Da Martin Øsmundset var kinosjef i Ås, tredoblet kinoen besøket på fem år. Nå deler han erfaringene med mål om å styrke kinoopplevelsen og øke besøket. – Vi kan ikke lenger tillate oss å tro at publikum kommer fordi vi spiller av en film.

Foto: Øsmundset fra tiden som kinosjef i Ås kinoteater.
I mars og april inviterer tidligere kinosjef Martin Øsmundset og Kulturmeglerne til en digital kursserie om meningsfylte kinoopplevelser, med støtte fra Norsk filminstitutt.
Ideen til «Hvordan skape meningsfylte opplevelser for publikum på kino – og hvorfor det lønner seg» er utviklet i samråd med Øsmundsets kollega i Kulturmeglerne Ivar Halstvedt og Film & Kino. Målet er å styrke kinoopplevelsen og publikumsoppslutningen på kinoer over hele landet.
Ifølge Øsmundset skal kurset også forsøke å svare på flere av utfordringene kinobransjen har i dag.
– Den fremste av dem er at vi ikke lenger kan tillate oss å tro at publikum kommer fordi vi spiller av en film. Den tida er over. Vi må dyrke opplevelsen, vi må dyrke formidlingen og vi må dyrke absolutt alt som gjør kinoopplevelsen mer meningsfylt for publikum, uttaler han i pressemeldingen med kursbeskrivelsen fra Kulturmeglerne.
Kurset er åpent for både kinoer og andre filmformidlere, og består av fire digitale økter på 60 til 90 minutter (se nederst i saken for mer informasjon). Formatet er ment å gjøre det enkelt å delta, også for bransjeaktører med en travel hverdag.
Øsmundset håper at store deler av bransjen kan ha nytte av kurset, ikke minst de små og mellomstore aktørene.
I beskrivelsen av kurset uttaler Øsmundset at den viktigste erfaringen han gjorde seg da han drev Ås kinoteater i nærmere seks år, «var hvor innbringende det kan være å satse på meningsfylte kinoopplevelser. For meg var det forbløffende å se at noen helt enkle, små grep kan være så publikumsbyggende. Det har også vært en ledetråd for meg, at kursserien skal inneholde tips og triks som kan gjennomføres enkelt og effektivt og uten massive budsjetter.»
Han understreker videre at filmformidling på kinoene kan være langt mer enn at noen holder innledning til en visning.
Rushprint kontaktet Øsmundset for å høre mer utdypende om tankene bak kurset, og kanskje også foregripe noen av poengene han ønsker å formidle til deltakerne.
Da du var kinosjef i Ås, ble besøket tredoblet på fem år. Hva tror du var de viktigste årsakene til det?
– Jeg tror at det som sto i sentrum for prosjektet på Ås var at kinoen bygget opp en varm, nær og personlig relasjon til sitt publikum og lokalmiljø, og at vi klarte å formidle en smittende lidenskap for film på kino. Vi jobbet hele tiden ut fra en grunntanke om at det å komme til Ås kinoteater skal oppleves som å besøke en god venn, og det sprang etter hvert ganske mange ideer ut fra den grunntanken. I kursserien skal jeg forsøke å formidle det jeg har lært både på Ås og fra andre, klokere hoder i bransjen, så det blir en skikkelig verktøykasse av tips og triks som kan brukes hvor enn kino drives, svarer han.
Blant konsulentene som er knyttet til utviklingen av kurset er påtroppende daglig leder i Norsk filmdistribusjon Linn Barhol og researchansvarlig i Capa Julie Broholm Nielsen, begge med spesialkompetanse på barn og unges kinovaner, og kinosjef Kristine Tingvik Aas, som har direkte erfaring med samme målgruppe gjennom barnefilmklubben Voksenfri.
I perioden på Ås kinoteater benyttet du ikke minst Facebook for å nå ut til kinopublikummet. Hva er ditt viktigste budskap til kinoene om bruken av sosiale medier?
– Det aller viktigste vil nok springe ut av den samme grunntanken, og dreie seg om å vise fram filmlidenskapen og menneskene som gjør en innsats for kinoen. Det er dessuten viktig å både gjenkjenne og huske å fortelle alle de rare og fine historiene som skjer bak scenene. Mange av kinoene i Norge er vanvittig gode på dette allerede, og jeg har tenkt å presentere et vell av eksempler som forhåpentligvis kan inspirere til videre innsats og utvikling for å holde publikummet sitt varmt, forteller Øsmundset.
I beskrivelsen av kursserien sier du at «vi snakker ofte om ‘kvalitetsfilm’ og ‘filmperler’ som om det er noe idealistisk vi holder på med på si, men det skillet tilhører en litt utdatert tankegang, for det er fullt mulig å gjøre god butikk av dem også». Samtidig peker jo mange på en stadig økende polarisering av kinofilm-repertoaret, med nettopp store blockbustere på den ene siden og smalere «arthouse»-filmer på den andre. Kan du utdype litt om tankene dine rundt dette?
– Godt spørsmål. Jeg spissformulerte meg litt der, så la meg prøve å nyansere med et eksempel: Når en Star Wars-film, en Marvel-film eller en norsk krigsfilm er «ferdigspilt» på kino, er jeg veldig lite bekymra for at vi som bransje ikke har hentet ut omtrent det vi kunne av de filmenes potensiale. Men hva med filmene som er ett eller flere hakk mindre? Henta vi egentlig ut det vi kunne av filmer som The Florida Project, årets Gullpalmevinner Titane eller den norske familieperlen Tottori – sommeren vi var alene? Til og med en megahit som Parasitt hadde enda mer i seg – tror jeg. Og det uforløste potensialet i filmene som er mindre enn gigantiske er ikke bare luftige idealer om berikende kinoopplevelser, det er solgte billetter og kiosksalg. Kroner og øre! Men skal vi hente ut enda mer av potensialet i filmene hvor det prates mer enn det sprenges, må vi jobbe enda mer systematisk enn vi gjør i dag, og det håper jeg at kursserien kan gi noen gode verktøy til.
Du understreker at kinoene må gjøre mer enn å kun spille av film – og at satsning på det du omtaler som formidling og gode publikumsmøter kan «utløse enorm vekst når vi løfter blikket forbi pandemien». Vil du si at det finnes et uforløst potensial for kinoene, til tross for hva man hører av dystre spådommer, gjerne knyttet til konkurransen med strømmetjenestene?
– Det forundrer meg på én måte at de dystre spådommene fortsetter å komme, all den tid de er forholdsvis enkle å motbevise med faktiske, stabile tall og faktiske utviklinger. Ta for eksempel 2016, som var det beste norske kinoåret målt i besøk siden 1983. Eller kinoene som investerer i oppgraderinger, eller de nye kinoene som stadig kommer til. Finnes det noen med vettet noenlunde i behold som tror at ODEON ville investert i et kinosenter med 14 saler på Storo i en døende bransje? Samtidig bør de dystre spådommene inspirere oss til å bli enda flinkere til å fortelle de positive historiene våre – ikke minst i pressen.
– Når det gjelder den såkalte «konkurransen med strømmetjenestene», er ikke det egentlig et premiss jeg blir med på. Til sammenligning: Når jeg tenker at jeg vil på restaurant i kveld, er det ikke sånn at jeg sjekker restaurantens meny opp mot frysedisken på Kiwi, i tilfelle jeg like godt kan bli hjemme. Tanken starter jo med at «I kveld vil jeg på kino», og det er en tanke vi bør jobbe aktivt for at folk tenker enda litt oftere. Vi tilhører jo ikke en bransje som er avhengige av at folk besøker oss tre hundre kvelder i året. Men tenk hvilket vanvittig potensial som ligger i å få kinogjengerne våre til å gå på kino én ekstra gang i løpet av et helt år – eller to eller tre! Det er det ekstra besøket eller de ekstra besøkene jeg mener vi kan klare å utløse om vi satser enda mer systematisk på formidling og publikumsmøter.
Når du framhever viktigheten av meningsfylte kinoopplevelser, sier du også at filmformidling omfatter langt mer enn hva vi vanligvis forbinder med det – som jo ofte er innledninger til visninger. Er det stor forskjell mellom hva man kan gjøre på mindre kinoer enn store flersalskinoer? Var det en fordel for Ås Kino at det er en liten kino med et lokalt og muligens lojalt publikum?
– Formidling omfatter slik jeg ser det ikke bare innledninger og regibesøk, men også arbeidet man legger ned i pressen, på nettsidene, i sosiale medier, i møte med kundene og i små detaljer som hvilken musikk som spilles i foajeen og når lyset slås på når filmen er ferdig.
– Det er ikke egentlig noen forskjell i hva man kan gjøre på mindre kinoer versus store flersalskinoer, men det er en forskjell i skaleringen. For å ta et eksempel: Arrangementer er også formidling, og der en Downton Abbey–spesialvisning på en storbykino kanskje kan bety kaker og te levert av Pascal og Stockfleths og goodiebags fylt opp med de edleste skatter fra kjøpesenteret rundt hjørnet, skalerer det seg kanskje ned til Ås-versjonen: Earl Grey og Four Red Fruits fra Kiwi og småkaker bommet fra et kommunalt lager, servert av lokale studentforeninger i sin fineste stas. Det fine med slik skalering er at det ikke er gitt at trivselen er mindre selv om budsjettet er det, og målet med kursserien er å formidle skalérbare triks, som kan koste fra ingenting og oppover.
– Jeg vet ikke om det var en fordel for Ås kinoteater at den er liten med et lokalt publikum – jeg tror man kan jobbe fra samme grunntanke også i storbyer? Og så tror jeg ikke at lokalt betyr mer lojalt, nødvendigvis, for Osloboere, Bergensboere og Trondheimsboere har jo også sine «stamkinoer». Det jeg kan si er at jeg og publikummet på Ås var en fantastisk match, og at etter min erfaring har man enormt mye å vinne på å ta seg tid til å bli kjent med publikum. Akkurat dét er kanskje en spennende fordel med å være liten, at der de største aktørene i stor grad kan basere seg på omfangsrike statistikker, er det et vel så effektivt våpen på kinoer på Ås-størrelsen å bare være villig til å slå av en prat med alle som er innom.
Om den digitale kursserien «Hvordan skape meningsfylte opplevelser for publikum på kino – og hvorfor det lønner seg»:
Tirsdag 15. mars, kl. 10.00-11.30: «Filmvalget, innledningen og konseptet: Verktøy for å vise lidenskap!»
Tirsdag 29. mars, kl. 10.00-11.30: «Arrangementet: Hvordan kan visningen bli en begivenhet og et minne?»
Tirsdag 5. april, kl. 10.00-11.30: «Presse og sosiale medier: Fortell kinoens positive historier!»
Tirsdag 19. april, kl. 10.00-11.30: «Gjestene: Hvert møte teller!»
Kursavgift: 1000 kr. Påmelding gjøres ved å sende e-post til [email protected].
Påmeldingsfrist: 1. mars 2022.
Kursserien er åpent for alle, det være seg kinoer, filmklubber, cinemateker eller andre filmformidlere.
Foto: Øsmundset fra tiden som kinosjef i Ås kinoteater.
I mars og april inviterer tidligere kinosjef Martin Øsmundset og Kulturmeglerne til en digital kursserie om meningsfylte kinoopplevelser, med støtte fra Norsk filminstitutt.
Ideen til «Hvordan skape meningsfylte opplevelser for publikum på kino – og hvorfor det lønner seg» er utviklet i samråd med Øsmundsets kollega i Kulturmeglerne Ivar Halstvedt og Film & Kino. Målet er å styrke kinoopplevelsen og publikumsoppslutningen på kinoer over hele landet.
Ifølge Øsmundset skal kurset også forsøke å svare på flere av utfordringene kinobransjen har i dag.
– Den fremste av dem er at vi ikke lenger kan tillate oss å tro at publikum kommer fordi vi spiller av en film. Den tida er over. Vi må dyrke opplevelsen, vi må dyrke formidlingen og vi må dyrke absolutt alt som gjør kinoopplevelsen mer meningsfylt for publikum, uttaler han i pressemeldingen med kursbeskrivelsen fra Kulturmeglerne.
Kurset er åpent for både kinoer og andre filmformidlere, og består av fire digitale økter på 60 til 90 minutter (se nederst i saken for mer informasjon). Formatet er ment å gjøre det enkelt å delta, også for bransjeaktører med en travel hverdag.
Øsmundset håper at store deler av bransjen kan ha nytte av kurset, ikke minst de små og mellomstore aktørene.
I beskrivelsen av kurset uttaler Øsmundset at den viktigste erfaringen han gjorde seg da han drev Ås kinoteater i nærmere seks år, «var hvor innbringende det kan være å satse på meningsfylte kinoopplevelser. For meg var det forbløffende å se at noen helt enkle, små grep kan være så publikumsbyggende. Det har også vært en ledetråd for meg, at kursserien skal inneholde tips og triks som kan gjennomføres enkelt og effektivt og uten massive budsjetter.»
Han understreker videre at filmformidling på kinoene kan være langt mer enn at noen holder innledning til en visning.
Rushprint kontaktet Øsmundset for å høre mer utdypende om tankene bak kurset, og kanskje også foregripe noen av poengene han ønsker å formidle til deltakerne.
Da du var kinosjef i Ås, ble besøket tredoblet på fem år. Hva tror du var de viktigste årsakene til det?
– Jeg tror at det som sto i sentrum for prosjektet på Ås var at kinoen bygget opp en varm, nær og personlig relasjon til sitt publikum og lokalmiljø, og at vi klarte å formidle en smittende lidenskap for film på kino. Vi jobbet hele tiden ut fra en grunntanke om at det å komme til Ås kinoteater skal oppleves som å besøke en god venn, og det sprang etter hvert ganske mange ideer ut fra den grunntanken. I kursserien skal jeg forsøke å formidle det jeg har lært både på Ås og fra andre, klokere hoder i bransjen, så det blir en skikkelig verktøykasse av tips og triks som kan brukes hvor enn kino drives, svarer han.
Blant konsulentene som er knyttet til utviklingen av kurset er påtroppende daglig leder i Norsk filmdistribusjon Linn Barhol og researchansvarlig i Capa Julie Broholm Nielsen, begge med spesialkompetanse på barn og unges kinovaner, og kinosjef Kristine Tingvik Aas, som har direkte erfaring med samme målgruppe gjennom barnefilmklubben Voksenfri.
I perioden på Ås kinoteater benyttet du ikke minst Facebook for å nå ut til kinopublikummet. Hva er ditt viktigste budskap til kinoene om bruken av sosiale medier?
– Det aller viktigste vil nok springe ut av den samme grunntanken, og dreie seg om å vise fram filmlidenskapen og menneskene som gjør en innsats for kinoen. Det er dessuten viktig å både gjenkjenne og huske å fortelle alle de rare og fine historiene som skjer bak scenene. Mange av kinoene i Norge er vanvittig gode på dette allerede, og jeg har tenkt å presentere et vell av eksempler som forhåpentligvis kan inspirere til videre innsats og utvikling for å holde publikummet sitt varmt, forteller Øsmundset.
I beskrivelsen av kursserien sier du at «vi snakker ofte om ‘kvalitetsfilm’ og ‘filmperler’ som om det er noe idealistisk vi holder på med på si, men det skillet tilhører en litt utdatert tankegang, for det er fullt mulig å gjøre god butikk av dem også». Samtidig peker jo mange på en stadig økende polarisering av kinofilm-repertoaret, med nettopp store blockbustere på den ene siden og smalere «arthouse»-filmer på den andre. Kan du utdype litt om tankene dine rundt dette?
– Godt spørsmål. Jeg spissformulerte meg litt der, så la meg prøve å nyansere med et eksempel: Når en Star Wars-film, en Marvel-film eller en norsk krigsfilm er «ferdigspilt» på kino, er jeg veldig lite bekymra for at vi som bransje ikke har hentet ut omtrent det vi kunne av de filmenes potensiale. Men hva med filmene som er ett eller flere hakk mindre? Henta vi egentlig ut det vi kunne av filmer som The Florida Project, årets Gullpalmevinner Titane eller den norske familieperlen Tottori – sommeren vi var alene? Til og med en megahit som Parasitt hadde enda mer i seg – tror jeg. Og det uforløste potensialet i filmene som er mindre enn gigantiske er ikke bare luftige idealer om berikende kinoopplevelser, det er solgte billetter og kiosksalg. Kroner og øre! Men skal vi hente ut enda mer av potensialet i filmene hvor det prates mer enn det sprenges, må vi jobbe enda mer systematisk enn vi gjør i dag, og det håper jeg at kursserien kan gi noen gode verktøy til.
Du understreker at kinoene må gjøre mer enn å kun spille av film – og at satsning på det du omtaler som formidling og gode publikumsmøter kan «utløse enorm vekst når vi løfter blikket forbi pandemien». Vil du si at det finnes et uforløst potensial for kinoene, til tross for hva man hører av dystre spådommer, gjerne knyttet til konkurransen med strømmetjenestene?
– Det forundrer meg på én måte at de dystre spådommene fortsetter å komme, all den tid de er forholdsvis enkle å motbevise med faktiske, stabile tall og faktiske utviklinger. Ta for eksempel 2016, som var det beste norske kinoåret målt i besøk siden 1983. Eller kinoene som investerer i oppgraderinger, eller de nye kinoene som stadig kommer til. Finnes det noen med vettet noenlunde i behold som tror at ODEON ville investert i et kinosenter med 14 saler på Storo i en døende bransje? Samtidig bør de dystre spådommene inspirere oss til å bli enda flinkere til å fortelle de positive historiene våre – ikke minst i pressen.
– Når det gjelder den såkalte «konkurransen med strømmetjenestene», er ikke det egentlig et premiss jeg blir med på. Til sammenligning: Når jeg tenker at jeg vil på restaurant i kveld, er det ikke sånn at jeg sjekker restaurantens meny opp mot frysedisken på Kiwi, i tilfelle jeg like godt kan bli hjemme. Tanken starter jo med at «I kveld vil jeg på kino», og det er en tanke vi bør jobbe aktivt for at folk tenker enda litt oftere. Vi tilhører jo ikke en bransje som er avhengige av at folk besøker oss tre hundre kvelder i året. Men tenk hvilket vanvittig potensial som ligger i å få kinogjengerne våre til å gå på kino én ekstra gang i løpet av et helt år – eller to eller tre! Det er det ekstra besøket eller de ekstra besøkene jeg mener vi kan klare å utløse om vi satser enda mer systematisk på formidling og publikumsmøter.
Når du framhever viktigheten av meningsfylte kinoopplevelser, sier du også at filmformidling omfatter langt mer enn hva vi vanligvis forbinder med det – som jo ofte er innledninger til visninger. Er det stor forskjell mellom hva man kan gjøre på mindre kinoer enn store flersalskinoer? Var det en fordel for Ås Kino at det er en liten kino med et lokalt og muligens lojalt publikum?
– Formidling omfatter slik jeg ser det ikke bare innledninger og regibesøk, men også arbeidet man legger ned i pressen, på nettsidene, i sosiale medier, i møte med kundene og i små detaljer som hvilken musikk som spilles i foajeen og når lyset slås på når filmen er ferdig.
– Det er ikke egentlig noen forskjell i hva man kan gjøre på mindre kinoer versus store flersalskinoer, men det er en forskjell i skaleringen. For å ta et eksempel: Arrangementer er også formidling, og der en Downton Abbey–spesialvisning på en storbykino kanskje kan bety kaker og te levert av Pascal og Stockfleths og goodiebags fylt opp med de edleste skatter fra kjøpesenteret rundt hjørnet, skalerer det seg kanskje ned til Ås-versjonen: Earl Grey og Four Red Fruits fra Kiwi og småkaker bommet fra et kommunalt lager, servert av lokale studentforeninger i sin fineste stas. Det fine med slik skalering er at det ikke er gitt at trivselen er mindre selv om budsjettet er det, og målet med kursserien er å formidle skalérbare triks, som kan koste fra ingenting og oppover.
– Jeg vet ikke om det var en fordel for Ås kinoteater at den er liten med et lokalt publikum – jeg tror man kan jobbe fra samme grunntanke også i storbyer? Og så tror jeg ikke at lokalt betyr mer lojalt, nødvendigvis, for Osloboere, Bergensboere og Trondheimsboere har jo også sine «stamkinoer». Det jeg kan si er at jeg og publikummet på Ås var en fantastisk match, og at etter min erfaring har man enormt mye å vinne på å ta seg tid til å bli kjent med publikum. Akkurat dét er kanskje en spennende fordel med å være liten, at der de største aktørene i stor grad kan basere seg på omfangsrike statistikker, er det et vel så effektivt våpen på kinoer på Ås-størrelsen å bare være villig til å slå av en prat med alle som er innom.
Om den digitale kursserien «Hvordan skape meningsfylte opplevelser for publikum på kino – og hvorfor det lønner seg»:
Tirsdag 15. mars, kl. 10.00-11.30: «Filmvalget, innledningen og konseptet: Verktøy for å vise lidenskap!»
Tirsdag 29. mars, kl. 10.00-11.30: «Arrangementet: Hvordan kan visningen bli en begivenhet og et minne?»
Tirsdag 5. april, kl. 10.00-11.30: «Presse og sosiale medier: Fortell kinoens positive historier!»
Tirsdag 19. april, kl. 10.00-11.30: «Gjestene: Hvert møte teller!»
Kursavgift: 1000 kr. Påmelding gjøres ved å sende e-post til [email protected].
Påmeldingsfrist: 1. mars 2022.
Kursserien er åpent for alle, det være seg kinoer, filmklubber, cinemateker eller andre filmformidlere.