(Inneholder spoilere for Encanto, Inside Out og Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa)

Jeg elsker Disney. Jeg vokste opp med julespesialen, sugde til meg alt jeg kom over av tegnefilmer, samlet på klassikerserien på VHS, og prøver å se de nyeste filmene så fort som mulig. Disneys helaftens animasjonsfilmer er som oftest veldig morsomme, veldig godt animerte, og ikke minst: Veldig godt fortalt.

Derfor ble jeg sittende litt skuffet da de siste tonene fra den animerte musikalen Encanto ebbet ut. Noe var feil for meg.

Hva handler den om?

Som manusforfatter er det et spørsmål jeg frykter mer enn noe annet. Og det kommer hver gang, og som regel når stemningen er god, og det er som følger: Men hva er det egentlig denne filmen vår handler om, da?

For mange høres det sikkert rart ut, at man ikke har bestemt seg for hva filmen handler om før man setter seg ned og prøver å skrive den. Men ofte skal det ikke mer til enn en idé til før man setter i gang, og det er forskjell på en idé og hva filmen egentlig handler om: Filmens moral. Eller tema om man vil.

Det at filmer må handle om noe, har ødelagt så mange gøyale manusprosesser og gode idéer. Øyeblikket da spørsmålet om hva filmen handler om stilles, er forferdelig, for frem til det har alt vært gøy. Noen har hatt en idé, idéen ga rom for mange morsomme situasjoner og karakterer, en historie har blitt plottet ut, en slags slutt er stablet og alle er fornøyde.

Eller. Ikke helt fornøyde. For noe mangler. Hva handler denne historien her om, egentlig? Det er umulig å lage en tilfredsstillende slutt hvis man ikke vet hva historien handler om, og enda verre, man kan ende opp med å forvirre sitt publikum.

Reodors snømaskin

Da vi lagde Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa landet vi ganske raskt idéen om at Reodor skulle lage en snømaskin, og at den skulle havne i hendene på en redaktør som hadde lovet snø for å få fart på opplagstallene.

Men hva var det egentlig filmen handlet om? Etter mye pønsking og flere manusversjoner, landet vi på at det egentlig filmen vår handlet om, var at alle disse tingene som vi forventer at skal være på en bestemt måte i jula, kan ødelegge jula selv.

Og da var det lettere å gå igjennom manus og spisse. Når Reodor forsvinner inn i verkstedet sitt for å lage maskinen som skal sikre julen, kan han ikke lenger hjelpe til, og juleforberedelsene til Solan og Ludvig går i stå. Etter hvert forsvinner Reodor på ordentlig. Han blir usynlig, og først da er julen virkelig i fare. Særlig når de får alt de ønsker seg: Snø. I så store mengder at det truer med å utslette bygda.

Da Sadness møtte Joy

Det er ikke alltid så lett å finne ut hva filmen din egentlig handler om uansett hvor god idéen din er. Ja, kanskje spesielt hvis idéen er så god at den kan skjule at du egentlig ikke har noe å fortelle. En av de beste idéene til en film jeg vet, er Pixarfilmen Inside Out hvor man personifiserer alle følelsene til elleve år gamle Riley: Hva om følelsene var personifisert og bodde i hjernen din?

Men hva handler historien om? I intervjuer har manusforfatteren Pete Doctor fortalt at det opprinnelig var mange flere følelser i historien, på et punkt så mange som 27. Og lenge var Joy (Lykke) og Anger (Sinne) hovedpersonene på vei gjennom Rileys psyke. Men hva handler filmen om? Pixar var klare til å starte animasjonsprosessen før Doctor hadde funnet et ordentlig svar.

Det Doctor har fortalt i flere intervjuer, er at han var frustrert og nedbrutt i arbeidet med å utvikle ideen. Men da han gikk en tur alene på selveste farsdagen, innså han, midt i sitt kreative mørke, at menneskene han var nærmest i livet var de han både hadde vært glad og trist sammen med. Og at lykke ikke kan eksistere uten sorg.

Eureka! Filmen måtte handle om Joy og Sadness (Sorg). Idéen var den samme: Personifiserte følelser, mange av settingene og rammene for universet de hadde pønsket ut kunne beholdes, men historien måtte skrives på nytt da Doctor innså hva filmen handlet om. Joy må på tur med Sadness. Og det funker: Alle som ser Inside Out, må bli rørt når de skjønner at det ikke er Sadness som ødelegger for Joy, det er Joy som ødelegger ved å prøve å undertrykke Sadness. Og plutselig ser man filmen i et helt nytt lys, for det er så veldig klart hva filmen handler om.

For mange tråder

Alt dette tenkte jeg på da jeg så Disneys nye helaftens spillefilm Encanto.

Den er full av farger og musikk og magi og idéen er kjempegod: En magisk familie bor i et magisk hus og alle familiemedlemmene har en magisk kraft. Alle bortsett fra vår heltinne, Mirabel. Og det er sang og musikk, og morsomme gags og en av Disneys beste sanger på flere år: «Surface Pressure», som allerede har blitt nasjonalsangen til «flinke piker» i alle land.

Men hva handler Encanto om? Jeg har sett den to ganger, og jeg aner ikke. Det er så mange karakterer, og flashbacks og backstoryer og plantinger som ikke følges opp, at jeg mister tråden. Eller trådene. Og til slutt kommer det aldri noe svar på hva filmen handler om. Ingen samler trådene de har lagt ut.

Det er frustrerende for meg som seer, men litt betryggende for meg som manusforfatter. Selv ikke Disney med sine budsjetter kan kjøpe seg et samlende tema og en tilfredsstillende slutt. Da er det ikke der det ligger. Svaret kan like gjerne komme mens man går tur på farsdagen og egentlig har gitt opp.

Karsten Fullu er forfatter. Du kan lese hans tidligere innlegg her.