– La ham undervurdere meg, men la meg aldri undervurdere ham. Det var mitt mantra under filmingen av Steve Bannon, forteller regissør Alison Klayman om The Brink som vises under Nordiske Mediedager. – Men jeg forstår ikke hva folk tror de vil oppnå ved å sitte på en scene og intervjue ham.
RUSHPRINT / NORDISKE MEDIEDAGER
Vérité-dokumentaren The Brink følger Steve Bannon i tiden etter at han var ferdig som sjef-strateg for USAs president Donald Trump. Vi får bli med bak kulissene og se hvordan han jobber for å styrke ytre høyre gjennom organisasjonen ”The Movement”. Gjennom denne søker han å samle europeiske høyrepopulistiske partier under én fane. Produsent Marie Therese Guirgis var initiativtaker til filmen, og det var hun som hentet inn Alison Klayman til rollen som regissør.
– Marie Therese kjente Bannon fra gammelt av, fra da han var sjefen hennes i Wellspring Media. De hadde mistet kontakten, men da Bannon ledet Trumps valgkampanje tok hun kontakt med ham igjen. For å fortelle at hun var forferdet og at han burde slutte i jobben. Dette hadde selvfølgelig ingen konsekvens, utover at de to kom i kontakt igjen, men det ga henne etter hvert muligheten til å spørre om hun kunne lage en flue-på-veggen-dokumentar om ham. Han sa nei flere ganger, men to uker før han forlot Det hvite hus sa han ja, forteller Klayman.
– Ideen til å lage filmen fikk hun da hun så hvordan media skildret Bannon. Selvfølgelig sa de at han var ond og rasistisk, men han ble også omtalt som en mestermanipulator og som Trumps Dick Cheney. Marie Therese tenkte at det ville være bra å vise folk et mer nedtonet bilde av ham og det han drev med.
Klayman sa ja til å regissere filmen, men først ville hun møte Bannon. Hun ønsket å se om han var interessant nok til å være hovedperson i en dokumentar – og om hun ville holde ut å være rundt ham.
– Da jeg møtte Bannon forstod jeg med én gang at han var en god karakter å skildre. Han hadde et visst nivå av selvinnsikt og var selvironisk, noe som appellerte. Det at Bannon også opptrer med humor, og at han er en sammensatt person, gjorde at jeg følte at han var en god karakter, forteller Klayman.
– En annen faktor til at jeg sa ja, som motiverte meg personlig, var at jeg ser på den politiske retningen hans som utrolig farlig. Om den ikke aktivt oppfordrer til hat, så bruker den hat som en taktikk til å vinne frem. Jeg ville se hva som skjuler seg bak personene som forfekter den høyre-ekstreme politikken. For meg var dette en mulighet til å gå bak kulissene til det ekstreme høyre. Til å se hva taktikkene deres var, hvem Bannon jobbet med, hvem som støttet ham og hva de planla å gjøre fremover. Det var en sjelden mulighet, spesielt for en filmskaper som ikke er politisk enig, til å filme noe i samtiden.
Hadde du etiske betenkeligheter ved å si ja til å lage filmen?
– En bekymring for meg, fra dag én, var at filmen kunne ende opp som et redskap for Bannon. Jeg tror journalister over hele verden står overfor følgende spørsmål: Hvordan skal man dekke ytre høyre, og hvordan dekker man de som får makten sin styrket gjennom medieeksponering? Jeg følte at hvis Bannon sluttet å være mektig eller viktig, så burde jeg ikke lage denne filmen. For jeg ønsker ikke å gjøre ham relevant på en ny måte. Men fordi han er så knyttet til rikdom og makt, er det viktig å se hva han gjør. Hele mitt mål med filmen, og som jeg føler at jeg har oppnådd, er å gi publikum et vindu inn til ytre høyre, sier Klayman.
Hvilke utfordringer møtte du i prosessen?
– At Bannon gikk med på å lage denne filmen var én ting, men deretter ble det forhandlinger dag til dag for å få tilgang til ham. I teorien går han med på at jeg observerer ham, men når får jeg observere? Og hvordan vet jeg hva han gjør? Den delen var utfordrende helt til slutten, men de siste månedene av filmingen gikk det seg til. Vi hadde blitt bedre kjent, Bannon ble mer vant til å ha meg hengende rundt seg, og i tillegg fikk jeg finslipt taktikkene mine for å få bli med inn bak lukkede dører.
Klayman forteller at for å få mest mulig tilgang spilte hun også på Bannons ego, og på forståelsen hans for film og kultur.
– Bannon er den typen fyr som leser Financial Times og Wall Street Journal, og som har jobbet på Goldman-Sachs og litt i Hollywood. Han bryr seg om prestisjefylte ting. Noen situasjoner lot han meg ikke filme, så i dokumentaren inkluderte jeg også scener hvor jeg blir bedt om å gå. Jeg synes det er viktig for publikum å se dette, for de som ser filmen blir overrasket over hvor mye tilgang jeg har fått. Det er derfor viktig å vise at den faktisk er begrenset.
Klayman er klar på at hun ikke tror Bannon selv er fornøyd med filmen.
– Det generelle inntrykket folk får av Bannon fra The Brink er at han er farlig, men samtidig patetisk. Dette er ikke nyttig for ham. Det er det motsatte av bildet av ham som en ond mesterhjerne, og jeg tror filmen viser et riktigere bilde.
Klayman trekker også frem at Bannon ofte blir beskrevet som sjarmerende av folk som har sett filmen.
– Det ordet var ikke brukt tidligere, men det er viktig å forstå at han har mye sjarm. Ikke fordi jeg vil at folk skal like ham bedre, men for at de skal forstå at det er på denne måten han får ting gjort.
Hun forteller at mange har sagt at de har blitt overrasket over Bannons væremåte, etter å ha sett ham i filmen.
– Noen har sagt at de endte opp med å like ham til tider, men jeg har ennå til gode å høre at noen har blitt overbevist av hans politiske ideer. Filmen er ikke laget for å overbevise publikum politisk i den ene retningen eller den andre. Den er laget for å vise folk noe de ellers ikke har tilgang til, og med dette etterlate dem med spørsmål.
På tross av at dokumentaren i en viss grad portretter Bannon, understreker Klayman at interessen var å vise handlingene hans – ikke å skildre ham som person.
– Jeg håper at når publikum forlater kinosalen, så vil de tenke at filmen handler om noe større enn Steve Bannon. At den handler om hva som skjer i verden nå, fortalt gjennom Bannon.
Hva tenker du om at Steve Bannon har blitt invitert til å snakke på Nordiske Mediedager?
– Personlig støtter jeg ikke at Bannon blir invitert til et slikt arrangement. Å gi ham sceneplass legitimerer ham som en kredibel person som det er verdt å lytte til. Jeg er ikke redd for idéene hans – jeg lagde jo denne dokumentaren – men jeg forstår ikke hva folk tror de vil oppnå ved å sitte på en scene og intervjue ham. Jeg synes ikke han fortjener å møte denne gruppen med journalister som en politisk figur. Videre gir dette ham muligheten til å holde foredrag for Document i Oslo på fredag. Jeg tviler på at Bannon ville flydd til Oslo for å delta der, hvis ikke han allerede hadde vært i landet. Jeg vet ikke hvilken avtale han har med Nordiske Mediedager, men min erfaring med Bannon tilsier at han ikke har betalt reisen selv, sier Klayman.
Klayman understreker at det å gi Bannon og hans meningsfeller mediedekning er hardt arbeid.
– The Brink er et produkt av ett og et halvt års arbeid i å prøve å gjøre nettopp det. Filmprosjektet var et forsøk på å dekke mennesker som tilhører ytre høyre på en ansvarlig måte. Det å invitere ham til å bare snakke på en scene, derimot, det er et regnestykke som havner i Bannons favør.
– La ham undervurdere meg, men la meg aldri undervurdere ham. Det var mitt mantra under filmingen av Steve Bannon, forteller regissør Alison Klayman om The Brink som vises under Nordiske Mediedager. – Men jeg forstår ikke hva folk tror de vil oppnå ved å sitte på en scene og intervjue ham.
RUSHPRINT / NORDISKE MEDIEDAGER
Vérité-dokumentaren The Brink følger Steve Bannon i tiden etter at han var ferdig som sjef-strateg for USAs president Donald Trump. Vi får bli med bak kulissene og se hvordan han jobber for å styrke ytre høyre gjennom organisasjonen ”The Movement”. Gjennom denne søker han å samle europeiske høyrepopulistiske partier under én fane. Produsent Marie Therese Guirgis var initiativtaker til filmen, og det var hun som hentet inn Alison Klayman til rollen som regissør.
– Marie Therese kjente Bannon fra gammelt av, fra da han var sjefen hennes i Wellspring Media. De hadde mistet kontakten, men da Bannon ledet Trumps valgkampanje tok hun kontakt med ham igjen. For å fortelle at hun var forferdet og at han burde slutte i jobben. Dette hadde selvfølgelig ingen konsekvens, utover at de to kom i kontakt igjen, men det ga henne etter hvert muligheten til å spørre om hun kunne lage en flue-på-veggen-dokumentar om ham. Han sa nei flere ganger, men to uker før han forlot Det hvite hus sa han ja, forteller Klayman.
– Ideen til å lage filmen fikk hun da hun så hvordan media skildret Bannon. Selvfølgelig sa de at han var ond og rasistisk, men han ble også omtalt som en mestermanipulator og som Trumps Dick Cheney. Marie Therese tenkte at det ville være bra å vise folk et mer nedtonet bilde av ham og det han drev med.
Klayman sa ja til å regissere filmen, men først ville hun møte Bannon. Hun ønsket å se om han var interessant nok til å være hovedperson i en dokumentar – og om hun ville holde ut å være rundt ham.
– Da jeg møtte Bannon forstod jeg med én gang at han var en god karakter å skildre. Han hadde et visst nivå av selvinnsikt og var selvironisk, noe som appellerte. Det at Bannon også opptrer med humor, og at han er en sammensatt person, gjorde at jeg følte at han var en god karakter, forteller Klayman.
– En annen faktor til at jeg sa ja, som motiverte meg personlig, var at jeg ser på den politiske retningen hans som utrolig farlig. Om den ikke aktivt oppfordrer til hat, så bruker den hat som en taktikk til å vinne frem. Jeg ville se hva som skjuler seg bak personene som forfekter den høyre-ekstreme politikken. For meg var dette en mulighet til å gå bak kulissene til det ekstreme høyre. Til å se hva taktikkene deres var, hvem Bannon jobbet med, hvem som støttet ham og hva de planla å gjøre fremover. Det var en sjelden mulighet, spesielt for en filmskaper som ikke er politisk enig, til å filme noe i samtiden.
Hadde du etiske betenkeligheter ved å si ja til å lage filmen?
– En bekymring for meg, fra dag én, var at filmen kunne ende opp som et redskap for Bannon. Jeg tror journalister over hele verden står overfor følgende spørsmål: Hvordan skal man dekke ytre høyre, og hvordan dekker man de som får makten sin styrket gjennom medieeksponering? Jeg følte at hvis Bannon sluttet å være mektig eller viktig, så burde jeg ikke lage denne filmen. For jeg ønsker ikke å gjøre ham relevant på en ny måte. Men fordi han er så knyttet til rikdom og makt, er det viktig å se hva han gjør. Hele mitt mål med filmen, og som jeg føler at jeg har oppnådd, er å gi publikum et vindu inn til ytre høyre, sier Klayman.
Hvilke utfordringer møtte du i prosessen?
– At Bannon gikk med på å lage denne filmen var én ting, men deretter ble det forhandlinger dag til dag for å få tilgang til ham. I teorien går han med på at jeg observerer ham, men når får jeg observere? Og hvordan vet jeg hva han gjør? Den delen var utfordrende helt til slutten, men de siste månedene av filmingen gikk det seg til. Vi hadde blitt bedre kjent, Bannon ble mer vant til å ha meg hengende rundt seg, og i tillegg fikk jeg finslipt taktikkene mine for å få bli med inn bak lukkede dører.
Klayman forteller at for å få mest mulig tilgang spilte hun også på Bannons ego, og på forståelsen hans for film og kultur.
– Bannon er den typen fyr som leser Financial Times og Wall Street Journal, og som har jobbet på Goldman-Sachs og litt i Hollywood. Han bryr seg om prestisjefylte ting. Noen situasjoner lot han meg ikke filme, så i dokumentaren inkluderte jeg også scener hvor jeg blir bedt om å gå. Jeg synes det er viktig for publikum å se dette, for de som ser filmen blir overrasket over hvor mye tilgang jeg har fått. Det er derfor viktig å vise at den faktisk er begrenset.
Klayman er klar på at hun ikke tror Bannon selv er fornøyd med filmen.
– Det generelle inntrykket folk får av Bannon fra The Brink er at han er farlig, men samtidig patetisk. Dette er ikke nyttig for ham. Det er det motsatte av bildet av ham som en ond mesterhjerne, og jeg tror filmen viser et riktigere bilde.
Klayman trekker også frem at Bannon ofte blir beskrevet som sjarmerende av folk som har sett filmen.
– Det ordet var ikke brukt tidligere, men det er viktig å forstå at han har mye sjarm. Ikke fordi jeg vil at folk skal like ham bedre, men for at de skal forstå at det er på denne måten han får ting gjort.
Hun forteller at mange har sagt at de har blitt overrasket over Bannons væremåte, etter å ha sett ham i filmen.
– Noen har sagt at de endte opp med å like ham til tider, men jeg har ennå til gode å høre at noen har blitt overbevist av hans politiske ideer. Filmen er ikke laget for å overbevise publikum politisk i den ene retningen eller den andre. Den er laget for å vise folk noe de ellers ikke har tilgang til, og med dette etterlate dem med spørsmål.
På tross av at dokumentaren i en viss grad portretter Bannon, understreker Klayman at interessen var å vise handlingene hans – ikke å skildre ham som person.
– Jeg håper at når publikum forlater kinosalen, så vil de tenke at filmen handler om noe større enn Steve Bannon. At den handler om hva som skjer i verden nå, fortalt gjennom Bannon.
Hva tenker du om at Steve Bannon har blitt invitert til å snakke på Nordiske Mediedager?
– Personlig støtter jeg ikke at Bannon blir invitert til et slikt arrangement. Å gi ham sceneplass legitimerer ham som en kredibel person som det er verdt å lytte til. Jeg er ikke redd for idéene hans – jeg lagde jo denne dokumentaren – men jeg forstår ikke hva folk tror de vil oppnå ved å sitte på en scene og intervjue ham. Jeg synes ikke han fortjener å møte denne gruppen med journalister som en politisk figur. Videre gir dette ham muligheten til å holde foredrag for Document i Oslo på fredag. Jeg tviler på at Bannon ville flydd til Oslo for å delta der, hvis ikke han allerede hadde vært i landet. Jeg vet ikke hvilken avtale han har med Nordiske Mediedager, men min erfaring med Bannon tilsier at han ikke har betalt reisen selv, sier Klayman.
Klayman understreker at det å gi Bannon og hans meningsfeller mediedekning er hardt arbeid.
– The Brink er et produkt av ett og et halvt års arbeid i å prøve å gjøre nettopp det. Filmprosjektet var et forsøk på å dekke mennesker som tilhører ytre høyre på en ansvarlig måte. Det å invitere ham til å bare snakke på en scene, derimot, det er et regnestykke som havner i Bannons favør.
