Tid som metode

Tid som metode

– For meg handler det om å komme inn til essensen; å vente, lytte og stille spørsmålstegn. Så kanskje tid er min metode, undrer filmfotograf Cecilie Semec som på den nye dansefilmen «Apart» søker noe sant om forholdet mellom mann og kvinne.

Billedtekst: Justering for opptak av Apart (foto: Magnus Tombre Bøhn)

Dynamikken i utrykket er spenstig hos filmfotograf Cecilie Semec; Hun har jobbet med billedkunstnere, filmet kritikerrost langfilm, laget musikkvideoer og reklamefilmer for mote og er nå igang med dansefilm, produsert av Ingvild Evjemo.

Du er hektisk opptatt med dansefilmen Apart, som du straks skal i gang med, og nå også med befaring og forarbeid som fotograf for en av episodene på en tv-serie?

– Ja, dansefilmen starter opptak 27.juli på Operaen, som er co-produsent og stiller med blant annet hovedscenen og dyktige folk.

Hvordan oppstod denne dansefilmen?

– Den har sprunget ut av et flerårig samarbeid med danseren Silas Henriksen og sangeren Nils Bech. Vi har gjort flere musikkvideoer sammen og ble kjent på den måten.

Kan du fortelle noe om innholdet?

– Apart handler om en relasjon som går tapt. Vi ønsker å fortelle denne historien gjennom dans, men også prøve å bryte ned eller kanskje mer presist skape et nytt uttrykk mellom foto, dans og musikk. Musikken til Nils Bech har vært en stor inspirasjon. Han jobber også sammen med oss på dette prosjektet. Og filmene til Maguerite Duras og Agnes Varda. Og designerne Victor&Rolf bidrar med en haute couture-kjole eller kanskje det egentlig er mer en skulptur? Så mote-elementet er der også. Det er mange ingredienser i filmen, men kanskje det viktigste vi prøver på er å fortelle noe ”sant” om hvordan vi ser det å være mann og kvinne. Et sant øyeblikk er vel det vi leter etter.

Prosjektet har fått modne lenge?

-Ja, Silas har jo vært opptatt i Operaen og jeg kom akkurat hjem fra Stockholm etter å ha jobbet der en lengre periode. Dansefilm har frem til nå falt utenfor de ulike finansieringmulighetene; danseinstitusjonene, NFI og Norsk Kulturråd så alle tidligere på slik støtte som noe andre burde ta ansvar for. Så vi er ekstremt takknemlige for at vi kan gjøre et slikt prosjekt på tvers av flere kunstuttrykk.

Nå er støtten bred?

-NFI, Viken Filmsenter og Kulturrådet har  alle gitt midler til Apart.

Regissør og danser Silas Henriksen og Cecilie Semec i samtale. Foto: Magnus Tombre Bøhn.

Klassesamfunnet og filmen

Du har blant annet fotografert Dag Johan Haugeruds kritikerroste Det er meg du vil ha”?

– Noen av de prosjektene jeg er mest glad i, har jeg startet sammen med venner. Jeg tror det henger igjen fra tiden på filmskolen i Stockholm.  Hadde vi en idé, så gikk vi bare ut et par dager med et High8- eller 16mm-kamera og testet ut tankene våre. På Det er meg du vil ha skulle Dag Johan regissere teater og trengte noen til å filme det som skulle projiseres. Siden utviklet det seg til en film. Alt ble filmet hjemme på mitt kjøkken, med mitt lille speilreflekskamera og en mikrofon. Det er litt som en B- side på en singel, hvor man våger å gjøre noe litt annet. Prosjektene med venner har gjerne mer overskuddspreget karakter. Ofte er dette drevet av et felles behov for å undersøke filmuttrykket eller en tematikk og det å skape mangfold, tror jeg. Men óg som en motvekt mot de store prosjektene som har strammere rammer.

Filmpolitisk mener Semec at denne type igangsettelser av film tematiserer klassesamfunnet.

– Film må være tilgjengelig for alle og ikke bare for de med mulighet til å kunne jobbe for lav lønn eller gratis. Film må kunne være en levevei slik at flere inkluderes.  Stipend og andre ordninger kan sikre dette. For dypest sett, så mener jeg at filmene vi lager sier noe om hvem vi er. Og da må vel alle få lov til å uttrykke seg?

Tendensen med å være imot alt kommersielt, det å forherlige å ikke tjene penger – det har også sin skyggeside, mener hun.

– Det ekskluderer de som ikke har arv eller en rik partner, for å sette det litt på spissen. Vi mister de andre stemmene og det var vel ikke helt meningen? Det finnes vel ikke noe enkelt svar på dette. Men fortsatt er det slik at størstedelen av arbeidsstipendene går til forfattere og regissører, og det er vel sånn det bør være. Men jeg drømmer om at NFI snart våkner opp og setter i gang noen tiltak for å få til et større mangfold blant filmfotografene.

Cinematek og metoder

Hvilke grep trenger filmbransjen?

– Det viktigste for meg var å kunne se film. På Filmskolen i Stockholm viste våre lærere all mulig film for oss. I møte med Agnes Varda sin Cleo fra 5 til 7 møtte jeg et formspråk som var fritt og dokumentarisk. Naiv som jeg var, så tenkte jeg at dette kunne jeg også gjøre. Det å så tidlig og med en slik selvfølge bli introdusert for filmskapere og fotografer som Kim Longinotto og Frederick Wiseman gjorde et sterkt inntrykk og inspirerte til yrkesvalg. Et Cinematek som tilgjengeliggjør et mangfold av forbilder, er helt avgjørende.

Der har Foreningen Norske Filmfotografer tatt et spennende initiativ for en ny serie på Cinemateket til høsten?

– Ja, FNF ønsker å feire at Rachel Morrison ble nominert til en Oscar for Mudbound, som første kvinnelige filmfotograf, ved å vise flere filmer fotografert av kvinner.

Rigging av lys og scenografi på Hovedscenen på Operaen. Foto: Magnus Tombre Bøhn.

Hva er din metode for å finne den enkelte films særegne formspråk?

– For meg handler det om å komme inn til essensen; våge å vente, lytte og å stille spørsmålstegn. Det å lage en film er forskjellig fra gang til gang. Så kanskje tid er min metode?

Du uttrykker glede over den spesielle tiden norsk film er inne i?

– Det er utrolig inspirerende tid med sterke varierte filmstemmer, som blant Ellen Ugelstad, Nina og Liv Barbosa Blad – hvor kult er det ikke med to søstre som jobber sammen? Og hvem ville jeg ha vært uten Lisa Gamlem?

Lisa Gamlem og du har gått en lang vei?

– Vi gikk på Filmskolen sammen. Og vi stod og knotet med akser; var det fra høyre eller venstre hun skulle komme inn døren?  Ja, vi vokste vel opp sammen filmatisk. Lisa hadde alltid en eller annen idé hun ville teste ut. Og jeg synes fortsatt at noen av de arbeidene jeg har gjort sammen med henne, er de fineste. Det finnes vel en nostalgi i det.

Og filmen Kjøttsår ble nominert til kortfilmkonkurransen Cannes.

– Ja, og det var nesten eksakt samme team som på eksamensfilmen vi laget sammen. Det sier vel noe om at det å gå på filmskole handler mer om hvem man møter der enn kanskje at man blir ferdig utlært filmskaper. Jeg vet om få som er så god på personinstruksjon som Lisa.

Tid og refleksjon

Du henter også inspirasjon utenfor filmen?

– Å jobbe med mote har betydd mye fordi det i motsetning til det man kanskje tror er et miljø med stort mangfold. Og visuelt  forsøker vi ikke bekrefter det kjente, men våger og ønsker være nyskapende. Det liker jeg.

Du har jobbet med flere billedkunstnere, hva skiller prosess og uttrykk?

– Både i samarbeidet med Bodil Furu (Misty Clouds)og Ane Hjort Guttu (Tiden Går) og Sara Eliassen (A Blank Slate) har jeg fått lov å jobbe med et friere uttrykk. Noen ganger har et røffere low-tech uttrykk sittet lengre inne. Det tok tid etter ferdig filmskole å omfavne dette uttrykket på nytt. Det var jo der jeg kom fra, men på filmskoler er det ofte ikke det som blir satt pris på. Og for å være ærlig: Det å ha en stor lysrigg eller avansert kamerakjøring, når alt funker, kan være tilfredsstillende for en filmfotograf. Samtidig kan det motsatte, det å bare være tilstede med kamera og regissør, gi en mer direkte kontakt med det foran kamera. Og det liker jeg.

Hvor kommer din forkjærlighet for lange tagningen fra?

– Med en lang uklippet tagning, får man tid til å observere det som er foran kamera. Med klipp styres hele tiden blikket. Ja, kanskje har den lange tagningen et potensiale for å åpne opp for mer refleksjon? Men jeg tenker ikke at det behøver å bety lange tagninger over en åker eller landevei à la Béla Tarr. Det kan like gjerne være et av musikalnumrene i Singing in the Rain eller kanskje det ultimate hadde vært en komedie med lange tagninger. Hvem vet, kanskje er det mulig?

En av dine forbilder Agnes Varda har tatt seg god tid til å lage film. Hun har hatt et livslangt virke som filmregissør, hvordan ser du for deg ditt yrkesløp?

– Jeg kunne godt tenke meg å fortsette å filme hele livet, og ser for meg hvordan jeg som 82- åring filmer med et lite digitalt kamera, mens jeg bruker rullatoren som dolly.


Noen fakta om Cecilie Semec:

Semec ble uteksaminert fra Den Norske Filmskolen i 2004. Av arbeider kan nevnes Alle Fugler (2009) som ble vist i konkurranseprogrammet på La Biennale de Venezia i 2009 og Kjøttsår (2011) som konkurrerte om en Gullpalme i Cannes i 2011. Tiden går ble vist på Museum of Modern Art i New York 2016 og Min Søster vant Amanda for beste kortfilm i 2017.

Hun har skutt flere spillefilmer blant annet med regissørene Lisa Gamlem, Iram Haq og Dag John Haugerud. Og flere av hennes musikkvideoer har vært vist i Dazed Digital, W Magazine og Purple Magazine. Hun har også flere samarbeid bak seg med billedkunstnere som blant annet Bodil Furu, Ane Hjort Guttu, Ida Eklblad og Nils Bech (kilde for faktaboks: Nordic Women in film)


 

Tid som metode

Tid som metode

– For meg handler det om å komme inn til essensen; å vente, lytte og stille spørsmålstegn. Så kanskje tid er min metode, undrer filmfotograf Cecilie Semec som på den nye dansefilmen «Apart» søker noe sant om forholdet mellom mann og kvinne.

Billedtekst: Justering for opptak av Apart (foto: Magnus Tombre Bøhn)

Dynamikken i utrykket er spenstig hos filmfotograf Cecilie Semec; Hun har jobbet med billedkunstnere, filmet kritikerrost langfilm, laget musikkvideoer og reklamefilmer for mote og er nå igang med dansefilm, produsert av Ingvild Evjemo.

Du er hektisk opptatt med dansefilmen Apart, som du straks skal i gang med, og nå også med befaring og forarbeid som fotograf for en av episodene på en tv-serie?

– Ja, dansefilmen starter opptak 27.juli på Operaen, som er co-produsent og stiller med blant annet hovedscenen og dyktige folk.

Hvordan oppstod denne dansefilmen?

– Den har sprunget ut av et flerårig samarbeid med danseren Silas Henriksen og sangeren Nils Bech. Vi har gjort flere musikkvideoer sammen og ble kjent på den måten.

Kan du fortelle noe om innholdet?

– Apart handler om en relasjon som går tapt. Vi ønsker å fortelle denne historien gjennom dans, men også prøve å bryte ned eller kanskje mer presist skape et nytt uttrykk mellom foto, dans og musikk. Musikken til Nils Bech har vært en stor inspirasjon. Han jobber også sammen med oss på dette prosjektet. Og filmene til Maguerite Duras og Agnes Varda. Og designerne Victor&Rolf bidrar med en haute couture-kjole eller kanskje det egentlig er mer en skulptur? Så mote-elementet er der også. Det er mange ingredienser i filmen, men kanskje det viktigste vi prøver på er å fortelle noe ”sant” om hvordan vi ser det å være mann og kvinne. Et sant øyeblikk er vel det vi leter etter.

Prosjektet har fått modne lenge?

-Ja, Silas har jo vært opptatt i Operaen og jeg kom akkurat hjem fra Stockholm etter å ha jobbet der en lengre periode. Dansefilm har frem til nå falt utenfor de ulike finansieringmulighetene; danseinstitusjonene, NFI og Norsk Kulturråd så alle tidligere på slik støtte som noe andre burde ta ansvar for. Så vi er ekstremt takknemlige for at vi kan gjøre et slikt prosjekt på tvers av flere kunstuttrykk.

Nå er støtten bred?

-NFI, Viken Filmsenter og Kulturrådet har  alle gitt midler til Apart.

Regissør og danser Silas Henriksen og Cecilie Semec i samtale. Foto: Magnus Tombre Bøhn.

Klassesamfunnet og filmen

Du har blant annet fotografert Dag Johan Haugeruds kritikerroste Det er meg du vil ha”?

– Noen av de prosjektene jeg er mest glad i, har jeg startet sammen med venner. Jeg tror det henger igjen fra tiden på filmskolen i Stockholm.  Hadde vi en idé, så gikk vi bare ut et par dager med et High8- eller 16mm-kamera og testet ut tankene våre. På Det er meg du vil ha skulle Dag Johan regissere teater og trengte noen til å filme det som skulle projiseres. Siden utviklet det seg til en film. Alt ble filmet hjemme på mitt kjøkken, med mitt lille speilreflekskamera og en mikrofon. Det er litt som en B- side på en singel, hvor man våger å gjøre noe litt annet. Prosjektene med venner har gjerne mer overskuddspreget karakter. Ofte er dette drevet av et felles behov for å undersøke filmuttrykket eller en tematikk og det å skape mangfold, tror jeg. Men óg som en motvekt mot de store prosjektene som har strammere rammer.

Filmpolitisk mener Semec at denne type igangsettelser av film tematiserer klassesamfunnet.

– Film må være tilgjengelig for alle og ikke bare for de med mulighet til å kunne jobbe for lav lønn eller gratis. Film må kunne være en levevei slik at flere inkluderes.  Stipend og andre ordninger kan sikre dette. For dypest sett, så mener jeg at filmene vi lager sier noe om hvem vi er. Og da må vel alle få lov til å uttrykke seg?

Tendensen med å være imot alt kommersielt, det å forherlige å ikke tjene penger – det har også sin skyggeside, mener hun.

– Det ekskluderer de som ikke har arv eller en rik partner, for å sette det litt på spissen. Vi mister de andre stemmene og det var vel ikke helt meningen? Det finnes vel ikke noe enkelt svar på dette. Men fortsatt er det slik at størstedelen av arbeidsstipendene går til forfattere og regissører, og det er vel sånn det bør være. Men jeg drømmer om at NFI snart våkner opp og setter i gang noen tiltak for å få til et større mangfold blant filmfotografene.

Cinematek og metoder

Hvilke grep trenger filmbransjen?

– Det viktigste for meg var å kunne se film. På Filmskolen i Stockholm viste våre lærere all mulig film for oss. I møte med Agnes Varda sin Cleo fra 5 til 7 møtte jeg et formspråk som var fritt og dokumentarisk. Naiv som jeg var, så tenkte jeg at dette kunne jeg også gjøre. Det å så tidlig og med en slik selvfølge bli introdusert for filmskapere og fotografer som Kim Longinotto og Frederick Wiseman gjorde et sterkt inntrykk og inspirerte til yrkesvalg. Et Cinematek som tilgjengeliggjør et mangfold av forbilder, er helt avgjørende.

Der har Foreningen Norske Filmfotografer tatt et spennende initiativ for en ny serie på Cinemateket til høsten?

– Ja, FNF ønsker å feire at Rachel Morrison ble nominert til en Oscar for Mudbound, som første kvinnelige filmfotograf, ved å vise flere filmer fotografert av kvinner.

Rigging av lys og scenografi på Hovedscenen på Operaen. Foto: Magnus Tombre Bøhn.

Hva er din metode for å finne den enkelte films særegne formspråk?

– For meg handler det om å komme inn til essensen; våge å vente, lytte og å stille spørsmålstegn. Det å lage en film er forskjellig fra gang til gang. Så kanskje tid er min metode?

Du uttrykker glede over den spesielle tiden norsk film er inne i?

– Det er utrolig inspirerende tid med sterke varierte filmstemmer, som blant Ellen Ugelstad, Nina og Liv Barbosa Blad – hvor kult er det ikke med to søstre som jobber sammen? Og hvem ville jeg ha vært uten Lisa Gamlem?

Lisa Gamlem og du har gått en lang vei?

– Vi gikk på Filmskolen sammen. Og vi stod og knotet med akser; var det fra høyre eller venstre hun skulle komme inn døren?  Ja, vi vokste vel opp sammen filmatisk. Lisa hadde alltid en eller annen idé hun ville teste ut. Og jeg synes fortsatt at noen av de arbeidene jeg har gjort sammen med henne, er de fineste. Det finnes vel en nostalgi i det.

Og filmen Kjøttsår ble nominert til kortfilmkonkurransen Cannes.

– Ja, og det var nesten eksakt samme team som på eksamensfilmen vi laget sammen. Det sier vel noe om at det å gå på filmskole handler mer om hvem man møter der enn kanskje at man blir ferdig utlært filmskaper. Jeg vet om få som er så god på personinstruksjon som Lisa.

Tid og refleksjon

Du henter også inspirasjon utenfor filmen?

– Å jobbe med mote har betydd mye fordi det i motsetning til det man kanskje tror er et miljø med stort mangfold. Og visuelt  forsøker vi ikke bekrefter det kjente, men våger og ønsker være nyskapende. Det liker jeg.

Du har jobbet med flere billedkunstnere, hva skiller prosess og uttrykk?

– Både i samarbeidet med Bodil Furu (Misty Clouds)og Ane Hjort Guttu (Tiden Går) og Sara Eliassen (A Blank Slate) har jeg fått lov å jobbe med et friere uttrykk. Noen ganger har et røffere low-tech uttrykk sittet lengre inne. Det tok tid etter ferdig filmskole å omfavne dette uttrykket på nytt. Det var jo der jeg kom fra, men på filmskoler er det ofte ikke det som blir satt pris på. Og for å være ærlig: Det å ha en stor lysrigg eller avansert kamerakjøring, når alt funker, kan være tilfredsstillende for en filmfotograf. Samtidig kan det motsatte, det å bare være tilstede med kamera og regissør, gi en mer direkte kontakt med det foran kamera. Og det liker jeg.

Hvor kommer din forkjærlighet for lange tagningen fra?

– Med en lang uklippet tagning, får man tid til å observere det som er foran kamera. Med klipp styres hele tiden blikket. Ja, kanskje har den lange tagningen et potensiale for å åpne opp for mer refleksjon? Men jeg tenker ikke at det behøver å bety lange tagninger over en åker eller landevei à la Béla Tarr. Det kan like gjerne være et av musikalnumrene i Singing in the Rain eller kanskje det ultimate hadde vært en komedie med lange tagninger. Hvem vet, kanskje er det mulig?

En av dine forbilder Agnes Varda har tatt seg god tid til å lage film. Hun har hatt et livslangt virke som filmregissør, hvordan ser du for deg ditt yrkesløp?

– Jeg kunne godt tenke meg å fortsette å filme hele livet, og ser for meg hvordan jeg som 82- åring filmer med et lite digitalt kamera, mens jeg bruker rullatoren som dolly.


Noen fakta om Cecilie Semec:

Semec ble uteksaminert fra Den Norske Filmskolen i 2004. Av arbeider kan nevnes Alle Fugler (2009) som ble vist i konkurranseprogrammet på La Biennale de Venezia i 2009 og Kjøttsår (2011) som konkurrerte om en Gullpalme i Cannes i 2011. Tiden går ble vist på Museum of Modern Art i New York 2016 og Min Søster vant Amanda for beste kortfilm i 2017.

Hun har skutt flere spillefilmer blant annet med regissørene Lisa Gamlem, Iram Haq og Dag John Haugerud. Og flere av hennes musikkvideoer har vært vist i Dazed Digital, W Magazine og Purple Magazine. Hun har også flere samarbeid bak seg med billedkunstnere som blant annet Bodil Furu, Ane Hjort Guttu, Ida Eklblad og Nils Bech (kilde for faktaboks: Nordic Women in film)


 

MENY