du det?», og så reagerer faren med å gi ham en rating. Å like noe er en direkte erfaring, som at det er digg å drikke denne kaffen nå, det sanselige og det man forhåpentlig skal ha med seg gjennom dette korte livet – men Thomas går rett på the hard facts.
Faldalen: Gjennom tall.
Rørvik: Ja, han er en mann av tall. På slutten av filmen ber jo sønnen om både et tall og spør om han liker det. Og så er farens svar til slutt bare at han nikker og anerkjenner at det var godt. Men jeg føler det ligger noe mer der, han ser sønnen sin da på en måte han kanskje ikke har gjort før i så stor grad. For meg er ikke det moral, det er bare liksom…
Faldalen: Man trenger ikke kalle det moral…
Rørvik: Nei, men jeg merker at jeg har prøvd å finne den balansen mellom å vise noen av de tingene det kan være ok å fokusere på i et menneskeliv, uten å si at livsvalgene må være sånn eller sånn. En annen måte å si det på er: Jeg er ikke interessert i ett enkelt budskap i en film, men jeg er derimot veldig interessert i mening – og mening er noe mer individuelt og vitalt som man alltid må gjenoppdage dag for dag, som ikke lar seg oppsummere i et fyndord.
Faldalen: Hvis du hadde sluttet med «10 av 10», og gjentatt det kjønnsforskeren sa ved den tidligere middagen, så hadde det vært en Lifetime-aktig film.
Rørvik: Og akkurat der er det noe helt vilt… altså: Denne filmen ble delvis utviklet i Sundance, på Sundance Screenwriters Lab, som var utrolig nyttig. Der fikk jeg et stjerneteam av mentorer, blant annet Zachary Sklar som skrev manus til JFK for Oliver Stone, Scott Frank som skrev Minority Report for Steven Spielberg og Queen’s Gambit, og Nicole Pearlman som skrev manus til Guardians of the Galaxy. Og de argumenterte for at jeg skulle våge å være tydelig. Våge å være emosjonell. Våge å la følelsene komme til overflaten. Så det var veldig mye det jeg fikk feedback på og det hjalp meg i manusprosessen. Det de også hadde veldig lyst til, flere av dem, var at på slutten så skulle Thomas si «10 av 10», og så skulle man gå til sort. For meg var det ikke snakk om. Jeg filmet det ikke engang. Det var aldri noe jeg ville ha med. Men jeg viste filmen for flere av dem for feedback i klippen, og tilbakemeldingen var gjennomgående: «It’s typical of you Europeans, you don’t want to say it». Haha. Og jeg bare, «yes, I think the ending is just about that look and that moment of being quiet together». «Ah, you Europeans.»
Faldalen: De tar jo feil. Du har jo helt rett. Er det ellers noen kritikk fra Sundance du ikke har vært villig eller i stand til å gjøre noe med?
Rørvik: På selve manus fikk jeg en del feedback på at hovedkarakteren var veldig egoistisk og destruktiv. «Toxic» var det til og med ei som sa. Noe av det følte jeg var litt kulturelt betinget. Jeg prøvde å forklare at hvis man har en to meter høy Berning fra Stavanger, så er det noe med en skjørhet og glimt i øyet som gjør at han kan slippe unna med en del ting. Jeg tror de skjønte det mer da de så filmen. Men i manus opplevde de at det var en hovedperson det var veldig vanskelig å like. Og akkurat det tror jeg er en internasjonal utfordring i filmkulturen. Det har blitt et problem at mange bransjefolk – heldigvis ikke alle – snakker om at man må like hovedpersonen, og gjerne også relatere til denne eller aspirere til å bli slik selv. Men det er jo kjempeinteressant med karakterer man ikke liker. En av de filmene jeg liker best er The King of Comedy av Scorsese, som jo har en utrolig usympatisk hovedkarakter på mange måter. Men det er jo en fantastisk reise å bli med på likevel. Thomas er kanskje mer en klassisk antihelt, litt røff i kantene, som har et prosjekt hvor relasjonene hans blir skadelidende og hvor det tidvis er et usympatisk trekk.
Faldalen: Og så får du jo alle versjonene av ham og, så jeg skjønner egentlig ikke hva de klager på.
Rørvik: Det var interessant å stå i spenningen mellom den filmkulturen jeg kommer fra og den filmkulturen de kommer fra, prøve å finne en riktig balanse mellom hva man skal høre på og hva man ikke skal høre på. Og den tydeligheten som du nevnte i starten var noe de frontet. Der opplevde jeg at manuset ble sterkere.
Faldalen: Så der er filmen dratt i en mer klassisk fortellende retning?
Rørvik: Ja, den er dratt i en tydeligere retning.
Faldalen: Blant ulike fortellegrep utforsker du åpenbart flere fasetter av en karakter, med alle «styggene på ryggen», eller hugin-er og munin-er, djevler og engler, du bruker deadlines, leting etter resten av et fotografi som set up og pay off, og «hva hvis»-sekvenser?. Er det noe i all denne sjongleringen du særlig strevde?
Rørvik: Innen man er ferdig med filmen er man ikke blind for feilene, men man har jobbet seg gjennom dem.
Faldalen: Forsonet seg med dem?
Rørvik: Ja. Jeg synes det er vanskeligere å dekonstruere min egen spillefilm enn det har vært med kortfilmene for eksempel. Men kanskje jeg om fem år ser det veldig tydelig. Det er jo en veldig «high concept»-greie det her, og jeg var opptatt i dette manuset av at jeg ikke måtte miste publikum på feil punkt. Jeg ville være veldig tydelig på hvordan denne multiversteorien fungerer, som du sier, djevel- og engel-rollene for to av disse Thomas-ene. Det er en film som veldig fort kunne blitt kaotisk, så jeg har forsøkt å være veldig tydelig der jeg kan. For hvis jeg er tydelig på konseptet, og ikke mister publikum der, så tror jeg publikum blir med i det mer subtile som skjer mellom karakterene, disse små øyeblikkene av en far og en sønn sammen – relasjonelle vendepunkter. Min neste spillefilm har et veldig jordet narrativ, og lener seg på tre skuespillerprestasjoner. Der tror jeg at jeg i mye større grad kan la ting svinge fritt under opptak, fordi det ikke er noe stort konsept du må skjønne. Så lenge det funker øyeblikk for øyeblikk på et rent menneskelig nivå, så tror jeg kontrakten holder seg med publikum. Men her var det hele tiden en balanse mellom en sånn teknisk, konseptuell greie og disse små mellommenneskelige øyeblikkene.
Faldalen: Ja, du kunne jo forvirret oss mer, som en Kaufman for eksempel.
Rørvik: Men Kaufman har blitt mer utflytende etter hvert, særlig på sine egne prosjekter. I Eternal Sunshine og Being John Malkovich og Adaptation er strukturen ganske stram altså. Men når du kommer til Synechdoche, New York og den siste, så flyter det mer ut. Men det har en egenverdi det også.
Faldalen: Posteren til din film kan jo signalisere en film det kan være vanskelig å følge med på, men det er den jo ikke.
Rørvik: Nei, det er den ikke.
Faldalen: Hva gjelder stilgrep bruker du en del langsom zoom mot eller fra, i iscenesettelsen har Berning ulikt hår og klær, komiske innstillinger lar far og sønn sitte høyt opp et slags lekeplassmolekyl, og i mange scener er Thomas omringet av seg selv. Multipliseringen av Berning funker veldig fint, hvordan gikk du fram, med statisk innstilling for å duplisere, som hos en Sjöström eller en von Trier?
Rørvik: Noen av de statiske innstillingene er også løst slik at de ser håndholdte ut.
Faldalen: A ha.
Rørvik: Filosofien til fotografen og meg var at vi skulle behandle scenene med mange Thomas-er som om det var en hvilken som helst annen scene i filmen. Når det er håndholdt, statisk, en zoom – alle de valgene man tar i kamerapaletten – det skulle aldri motiveres av at noe skulle være flashy. Det er motivert av hvordan vi ville skutt scenen om det var fem skuespillere i rommet som hang ut og snakket sammen. Dette er jo en film med et veldig lite budsjett, så vi har jo også strukket den strikken langt innenfor de rammene. Det er teknisk sett enkle teknikker man bruker for å få til dette med mange Thomas-er som interagerer, men det er tidkrevende og krever jævlig mye planlegging. Og noe av utfordringen er noe så banalt som at man mister masse skytetid fordi skuespilleren stadig må inn i kostymeskift.
Faldalen: Jeg må jo bare si at det er noe av det som umiddelbart er veldig imponerende, hva du har fått til i instruksjonen og hva Berning får til. Han er jo helt fantastisk god til å spille mot seg selv og seg selv og selv.
Rørvik: Ja, han er det.
Faldalen: For meg er det aldri noe punkt hvor det skurrer. Å få det troverdig er jo en prestasjon i seg selv. Er det andre stilgrep du ønsket å utforske i filmen?
Rørvik: Noen ganger handler det om å gjøre ting så enkelt som mulig. Ett mål med denne filmen var å ha en estetikk som var ganske enkel. Bruken av zoom refererer til filmer vi liker godt fra søttitallet – alle disse formgrepene har ulike perioder hvor de er fasjonable – men det var også et økonomisk perspektiv i det, at vi var så sprengt på budsjett at vi bare skjønte at vi ikke kan prioritere kjøringer, så la oss heller gjøre det med en zoom. Noen valg ble tatt på det premisset. Det var viktigere for oss å ha gamle linser, for eksempel, som ga et mykere bilde. Vi prioriterte det framfor å ha noen som kunne dytte kameraet rundt.
Faldalen: Hva synes du er det sterkeste med filmen din?
Rørvik: Det jeg synes er sterkest er relasjonen mellom tre generasjoner menn som har samme sykdom eller skavank – at de føler at noe mangler i dem og at de søker bekreftelse hos en farsfigur. Jeg kjenner det i magen når jeg ser de tre skuespillerne spille dette ut. Det synes jeg har blitt sterkt i filmen. Jeg synes han gutten er jævlig bra. Og det er jo det som er noe av det fine med film, synes jeg, som jeg gang på gang kommer tilbake til og synes er spennende: å filme et nærbilde av et ansikt og se at det skjer en endring i det ansiktet. Dette er alltid et unikt øyeblikk som ikke kan gjenskapes. Jeg synes det er flere sånne filmatiske øyeblikk i filmen hvor det som skjer i et ansikt er det mest interessante i scenen.
Faldalen: Som i sluttbildene.
Rørvik: Ja, som i sluttbildene. Og også noen ting som skjer i de to møtene mellom Thomas og faren. Og hos de andre skuespillerne også selvfølgelig, jeg tenker særlig på et nærbilde av Hege Schøyen. Hvis ikke de tingene hadde funket, så hadde jeg vært jævlig misfornøyd med filmen. Det er mindre viktig for meg at vi fikk til alle disse delingene, selv om jeg synes vi har fått til det også.
Faldalen: Et middel på vei til et annet mål?
Rørvik: Ja.
Faldalen: Hva er de «nye veiene»?
Rørvik: Hver filmskaper i Nye veier har stor frihet til å definere hva som er viktig for det enkelte prosjketet. En ting jeg argumenterte for var at jeg ville ha en tilnærming til det å skrive manuset som inkluderte veldig mye research, på en annen måte enn det jeg hadde gjort før. Så jeg brukte veldig mye tid på å sette meg inn i en populærvitenskapelig kvantefysikk. Altså, jeg skjønner jo ikke kvantefysikk, men jeg leste nok populærvitenskap til å vite noen av overskriftene. Jeg brukte denne researchen for å finne fram til hvordan akkurat denne historien kunne fortelles. Så det med de to sluttene, at filmen bare slutter og begynner på nytt, og den lange monologen på slutten med mulige utfall, alt det kommer fra å lese mye om mange-verdener-fortolkningen, altså denne spesifikke multiversteorien. Og fra å snakke med flere fysikere om disse tingene. Noe annet som ble bekreftet gjennom denne lesingen var at for de store kvantefysikerne som står bak de viktigste teoriene, så er det ganske gjennomgående at de virkelig har slitt med livene utenfor jobb. Det er påtakelig. De store fysikerne er ganske ræva utenom jobb. Virkelig drøye. Kompliserte farsfigurer og elendige familie- og kjærlighetsliv.
Faldalen: Har du vist filmen for Blindern-miljøet? Hva synes de?
Rørvik: Ja, for flere av dem, blant annet professor Are Raklev. Det de sier til meg har i hvert fall vært positivt så langt.
Faldalen: De føler seg truffet?
Rørvik: Ja, jeg har hørt det fra noen, men også bare at det er fett at noen lager en film om en kvantefysiker. De synes det bare er sykt gøy. De synes også det er fint at jeg har tatt teoriene på alvor. Jeg har hele tiden sagt at det som står på den tavlen skal være riktig.
Faldalen: Så fysikerne på Blindern er denne filmen for – hvem ellers er den for?
Rørvik: Det er ganske allmennmenneskelig å navigere drømmer om hva slags liv man ønsker og samtidig måtte koble seg på de relasjonene og det livet man faktisk har. Jeg tror også mange i 2022 kjenner seg igjen i den spesifikke tidsklemma jobb og barn. Nå kommer også den andre Nietzsche-referansen på kort tid: Han er omtalt som en som var god på eksistensen, men veldig dårlig på livet. Thomas prøver jo hele tiden å skjønne livet med et fugleperspektiv, gjennom å si at virkeligheten er strukturert på denne måten. Men det som er vanskelig for ham er å være til stede i små, nære, viktige relasjonelle øyeblikk. Så den siste, ordløse scenen mellom far og sønn og det som skjer i ansiktene deres der er for meg et veldig sterkt filmatisk øyeblikk, der han i hvert fall der og da klarer å være til stede i øyeblikket.
Faldalen: Far og sønn vi følger mest viser jo også frem en arbeidsmoral som den lille gutten på ti år har sett og opplevd – hva dedikasjon er. Det er jo ikke et enkelt budskap om å bli hjemme med barnet ditt.
Rørvik: Nei, det handler jo ikke om at han skal slutte å forske. Og Thomas’ far har også vært en modell gjennom sitt fravær. Fraværet har jo bidratt til det emosjonelle tomrommet han forsøker å fylle. Da er det både vanskelig for ham å se seg selv tydelig som en person i verden, og samtidig også vanskelig å fylle rollen som tilstedeværende far for sin sønn.
Faldalen: Kyniske-Kritiker ville kanskje sagt at å spille flere karakterer er vel veldig Eddie Murphy, og «På en skala fra én til ti, kanskje sju? Seks, tror jeg faktisk, en svak sekser», for å sitere fra filmen. Hva synes du er det svakeste med filmen din?
Rørvik: Det er ikke det at jeg tror at jeg har laget en perfekt film, men jeg tror det er vanskelig for meg – akkurat der jeg er nå – å se filmen utenfra. Så det er nok lettere for meg å forsvare enn å angripe filmen nå. Hvis vi snakkes om fem år, så tror jeg at jeg kanskje kan dekonstruere min egen film.
Faldalen: Det er jo en vanskelig øvelse, og man får kanskje nesten aldri det spørsmålet. Derfor tenker jeg at et type intervju som dette kan være spennende, for å se om det går an. Men kanskje vi kan ta en omveien via de ulike Thomas-ene. Hvis du skulle tatt på deg hatten til den Kyniske, Perfekte, Suicidale eller Slackeren, hva ville de ulike Thomas-ene sagt om filmen din?
Rørvik: Noe av dette ligger jo i filmen og. Kyniske-Thomas, når han leser artikkelversjon to på slutten så kaller han det jo…
Faldalen: … «følelsesvås».
Rørvik: Ja. Det tenker jeg fort Kyniske-Thomas kan si om filmen, og han ville kanskje lagt til det du sa om at det er litt sånn country og «komme hjem».
Faldalen: Og jeg liker det, så er det sagt.
Rørvik: Ja, men nå prøver jeg å være litt djevelens advokat mot meg selv. Jeg tror også at en yngre versjon av meg ville vært mye mer skeptisk til min egen film enn det jeg selv er nå.
Faldalen: Hva ville han sagt da?
Rørvik: Jeg hadde kanskje anklaget filmen for å være for sentimental og for å si noe opplagt om hva som er viktig i livet. Men der jeg er nå i mitt liv, og når jeg sitter og skriver dette manuset, så er jeg mer sånn, «men faen, livet ER jo disse tingene, og». Det er ikke bare de psykologiske mysteriene og de konseptuelle tingene, men også helt konkret mennesker som sitter og snakker sammen om hva de sliter med.
Faldalen: Nå har det jo ikke kommet noen anmeldelser av filmen ennå. (Intervjuet ble gjort mandag 17. oktober.)
Rørvik: Nei, så jeg vet jo egentlig ikke.
Faldalen: Hva slags forhold har du til filmkritikk?
Rørvik: Det er veldig fint når filmkritikk får lov til å være noe mer enn forbrukerveiledning. Og at den kan være noe mer enn at noe er bra eller dårlig. Jeg har lest litt av Pauline Kael. Og så er det en interessant bok av A.S. Hamrah som heter The Earth Dies Streaming, med et prinsipp om at det skal være umulig å dra ut én henrykt blurb fra helheten og sette den på en plakat for å bli en del av markedsføringsmaskinen. Jeg lærte også veldig mye om film av å lese Roger Ebert som yngre. Han var en sterk filmformidler fordi han skjønte og gledet seg over mer avanserte deler av filmhistorien, men som samtidig klarte å snakke om det på en måte som inviterte inn et bredere publikum. Han tror jeg blir litt undervurdert av noen filmvitere fordi han var så stor og populær. Men når man leser de tingene han har skrevet er det ofte veldig klokt og presist.
Faldalen: Hva vil den norske kritikerstanden skrive om Thomas mot Thomas, tror du?
Rørvik: Jeg vet virkelig ikke. Det jeg bare har bestemt meg for er at den tematiske og emosjonelle kjernen i denne filmen er noe jeg står for. Og det kommer jeg til å ta med meg videre uansett hva som skjer de neste dagene. Det jeg ER spent på, i dagens kinoøkonomi, er om filmen får det publikumet den fortjener. Og der er kritikerne jo en del av det. Samtidig: Ikke til forkleinelse for noen kritikere, men jeg har likevel en følelse av at vi kanskje har en filmkultur hvor kritikerne ikke står så sterkt lenger i møtet med det store publikummet. Jeg tror ikke dette er en smal film, jeg tror det er en film som kan treffe både emosjonelt og filosofisk ganske mange forskjellige typer publikum. Men spørsmålet er om man får dem inn i kinosalen. Om det publikummet som har lyst eller kunne hatt lyst til å se filmen faktisk går og ser den. Og så er det kjempespennende med kritikerne og, men jeg er bare nødt til å stålsette meg og på en måte eie min sannhet om prosjektet. Jeg tenker jo hele veien i et lenger perspektiv, jeg skal jo lage mye mer. Dette blir jo bare én av…
Faldalen: Ja, for jeg tenker at hvis kommende Evig sommer er «selve drømmeprosjektet», hva er denne filmen da?
Rørvik: Noe av det som ligger i «drømmeprosjektet» er at det manuset har vært med meg så lenge. Det var drømmen om den første spillefilmen. Og jeg trodde lenge at vi skulle få den finansiert. Og så stod vi på et sånt brytningspunkt hvor både Evig sommer og Thomas mot Thomas var i luften, og så var det Thomas mot Thomas som ble finansiert først. Evig sommer har dessuten i seg noen filmstemninger som jeg drømte om veldig tidlig. Dessuten er det et renskåret drama for voksne, som jo også er det vanskeligste å få finansiert akkurat nå. I et kommersielt perspektiv er det nok lettere å få finansiert en sjangerfilm, en barnefilm, en krigsfilm. Det å ville lage en film om relasjoner og noen eksistensielle hverdagsspørsmål som er for voksne og få det finansiert, det er en utfordring. Og jeg er så sykt lettet for at det nå skjer.
Faldalen: Til sist, hvis du kunne laget Thomas mot Thomas på nytt, hva ville du gjort annerledes?
Rørvik: Jeg er helt sikker på at det er noe jeg en dag kan peke på, men jeg har ikke den avstanden til filmen nå. Det har vært en så stor jobb å få denne filmen ferdig. Hvis jeg ser noe om fem år som jeg ville gjort annerledes, så tror jeg hjernen min har spart meg for det akkurat nå.
Faldalen: Er det noe vi ikke har snakket om som du tenkte vi skulle snakket om?
Rørvik: Nå har jeg fokusert så mye på å klare å piske min egen film, og jeg synes det har vært en vanskelig øvelse.
Faldalen: Har det vært ubehagelig eller plagsomt?
Rørvik: Nei, ikke i det hele tatt. Jeg synes du har vært mye snillere enn jeg forventet. Siden det skulle være en kritikersamtale, så tenkte jeg kanskje det ble strengere.
Faldalen: Men kritikk handler jo om å skjelne, ikke nødvendigvis om å (ned)vurdere.
Rørvik: Ja, samtalen der noe utvides er viktig. Hvilke nye perspektiver kan filmen lede til? Den kritikerrollen hvor man kan bruke filmen til å forstå noe i samtiden er veldig interessant. Samtaler kan også gjøre en film enda bedre. For en tid tilbake så jeg Petit Maman av Céline Sciamma. Jeg likte den godt, men den ble enda større da jeg hørte en kompis snakke utfyllende om hva han responderte på i filmen. Jeg foretrekker det fremfor cineastsamtaler hvor det er hardere fronter og «Tarkovskij eller ingenting». Ebert snakket mye om at film er en empatimaskin, et sted hvor man kan erfare liv som er annerledes enn ens eget. Der jeg før var mer «du vet ikke hva du snakker om» når noen forfektet et annet filmsyn, så har jeg blitt mye rundere i kantene, heldigvis.
Thomas mot Thomas (En sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset) går for øyeblikket på kino i dette universet.