Oslo/Fusion: Festivalsjefens anbefalinger

Oslo/Fusion: Festivalsjefens anbefalinger

Fra gotisk teen-noir og alkoholiserte pornofilmregissører til blodig kjærlighetstriangel – festivalsjef Bård Ydén anbefaler noen høydepunkter fra årets utgave av Oslo/Fusion som starter denne uken.

Foto fra «Knives and Skin»

Årets utgave av Oslo/Fusion består av 17 spillefilmer, 8 dokumentarer, 49 kortfilmer, samt tv-serien The Bisexual og den danske nettserien Ondt i røven. I programmet har vi sterke titler hentet fra blant annet filmfestivalene Sundance, Berlinale, Cannes og Toronto, hvorav mange av filmene har hentet hjem priser. Oslo/Fusions misjon er å fremme mangfold innen seksualitet, identitet, kjønn og etnisitet, og i årets program er bredden stor både i innhold på lerret og blant filmskapere representert. Rushprint utropte Oslo/Fusion som den av landets festivaler som var best på mangfold i kjønns- og identitetsbalansen, og vi har i år igjen nådd målet om 50/50 representasjon i programmet.

Her er noen utvalgte titler jeg ønsker å fremheve:

KNIFE+HEART

Yann Gonzalez’ siste film åpner festivalen 20. september. Det er en mørk, sexy og camp film lagt til den franske pornoindustrien på 1970-tallet. Det er en historie om kjærlighet og besettelse, i tillegg til å leke med slasherfilm-sjangeren, med klare referanser til Friedkin’s Cruising. En alkoholisert pornofilmregissør forsøker å gjenopplive sin karriere ved å lage en fiktiv pornofilm basert på de voldelige drapene som rammer skuespillerne hun jobber med – dette mens drapene fremdeles skjer og den maskerte drapsmannen er på frifot. Vanessa Paradis og Nicolas Maury er begge fabelaktige over-the-top i sine rolleprestasjoner, og med et killer soundtrack fra M83 er dette en vinner. Jeg vil si det er Gonzalez’ beste film til nå.

ADAM

Rhys Ernsts spillefilmdebut hadde premiere under Sundance tidligere i år og er en dramakomedie om tenåringen Adam som blir tatt for å være transmann av søsterens venneflokk da han besøker henne i sommerferien i New York. Han vet ikke helt hva han skal gjøre, men ender opp å spille med for å komme nærmere en av jentene i vennegruppen. Dette medfører jo en del forviklinger og han surrer seg inn i en situasjon han snart ikke vet hvordan han skal komme seg ut av. Dette er en konvensjonell historie, men den har vist seg å bli svært kontroversiell i både det lesbiske og transmiljøet, som oppfordrer til boikott.

Filmen er regissert av en transmann og basert på en bok skrevet av en lesbisk forfatter, så jeg vil oppfordre publikum til å se filmen under festivalen for så å gjøre seg opp en mening. Regissør Ernst vil være tilstede ved visningen torsdag 26. september.

KNIVES AND SKIN

Jennifer Reeders film hadde premiere under Berlinalen i år, og er en deilig original og forfriskende vri på ungdomsfilm-sjangeren. High school-eleven Carolyn Harper forsvinner sporløst etter en mislykket date, og forsvinningen setter i gang en kjedereaksjon i den lille byen, hvor innbyggernes mørke hemmeligheter etterhvert kommer for en dag.

Filmen er en slags gotisk teen-noir med surrealistiske elementer, med klare referanser til filmer som Heathers og Donnie Darko, i tillegg til tv-serier så ulike som Twin Peaks og Glee(!). Absolutt verdt å få med seg!

FUNERAL PARADE OF ROSES

Cinemateket viser 15. september et kortfilmprogram med filmer av den japanske provokatøren Toshio Matsumoto, noe som er en perfekt innledning til vår visning av hans kultklassiker fra 1969. Funeral Parade er en avant garde affære som kombinerer arthouse, dokumentar og eksperimentelle elementer, nydelig filmet i sort/hvitt på 16mm. Når det er sagt, så er det også bokstavelig talt et blodbad av en film etterhvert som historiens kjærlighetstriangel utvikler seg. Selv om filmen er 50 år gammel og bærer preg av det, vil man også se hvor langt forut for sin tid den var. Dette er en film man sjelden får en mulighet til å se, så jeg vil absolutt oppfordre publikum til å benytte anledningen nå.

I MORGEN DANSER VI

Svensk-georgiske Levan Akins film var en av våre favoritter fra Cannes i år, og det er gledelig at Arthaus vil sette denne opp på kino senere i år. Det er sjeldent å se en georgisk film med skeiv tematikk, kanskje derfor det også er en co-produksjon mellom Georgia, Sverige og Frankrike. Den unge Merab er elev ved en danseskole for georgisk folkedans, og dansen er hele hans liv. Helt frem til den nye eleven Irakli dukker opp. De blir ofte satt sammen som dansepartnere, og den georgiske macho-kulturen i koreografien står etterhvert frem i sterk kontrast til følelsene som utvikler seg dem i mellom. Akin har laget en svært god film og historie fra en konservativ kultur han kjenner godt, og Levan Gelbakhiani i rollen som Merab er verdt billettprisen i seg selv.

THE COCKETTES

I år er det 50 år siden denne psykedeliske gruppen hippier fra San Francisco tok til scenen for første gang, og denne dokumentaren følger gruppen fra begynnelse til slutt. De startet som en liten gruppe som satte opp forestillinger for venner, men gjorde etterhvert såpass suksess at de satte opp store produksjoner som ble noe alle i San Francisco ikke kunne gå glipp av. Profesjonelle var de ikke, noe produksjonene bar preg av, men den kreative spontaniteten, uforutsigbarheten og spillegleden sto uten sidestykke, og de ble snart et nasjonalt fenomen i USA. Dette er en av mine favorittdokumentarer, og en film å bli glad og inspirert av. Som John Waters sier i filmen, «It was complete sexual anarchy. Which is always a wonderful thing». Regissør David Weissman vil presentere filmen.

I AM ANASTASIA

Dette er kanskje en mer konvensjonell dokumentar i formen, men tematikken gjør at jeg ønsker å trekke den frem. Oberstløytnant Anastasia Biefang ble den første transoffiseren i Tysklands militærhistorie etter at hun sto frem som trans i 2015, i en alder av 40 år.

Denne filmen følger henne både personlig og profesjonelt, og selv om hun ble akseptert og godt mottatt av sin arbeidsgiver, er ikke denne filmen redd for å vise fordommene Biefangs stab hadde i utgangspunktet da de fikk vite hvem som skulle overta kommandoen over bataljonen med over 700 soldater og ansatte. Den viser også de sårbare side ved Biefang og hvilke kvaler hun sliter med privat, som en offentlig person og på jobb.

Både Biefang, hennes kone Samanta  og regissør Thomas Ladenburger kommer til festivalen.

Ellers vil jeg gjerne også trekke frem kortfilmene i programmet. Det lages nå så mye bra kortfilm og jeg vil si vi har klart å sette sammen hele 8 svært sterke program, fra dokumentar og drama til skrekk, humor og porno – til og med i kombinasjoner av nevnte sjangre. Sjekk dem ut på oslofusion.no

Bård Ydén i Oslo/Fusion

Oslo/Fusion: Festivalsjefens anbefalinger

Oslo/Fusion: Festivalsjefens anbefalinger

Fra gotisk teen-noir og alkoholiserte pornofilmregissører til blodig kjærlighetstriangel – festivalsjef Bård Ydén anbefaler noen høydepunkter fra årets utgave av Oslo/Fusion som starter denne uken.

Foto fra «Knives and Skin»

Årets utgave av Oslo/Fusion består av 17 spillefilmer, 8 dokumentarer, 49 kortfilmer, samt tv-serien The Bisexual og den danske nettserien Ondt i røven. I programmet har vi sterke titler hentet fra blant annet filmfestivalene Sundance, Berlinale, Cannes og Toronto, hvorav mange av filmene har hentet hjem priser. Oslo/Fusions misjon er å fremme mangfold innen seksualitet, identitet, kjønn og etnisitet, og i årets program er bredden stor både i innhold på lerret og blant filmskapere representert. Rushprint utropte Oslo/Fusion som den av landets festivaler som var best på mangfold i kjønns- og identitetsbalansen, og vi har i år igjen nådd målet om 50/50 representasjon i programmet.

Her er noen utvalgte titler jeg ønsker å fremheve:

KNIFE+HEART

Yann Gonzalez’ siste film åpner festivalen 20. september. Det er en mørk, sexy og camp film lagt til den franske pornoindustrien på 1970-tallet. Det er en historie om kjærlighet og besettelse, i tillegg til å leke med slasherfilm-sjangeren, med klare referanser til Friedkin’s Cruising. En alkoholisert pornofilmregissør forsøker å gjenopplive sin karriere ved å lage en fiktiv pornofilm basert på de voldelige drapene som rammer skuespillerne hun jobber med – dette mens drapene fremdeles skjer og den maskerte drapsmannen er på frifot. Vanessa Paradis og Nicolas Maury er begge fabelaktige over-the-top i sine rolleprestasjoner, og med et killer soundtrack fra M83 er dette en vinner. Jeg vil si det er Gonzalez’ beste film til nå.

ADAM

Rhys Ernsts spillefilmdebut hadde premiere under Sundance tidligere i år og er en dramakomedie om tenåringen Adam som blir tatt for å være transmann av søsterens venneflokk da han besøker henne i sommerferien i New York. Han vet ikke helt hva han skal gjøre, men ender opp å spille med for å komme nærmere en av jentene i vennegruppen. Dette medfører jo en del forviklinger og han surrer seg inn i en situasjon han snart ikke vet hvordan han skal komme seg ut av. Dette er en konvensjonell historie, men den har vist seg å bli svært kontroversiell i både det lesbiske og transmiljøet, som oppfordrer til boikott.

Filmen er regissert av en transmann og basert på en bok skrevet av en lesbisk forfatter, så jeg vil oppfordre publikum til å se filmen under festivalen for så å gjøre seg opp en mening. Regissør Ernst vil være tilstede ved visningen torsdag 26. september.

KNIVES AND SKIN

Jennifer Reeders film hadde premiere under Berlinalen i år, og er en deilig original og forfriskende vri på ungdomsfilm-sjangeren. High school-eleven Carolyn Harper forsvinner sporløst etter en mislykket date, og forsvinningen setter i gang en kjedereaksjon i den lille byen, hvor innbyggernes mørke hemmeligheter etterhvert kommer for en dag.

Filmen er en slags gotisk teen-noir med surrealistiske elementer, med klare referanser til filmer som Heathers og Donnie Darko, i tillegg til tv-serier så ulike som Twin Peaks og Glee(!). Absolutt verdt å få med seg!

FUNERAL PARADE OF ROSES

Cinemateket viser 15. september et kortfilmprogram med filmer av den japanske provokatøren Toshio Matsumoto, noe som er en perfekt innledning til vår visning av hans kultklassiker fra 1969. Funeral Parade er en avant garde affære som kombinerer arthouse, dokumentar og eksperimentelle elementer, nydelig filmet i sort/hvitt på 16mm. Når det er sagt, så er det også bokstavelig talt et blodbad av en film etterhvert som historiens kjærlighetstriangel utvikler seg. Selv om filmen er 50 år gammel og bærer preg av det, vil man også se hvor langt forut for sin tid den var. Dette er en film man sjelden får en mulighet til å se, så jeg vil absolutt oppfordre publikum til å benytte anledningen nå.

I MORGEN DANSER VI

Svensk-georgiske Levan Akins film var en av våre favoritter fra Cannes i år, og det er gledelig at Arthaus vil sette denne opp på kino senere i år. Det er sjeldent å se en georgisk film med skeiv tematikk, kanskje derfor det også er en co-produksjon mellom Georgia, Sverige og Frankrike. Den unge Merab er elev ved en danseskole for georgisk folkedans, og dansen er hele hans liv. Helt frem til den nye eleven Irakli dukker opp. De blir ofte satt sammen som dansepartnere, og den georgiske macho-kulturen i koreografien står etterhvert frem i sterk kontrast til følelsene som utvikler seg dem i mellom. Akin har laget en svært god film og historie fra en konservativ kultur han kjenner godt, og Levan Gelbakhiani i rollen som Merab er verdt billettprisen i seg selv.

THE COCKETTES

I år er det 50 år siden denne psykedeliske gruppen hippier fra San Francisco tok til scenen for første gang, og denne dokumentaren følger gruppen fra begynnelse til slutt. De startet som en liten gruppe som satte opp forestillinger for venner, men gjorde etterhvert såpass suksess at de satte opp store produksjoner som ble noe alle i San Francisco ikke kunne gå glipp av. Profesjonelle var de ikke, noe produksjonene bar preg av, men den kreative spontaniteten, uforutsigbarheten og spillegleden sto uten sidestykke, og de ble snart et nasjonalt fenomen i USA. Dette er en av mine favorittdokumentarer, og en film å bli glad og inspirert av. Som John Waters sier i filmen, «It was complete sexual anarchy. Which is always a wonderful thing». Regissør David Weissman vil presentere filmen.

I AM ANASTASIA

Dette er kanskje en mer konvensjonell dokumentar i formen, men tematikken gjør at jeg ønsker å trekke den frem. Oberstløytnant Anastasia Biefang ble den første transoffiseren i Tysklands militærhistorie etter at hun sto frem som trans i 2015, i en alder av 40 år.

Denne filmen følger henne både personlig og profesjonelt, og selv om hun ble akseptert og godt mottatt av sin arbeidsgiver, er ikke denne filmen redd for å vise fordommene Biefangs stab hadde i utgangspunktet da de fikk vite hvem som skulle overta kommandoen over bataljonen med over 700 soldater og ansatte. Den viser også de sårbare side ved Biefang og hvilke kvaler hun sliter med privat, som en offentlig person og på jobb.

Både Biefang, hennes kone Samanta  og regissør Thomas Ladenburger kommer til festivalen.

Ellers vil jeg gjerne også trekke frem kortfilmene i programmet. Det lages nå så mye bra kortfilm og jeg vil si vi har klart å sette sammen hele 8 svært sterke program, fra dokumentar og drama til skrekk, humor og porno – til og med i kombinasjoner av nevnte sjangre. Sjekk dem ut på oslofusion.no

Bård Ydén i Oslo/Fusion

MENY