”Bare grin, det kommer ikke på tv”

”Bare grin, det kommer ikke på tv”

”Ofte er ikke intervjuobjektet selv klar over gjennombruddet. Jeg pleier å holde opp en hånd, som sier vent, og telle inni meg, i fem seks sekunder”. Tonje Steinsland om jakten på de rette øyeblikkene i ”Vårt lille land”, om samtalene med David Toska og hvorfor det aldri handler om å melke følelser fra intervjuobjektene.

Foto: Vårt lille land-programmet med David Toska

Tonje Steinsland åpner den nye sesongen av Vårt lille land på TV2 med et dobbelportrett – av ”mesterhjernen” bak Nokas-ranet, David Toska, og av hans mor Karin. I forkant av premieren møtte Rushprint henne under en Masterclass på Viken Filmsenters bransjedøgn i Sandefjord. Her kunne man høre mer om hvilke metoder hun bruker for å oppnå tillit og få intervjuobjektene til å åpne seg. Steinsland har utviklet en bredde og spisskompetanse innenfor intervju-portrettet – fra rene konfrontasjons-intervjuer i Brennpunkt til emosjonelt gripende «historier fra livet» i Vårt lille land

– Det gode intervjuet er undervurdert som dramaturgisk element, mener hun.

Med sitt mangeårige virke i NRK og TV2 har Steinsland løftet og forsvart fjernsynsintervjuet. Hennes dokumentarer har skapt stort engasjement, og de påvirker: Flere av filmene har utløst politiske handlingsplaner, andre har ført til lovendringer. Men først og fremst handlet Masterclassen om metode og intervjuteknikk.

Historiefortelling er så vanskelig. Det er en veldig personlig prosess. Det var hjerteskjærende å sitte i klipperommet med alt materialet og gang på gang føle seg som en amatør.

Verdier som rettesnor

Steinsland forteller at hennes metode ble presset frem etter år med hard jobbing. Hun tok i bruk sin bakgrunn som undersøkende og gravende journalist. Dramatiske historier fra livet var tidligere kun å finne i den kulørte ukepressen. Der ble fortellingene fort overfladiske. Ideen bak dokumentarserien Vårt lille land var å gå i dybden og bruke gravejournalistikk på livet, for på den måten å formidle historiene på en helt annen måte.

Først gjaldt det å definere et premiss for programserien ved å kartlegge verdiene programmet stod for.

– På veggen i TV2s tidligere lokaler hadde vi fem ord: Kjærlighet, ærlighet, mot, ansvar og håp. Vi bestemte oss for at alle historiene i Vårt lille land skulle ha en undertekst som inneholdt en eller flere av disse verdiene. Hadde ikke fortellingen det, passet den ikke inn.

Redaksjonen brukte disse verdiene som rettesnor. Steinsland forteller at en research-samtale ofte kan avdekke mange ulike historier; det er ofte krevende å finne ut hva som er den mest interessante. Hvordan skille det private fra det personlige? Steinsland  bruker en tegnet skisse for å forklare: Nederst er en taggete linje med horisontal fremdrift. Over er en tegnet bue med ordet ”refleksjon”.

– En privat historie har et handlingsforløp, men kun det. Den personlige historien har også et handlingsforløp, men inneholder i tillegg en menneskelig utvikling. En eller flere har fått en ny innsikt gjennom det som har skjedd.

Hun bruker et eksempel fra et Vårt lille land-program som handlet om et ektepar som adopterte fire søsken fra slummen i Brasil.

– Det første møtet med dem inneholdt ufattelig mye informasjon. Hver enkelt i den familien bar på sin historie. Men ved hjelp av de fem verdiene hadde jeg verktøy til å finne fram til hva jeg skulle fortelle. På den måten kunne vi identifisere hovedkonflikten og hva som var løsningen på denne.

– Noe av det som fascinerte meg mest var at barna framsto som språkgenier. Da de kom til Norge hadde de kun et begrenset portugisisk ordforråd, de løste konflikter gjennom å krangle – og slå. Så lærte de seg klingende rogalending, på rekordtid. Og nettopp dette med språket ble redningen deres. Språket hjalp dem til å kommunisere uten vold, og til å forstå egne følelser.

Viktigheten av pauser

Steinsland er opptatt av å få frem det som ligger mellom ordene i intervjusituasjonen.

– Punktér underteksten!

I forkant av sine intervjuer kommuniserer hun tydelig med sine intervjuobjekter og gir praktiske instruksjoner:  “Det er helt unaturlig å snakke foran et kamera. Men jeg har lyst til at du likevel skal være ærlig. Jeg vil at vi skal snakke sammen på ordentlig”

For intervjuerne handler det om å ta praten på alvor. Ikke stirre ned i notatblokk eller nikke tillært til hva som blir sagt, men derimot være seg selv i intervju-situasjonen.

Hun har ikke lenger med seg ferdige formulerte spørsmål. Det handler om mer enn å holde blikkontakten.

– Jo mer rotete spørsmål du stiller, jo ryddigere svar vil du få tilbake. Da vil intervjuobjektene selv påta seg å lage formuleringer. Bruk av helsetninger i spørsmålene kan fort resultere i at intervjuobjektet svarer ufullstendig. Og instruksjon av intervjuobjekter til å snakke i helsetninger kan føre til kunstige svar.

Steinsland understreker viktigheten av å skape en pause etter hovedpersonen har kommet med en punchline.

– Ofte er ikke intervjuobjektet selv klar over gjennombruddet. Jeg pleier å holde opp en hånd, som sier vent, titter så ned på notatblokken og teller inni meg, i fem seks sekunder.

Teknikken gjør at blikket holdes, da intervjuobjektet høflig venter. Hun forteller at notatene er delt inn i tre faser av fortellingen: Før vendepunktet, under og etter. Spørsmålene er formulert som stikkord. I en pause kan hun se ned for å se om det er noe hun har glemt, eller noe hun trenger å gjøre om igjen.

Det finnes mange relativt enkle teknikker å lære seg for å få godt intervjumateriale.

– Når samtalen handler om noe spennende eller interessant som har skjedd, kan du gå tilbake og tråkke opp handlingen en gang til, med museskritt. Det kan gi mere dybde og detaljer til historien.

«Hele familien hans har høye idealer som handler om rettskaffenhet og ærlighet. Så hvorfor valgte han å bli kriminell?»

Seerne skal gråte, ikke intervjuobjektene

Steinsland er nøye på at det er hun som stiller spørsmålene og introduserer nye temaer,  mens intervjuobjektet “går bak henne”. Hun kaller det hengebroen. På den måten sikrer hun at samtalen ikke fylles av digresjoner. Flere filmskapere som var tilstede under hennes masterclass var overrasket over at hun gir så mange instruksjoner på en gang før intervjuet. Steinsland forteller at hun alltid avtaler det samme. En av disse avtalene handler om hva som skal med, og hva som vil bli klippet bort. Som tårer.

«Bare grin. Det kommer ikke på tv uansett».

For det er publikum som skal gråte, ikke intervjuobjektene. Vårt lille land  handler ikke om offer-historier der vi skal synes synd på noen. Det handler om livet, og mennesker som bærer på en innsikt.

På spørsmål om hvor langt man kan gå i melke emosjonene, svarer Steinsland at det ikke handler om det.

– Det viktige er at intervjuobjektet er i kontakt med seg selv når han eller hun forteller sin historie. At tempoet ikke er for høyt, og at det som sies ikke oppleves som overfladisk eller “utenpå”. Tårer klipper vi bort, hvis vi kan. Pauser, derimot, der folk tenker seg om, tar vi med. Det handler mer om å få til en ekte tilstedeværelse enn å få frem følelser.

Steinsland forklarer hvordan hun bruker tydelig og klar kommunikasjon hele veien. Det er nødvendig for å få folk til å stille opp foran kamera. Hun understreker viktigheten av å være seg selv gjennom hele prosessen.

På den måten fikk hun til slutt den motvillige David Toska til å bli med i serien.

– Han ønsket ikke å bli intervjuet. Jeg var veldig klar på at jeg ønsket å intervjue ham. Derfra begynte vi å snakke sammen, og bli kjent.

Det begynte med ukentlige søndagssamtaler på telefon. Så gikk de over til å gå turer med Steinslands hund, etter at Toska ble løslatt.

– Jeg ønsket å få Norges kanskje mest ettertraktede intervjuobjekt i tale. Han kommer fra et ressurssterkt hjem med akademikere, moren hans er overlege. Hele familien har høye idealer som handler om rettskaffenhet og ærlighet. Så hvorfor valgte han å bli kriminell? Hvordan kunne det skje?

Etter flere års samtaler ble det en film om akkurat det.

 

”Bare grin, det kommer ikke på tv”

”Bare grin, det kommer ikke på tv”

”Ofte er ikke intervjuobjektet selv klar over gjennombruddet. Jeg pleier å holde opp en hånd, som sier vent, og telle inni meg, i fem seks sekunder”. Tonje Steinsland om jakten på de rette øyeblikkene i ”Vårt lille land”, om samtalene med David Toska og hvorfor det aldri handler om å melke følelser fra intervjuobjektene.

Foto: Vårt lille land-programmet med David Toska

Tonje Steinsland åpner den nye sesongen av Vårt lille land på TV2 med et dobbelportrett – av ”mesterhjernen” bak Nokas-ranet, David Toska, og av hans mor Karin. I forkant av premieren møtte Rushprint henne under en Masterclass på Viken Filmsenters bransjedøgn i Sandefjord. Her kunne man høre mer om hvilke metoder hun bruker for å oppnå tillit og få intervjuobjektene til å åpne seg. Steinsland har utviklet en bredde og spisskompetanse innenfor intervju-portrettet – fra rene konfrontasjons-intervjuer i Brennpunkt til emosjonelt gripende «historier fra livet» i Vårt lille land

– Det gode intervjuet er undervurdert som dramaturgisk element, mener hun.

Med sitt mangeårige virke i NRK og TV2 har Steinsland løftet og forsvart fjernsynsintervjuet. Hennes dokumentarer har skapt stort engasjement, og de påvirker: Flere av filmene har utløst politiske handlingsplaner, andre har ført til lovendringer. Men først og fremst handlet Masterclassen om metode og intervjuteknikk.

Historiefortelling er så vanskelig. Det er en veldig personlig prosess. Det var hjerteskjærende å sitte i klipperommet med alt materialet og gang på gang føle seg som en amatør.

Verdier som rettesnor

Steinsland forteller at hennes metode ble presset frem etter år med hard jobbing. Hun tok i bruk sin bakgrunn som undersøkende og gravende journalist. Dramatiske historier fra livet var tidligere kun å finne i den kulørte ukepressen. Der ble fortellingene fort overfladiske. Ideen bak dokumentarserien Vårt lille land var å gå i dybden og bruke gravejournalistikk på livet, for på den måten å formidle historiene på en helt annen måte.

Først gjaldt det å definere et premiss for programserien ved å kartlegge verdiene programmet stod for.

– På veggen i TV2s tidligere lokaler hadde vi fem ord: Kjærlighet, ærlighet, mot, ansvar og håp. Vi bestemte oss for at alle historiene i Vårt lille land skulle ha en undertekst som inneholdt en eller flere av disse verdiene. Hadde ikke fortellingen det, passet den ikke inn.

Redaksjonen brukte disse verdiene som rettesnor. Steinsland forteller at en research-samtale ofte kan avdekke mange ulike historier; det er ofte krevende å finne ut hva som er den mest interessante. Hvordan skille det private fra det personlige? Steinsland  bruker en tegnet skisse for å forklare: Nederst er en taggete linje med horisontal fremdrift. Over er en tegnet bue med ordet ”refleksjon”.

– En privat historie har et handlingsforløp, men kun det. Den personlige historien har også et handlingsforløp, men inneholder i tillegg en menneskelig utvikling. En eller flere har fått en ny innsikt gjennom det som har skjedd.

Hun bruker et eksempel fra et Vårt lille land-program som handlet om et ektepar som adopterte fire søsken fra slummen i Brasil.

– Det første møtet med dem inneholdt ufattelig mye informasjon. Hver enkelt i den familien bar på sin historie. Men ved hjelp av de fem verdiene hadde jeg verktøy til å finne fram til hva jeg skulle fortelle. På den måten kunne vi identifisere hovedkonflikten og hva som var løsningen på denne.

– Noe av det som fascinerte meg mest var at barna framsto som språkgenier. Da de kom til Norge hadde de kun et begrenset portugisisk ordforråd, de løste konflikter gjennom å krangle – og slå. Så lærte de seg klingende rogalending, på rekordtid. Og nettopp dette med språket ble redningen deres. Språket hjalp dem til å kommunisere uten vold, og til å forstå egne følelser.

Viktigheten av pauser

Steinsland er opptatt av å få frem det som ligger mellom ordene i intervjusituasjonen.

– Punktér underteksten!

I forkant av sine intervjuer kommuniserer hun tydelig med sine intervjuobjekter og gir praktiske instruksjoner:  “Det er helt unaturlig å snakke foran et kamera. Men jeg har lyst til at du likevel skal være ærlig. Jeg vil at vi skal snakke sammen på ordentlig”

For intervjuerne handler det om å ta praten på alvor. Ikke stirre ned i notatblokk eller nikke tillært til hva som blir sagt, men derimot være seg selv i intervju-situasjonen.

Hun har ikke lenger med seg ferdige formulerte spørsmål. Det handler om mer enn å holde blikkontakten.

– Jo mer rotete spørsmål du stiller, jo ryddigere svar vil du få tilbake. Da vil intervjuobjektene selv påta seg å lage formuleringer. Bruk av helsetninger i spørsmålene kan fort resultere i at intervjuobjektet svarer ufullstendig. Og instruksjon av intervjuobjekter til å snakke i helsetninger kan føre til kunstige svar.

Steinsland understreker viktigheten av å skape en pause etter hovedpersonen har kommet med en punchline.

– Ofte er ikke intervjuobjektet selv klar over gjennombruddet. Jeg pleier å holde opp en hånd, som sier vent, titter så ned på notatblokken og teller inni meg, i fem seks sekunder.

Teknikken gjør at blikket holdes, da intervjuobjektet høflig venter. Hun forteller at notatene er delt inn i tre faser av fortellingen: Før vendepunktet, under og etter. Spørsmålene er formulert som stikkord. I en pause kan hun se ned for å se om det er noe hun har glemt, eller noe hun trenger å gjøre om igjen.

Det finnes mange relativt enkle teknikker å lære seg for å få godt intervjumateriale.

– Når samtalen handler om noe spennende eller interessant som har skjedd, kan du gå tilbake og tråkke opp handlingen en gang til, med museskritt. Det kan gi mere dybde og detaljer til historien.

«Hele familien hans har høye idealer som handler om rettskaffenhet og ærlighet. Så hvorfor valgte han å bli kriminell?»

Seerne skal gråte, ikke intervjuobjektene

Steinsland er nøye på at det er hun som stiller spørsmålene og introduserer nye temaer,  mens intervjuobjektet “går bak henne”. Hun kaller det hengebroen. På den måten sikrer hun at samtalen ikke fylles av digresjoner. Flere filmskapere som var tilstede under hennes masterclass var overrasket over at hun gir så mange instruksjoner på en gang før intervjuet. Steinsland forteller at hun alltid avtaler det samme. En av disse avtalene handler om hva som skal med, og hva som vil bli klippet bort. Som tårer.

«Bare grin. Det kommer ikke på tv uansett».

For det er publikum som skal gråte, ikke intervjuobjektene. Vårt lille land  handler ikke om offer-historier der vi skal synes synd på noen. Det handler om livet, og mennesker som bærer på en innsikt.

På spørsmål om hvor langt man kan gå i melke emosjonene, svarer Steinsland at det ikke handler om det.

– Det viktige er at intervjuobjektet er i kontakt med seg selv når han eller hun forteller sin historie. At tempoet ikke er for høyt, og at det som sies ikke oppleves som overfladisk eller “utenpå”. Tårer klipper vi bort, hvis vi kan. Pauser, derimot, der folk tenker seg om, tar vi med. Det handler mer om å få til en ekte tilstedeværelse enn å få frem følelser.

Steinsland forklarer hvordan hun bruker tydelig og klar kommunikasjon hele veien. Det er nødvendig for å få folk til å stille opp foran kamera. Hun understreker viktigheten av å være seg selv gjennom hele prosessen.

På den måten fikk hun til slutt den motvillige David Toska til å bli med i serien.

– Han ønsket ikke å bli intervjuet. Jeg var veldig klar på at jeg ønsket å intervjue ham. Derfra begynte vi å snakke sammen, og bli kjent.

Det begynte med ukentlige søndagssamtaler på telefon. Så gikk de over til å gå turer med Steinslands hund, etter at Toska ble løslatt.

– Jeg ønsket å få Norges kanskje mest ettertraktede intervjuobjekt i tale. Han kommer fra et ressurssterkt hjem med akademikere, moren hans er overlege. Hele familien har høye idealer som handler om rettskaffenhet og ærlighet. Så hvorfor valgte han å bli kriminell? Hvordan kunne det skje?

Etter flere års samtaler ble det en film om akkurat det.

 

MENY